Redigerer Øst-Tyskland

{{Omdirigering|DDR}}
{{Infoboks tidligere land2
|lokalt navn = ''Deutsche Demokratische Republik''
|tradisjonelt langt navn = Den tyske demokratiske republikk
|kortnavn                = Øst-Tyskland
|kontinent               = Europa
|region                  = Sentral-Europa
|land                    = Tyskland
|
|periode                = [[Den kalde krigen]]
|status                 = [[Føderasjon]] (1949–1952)<br>[[Enhetsstat]] (1952–1990)<br>[[Satellittstat]] for [[Sovjetunionen]]
|statustekst            = 
|rike                   = 
|styreform              = [[Marxisme-leninisme|Marxist-leninistisk]] «[[folkedemokrati]]sk» [[dominantpartistat]] (til desember 1989) <br>[[Parlamentarisk republikk]] (fra desember 1989)
|
|<!--- Opphav og fall, hendelser, år og datoer --->
|
|år start               = 1949
|år slutt               = 1990
|
|hending før            = 
|dato før               = 
|hending start          = [[DDRs grunnlov|Grunnlov vedtatt]]
|dato start             = [[7. oktober]] [[1949]]
|hending1               = [[Berlinkrisen 1961|Berlinkrisen]]
|dato hending1          = [[4. juni]] [[1961]]
|hending2               = [[Berlinmuren|Murens]] fall
|dato hending2          = [[9. november|9.]]–[[10. november]] [[1989]]
|hending3               = [[Folkekammervalget i DDR 1990|Frie valg]]
|dato hending3          = [[18. mars]] [[1990]]
|hending4               = [[To-pluss-fire-avtalen]]
|dato hending4          = [[12. september]] [[1990]]
|hending slutt          = [[Tysklands gjenforening]]
|dato slutt             = [[3. oktober]] [[1990]]
|hending etter          = <!--- Valgfri: Viktig hending som fant sted etter «hending slutt»--->
|dato etter             = 
|idag                   = {{Flagg|Tyskland|lenke}}
|
|<!--- Flagg --->
|f1                     = Den allierte okkupasjonen av Tyskland
|flagg f1               = Flag of Germany (1946-1949).svg
|e1                     = Tyskland
|flagg e1               = Flag of Germany.svg
|
|flagg                  = Flag of East Germany.svg
|flaggtype              = [[Den tyske demokratiske republikks flagg|Flagg (1959–1990)]]
|
|våpen                  = Coat of arms of East Germany (1955–1990).svg
|symboltype             = [[Den tyske demokratiske republikks riksvåpen|Riksvåpen]]
|
|kart                   = LocationEastGermany.png
|karttekst              = Beliggenhet i [[Europa]] og i verden
|
|hovedstad              = [[Øst-Berlin|Berlin (Øst-Berlin)]]
|
|nasjonalmotto          = «Proletarier aller Länder, vereinigt Euch!» <br>(«[[Proletarer i alle land, foren dere!]]»)
|nasjonalsang           = «[[Auferstanden aus Ruinen]]»
|språk                  = [[Tysk]] ([[sorbisk]] i deler av distriktene [[Dresden]] og [[Cottbus]])
|religion               = ''ingen offisiell''
|valuta                 = [[Mark der DDR]]
|
|
|leiar1                = Wilhelm Pieck
|år leiar1             = 1949–1960
|leiar2                = Walter Ulbricht
|år leiar2             = 1960–1973
|leiar3                = Willi Stoph
|år leiar3             = 1973–1976
|leiar4                = Erich Honecker
|år leiar4             = 1976–1989
|leiar5                = Egon Krenz
|år leiar5             = 1989
|leiar6                = Manfred Gerlach
|år leiar6             = 1989–1990
|leiar7                = Sabine Bergmann-Pohl
|år leiar7             = 1990
|tittel leiar          = Formann for [[Statsrådet i DDR|Statsrådet]]
|representant1         = Otto Grotewohl
|år representant1      = 1949–1964
|representant2         = Willi Stoph
|år representant2      = 1964–1973
|representant3         = Horst Sindermann
|år representant3      = 1973–1976
|representant4         = Willi Stoph
|år representant4      = 1976–1989
|representant5         = Hans Modrow
|år representant5      = 1989–1990
|representant6         = Lothar de Maizière
|år representant6      = 1990
|tittel representant    = Formann for [[Ministerrat|Ministerrådet]]
|nestleiar1            = [[Wilhelm Pieck]] <br>[[Otto Grotewohl]]
|år nestleiar1         = 1946–1950
|nestleiar2            = Walter Ulbricht
|år nestleiar2         = 1950–1971
|nestleiar3            = Erich Honecker
|år nestleiar3         = 1971–1989
|nestleiar4            = Egon Krenz
|år nestleiar4         = 1989
|nestleiar5            = Gregor Gysi
|år nestleiar5         = 1989–1990
|tittel nestleiar      = Formann for [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]]
|
|<!--- Lovgjevingsmakt--->
|lovgjevingsmakt        = [[Volkskammer]]
|
|<!--- Areal og folketal for enkelte år --->
|stat år1             = 1990
|stat areal1          = 108333
|stat innb1           = 16350000
|fotnotar             = 
}}
'''Øst-Tyskland''', offisielt '''Den tyske demokratiske republikk''' ('''DDR'''),{{efn|DDR er en forkortelse for det [[tysk]]e navnet; ''Deutsche Demokratische Republik''.}} var en stat i [[Sentral-Europa]] som eksisterte fra [[7. oktober]] [[1949]] til [[3. oktober]] [[1990]]. Landet var på papiret selvstendig og demokratisk (fra 1974 definert som en «sosialistisk arbeider- og bondestat»), men var i realiteten en [[satellittstat]] for [[Sovjetunionen]] og et [[diktatur]], der [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands]] (SED) hadde all makt.

Etter [[Tysklands nederlag i andre verdenskrig|det tyske nederlaget]] i [[andre verdenskrig]] ble landet delt i fire okkupasjonssoner, og den 23. mai 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland ([[Vest-Tyskland]]) etablert i de tre sonene som de vestallierte landene [[USA]], [[Storbritannia]] og [[Frankrike]] kontrollerte. Som en reaksjon erklærte [[Sovjetunionen]] den [[Sowjetische Besatzungszone|sovjetiske okkupasjonssonen]] (SBZ), bortsett fra de østlige områdene som Sovjetunionen eller det kommunistiske [[Polen]] annekterte, som en egen stat, DDR. [[Pommern]] og [[Schlesien]] ble [[Anneksjon|annektert]] av Polen, mens [[Øst-Preussen]] ble delt mellom Polen og Sovjetunionen. Den nordlige delen av Øst-Preussen ble [[Kaliningrad oblast]] i [[RSFSR]].

