Redigerer Abel Seyler

{{Infoboks biografi
| navn = Abel Seyler
| bilde = Abel Seyler silhouette - Basel.svg
| bildestørrelse = 150px
| bildetekst = [[Silhuett]] av Abel Seyler
| byline = 
| fsted = [[Liestal]], [[Sveits]]
| dsted = [[Rellingen]], [[Holsten]]
| begravet = [[Rellingen]]
| ektefelle = {{Unbulleted list|Sophie Elisabeth Andreae|[[Friederike Sophie Seyler]]}}
| barn = {{Unbulleted list|Abel Seyler|[[Ludwig Erdwin Seyler|L.E. Seyler]]|Sophie [[Johann Anton Leisewitz|Leisewitz]]}}
| utdannelse = 
| beskjeftigelse = Bankier og teatermann
| parti = 
| nasjonalitet = [[Basel (kanton)|Basel]]
| religion = [[Kalvinisme]]<br />[[Frimureri]]
| alma mater = 
| signatur = Abel Seyler signature.svg
| signaturstørrelse =
| signaturtekst = 
}}
'''Abel Seyler''' (1730–1800) var en sveitsiskfødt teaterdirektør og -regissør som spilte en stor rolle i utviklingen av tyskspråklig teater og [[opera]] og fornyelsen av teater- og operakunsten på 1700-tallet. Han startet karrièren i 1750-årene som kontroversiell bankier og spekulant i [[Hamburg]], men ble fra slutten av 1760-årene kjent som en av [[opplysningstiden]]s ledende europeiske teaterledere og som «den fremste støtte for tysk teater»<ref>Wilhelm Kosch, «Seyler, Abel», ''Dictionary of German Biography'', red. Walther Killy and Rudolf Vierhaus, vol. 9, Walter de Gruyter, 2005, ISBN 3110966298, s. 308</ref> i sin levetid. Han støttet utviklingen av nye litterært ambisiøse verk og eksperimentelle produksjoner, bidro til å etablere Hamburg som et senter for fornyelse i teateret og bidro til å etablere et offentlig finansiert teatersystem i Tyskland. Han var en aktiv deltager i [[Sturm und Drang]]-perioden, introduserte [[Shakespeare]] på tyske scener, fremmet [[Ludvig Holberg]]s idé om [[nasjonalteater]]et og bidro til etableringen av en seriøs tyskspråklig [[opera]]tradisjon. Både faget [[dramaturgi]] og perioden [[Sturm und Drang]] har navnet etter verk som ble skrevet for Seylers teatre.

Abel Seyler vokste opp som prestesønn i [[Liestal]] utenfor [[Basel]] i Sveits, og foreldrene tilhørte noen av Basels mest kjente [[patrisier]]familier. Som ung mann dro han til Hamburg, som da var en av verdens ledende finansbyer og der han etablerte seg som bankier i 1750-årene. Han var en ukonvensjonell og fargerik person, og ble av samtidige beskrevet som en levemann. Under [[Syvårskrigen]] engasjerte han seg i omfattende, kompleks og kontroversiell spekulasjon i [[finansielle instrumenter]], og hans bankhus Seyler & Tillemann gikk konkurs i kriseåret 1763 med enorm gjeld. Hans beundring for samtidens mest kjente skuespillerinne [[Friederike Sophie Seyler]] (Hensel), som ble hans andre ektefelle, førte til at den da fallerte bankieren fra 1767 viet all sin oppmerksomhet til teateret. Han ledet [[Hamburgische Entreprise|Hamburgs nasjonalteater]] (1767–1769), et ambisiøst forsøk på å danne et tysk nasjonalteater basert på [[Ludvig Holberg]]s idéer og som ansatte [[Gotthold Ephraim Lessing|Lessing]] som historiens første [[dramaturgi|dramaturg]]. Lessings arbeid ved nasjonalteateret kulminerte i verket ''[[Hamburgische Dramaturgie]]'' som gav faget dramaturgi sitt navn. Etter å ha brukt hele sin gjenværende formue på nasjonalteateret grunnla Seyler [[Seylersche Schauspiel-Gesellschaft]] (1769–1779), en av samtidens mest anerkjente vandrende teatertrupper som ble regnet som «det beste teaterkompaniet i Tyskland i sin tid».<ref>«Herzogin Anna Amalie von Weimar und ihr Theater», i Robert Keil (red.), ''Goethe's Tagebuch aus den Jahren 1776–1782'', Veit, 1875, s. 69</ref> I 1769 ble han utnevnt av [[Georg III av Storbritannia|Georg III av Storbritannia og Hannover]] til «direktør for de kongelige og kurfyrstelige hoffskuespillere» i [[Hannover (stat)|Kurfyrstedømmet Hannover]]. Fra 1771 virket Seyler-teateret i tre år ved [[Anna Amalia av Sachsen-Weimar-Eisenach|Anna Amalias]] hoff i [[Weimar]], rett før [[Goethe]]s ankomst ved samme hoff, og senere gjestet Seyler-teateret en rekke andre hoff og byer. Skuespillet ''[[Sturm und Drang (skuespill)|Sturm und Drang]]'', som gav navnet til perioden, ble skrevet for og urfremført av Abel Seylers teater, og Seyler hadde også en viktig rolle i å popularisere Sturm und Drang-dikterne. Den første seriøse tyske operaen, ''[[Alceste (opera)|Alceste]]'', ble skrevet av [[Anton Schweitzer|Schweitzer]] for Seyler og urfremført av Seylerkompaniet ved hoffteateret i Weimar 28. mai 1773.<ref>Francien Markx, ''E. T. A. Hoffmann, Cosmopolitanism, and the Struggle for German Opera'', s. 32, BRILL, 2015, ISBN 9004309578</ref> Seyler var først og fremst «teaterprinsipal», dvs. grunnlegger, leder og organisator av teaterforetagender; hans manglende skuespillererfaring og hans bakgrunn som kjøpmann og bankier gjorde at han skilte seg ut i teaterverdenen, i en profesjon som først i hans levetid begynte å bli ansett som respektabel.

