Redigerer 1. mars-bevegelsen

{{Kildeløs|Helt uten kilder.|dato=10. okt. 2015}}
[[Fil:March 1st movement.jpg|thumb|Minnesmerke i [[Seoul]].]]

'''1. mars-bevegelsen''' eller '''Samil-bevegelsen''' ([[koreansk]] [[hangeul]]: 3·1 운동; [[hanja]]: 三一運動; romanisering: ''Samil Undong''; [[japansk]]: 三・一運動; [[hiragana]]: さんいちうんどう; ''San-ichi Undō''), også kalt '''Manse-bevegelsen''' (만세운동; 萬歲運動; ''Manse Undong''), var en [[korea]]nsk folkelig protestbevegelse mot det [[japan]]ske [[Japans kolonisering av Korea|styret]] av landet som begynte 1. mars 1919 og varte fram til mai samme år. Denne bevegelsen var en av de første folkelige utslag av [[Den koreanske uavhengighetsbevegelsen|koreansk motstand]] mot den japanske okkupasjonen, som offisielt hadde begynt i 1905. 

Bevegelsen rettet seg mot japanernes undertrykkende okkupasjon, og var inspirert av [[Amerikas forente stater]]s president [[Woodrow Wilson]]s [[Wilsons 14 punkter|fjorten punkter]] som ble lagt fram på [[Versaillestraktaten|fredskonferansen i Paris]] etter [[første verdenskrig]] i januar 1919, som blant annet handlet om "nasjonenes selvbestemmelsesrett." Den koreanske [[Gojong av Korea|keiser Gojong]] plutselige død 21. januar samme år var også viktig for bevegelsen, siden mange med god grunn mistenke japanerne for å ha myrdet ham.

1. mars 1919 ble [[den koreanske uavhengighetserklæringen]], skrevet av [[Han Yong-un]] og [[Choe Nam-seon]] og undertegnet av trettitre koreanske nasjonalister, lest opp høyt i [[Tapgolparken|Pagodeparken]] i [[Seoul]] og flere andre steder i Korea – mot de undertegnedes ønske. Allerede første dag hadde mange møtt opp for å høre erklæringen, og antijapanske demonstrasjoner spredte seg til store deler av Korea, og ble så store at det japanske politiet ikke kunne hindre dem, så den japanske hæren og marinen ble tilkalt. 

[[Fil:Funeral for Gojong.JPG|thumb|left|[[Gojong av Korea]]s begravelse.]]

Omtrent to millioner koreanere deltok i månedene som fulgte i over 1500 demonstrasjoner. Til tross for noen voldelige episoder, hvorav flere framprovosert av japanerne, var bevegelsen i all hovedsak ikkevoldelig, selv om japanerne omtalte den som et "opprør." Japanernes reaksjon var umiddelbar og brutal; de forbød demonstrasjoner, innskrenket koreanernes muligheter til å samles og arresterte dem som sto bak uavhengighetserklæringen og mange andre som hadde deltatt i demonstrasjonene. Mellom 1200 og 7000 koreanerne ble drept (553 fra mars til 11. april i japanske kilder), 16.000 ble såret og 19.000-46.000 arrestert (12.000 i japanske kilder). Bare åtte politimenn og gendarmer ble drept, og én japaner, mens 130 japanere  ble såret. 

1. mars-bevegelsen gjorde ikke Korea uavhengig, men gjorde verden oppmerksom på koreanernes misnøye under japansk styre, og tvang japanerne til å endre sin Korea-politikk. I 1949, året etter at [[Republikken Korea]] ble uavhengig, ble 1. mars gjort til en nasjonal fridag til minne om bevegelsen. 

Bevegelsen sammenfalt delvis med [[4. mai-bevegelsen]] i [[Republikken Kina]], som også hadde sitt opphav i misnøye med fredsforhandlingene i Versailles. 

== Eksterne lenker ==
* {{wikisource|Proclamation of Korean Independence}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Koreas historie]]