Mens Forbundsrepublikken Tyskland var (og er) et [[parlamentarisk demokrati]] med [[sosial markedsøkonomi]] og fra 1955 [[NATO]]-medlem, hadde DDR en [[kommandoøkonomi]] og var fra 1955 medlem av [[Warszawapakten]]. Kommunistpartiet hadde all makt i landet. DDR utviklet den høyeste levestandarden blant [[COMECON]]-statene i 1960-årene, en posisjon landet beholdt til sin oppløsning.<ref name="CAPlex"/> Det var særlig byggingen av [[Berlinmuren]] som i første omgang gjorde at levestandarden skjøt fart.{{trenger referanse}}

Landet var i starten av 1970-årene verdens tiende største industristat, men var økonomisk svakere enn Vest-Tyskland.<ref name="CAPlex"/> Det politiske politiet [[Stasi]] bidro til å ensrette staten og undertrykke opposisjon gjennom et omfattende [[angiver]]system. Det var et problem for regimet at svært mange innbyggere flyktet fra staten, og for å hindre dette ble det bygget omfattende grensebefestninger, der [[Berlinmuren]], av regimet omtalt som «den anti-fascistiske beskyttelsesmur», er best kjent.

DDRs økonomi stagnerte fra 1970-årene, og i 1980-årene var staten praktisk talt bankerott. Sammen med mangelen på politisk frihet og menneskerettigheter førte dette til stadig økende protester i slutten av 1980-årene. Høsten 1989 brøt kommunistregimet sammen. Dets mest forhatte symbol, Berlinmuren, falt. Året etter ble det gjennomført frie valg som resulterte i at DDR opphørte å eksistere, og at den tidligere kommuniststatens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland (se [[Tysklands gjenforening]]).

Det delte Tyskland og den østtyske staten DDR var den sentrale faktoren i internasjonale forhold i Europa etter krigen og frem til 1990. En egen østtysk stat markerte delingen av Europa i en vestlig, USA-influert sfære og en sovjetisk sfære. DDR hadde fra begynnelsen i 1949 et legitimitetsproblem ved at den under tvil ble opprettet av den sovjetiske okkupasjonsmakten. DDRs makthavere ble stadig mindre populære i 1980-årene på grunn av økonomisk stagnasjon og politisk undertrykkelse.<ref name="Noreng"/> DDR var fra begynnelsen den svakeste av de to tyske stater. Til midten av 1950-årene var sovjetiske myndigheter åpne for et samlet og nøytralt Tyskland. I 1950-årene var DDRs eksistens truet av den omfattende migrasjonen fra øst til vest. Da DDR ble fysisk fullstendig adskilt fra vestlige områder, særlig i form av [[Berlinmuren]] fra den 13. august 1961, ble det bedre grunnlag for DDR som en levedyktig statsdannelse.<ref name="Halvorsen"/> På grunn av den tildels ulovlige utvandringen vestover fra DDR var landet det eneste i Europa med en absolutt nedgang i folketallet.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1980 | tittel = Geografisk leksikon | isbn = 8202044499 | utgivelsessted = Oslo| forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060200091 | side = }}</ref> Vest-Tyskland (Forbundsrepublikken) anerkjente lenge ikke staten DDR og betraktet Øst-Tyskland som den sovjetiske okkupasjonssonen. I 1972 undertegnet de to landene en avtale om gjensidig anerkjennelse og i 1973 ble begge tatt opp i FN.<ref name="geografisk6"/>

== Navn ==
DDR ble uformelt også kalt ''Øst-Tyskland'', mest utenfor Tyskland. I Vest-Tyskland brukte man under [[den kalde krigen]] gjerne uttrykk som ''[[Sowjetische Besatzungszone|SBZ]]'' (eller ''sonen'', ''den sovjetiske sonen'' osv.), ''[[Midt-Tyskland]]'', ''såkalte DDR'' eller «DDR» (spesifikt med anførselstegn). DDR omtales i historisk forskning og nåværende offisiell tysk språkbruk også som ''SED-diktaturet'' eller ''SED-staten''.

== Historie ==
{{Utdypende artikkel|Den tyske demokratiske republikks historie|Tysklands historie (1945–1990)}}
[[Fil:Soviet Sector Germany.png|miniatyr|venstre|300px|På Potsdamkonferansen ble de tyske områdene øst for Oder-Neisse de-facto skilt ut av Tyskland av de allierte.]]
[[Fil:Deutschland Bundeslaender 1949.png|miniatyr|venstre|300px|Tre tyske stater og det delte Berlin i slutten av 1949. Forbundsrepublikken Tyskland bestod av den amerikanske, den britiske og den franske okkupasjonssonen (unntatt Saarland). DDR bestod av den sovjetiske okkupasjonssonen unntatt østområdene.]]

Før slutten av den annen verdenskrig var den regionen som senere ble kjent som Øst-Tyskland plassert i midten av den tyske staten og var derfor kjent som «[[Mitteldeutschland]]». Øst for elvene Oder og Neisse var de store prøyssiske provinsene [[Pommern]], Øst- og Vest-Preussen, Øvre- og Nedre [[Schlesien]] og det østlige [[Neumark]] i [[Brandenburg]].

Under [[Teherankonferansen]] i 1943 ble de allierte stormaktene enige om at Tyskland etter kapitulasjonen skulle [[Den allierte okkupasjonen av Tyskland|okkuperes av de allierte]] med hver sin sone. Okkupasjonen skulle vare til det igjen var ordnete forhold i landet.<ref name="Simonsen"/> På [[Jaltakonferansen]] mot slutten av den annen verdenskrig besluttet de allierte lederne at de polske etterkrigsgrensene skulle flyttes vest for [[Oder-Neisse-linjen]] for å kompensere Polen for tapet av de østlige provinsene som Sovjetunionen hadde annektert. Dermed utgjorde det tidligere sentrale Tyskland med dette de facto den østlige delen av den tyske nasjon. Sovjetiske myndigheter tok beslag i store mengder materiell som ledd i krigserstatning og fraktet dette til Sovjetunionen, blant annet maskiner, fabrikker og jernbaneskinner.<ref name="Halvorsen"/>

Etter 1949 anså Sovjetunionen at Tyskland var delt i to suverene stater. Berlins beliggenhet innebar at Sovjets regjering naturlig la til grunn at byen var DDRs hovedstad. Sovjetunionen respekterte samtidig avtalen med vestmaktene om at Berlin var en egen sone administrert av de fire allierte i fellesskap, men godtok for eksempel ikke at DDRs lover gjaldt for Øst-Berlin. DDRs lover ble i stedet innført i Øst-Berlin ved et eget vedtak. De tre vestmaktene betraktet ikke Tyskland som delt i to suverene stater og regnet Forbundsrepublikkens regjering som den eneste lovlige tyske regjering. Vestmaktene kunne derfor ikke forholde seg til DDR som en stat med en regjering og holdt i stedet Sovjetunionen ansvarlig for den østlige okkupasjonssonen. Vestmaktene aksepterte heller ikke at Vest-Berlin ble gjort til en delstat (''Land'') av Vest-Tyskland og fortsatte okkupasjonen av Berlin til 1990.<ref name="Simpson">Simpson, J. L. (1957). Berlin: Allied rights and responsibilities in the divided city. ''International & Comparative Law Quarterly'', 6(1), 83–102.</ref> I 1952 ble DDRs føderale struktur avskaffet og en sentralisert statsform innført. ''Länderkammer'' eksisterte til 1958. Det ble etablert forvaltningsdomstoler i delstatene og disse gjorde en anstendig jobb i å kontrollere lovbrudd i den lokale forvaltningen. Disse forvaltningsdomstolene ble snart avskaffet.<ref name="Markovits">Markovits, I. (2007). Constitution making after National Catastrophes: Germany in 1949 and 1990. ''William & Mary Law Rev.'', 49, 1307.</ref>

=== Etablering av DDR i den sovjetiske sonen ===
Foruten å dele Tysklands areal i okkupasjonssoner hvor hver av de fire allierte maktene Storbritannia, USA, Sovjetunionen og Frankrike skulle styre hver sin del inntil tysk suverenitet igjen var mulig, vedtok Jaltakonferansen retningslinjer for en koordinert forvaltning og kontroll av sonene. Denne beslutningen ble bekreftet på [[Potsdamkonferansen]] sommeren 1945, og [[det allierte kontrollrådet]] (ACC) med medlemmer fra hver av de fire alliansepartnerne ble opprettet.