Han var gift i første ekteskap med en søster av naturforskeren [[J.G.R. Andreae]] og i andre ekteskap med [[Friederike Sophie Seyler]], samtidens mest anerkjente skuespillerinne i Europa. Friederike Sophie Seyler var også kjent for sitt syngespill ''[[Oberon (Seyler)|Oberon eller Alvekongen]]'' (eller ''Huon og Amanda''), som ble satt opp av [[Emanuel Schikaneder]]s teater og etablerte deres tradisjon for eventyroperaer, og som også var en av inspirasjonene for ''[[Tryllefløyten]]''. Seyler ble [[frimureri|frimurer]] i [[London]] i 1753 og spilte en tidvis viktig rolle i tysk frimureri til sin død. Abel Seyler var far til bankieren [[Ludwig Erdwin Seyler|L.E. Seyler]] og svigerfar til Sturm und Drang-dikteren [[Johann Anton Leisewitz]]. Han levde de siste årene i [[Rellingen]] i [[Hertugdømmet Holstein]] (en del av [[Danmark-Norge]]) som gjest på godset til sin frimurerbror og mangeårige venn, skuespilleren [[Friedrich Ludwig Schröder]], der han døde og der han er begravet.

== Bakgrunn og oppvekst ==
{{Hoved|Seyler}}
Abel Seyler vokste opp som prestesønn i [[Liestal]] like utenfor [[Basel]] i [[Sveits]]. Foreldrene var Abel [[Seyler]] den eldre (1684–1767), [[kalvinisme|kalvinistisk]] prest, dr.theol. og sogneprest i Frenkendorf-Munzach i Liestal, og Anna Katharina [[Burckhardt]] (1694–1773), en slektning av orientalisten [[Johann Ludwig Burckhardt]]. Han tilhørte på begge foreldrenes sider noen av de mest kjente [[patrisier]]slektene fra Basel; morens familie var regnet som den mektigste familien i kantonen Basel på 16- og tidlig på 1700-tallet. Han var barnebarn av den kalvinistiske teologen [[Friedrich Seyler]] og Elisabeth [[Socin]], som tilhørte en italiensk adelsslekt opprinnelig fra [[Toscana]], og han stammet på morens side også fra slektene [[Merian (slekt)|Merian]] og [[Faesch]]. Han var oppkalt etter sin oldefar Abel Socin (1632–1695), dommer i Basel og [[gesandt]] til det franske hoff. Han var også en matrilineær etterkommer av Justina Froben, datter av humanisten [[Johann Froben]]. Abel Seyler hadde en søster, Elisabeth Seyler (1715–1798), som var gift med presten Daniel [[Merian (slekt)|Merian]]. [[Napoleon]]s onkel, kardinal og prins av Frankrike [[Joseph Fesch]], var en fjern slektning; han var etterkommer av en yngre bror av Abel Seylers mors oldefar Johann Jacob Faesch.

Selv om foreldrene tilhørte familier som var svært respektert i kantonen Basel, vokste Abel Seyler opp i nokså nøkterne forhold. Farens menighet var liten og sognekirken og presteboligen i dårlig forfatning. Faren lyktes heller ikke i sitt forsøk på å få kirken restaurert. Faren hadde som sogneprest ikke fast inntekt, men levde formodentlig av betalinger for kirkelige handlinger og gaver. Først da han tok avskjed i 1763 fikk faren en fast inntekt, en pensjon på 600 pund.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Wegner, Rolf B. | utgivelsesår = 2013 | tittel = Mine tippoldeforeldre Henriethe og Benjamin Wegner forteller | forlag = R.B. Wegner | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2023042048020 | side = }}</ref>

{{Ahnentafel
| collapsible=yes
| 1 = [[Fil:Seyler Seiler of Liestal coat of arms.svg|50px|left]] '''Abel Seyler'''
| 2 = [[Fil:Seyler Seiler of Liestal coat of arms.svg|50px|left]] Abel Seyler (1684–1767), dr.theol, sogneprest i Liestal
| 3 = [[Fil:Coat of arms of the Burckhardt patrician family of Basel.jpeg|50px|left]] Anna Katharina [[Burckhardt]] (1694–1773)
| 4 = [[Fil:Seyler Seiler of Liestal coat of arms.svg|50px|left]] [[Friedrich Seyler]] (1642–1708), teolog og sogneprest i Basel
| 5 = [[Fil:Sozzini Socin coat of arms 2.svg|50px|left]] Elisabeth [[Socin]] (1655–)
| 6 = [[Fil:Coat of arms of the Burckhardt patrician family of Basel.jpeg|50px|left]] Johann Rudolf [[Burckhardt]] (1671–1698)
| 7 = [[Fil:Merian coat of arms.jpeg|50px|left]] Anna Maria [[Merian (slekt)|Merian]] (1671–1698)
| 8 = [[Fil:Seyler Seiler of Liestal coat of arms.svg|50px|left]] Friedrich Seyler (1603–1676), magister, sogneprest og rektor for gymnaset i Basel
| 9 = [[Fil:Wappen Stöcklin von Basel.jpeg|50px|left]] Rosina Stöcklin (1612–1681)
| 10 = [[Fil:Sozzini Socin coat of arms 2.svg|50px|left]] Abel [[Socin]] (1632–1695), dommer og rådsherre i Basel, gesandt til Paris
| 11 = [[Fil:Wappen Hummel (von Basel, ehemals aus Memmingen).jpg|50px|left]] Maria Hummel (1635–1681)
| 12 = [[Fil:Coat of arms of the Burckhardt patrician family of Basel.jpeg|50px|left]] Samuel [[Burckhardt]] (1623–1685)
| 13 = [[Fil:Wappen Parcus von Basel.jpeg|50px|left]] Katharina Parcus (1624–1685)
| 14 = [[Fil:Merian coat of arms.jpeg|50px|left]] Johann Jakob [[Merian (slekt)|Merian]] (1648–1724)
| 15 = [[Fil:Coat of Arms family Fesch.svg|50px|left]] Susanna [[Faesch]] (1651–1682)
| 16 = [[Fil:Seyler Seiler of Liestal coat of arms.svg|50px|left]] Jacob Seiler (d. 1610)
| 17 = Barbara Dietler
| 18 = [[Fil:Wappen Stöcklin von Basel.jpeg|50px|left]] Matthys Stöcklin (1577-1649), rådsherre i Basel
| 19 = [[Fil:Wappen Parcus von Basel.jpeg|50px|left]] Margret Kündig (1583–)
| 20 = [[Fil:Sozzini Socin coat of arms 2.svg|50px|left]] Benedict [[Socin]] (1594–1664), kjøpmann, gesandt
| 21 = [[Fil:Wappen Beck von Basel.jpeg|50px|left]] Ursula Beck (1599–1634)
| 22 = [[Fil:Wappen Hummel (von Basel, ehemals aus Memmingen).jpg|50px|left]] Hans Jakob Hummel (1590–1654)
| 23 = [[Fil:Rink von Wildenberg Wappen Schaffhausen B07.jpg|50px|left]] Maria Rinck (1602–1653)
| 24 = [[Fil:Coat of arms of the Burckhardt patrician family of Basel.jpeg|50px|left]] Christoph [[Burckhardt]] (1586–1639)
| 25 = [[Fil:Meyer zum Pfeil Wappen I.jpg|50px|left]] Ursula Meyer zum Pfeil (1592–1627)
| 26 = [[Fil:Wappen Parcus von Basel.jpeg|50px|left]] Hieronymus Parcus (1587–1624)
| 27 = Barbara Herzog (1590–1657)
| 28 = [[Fil:Merian coat of arms.jpeg|50px|left]] Johann Jakob [[Merian (slekt)|Merian]] (1621–1656)
| 29 = [[Fil:Wappen Beck von Basel.jpeg|50px|left]] Barbara Beck (1621–1685)
| 30 = [[Fil:Coat of Arms family Fesch.svg|50px|left]] Johann Jacob [[Faesch]] (1598–1677)
| 31 = [[Fil:Wappen Hagenbach aus Basel.jpeg|50px|left]] Maria Hagenbach (1613–1696)
}}