Distriktene (Länder) [[Mecklenburg-Vorpommern]], [[Brandenburg]], [[Sachsen]], [[Sachsen-Anhalt]] og [[Thüringen]] havnet i den sovjetiske okkupasjonssonen (på tysk Sowjetische Besätzungszone eller SBZ). Den sovjetiske okkupasjonssonen utviklet seg i sovjetisk retning mens de tre vestlige okkupasjonssonene utviklet seg mer etter mønster av USA og Storbritannia.<ref name="Simonsen"/> I den sovjetiske sonen kom tyske kommunister fra Moskva og gjorde seg raskt gjeldende, særlig den såkalte Ulbricht-gruppen. Disse fikk støtte av kommunister som hadde overlevd under nazismen, til dels internert i konsentrasjonsleire. I den østlige delen av Tyskland var det også i 1930-årene et sterkt og dogmatisk kommunistisk parti (KPD).<ref name="Halvorsen">{{ Kilde bok | forfatter = Halvorsen, Dag | utgivelsesår = 1979 | tittel = Øst-Europa – idé og virkelighet | isbn = 8205120129 | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900041 | side = }}</ref> 

ACC hadde tiltagende samarbeidsproblemer og tidlig i 1948 var det krise i samarbeidet. I mars 1948 ble [[Ludwig Erhard]] utnevnt til direktør for økonomiadministrasjonen i de forente forvaltningsområder i vest, og Erhard fikk fullmakt til en stor valutareform samtidig med en betydelig reform av næringslivet i vestsonene. Fra april 1948 ville ikke den sovjetiske okkupasjonsmakten slippe vestlige tog uhindret til Berlin. Erhard gjennomførte valutareformen fra 20. juni 1948 der deutsche mark erstattet reichsmark. Hver familie kunne veksle inntil 70 RM mot 70 DM, mens overskytende ble vekslet i forholdet 10 RM for 1 DM. Reformen begunstiget de vestlige okkupasjonssonene. Fra 24. juni blokkerte sovjetiske styrker all overflatetrafikk fra vest til Berlin og det ble igangsatt en luftbro for å omgå [[Berlinblokaden|blokaden]] – dette pågikk i 300 dager da sovjetiske myndigheter oppga full blokade.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Johannessen, Bjørn | utgivelsesår = 1970 | tittel = Kampen om Tyskland | forlag = Pax | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073101060 | side = }}</ref> 

Sovjetiske protester mot økonomiske og politiske forandringer i de vestlige okkupasjonssonene førte til at Sovjetunionen trakk seg ut av ACC. I 1948 innledet et folkeråd på 400 medlemmer arbeidet med en forfatning for DDR og i 1949 ble en folkekongress valgt. De tre vestlige okkupasjonssonene ble da til [[Forbundsrepublikken Tyskland]] (i [[mai]] [[1949]]), og SBZ ble til Den tyske demokratiske republikk den 7. oktober 1949 da folkekongressen vedtok forslaget til forfatning. [[Wilhelm Pieck]] ble valgt til president. [[Walter Ulbricht]], en tradisjonell kommunist, ledet oppbyggingen av den nye staten og var i praksis diktator til 1971. Etter at republikken var erklært begynte blant annet oppbygging av et folkepoliti med militært preg. I 1954 erklærte Øst-Tyskland seg som suveren stat og i 1955 gikk landet inn i [[Warszawapakten]].<ref name="Simonsen" /><ref name="geografisk6">{{Kilde bok | utgivelsesår = 1982 | tittel = Geografisk leksikon. Bind 6 | isbn = 8202044499 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060500037 | side = }}</ref><ref name="Damms28" />

Både de vestlige allierte og Sovjetunionen var ifølge Potsdamkonferansen forpliktet til å opprettholde et samlet Tyskland etter de grenser landet hadde i 1937. Stalin foreslo i 1952 en tysk gjenforening, og at Sovjet, USA, Frankrike og Storbritannia trakk seg ut av Sentral-Europa, men USA og dets allierte avslo forslaget. Stalin døde i mars [[1953]]. [[Lavrentij Berija|Berija]] tok opp forslaget, men ble arrestert og henrettet før noe mer ble gjort. Etterfølgeren [[Nikita Khrusjtsjov]] avviste ideen totalt, og satte en stopper for gjenforeningstanken helt frem til sammenbruddet av DDRs kommunistregime i 1989. I ettertid er det dominerende synet blant historikere at Stalin først og fremst ønsket å hindre Vest-Tysklands integrasjon med Vesten.

Akkurat som Tyskland var delt etter krigen, var den tidligere hovedstaden Berlin delt i fire sektorer. DDR og resten av [[østblokken]] betraktet Øst-Berlin som DDRs hovedstad. De vestlige allierte bestred legaliteten av dette og betraktet hele byen som okkupert område styrt av ACC gjennom en unntakslov. I praksis sluttet ACC å fungere etter hvert som den kalde krigen ble mer intens og den østtyske regjeringen ignorerte de tekniske legale restriksjonene på hvordan Øst-Berlin kunne kobles til DDR.

Konflikten om Vest-Berlins status førte til [[Berlinblokaden]], da den sovjetiske regjering hindret trafikk mellom de vestlige sonene av Tyskland og Vest-Berlin. De vestlige allierte svarte med å opprette en luftbro og forsyninger ble fløyet inn i stor skala.

=== 17. juni-oppstanden ===
{{Utdypende artikkel|Folkeoppstanden 17. juni 1953}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 175-14676, Leipzig, Reichsgericht, russischer Panzer.jpg|miniatyr|Sovjetiske stridsvogner i gatene i Leipzig {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, juni 1953}}]]

Skadene etter krigshandlingene og krigserstatning til Sovjetunionen gjorde at næringsliv og økonomi var vanskelig de første årene.<ref name="Damms28" /> Den [[16. juni]] 1953, etter en økning i produksjonskvotene på ti prosent for arbeiderne som bygget Øst-Berlins nye boulevard, Stalinalleen (i dag kjent som [[Karl-Marx-Allee]]), oppstod det spontane demonstrasjoner blant misfornøyde arbeidere. Dagen etter spredte protestene seg over hele DDR med flere enn en million mennesker i streik og demonstrasjoner i 700 områder. Regjeringen fryktet revolusjon og ba om hjelp fra sovjetiske tropper. Den [[18. juni]] ble protestene slått hardt og brutalt ned av stridsvogner og soldater. Transitt mellom Vest- og Øst-Berlin var mulig på den tiden, noe som gjorde at protestene og de kraftige sovjetiske reaksjonene utspant seg med vestlige vitner til stede.