== Bankhuset Seyler & Tillemann ==
[[Fil:Heinrich Carl Schimmelmann 1773.jpg|thumb|Seyler samarbeidet nært med [[Heinrich Carl von Schimmelmann]]]]
I ung alder dro Seyler fra Sveits til [[Hamburg]], der han først etablerte seg som velstående forretningsmann. På den tiden var Hamburg i økende grad et av verdens viktigste sentre for handel og finans, en posisjon byen beholdt til utgangen av 1700-tallet. Sammen med kompanjongene Edwin Müller og Johann Martin Tillemann drev han en stadig økende og kompleks spekulasjon, særlig med [[finansielle instrumenter]], i 1750-årene og begynnelsen av 1760-årene. Under [[Syvårskrigen]] handlet Seyler og kompanjongene bl.a. med [[Veksel|veksler]], sølv og mynter i stor stil (produsert ved myntverket [[Münze zu Rethwisch]] i samarbeid med forretningspartneren [[Heinrich Carl von Schimmelmann]]<ref>Christian Degn, ''Die Schimmelmanns im atlantischen Dreieckshandel'', K. Wachholtz, 1974, s. 11</ref>). De eide også et stort sølvraffineri i Hamburg med et fabrikkanlegg i Hohendamm. Seylers firmaer drev under Syvårskrigen en vill spekulasjon i devaluering av pengeverdien, og firmaene gikk i 1763 konkurs med 3 millioner [[Mark Banco]] i gjeld. Konkursen ble regnet som spektakulær på grunn av kreditorenes store tap, og fordi den ble oppfattet som en «ondsinnet konkurs» ettersom Seyler og kompanjongene sikret seg betydelige verdier fra konkursboet. Konkursen førte til en rekke rettssaker, som nådde [[Rikskammerretten]] i 1765.

Mary Lindemann skriver:

:«En viktig sak mot flere forretningspartnere nådde Rikskammerretten i 1765. Den gir et godt perspektiv på ‘svikefulle forretninger’ og særlig på vekselrytteriet til de to selskapene Müller & Seyler og Seyler & Tillemann. Selv om stemmene som presenteres her er stemmene til deres kreditorer, avslører dokumentene likevel hvordan samtidige oppfattet forretningspraksisene til konkursryttere og hvordan disse praksisene antok spesielt ondsinnede former i deres hoder. Kreditorenes advokater la frem bakgrunnen for saken i stor detalj: Müller og Seyler var nye menn; Edwin Müller hadde kommet fra Hannover noen år før og Abel Seyler var født i en av de sveitsiske kantonene. Begge hadde imidlertid ‘lært sine forretninger’ og giftet seg i Hamburg. ‘Hvis man kan stole på regnskapene deres’ hadde deres startkapital ikke vært på mer enn 38&nbsp;000 [[Mark Banco]], og ‘av dette hadde godt over halvparten blitt ødslet bort på møbler for to hushold, klær, smykker, sølvtøy og annet privat forbruk for dem selv, deres koner og barn, og også på kjøretøy, hester og så videre.’ Deres forretninger var underkapitalisert fra begynnelsen. I 1750-årene virket dette som et lite problem fordi det var lett å få kreditt. Da pengestrømmene sviktet prøvde de å skaffe penger raskt gjennom vekselrytteri. Fordi deres likvide midler ikke kunne dekke deres utgifter og gjeld, ble forretningene deres ‘den frekkeste form for ''Windhandel''’ [«vindhandel», dvs. spekulative eller fiktive forretninger]. Samtidig med at forretningene deres økte i omfang – mens de påtok seg stadig flere oppdrag innen import og eksport, investerte i et sukkerraffineri, og lånte penger til en rekke personer – fortsatte de vekselrytteriet og utvidet det betraktelig. I 1757 tok de opp en ny partner, kalt Tillemann, som imidlertid ikke bidro med ‘en eneste Creutzer’ til kapitalen, men det stoppet dem ikke fra å utvide forretningene i et forrykende tempo. Selv om forretningene så ut til å blomstre i slutten av 1750-årene, skjedde det utelukkende ‘på bekostning av andre.’»<ref>Mary Lindemann, «The Anxious Merchant, the Bold Speculator, and the Malicious Bankrupt: Doing Business in Eighteenth-Century Hamburg». I Margaret C. Jacob og Catherine Secretan (red.), ''The Self-Perception of Early Modern Capitalists'', Palgrave Macmillan, 2009</ref>

Selv om de var velstående kjøpmenn og bankierer var Seyler og Tillemann «ikke på noen måte representanter for Hamburgs borgerskap, men ble heller sett på med mistenksomhet» av byens elite.<ref>Michael Rüppel, ''«Nur zwei Jahre Theater, und alles ist zerrüttet»: Bremer Theatergeschichte von den Anfängen bis zum Ende des 18. Jahrhunderts'', s. 127, C. Winter, 1996</ref> I det strengt lutherske Hamburg ble [[kalvinisme|kalvinister]] som Seyler sett på med like stor mistenksomhet som katolikker på den tiden. I tillegg var Seyler og vennene hans nye menn – hvertfall fra et hamburgsk perspektiv – og innflyttere til byen. Seyler og Tillemann var utpregede levemenn, viste liten respekt for de sosiale konvensjonene blant Hamburgs kjøpmannsborgerskap og tok ikke konkursen særlig tungt.<ref>Karl Mantzius, ''A History of Theatrical Art in Ancient and Modern Times: The great actors of the eighteenth century'', P. Smith, 1970, s. 112 («With his partner Tillemann he had not long before suffered a sensational bankruptcy for an enormous sum, out of which each of them had saved a few thousands, but neither of them had lost his good humour or his taste for light living.»)</ref> Etter at selskapene hans gikk konkurs viet Seyler seg til sin store interesse, [[teater]].

== Nasjonalteateret i Hamburg ==
{{Hoved|Hamburgische Entreprise}}

[[Fil:Gotthold Ephraim Lessing.PNG|thumb|[[Gotthold Ephraim Lessing]] malt under årene i Hamburg]]
Med kompanjongen Tillemann og tapetfabrikanten Bubbers som inaktive partnere brukte Seyler sine resterende midler på å overta [[Konrad Ernst Ackermann]]s teaterbygning, Comödienhaus, og finansiere [[Nasjonalteateret i Hamburg]]. Det var et ambisiøst foretagende med [[Det Kongelige Teater]], grunnlagt av [[Ludvig Holberg]] i 1748, som forbilde. [[Gotthold Ephraim Lessing]] var ansatt ved teateret som verdens første dramaturg, og hans teaterkritikker ble senere utgitt i det kjente skriftet ''[[Hamburgische Dramaturgie]]'', som gav faget [[dramaturgi]] sitt navn. Abel Seyler var teaterets ledende finansielle støtte og drivkraft. Nasjonalteateret eksisterte fra 1767 til 1769, da pengene var brukt opp.

== Seylersche Schauspiel-Gesellschaft ==
{{Hoved|Seylersche Schauspiel-Gesellschaft}}

I 1769 etablerte Seyler teatertruppen [[Seylersche Schauspiel-Gesellschaft]]. Teatertruppen bestod til enhver tid av rundt 60 medlemmer, blant dem noen av Tysklands ledende skuespillere slik som [[Konrad Ekhof]], og eget orkester, ballett, husdramaturger, komponister og dramatikere (blant dem Klinger, [[Christoph Martin Wieland|Wieland]], [[Johann Adam Hiller|Hiller]], [[Jiří Antonín Benda|Benda]] oa.). Truppen ble en av Tysklands fremste «vandrende teatertrupper» i perioden 1769–79; i 1769 ble Abel Seyler utnevnt av [[Georg III av Storbritannia|Georg III av Hannover og Storbritannia]] til «direktør for de kongelige og kurfyrstelige hoffskuespillere» i [[Hannover (stat)|Kurfyrstedømmet Hannover]], og i 1771 ble Seyler-teateret invitert til å virke ved hoffet i [[Weimar]] av [[Anna Amalia av Sachsen-Weimar-Eisenach|hertuginne Anna Amalia]], som på denne tiden inviterte en rekke av tidens fremste kunstnere dit ([[Johann Gottfried Herder|Herder]], [[Johann Wolfgang von Goethe|Goethe]], [[Friedrich Schiller|Schiller]]). Oppholdet i Weimar tok slutt tre år senere da slottet brant i 1774, og kun kort tid før Goethes inntog ved Anna Amalies hoff i Weimar. Fra 1774 til 1775 virket Seylers teaterkompani som hoffteater i [[Gotha]], og deretter fulgte opphold i [[Dresden]], [[Leipzig]] og [[Frankfurt am Main]]. Frankfurt ble Seyler-kompaniets siste opphold. Reinhard Frost skriver at Seyler-kompaniet med sitt litterært ambisiøse program ikke nådde frem til det brede publikummet i Frankfurt, som var vant med mer folkelig underholdning.<ref>{{cite book |last1=Frost |first1=Reinhard |title=Frankfurter Personenlexikon |date=1996 |url=https://frankfurter-personenlexikon.de/node/1240 |chapter=Seyler, Abel|volume=2}}</ref> Seyler beskrives likevel som grunnleggeren av en seriøs teatertradisjon i Frankfurt.<ref>Albert Richard Mohr (1967). „Abel Seyler und seine Verdienste um das Frankfurter Theaterleben“. I: ''Frankfurter Theater von der Wandertruppe zum Komödienhaus: ein Beitrag zur Theatergeschichte des 18. Jahrhunderts''. Frankfurt am Main: Kramer, s. 66–81.</ref>