Antallet ofre er blitt nedjustert med årene. Tidlige vesttyske anslag var langt høyere enn dagens; det vesttyske innenriksministeriet hevdet i [[1966]] at 383 mennesker ble drept i oppstanden, inkludert 116 [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]]-funksjonærer, at 106 mennesker ble drept under unntakstilstanden eller dømt til døden, {{formatnum:1838}} såret og {{formatnum:5100}} arrestert, {{formatnum:1200}} av disse ble senere dømt til totalt {{formatnum:6000}} år i straffeleirer. Det ble også hevdet at 17 eller 18 sovjetiske soldater ble henrettet for å ha nektet å skyte demonstranter,<ref name="DeutschlandRadio">{{Kilde www
 |url=http://www.17juni53.de/tote/recherche.html
 |tittel=Offer 17. juni 1953
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=DeutschlandRadio
 |format=
 |verk=
}}</ref>
men disse antagelsene er ikke bevist av forskning gjort etter 1990.<ref name="DeutschlandRadio"/>
En artikkel publisert av [[Bundeszentrale für politische Bildung]] (som ligger under det tyske innenriksministeriet) i 2004 hevder at 55 dødsfall kan belegges, og at det i tillegg er kjent rundt 20 uoppklarte dødsfall,<ref name="DeutschlandRadio"/> men disse antagelsene har ikke latt seg bevise av forskning gjort etter 1990.<ref>[http://www.17juni53.de/tote/magdeburg.html 17juni53.de: Vermeintliche und ungeklärte Todesfälle: Bezirk Magdeburg (in German)]</ref> Andre anslag setter ofrene til minst 125.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.17juni53.de/tote/aufstand.html
 |tittel=Folkeopprøret
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=DeutschlandRadio
 }}{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Over {{formatnum:10000}} ble arrestert.
<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.dw-world.de/dw/article/0,,894998,00.html
 |tittel=Øst-Berlin 17. juni 1953: Sten mot tanks
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=Deutsche Welle
}}</ref>

Den 17. juni ble i august samme år erklært som nasjonaldag i Vest-Tyskland, som ''Den tyske enhets dag''. Denne dagen ble markert 17. juni frem til etter den tyske gjenforeningen, da nasjonaldagen ble flyttet til 3. oktober. Den 17. juni ble beholdt som nasjonal minnedag.

=== Sovjetiske krigserstatninger ===
[[Fil:Mauer axb01.jpg|miniatyr|Berlinmuren {{Byline|Alexander Buschorn}}]]

Sovjetiske krigserstatninger, tatt først og fremst fra den østlige okkupasjonssonen, hadde en avgjørende effekt på østtysk økonomi. I de tidlige stadiene av okkupasjonen, særlig i 1945 og 1946, beslagla Den røde armé en tredjedel av industrielt utstyr i det østlige Tyskland og sendte det til Sovjetunionen. Ytterligere 10 milliarder dollar i erstatning ble samtidig gitt fra det østlige Tyskland til Sovjetunionen i form av jordbruks- og industriprodukter.<ref name="Norman M. Naimark 1949. s. 167–169">Norman M. Naimark. ''The Russians in Germany: A History of the Soviet Zone of Occupation, 1945–1949.'' Harvard University Press, 1995. ISBN 0-674-78405-7 s. 167–169</ref>
I den kjemiske industrien alene ble 116 fabrikker i [[SBZ|den sovjetiske okkupasjonssonen]] demontert og sendt til Sovjetunionen.<ref>John E. Lesch, The German chemical industry in the twentieth century, Kluwer Academic Publisher, Dordrecht, side 376</ref>

=== Berlinmuren ===
{{Utdypende artikkel|Berlinmuren}}
Den økende økonomiske veksten i Vest-Tyskland førte til at et stort antall østtyskere flyktet vestover. Siden 1940-årene hadde østtyskere forlatt den sovjetiske okkupasjonssonen til fordel for Vesten. Denne stadige emigrasjonen slo negativt ut for østtysk økonomi. Grensen mellom de to tyske statene var stort sett stengt ved midten av 1950-årene. Fra Øst-Berlin var det mulig å krysse over til Vest-Berlin, som ikke var en del av DDR, og da var man i praksis i Vesten. [[Berlins undergrunnsbane]] gikk mellom øst og vest til august 1961 da Berlinmuren ble reist.<ref name="Halvorsen"/>

DDR utviklet seg fra midten av 1950-årene svakere enn Vest-Tyskland, og den økte politiske spenningen under [[den kalde krigen]] medvirket til at flyktningstrømmen økte. Jordbruket ble kollektivisert med hard hånd, og i 1960 økte andelen kollektivjord fra 45 % til 85 %, og mange bønder flyttet vestover. I løpet av de første syv månedene av 1961 reiste {{formatnum:207000}} personer fra øst til vest.<ref name="Halvorsen"/>

Frem til Berlinmuren kom opp [[13. august]] [[1961]], hadde rundt 2,7 millioner innbyggere reist til Vest-Tyskland og Vest-Berlin. Det eneste argumentet for Muren som østtyskerne godtok, var at masseflukten av [[arbeidskraft]] måtte stoppes. En lege i Øst-Berlin forklarte at førti leger hadde dradd vestover bare fra [[Friedrichshain]] poliklinikk; i ett tilfelle dro en assistentlege midt i en operasjon.<ref>[https://www.booklooker.de/B%C3%BCcher/Eva-Windm%C3%B6ller+Leben-in-der-DDR-Eva-Windm%C3%B6ller-Thomas-H%C3%B6pker-Ein-Stern-Buch/id/A02AteZj01ZZo Eva Windmöller og Thomas Höpker: ''Leben in der DDR'' (s. 125), Goldmann STERN-''Bücher'',] ISBN 3-442-11502-7</ref> 

I august 1961 begynte østtyske styrker å bygge Berlinmuren som stengte Vest-Berlin helt inne, enda statssjef [[Walter Ulbricht]] i juni 1961 forsikret omverdenen om at «''ingen har til hensikt å bygge en mur gjennom Berlin''». Muligheten til utreise fra DDR ble med dette meget begrenset. I 1963 ble Vest- og Øst-Tyskland enige om en ordning der østberlinere fikk en viss adgang til å besøke Vest-Berlin.<ref name="Damms28" /> [[Stasi]], kommunistregimets effektive etterretningstjeneste og politiske politi, overvåket DDRs innbyggere med et finmasket nett av [[angiver]]e. Vest-Tyskland hadde pr 1980 en politikonstabel pr 500 borgere; DDR det dobbelte, ikke medregnet sivilkledd politi. Å kalle en østtysk [[konstabel]] ''Bulle'' («bølle») førte til ett års fengselsstraff.<ref>Eva Windmöller og Thomas Höpker: ''Leben in der DDR'' (s. 136)</ref> 