En rekke kjente skuespill ble skrevet på oppdrag fra Abel Seyler, bl.a. ''[[Sturm und Drang (skuespill)|Sturm und Drang]]'' av [[Friedrich Maximilian Klinger|Klinger]], som gav navnet til perioden.

Musikkritikeren [[John Warrack]] skriver:
:«Suksessen til Abel Seylers teatertrupp i etterkrigsårene var basert på hans forretningssans, kombinert med en evne til å tiltrekke seg talent, men han ville ikke ha blomstret uten den større respekten som begynte å bli vist reisede teatertrupper i det nye klimaet av interesse for drama og dermed i dramatisk musikk. Seyler var ikke bare i stand til å rekruttere berømte skuespillere som [[Konrad Ekhof]]; i 1769 utnevnte han [[Anton Schweitzer]] som musikalsk leder, med oppdraget å utvide repertoaret med opera.»<ref>John Warrack, ''German Opera: From the Beginnings to Wagner'' (s. 93), [[Cambridge University Press]], 2001, ISBN 0521235324</ref>

Den kjente amerikanske musikkviteren [[Thomas Bauman]] tok sin doktorgrad på Seyler-teaterets historie med avhandlingen ''Music and Drama in Germany: A Traveling Company and Its Repertory'' (University of California, Berkeley, 1977).

== Mannheims nasjonalteater ==
I 1778 ble Seyler og hans teater rekruttert til å danne kjernen i det nye [[Nationaltheater Mannheim|Nasjonalteateret i Mannheim]], som ble grunnlagt av [[Karl Theodor av Bayern]] og som åpnet dørene i 1779. Teateret ble ledet av baron [[Wolfgang Heribert von Dalberg]] (en bror av kurfyrst [[Karl Theodor von Dalberg]]) som intendant og av Abel Seyler som regissør, og ble i løpet av kort tid et av de fremste teatrene i Europa. I samarbeid med Dalberg staket han ut teaterets karakteristiske kunstneriske retning, basert på idéen om balanse mellom en mer «naturlig» stil og en viss nobelhet og idealisme.<ref>''Schiller: A Birmingham Symposium'', s. 37, 2006</ref> I 1778 besøkte [[Wolfgang Amadeus Mozart]] Mannheim, hvor Dalberg forsøkte å få ham til å skrive et duodrama for Seyler-kompaniet. Mozart skrev begeistret til faren [[Leopold Mozart]]: «Seyler-kompaniet er her. Jeg regner med at du allerede kjenner dem av omdømme».<ref>Hermann Abert, W.A. Mozart, s. 529.</ref>

== Sene år og død ==

Fra 1781 til 1783 var Seyler direktør for slottsteateret i Schleswig. Mellom 1783 og 1787 ledet han igjen Comödienhaus i Hamburg, og fra 1787 til 1792 var han igjen direktør for slottsteateret i Schleswig.

I 1789 døde Friederike Sophie Seyler og i 1792 fikk han en pensjon av sin frimurerbror og bekjente [[Karl av Hessen]], som da var stattholder i Schleswig og Holstein. Abel Seyler bodde fra 1798 i Rellingen nord for Hamburg, som gjest på godset til sin mangeårige venn, samarbeidspartner og frimurerbror, skuespilleren [[Friedrich Ludwig Schröder]], der han døde i 1801 og der han er begravet.