Muren var en politisk seier for [[Walter Ulbricht]] som med dette anså det som sikkert av sovjetiske myndigheter ikke ville oppgi DDR. Med muren ble utsikten til normalisering oppgitt, og det var klart at sovjetlederne aksepterte ''[[status quo]]'' for Vest-Berlin. Ulbricht satset etter dette på utvikling av industri og økonomi i øst, og sørget blant annet for å få en ny generasjon inn i partiapparatet. I 1963 hadde medlemmer av den nyvalgte sentralkomiteen en gjennomsnittsalder på 46 år, noe som var lavt etter østeuropeiske forhold. I 1963 ble økonomien reformert ved omfattende fusjonering av bedrifter (VEB) som fikk stor selvstendighet til beslutninger og økonomiske disposisjoner. I 1965 ble DDR rangert på femteplass som industriland i Europa.<ref name="Halvorsen"/> Levestandarden var høy etter østeuropeiske forhold og ga DDR kallenavnet «Ivan de Luxe»; pr 1980 hadde 86 av 100 østtyske husholdninger [[kjøleskap]], 73 en [[vaskemaskin]], 85 [[fjernsyn]], og hver fjerde husholdning hadde bil.<ref>Eva Windmöller og Thomas Höpker: ''Leben in der DDR'' (s. 122)</ref>

=== Lederskifte og internasjonal anerkjennelse ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild Y 10-0097-91, 30 Jahre MfS, Erich Honecker, Erich Mielke.jpg|miniatyr|venstre|[[Erich Honecker]] gratulerer [[Erich Mielke]] under Stasis 30-årsjubileum (1980).]]

I [[1971]] gikk Walter Ulbricht av som leder etter sovjetisk press og ble erstattet av gammelkommunisten [[Erich Honecker]]. Honecker gikk inn for en forsterket avgrensing mot Vest-Tyskland og anla samtidig en mer pragmatisk holdning i relasjonen til Forbundsrepublikkens ledelse i Bonn.<ref name="Halvorsen"/> Ulbricht hadde eksperimentert med noen få reformer, men Honecker strammet inn og fikk vedtatt en ny konstitusjon som brukte ordet «tysk» svært lite og definerte landet som en «republikk av arbeidere og bønder». Under Honecker skulle DDR snart bli sett på som det mest økonomisk vellykkede landet i [[Warszawapakten]]. Dette skyldtes ikke minst at DDR nøt godt av at østtyske forbruksvarer hadde tollfrihet i EU (ved at de ble klassifisert som tyske på linje med de vesttyske). På grunn av dette gikk DDRs [[BNP]] etter hvert forbi [[Storbritannia]]s.

Frem til 1970-årene anså Vest-Tyskland DDR som en illegal stat, og etter den såkalte [[Hallsteindoktrinen]] nektet landet å ha noen diplomatisk forbindelse med noe land utenfor østblokken som anerkjente DDR som et eget land. I 1970 møttes forbundskansler Willy Brandt og statsminister Willi Stoph i Erfurt, og grensekontrollen ble noe oppmyket.<ref name="Damms28" /> På begynnelsen av 1970-årene førte [[Willy Brandt]]s [[Ostpolitik]] til at Vest-Tyskland og DDR anerkjente hverandre. [[Moskvaavtalen (1970)|Moskvaavtalen]] i august 1970, [[Warszawaavtalen (1970)|Warszawaavtalen]] i desember 1970, [[firemaktsavtalen]] i Berlin i september 1971, [[Transittavtalen (1971)|transittavtalen]] i 1971 og den såkalte Grunnlagsavtalen i desember 1972 førte til en delvis oppmykning i forholdet mellom DDR og Vest-Tyskland, og førte til at de begge ble medlemmer av [[FN]] i 1973. På Helsingfors-konferansen i 1975 ([[KSSE]]), kom neste store gjennombrudd for DDR, ved at [[Warszawapakten]] fikk gjennomslag for prinsippet om "grensenes ukrenkelighet". Dette innebar i praksis at konferansen fastslo at Europas grenser etter 1945 skulle ligge fast, noe som betød at spørsmålet om tysk gjenforening ble fjernere og fjernere.

På begynnelsen av 1980-tallet bedret forholdet seg mellom de to tyske statene. Dialogen med Vest-Tyskland ble imidlertid stanset av sovjetiske myndigheter, og et planlagt møte mellom Honecker og Kohl i 1984 ble avlyst. Men [[Mikhail Gorbatsjov|Gorbatsjovs]] oppmyking i Moskva fra 1985 banet vei for Honeckers statsbesøk i Vest-Tyskland i september 1987, året da Berlin ble 750 år. I januar 1988 fulgte så et statsbesøk til Frankrike, også der med fulle æresbevisninger.

=== Murens fall og DDRs oppløsning ===
{{Utdypende artikkel|Tysklands gjenforening}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1989-0303-027, Egon Krenz.jpg|miniatyr|[[Egon Krenz]] etterfulgte Erich Honecker, men måtte selv gå etter kort tid. {{Byline|Hartmut Reiche, 3. mars 1989}}]]

I 1989, på grunn av omfattende misnøye med lokalvalget om våren, søkte mange borgere om utreisevisum eller forlot landet ulovlig. I august samme år åpnet [[Ungarn]] grensene, og mer enn {{formatnum:13000}} østtyske borgere dro via den «grønne» grensen til [[Tsjekkoslovakia]] inn i Ungarn, og derfra videre til [[Østerrike]] og Vest-Tyskland. Utvandringen truet med å undergrave regimet, spesielt faren for å miste store deler av ungdomsgenerasjonen.<ref name="Damms28" />

Den kritiske økonomiske situasjonen i landet, som var blitt noe forbedret etter 1983, da den bayerske statsministeren [[Franz Josef Strauss]] sørget for vesttysk kreditt på en milliard [[D-Mark]],<ref name="Brigitte Kohn">{{Kilde www
 |url=http://www.br-online.de/wissen-bildung/kalenderblatt/2007/06/kb20070629.html
 |tittel=Milliardenkredit an die DDR!
 |besøksdato=2009-09-16
 |forfatter=Brigitte Kohn
 |format=
 |verk=
 |url-status=død
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20090205020250/http://www.br-online.de/wissen-bildung/kalenderblatt/2007/06/kb20070629.html
 |arkivdato=2009-02-05
 }}</ref> var da prekær. Dette kombinert med skuffelse over at Honecker ikke kom til å følge [[Mikhail Gorbatsjov|Gorbatsjovs]] modell med [[perestrojka]] og [[glasnost]], men i stedet holdt fast på gamle totalitære mønstre, førte til stadig større demonstrasjoner i DDR. DDRs pompøse 40-årsfeiring virket som en provokasjon på demonstrantene. I feiringen av DDR 7. oktober 1989 var det æresgjester fra 72 land blant andre [[PLO]]-leder [[Yassir Arafat]] og [[Daniel Ortega]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bjørnsen, Bjørn | utgivelsesår = 1990 | tittel = Plutselig en dag | isbn = 8205191441 | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081000018 | side = }}</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1989-1104-437, Berlin, Demonstration am 4. November.jpg|miniatyr|venstre|Demonstrasjon på [[Alexanderplatz]] i Øst-Berlin [[4. november]] [[1989]] {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, 4. november 1989}}]]

Særlig i byen [[Leipzig]] ble det arrangert enorme protesttog. [[Kurt Masur]], dirigenten for [[Gewandhausorchester Leipzig]], ledet lokale forhandlinger med regjeringen og holdt møter i konserthallen i byen.<ref>Darnton, Robert, ''Berlin Journal'' (New York, 1992, W.W. Norton) s. 98–99</ref> Demonstrasjonene førte til at Honecker ble tvunget av politbyrået til å gå av den 19. oktober 1989, og han ble erstattet av [[Egon Krenz]]. Få dager senere gikk hele DDR-regjeringen av.<ref name="Damms28" /> Den [[9. november]] ble Berlinmuren åpnet.<ref name="Damms28" /> Den [[17. november]] valgte Folkekammeret [[Hans Modrow]], tidligere førstesekretær for [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] i [[Dresden]], til ny leder for Ministerrådet (statsminister). Krenz gikk snart av og ble erstattet av liberaldemokraten [[Manfred Gerlach]] mens [[Gregor Gysi]] ble partisjef.<ref name="Damms28" /> I Modrows regjeringstid ble rundebordsdiskusjonene til den andre demokratiske diskusjonsarenaen.

Stadig flere demonstranter deltok i mandagsdemonstrasjonene, og åpningen av muren førte til at SED-regimet brøt sammen. De ubevæpnede mandagsdemonstrasjonene forble fredelige. De bevæpnede organene i DDR som gjentatte ganger hadde prylt og arrestert demonstranter, avsto fra voldsbruk stilt overfor en stadig voksende menneskemengde og det faktum at SED ikke lenger hadde kontroll.

Ved det første frie valget til [[Folkekammeret]] den 18. mars 1990 fikk [[Allianz für Deutschland]], et valgforbund bestående av [[CDU (DDR)]], [[Deutsche Soziale Union|DSU]] og [[Demokratischer Aufbruch|DA]], 48,15 prosent av stemmene,<ref name="Damms28" /> ikke minst takket være Vest-CDU og [[Helmut Kohl]]s sterke engasjement til støtte for de borgerlige i DDR. Sammen med sosialdemokratene og de liberale dannet Allianz für Deutschland ny regjering med [[Lothar de Maizière]] som statsminister, og denne regjeringen innledet prosessen som førte til [[Tysklands gjenforening]] 3. oktober samme år, da DDR som stat ble oppløst og statens territorium ble en del av Forbundsrepublikken Tyskland.

Hendelsene i Tyskland, særlig DDR, i 1989/1990 omtales ofte på tysk som ''[[Wende|die Wende]]'', norsk: ''vendepunktet''.

== Geografi ==
[[Fil:DDR Verwaltungsbezirke farbig.svg|miniatyr|DDRs Bezirke 1952–1990]]

DDR omfattet et areal på {{formatnum:108178}} km<sup>2</sup> og hadde i 1980-årene en befolkning på rundt 17 millioner med relativt stor befolkningstetthet. Den nordlige delen (utenom Berlin) er del av det nordeuropeiske slettelandet og var relativt tynt befolket blant annet med vidstrakte åkrer og store øde skoger. Omtrent 25 % av arealet var dekket av skog. Den sørlige delen omkring Leipzig og Dresden var relativt tett befolket med over 100 innbyggere/km<sup>2</sup>. Det nordlige lavlandet er flatt og godt egnet til mekanisert landbruk i stor skala. Rundt 1980 var det fortsatt overvekt av kvinner på grunn av andre verdenskrig. Sør og øst for Berlin er landskapet mer kupert med noen av verdens største forekomster av [[brunkull]] (årlig utvinning i 1980-årene var nær 300 millioner tonn). Kraftverk fyrt med brunkull dekket over 80 % av DDRs strømforsyning. I sør er det fjell (med [[Fichtelberg]] 1214 meter som det høyeste) og høyland med forekomster av jernmalm, gull og kull.<ref name="Simonsen"/><ref name="geografisk6"/> 

Landets grenser var for en stor del resultat av andre verdenskrig. Den vestlige grensen mot Vest-Tyskland var den vestlige grensen for den sovjetiske okkupasjonssonen og denne gikk blant annet gjennom [[Thüringer Wald]], over [[Harz]]-fjellene og til Østersjøen øst for [[Lübeck]]. Østgrensen fulgte Polens nye vestgrense langs elvene [[Oder]] og [[Neisse]], den tyske befolkningen øst for denne linjen ble tvangsflyttet etter andre verdenskrig. Mot sør fulgte grensen [[Erzgebirge]] mot [[Tsjekkoslovakia]]. Mot nord hadde DDR 355 kilometer kyst mot [[Østersjøen]].<ref name="geografisk6"/>

Byene i DDR var svært ødelagt etter andre verdenskrig og regimet ønsket under gjenoppbyggingen å skape en arkitektur og byplan som gjenspeilet regimet. Mange byer ble i tråd med dette oppført med en stor sentral plass egnet for parader og oppvisninger, og en hovedgate som leder til denne plassen. Bysentrum fikk heller få handlegater og forretningsområder, og i flere byer ble det reist boligblokker for arbeidere i sentrum.<ref name="geografisk6"/>

=== Administrativ inndeling ===
Ved opprettelsen den 7. oktober 1949 bestod DDR av de fem delstatene [[Brandenburg]], [[Mecklenburg-Vorpommern]], [[Sachsen]], [[Sachsen-Anhalt]] og [[Thüringen]]. Hovedstaden [[Øst-Berlin]] utgjorde en sjette administrativ enhet.

Den 25. juli 1952 ble det foretatt en kretsreform i DDR. De fem landene ble oppløst, og erstattet av fjorten distrikter (''Bezirke''). I tillegg ble [[Øst-Berlin]] betraktet som det femtende distriktet.<ref name="Damms28" />

Etter [[Tysklands gjenforening]] ble de tidligere delstatene gjenopprettet, som [[forbundsstat]]er i et gjenforent [[Tyskland]].