== Frimureri ==
Seyler var i likhet med Lessing og mange andre samarbeidspartnere [[frimureri|frimurer]]. Han ble frimurer i [[London]] i 1753,<ref>''Weiblichkeitsentwürfe und Frauen im Werk Lessings: Aufklärung und Gegenaufklärung bis 1800 : 35. und 36. Kamenzer Lessing-Tage 1996 und 1997'', Lessing-Museum, 1997</ref> ble medlem av Absalom-logen i Hamburg i mai 1755<ref>Manfred Steffens, ''Freimaurer in Deutschland: Bilanz eines Vierteljahrtausends'', s. 582, C. Wolff, 1964</ref> og var involvert i frimureri til sin død nesten 50 år senere.

Sammen med [[Konrad Ekhof]] og andre medlemmer av [[Seylersche Schauspiel-Gesellschaft]] grunnla han den første frimurerlogen i [[Gotha]] 25. juni 1774. Grunnleggelsen fant sted i vertshuset ''Zum Mohren'' i forbindelse med feiringen av Johannes Døperens dag. Ekhof ble Ordførende Mester og Seyler ble stedfortreder, og blant de andre medlemmene var komponisten [[Georg Benda]]. Logen het opprinnelig ''Cosmopolit'', et navnevalg som nok skyldtes Seylers [[kosmopolitt]]iske sinnelag, men skiftet kort etter navn til ''Zum Rautenkranz'' til ære for hertugfamilien. Kort etter ble hertug [[Ernst II Ludwig av Sachsen-Gotha-Altenburg]] og hans bror prins August medlemmer av logen. Mange av medlemmene av Seylers loge, ikke minst hertugen og hans bror, var senere også medlemmer av [[Illuminati]], og hertugen gav Illuminatis grunnlegger [[Adam Weishaupt]] asyl i Gotha.

== Annet ==

Hans andre ektefelles syngespill ''Hüon und Amande'' ble direkte plagiert av [[Emanuel Schikaneder]]s teater i 1790 (under navnet ''Oberon''), og kort tid etter ble også librettoen til ''Tryllefløyten'', skrevet av Schikaneder, basert på den plagierte versjonen av ''Hüon und Amande'' i stor grad.<ref>David J. Buch, ''Magic Flutes and Enchanted Forests: The Supernatural in Eighteenth-Century Musical Theater'', University of Chicago Press, 2008</ref><ref>Peter Branscombe, ''W. A. Mozart: Die Zauberflöte'', Cambridge University Press, 1991, p. 28</ref>

Seyler var fadder for skuespilleren og teaterdirektøren [[Jacob Herzfeld]] (f. 1763),<ref>Paul Schlenther: [http://de.wikisource.org/wiki/ADB:Seyler,_Abel Abel Seyler]. In: ''[[Allgemeine Deutsche Biographie]]'' (ADB). Band 34, Duncker & Humblot, Leipzig 1892, S. 778–782.</ref> som ble kjent som den første jødiske skuespilleren i Tyskland, da denne konverterte til kristendommen.<ref>[http://www.jewish-theatre.com/visitor/article_display.aspx?articleID=2632 Jacob Herzfeld]   {{Wayback|url=http://www.jewish-theatre.com/visitor/article_display.aspx?articleID=2632 |date=20140103191329 }}</ref>

== Ekteskap og etterkommere ==
[[Fil:Sophie Friederike Hensel.jpg|thumb|Hans andre ektefelle [[Friederike Sophie Seyler]], malt av [[Anton Graff]], [[Hamburger Kunsthalle]]]]
Han var i sitt første ekteskap gift med Sophie Elisabeth Andreae (1730–1764), som var datter av hoffapoteker i [[Hannover]] Leopold Andreae (eier av [[Andreae & Co.]]) og søster av naturforskeren [[J.G.R. Andreae]]. Hans tre barn fra første ekteskap, sønnene Abel Seyler (f. 1756) og [[Ludwig Erdwin Seyler]] (1758–1836), og datteren Sophie Seyler (1762–1833), vokste opp i Hannover hos onkelen J.G.R. Andreae, som også motvillig reddet Seyler-teateret fra konkurs da Abel Seyler hadde opparbeidet seg en stor gjeld. Seyler hadde knapt nok noen kontakt med sine barn etter 1764, men skuespilleren [[Friedrich Ludwig Schröder]] har i sin dagbok en rørende skildring av datteren Sophies hengivenhet til faren i hans siste leveår, til tross for at de gjennom nesten hele livet ikke hadde sett hverandre.<ref>Paul Schlenther: [http://de.wikisource.org/wiki/ADB:Seyler,_Abel Abel Seyler]. I: ''[[Allgemeine Deutsche Biographie]]'' (ADB). Vol. 34, Duncker & Humblot, Leipzig 1892, s. 778–782.</ref>