{|class="wikitable" style="text-align:right;"
|- style="text-align:center;" class="hintergrundfarbe6"
! Beliggenhet 
! Bezirk 
! Hovedstad
! Areal 
! Innbyggere <br>(1989)
! Kfz- <br>Kennz.<ref>kjennemerke for motorkjøretøy, første bokstav</ref>
! Kretsinndeling 
! Kommuner
|-
| [[Fil:Germany divided Berlin East district names.png|50px|Øst-Berlins plassering på kartet]]
| [[Øst-Berlin|Berlin]]
| 403&nbsp;km² 
| {{formatnum:1279212}}
| 
| 8 bykretser 
| 
|-
| [[Fil:Bezirk Rostock.png|50px|Rostocks plassering på kartet]]
| [[Bezirk Rostock]] 
| [[Rostock]]
| {{formatnum:7075}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:916500}}
| A
| 10 Landkretser, <br>4 bykretser 
| 360
|-
| [[Fil:Bezirk Neubrandenburg.png|50px|Neubrandenburgs plassering på kartet]]
| [[Bezirk Neubrandenburg]] 
| [[Neubrandenburg]]
| {{formatnum:10948}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:620500}}
| C
| 14 Landkretser, <br>1 bykrets 
| 492
|-
| [[Fil:Bezirk Schwerin.png|50px|Schwerins plassering på kartet]]
| [[Bezirk Schwerin]] 
| [[Schwerin]]
| {{formatnum:8672}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:595200}}
| B
| 10 Landkretser, <br>1 bykrets 
| 389
|-
| [[Fil:Bezirk Potsdam.png|50px|Potsdams plassering på kartet]]
| [[Bezirk Potsdam]] 
| [[Potsdam]]
| {{formatnum:12568}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:1123800}}
| D, P
| 15 Landkretser, <br>2 bykretser 
| 755
|-
| [[Fil:Bezirk Frankfurt.png|50px|Frankfurts plassering på kartet]]
| [[Bezirk Frankfurt (Oder)]] 
| [[Frankfurt an der Oder]]
| {{formatnum:7186}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:713800}}
| E
| 9 Landkretser, <br>3 bykretser 
| 438
|-
| [[Fil:Bezirk Magdeburg.png|50px|Magdeburgs plassering på kartet]]
| [[Bezirk Magdeburg]] 
| [[Magdeburg]]
| {{formatnum:11526}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:1249500}}
| H, M
| 17–21 Landkretser, <br>1 bykrets 
| 655
|-
| [[Fil:Bezirk Cottbus.png|50px|Cottbus' plassering på kartet]]
| [[Bezirk Cottbus]] 
| [[Cottbus]]
| {{formatnum:8262}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:884700}}
| Z
| 14 Landkretser, <br>1 bykrets 
| 574
|-
|| [[Fil:Bezirk Halle.png|50px|Halles plassering på kartet]]
| [[Bezirk Halle]] 
| [[Halle (Saale)|Halle]]
| {{formatnum:8771}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:1776500}}
| K, V
| 20 Landkretser, <br>3 bykretser 
| 684
|-
|| [[Fil:Bezirk Leipzig.png|50px|Leipzigs plassering på kartet]]
| [[Bezirk Leipzig]] 
| [[Leipzig]]
| {{formatnum:4966}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:1360900}}
| S, U
| 12 Landkretser, <br>1 bykrets 
| 422
|-
|| [[Fil:Bezirk Erfurt.png|50px|Erfurts plassering på kartet]]
| [[Bezirk Erfurt]] 
| [[Erfurt]]
| {{formatnum:7349}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:1240400}}
| L, F
| 13 Landkretser, <br>2 bykretser 
| 719
|-
|| [[Fil:Bezirk Dresden.png|50px|Dresdens plassering på kartet]]
| [[Bezirk Dresden]] 
| [[Dresden]]
| {{formatnum:6738}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:1757400}}
| R, Y
| 15 Landkretser, <br>2 bykretser 
| 594
|-
|| [[Fil:Bezirk Karl-Marx-Stadt.png|50px|Karl-Marx-Stadts plassering på kartet]]
| [[Bezirk Karl-Marx-Stadt]] 
| [[Chemnitz|Karl-Marx-Stadt]]
| {{formatnum:6009}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:1859500}}
| T, X
| 21 Landkretser, <br>3 bykretser 
| 601
|-
|| [[Fil:Bezirk Gera.png|50px|Geras plassering på kartet]]
| [[Bezirk Gera]] 
| [[Gera]]
| {{formatnum:4004}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:742000}}
| N
| 11 Landkretser, <br>2 bykretser 
| 528
|-
|| [[Fil:Bezirk Suhl.png|50px|Suhls plassering på kartet]]
| [[Bezirk Suhl]] 
| [[Suhl]]
| {{formatnum:3856}}&nbsp;km² 
| {{formatnum:549400}}
| O
| 8 Landkretser, <br>1 bykrets 
| 358
|}

=== Store byer ===
De største byene<ref name="geografisk6"/> med anslag over befolkningstall i 1988:{{trenger referanse}}

* [[Øst-Berlin]] (DDRs hovedstad) ({{formatnum:1200000}})
* [[Leipzig]]<sup>*</sup> ({{formatnum:556000}})
* [[Dresden]]<sup>*</sup> ({{formatnum:520000}})
* [[Karl-Marx-Stadt]]<sup>*</sup> (Chemnitz) ({{formatnum:317000}})
* [[Magdeburg]]<sup>*</sup> ({{formatnum:290000}})
* [[Rostock]]<sup>*</sup> ({{formatnum:250000}})
* [[Halle (Saale)]]<sup>*</sup> ({{formatnum:236000}})
* [[Erfurt]]<sup>*</sup> ({{formatnum:215000}})
* [[Potsdam]]<sup>*</sup> ({{formatnum:140000}})
* [[Gera]]<sup>*</sup> ({{formatnum:131000}})
* [[Schwerin]]<sup>*</sup> ({{formatnum:130000}})
* [[Cottbus]]<sup>*</sup> ({{formatnum:125000}})
* [[Zwickau]] ({{formatnum:120000}})
* [[Jena]] ({{formatnum:107000}})
* [[Dessau]] ({{formatnum:105000}})

<small><sup>*</sup> ''"Bezirksstadt" (sentrum i distriktet)''</small>

== Politikk ==
=== Forfatning ===
Forfatningen av 1968 bestemte at nasjonalforsamlingen skulle være et ''Volkskammer'' med 500 representanter valgt for 5 år. Presidentembetet ble avskaffet i 1960 og deretter var formannen i Statsrådet statsoverhode. Statsrådet ble valgt av Volkskammer. Ministerrådet hadde ifølge forfatningen den utøvende makten.<ref name="geografisk6"/> Angivelig forstod DDR seg selv som en sosialistisk stat, og grunnloven av 1968 definerte DDR som "en sosialistisk stat av arbeidere og bønder".<ref name="Damms28" /> Såvel statsbyggingen som organisasjonene av partier og masseorganisasjoner fulgte prinsippene i den [[demokratisk sentralisme|demokratiske sentralismen]]. Den egentlige makten lå hos [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] (det kommunistiske partiet i DDR) og dets organer. Ved "valgene" i 1971 fikk SEDs kandidater 99 % av stemmene.<ref name="geografisk6"/>

[[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SEDs]] krav om å lede staten, var siden 1968 nedfelt i DDRs forfatning:

{{Sitat|Den tyske demokratiske republikk er en sosialistisk stat av den tyske nasjon. Den er den politiske organisasjonen av det arbeidende folk i by og land, som sammen realiserer sosialismen under ledelse av arbeiderklassen og dens marxistisk-leninistiske parti.|Tekst [[1968]].}}
{{Sitat|Den tyske demokratiske republikk er en sosialistisk arbeider- og bondestat. Den er den politiske organisasjonen av det arbeidende folk i by og land under ledelse av arbeiderklassen og dens marxistisk-leninistiske parti.|Endring [[1974]].}}

=== Det formelle lederskap ===
[[Ministerrådet i DDR|Ministerrådet]] som regjering i DDR var i henhold til forfatningen det høyeste utøvende organ i staten og ble valgt av [[Folkekammeret]]. Ministrene kom fra de ulike partiene i [[Nationale Front]] («Den nasjonale front»), men i praksis var det de respektive sekretærer og avdelingsledere i sentralkomiteen i SED som dikterte ministrene.

[[Statsrådet i DDR]] var, etter den første og eneste presidenten [[Wilhelm Pieck]]s død, det kollektive presidiumsråd for statsoverhodet i DDR. Medlemmene av statsrådet ble helt til ''die Wende'' utnevnt av SED.