Seylers barn levde mer konvensjonelle liv enn ham selv. Den eldste sønnen Abel Seyler ble hoffapoteker i Celle. Den yngste sønnen Ludwig Erdwin Seyler giftet seg med den eldste datteren av det hanseatiske bankierdynastiet [[Berenberg]]/[[Gossler]] i Hamburg og ble i 1788 tatt opp av svigerfaren [[Johann Hinrich Gossler]] som medeier av [[Berenberg Bank]], og etterfulgte svigerfaren som firmaets sjef i 1790. Datteren Sophie Seyler var gift med juristen og Sturm und Drang-dikteren [[Johann Anton Leisewitz]], forfatteren av ''[[Julius von Tarent]]''. Seyler-søskenene arvet i 1793 også [[Andreae & Co.]] etter sin barnløse onkel og pleiefar J.G.R. Andreae.

I andre ekteskap var Abel Seyler gift med den kjente skuespilleren [[Friederike Sophie Seyler]], som også skrev syngespillet ''[[Oberon (Seyler)|Oberon]]''. De hadde ingen barn.

<gallery>
Fil:Johann Gerhard Reinhard Andreae.JPG|Svogeren, naturforskeren [[J.G.R. Andreae]]
Fil:Ludwig Erdwin Seyler (1758-1836).jpg|Sønnen [[Ludwig Erdwin Seyler|L.E. Seyler]], medeier i [[Berenberg Bank]]
File:Sophie Leisewitz née Seyler.jpg|Datteren, Sophie Seyler
File:Johann Anton Leisewitz (Schröder).png|Svigersønnen, dikteren [[Johann Anton Leisewitz]]
File:Henriette Seyler drawn by her sister Molly Seyler in 1827 (cropped).jpeg|Barnebarnet [[Henriette Wegner|Henriette Seyler]], gift med den norske industrimannen [[Benjamin Wegner]]
</gallery>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* {{ADB|34|778|782|Seyler, Abel|Paul Schlenther|ADB:Seyler, Abel}}
* {{NDB|24|300||Seyler, Abel|Andrea Heinz|118613642}}
* Wilhelm Kosch, «Seyler, Abel», ''Dictionary of German Biography'', red. Walther Killy og Rudolf Vierhaus, vol. 9, Walter de Gruyter, 2005, ISBN 3110966298, s. 308
* [[William Grange]], «[http://german_theatre.enacademic.com/377/Seyler,_Abel Seyler, Abel] {{Wayback|url=http://german_theatre.enacademic.com/377/Seyler,_Abel |date=20151006223324 }}», ''Historical Dictionary of German Theater'', [[Rowman & Littlefield|Scarecrow Press]], 2006, ISBN 0810853159
* Dirk Böttcher, ''Hannoversches Biographisches Lexikon: Von den Anfängen bis in die Gegenwart''
* Thomas Bauman, «New directions: the Seyler company» (s. 91–131), i ''North German Opera in the Age of Goethe'', [[Cambridge University Press]], 1985
* Thomas Bauman, ''Music and Drama in Germany: A Traveling Company and Its Repertory, 1767–1781'', doktorgradsavhandling om [[Seylersche Schauspiel-Gesellschaft]], [[University of California, Berkeley]], 1977
* Magazin zur Geschichte des deutschen Theaters, 1773, VI, pp.&nbsp;264–276
* Rudolf Schlösser, ''Vom Hamburger Nationaltheater zur Gothaer Hofbühne, 1767–1779. Dreizehn Jahre aus der Entwicklung eines deutschen Theaterspielplans'', Leipzig, Voß, 1895
* Eike Pies, ''Prinzipale: zur Genealogie d. deutschsprachigen Berufstheaters vom 17. bis 19. Jahrhundert'', Henn, 1973
*{{cite book |last1=Frost |first1=Reinhard |title=Frankfurter Personenlexikon |date=1996 |url=https://frankfurter-personenlexikon.de/node/1240 |chapter=Seyler, Abel|volume=2}}
*Albert Richard Mohr (1967). «Abel Seyler und seine Verdienste um das Frankfurter Theaterleben». I: ''Frankfurter Theater von der Wandertruppe zum Komödienhaus: ein Beitrag zur Theatergeschichte des 18. Jahrhunderts''. Frankfurt am Main: Kramer, s. 66–81.

== Eksterne lenker ==
* {{DNB-Portal|118613642}}

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Seyler, Abel}}
[[Kategori:Bankierer]]
[[Kategori:Sveitsiske regissører]]
[[Kategori:Frimurere]]
[[Kategori:Personer fra Liestal]]