Statsoverhoder:<ref name="Damms28" />

* Wilhelm Pieck, 1949-1960 (som president)
* [[Walter Ulbricht]], 1960-1973 (formann i statsrådet)
* [[Willi Stoph]], 1973-1976
* [[Erich Honecker]], 1976-1989
* [[Egon Krenz]], 1989
* [[Manfred Gerlach]], 1989-1990

På papiret hadde [[Folkekammeret]] mye makt, ved at det utnevnte medlemmene av statsrådet og ministerrådet, og formannen for det nasjonale forsvarsrådet. I virkeligheten lå den faktiske makten hos partiet SED. Det sterkeste uttrykket for opposisjon var da fjorten CDU-medlemmer stemte mot og åtte avstod fra å stemme over å liberalisere abortlovgivningen.

Statsministre (formann i ministerrådet):<ref name="Damms28" />

* [[Otto Grotewohl]], 1949-1964
* [[Willi Stoph]], 1964-1973
* [[Horst Sindermann]], 1973-1976
* [[Willi Stoph]], 1976-1989
* [[Hans Modrow]], 1989-1990
* [[Lothar de Maizière|Lothar de Maiziere]], 1990

=== Det reelle lederskap ===
Walter Ulbricht var fra 1950 til 1971 førstesekretær (frem til 1953 benevnt generalsekretær) i SEDs sentralkomite og var således landets faktiske makthaver.<ref name="geografisk6"/> Han ble etterfulgt av Erich Honecker som satt fra 1971 til 1989 (fra 1976 også som DDRs statsoverhode).<ref name="LilleLex">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1998 | tittel = Aschehoug og Gyldendals lille norske leksikon | isbn = 8257312711 | forlag = Kunnskapsforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010050603006 | side = }}</ref> Etter at Honecker ble tvunget til å gå av i 1989 ble han etterfulgt av [[Egon Krenz]],<ref name="LilleLex"/> som satt fra [[18. oktober]] til [[3. desember]] [[1989]], da hele politbyrået i [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] gikk av.

De førende statsorganer i DDR handlet uten begrensninger av rettsbeskyttelse. Borgere hadde mulighet til å sende en petisjon til forvaltningsorganer, som for eksempel et byråd, partiorganer, [[Folkekammeret]] eller DDRs statsråd. Disse ble behandlet vilkårlig. Petisjoner kunne føre til represalier mot avsenderen.{{trenger referanse}}

De avgjørende maktstrukturer i DDR befant seg på ulike nivåer og i ulike arbeidsområder innenfor SED. Den politiske utvikling ble bestemt av sekretariatet i SEDs sentralkomite og i politbyrået. Disse hadde sentralistiske strukturer til sin rådighet som var til stede i alle samfunnsfærer; [[nomenklatura]]en hadde et omfattende overvåkingsapparat til sin rådighet, særlig [[Stasi|Ministeriet for statssikkerhet]]. Trykkede medier, radio og fjernsyn ble sensurert og politisk annerledes tenkende led under represalier.

=== Partier og organisasjoner ===
[[Fil:SED Logo.svg|miniatyr|Emblemet til det sosialistiske enhetspartiet [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] (''Sozialistische Einheitspartei Deutschlands'') som fullstendig dominerte østtysk politikk og landets statsapparat]]
[[Fil:Palast der Republik DDR 1977.jpg|mini|[[Palast der Republik]], fotomontasje av to bilder fra 1977, bygningen ble revet etter gjenforeningen.]]
Fra 1949 til 1989 fantes følgende partier og masseorganisasjoner i DDRs [[Nationale Front|Nasjonale Front]].

Partier:
* [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands]] (SED)
* [[Liberal-Demokratische Partei Deutschlands]] (LDPD)
* [[Christlich-Demokratische Union Deutschlands (DDR)|Christlich-Demokratische Union Deutschlands]] (CDU)
* [[Demokratische Bauernpartei Deutschlands]] (DBD)
* [[National-Demokratische Partei Deutschlands]] (NDPD)

I 1946 ble det tyske kommunistpartiet [[KPD]] og det sosialdemokratiske partiet [[SPD]] i den [[Sowjetische Besatzungszone|sovjetiske okkupasjonssonen]] tvangssammenslått til det sosialistiske enhetspartiet (''Sozialistische Einheitspartei Deutschlands'', forkortet [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]]).

I tillegg til SED, som dominerte DDRs politikk totalt, fantes det altså også fire andre partier, kalt «blokkpartier» (eller parodisk: «blokkfløytene»). De må ikke forveksles med partier i Vest-Tyskland med samme navn.

Masseorganisasjoner:
* [[Demokratischer Frauenbund Deutschlands]] (DFD)
* [[Freie Deutsche Jugend]] (FDJ)
* [[Freier Deutscher Gewerkschaftsbund]] (FDGB)
* [[Kulturbund der DDR]] (KB)
* [[Vereinigung der gegenseitigen Bauernhilfe]] (VdgB)

Disse fem partiene og disse fem masseorganisasjonene var representert i DDRs [[parlament]], [[Folkekammeret]].

Det ble jevnlig avholdt valg i DDR, der stemmesedlene inneholdt en navneliste til kandidatene. Man måtte stryke navnene til kandidatene man ville stemme mot. For å stryke navn kunne et avlukke brukes. En del folk fryktet å bli registrert av det hemmelige politiet [[Stasi]] ved å bruke avlukket. Etter DDRs undergang ble det ikke kjent at en slik systematisk registrering hadde blitt gjennomført. Bruk av avlukket var ikke plikt. Valgene var derfor ikke frie. Representasjonen i statsorganene var forhåndsbestemt gjennom valglisten til ''[[Nationale Front]]''. [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SEDs]] innflytelse i [[Volkskammer]] og andre parlamenter ble i tillegg sikret ved at de fleste representantene fra masseorganisasjonene også var SED-medlemmer. I den 9. valgperioden (1986–1990) så fordelingen i [[Volkskammer]] slik ut:<ref name="stjbddr89"/>

* SED: 127
* DBD: 52
* CDU: 52
* LDPD: 52
* NDPD: 52
* FDGB: 61
* DFD: 32
* FDJ: 37
* Kulturbund: 21
* VdgB: 14
271 av representantene var arbeidere, 31 bønder, 69 ansatte, 126 intellektuelle.

I 1989 kom det til tallrike nye partier,<ref>''Parteien und politische Bewegungen im letzten Jahr der DDR, Oktober 1989 bis April 1990.'' Hrsg. B. Musiolek/C. Wuttke, Berlin 1991, ISBN 3-86163-004-4.</ref> deriblant [[Neues Forum]], [[Demokratischer Aufbruch]] og [[Sozialdemokratische Partei in der DDR]]. [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] forsøkte i [[desember]] [[1989]] gjennom en programatisk forandring å befri seg fra sin fortid, det skiftet blant annet navn til [[PDS]]. Den [[18. mars]] [[1990]] møtte disse partiene  i [[Volkskammer]] etter det første og eneste frie Volkskammervalg.

=== Den herskende klasse ===
Den herskende klasse i DDR var ment å være arbeiderklassen. Alle beslutninger i staten ble truffet av toppledelsen i [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] som etter marxistisk-leninistisk ideologi regjerte i folkets navn. Makt, som betydde effektiv kontroll med de økonomiske ressurser, erstattet under det østtyske kommunistiske system privateiendom som nøkkelfaktor.

En svært liten gruppe mennesker, mest menn, dominerte DDRs historie fra begynnelse til slutt. Ut av en liten gruppe som var dypt overbeviste kommunister og sosialdemokrater, som var fast bestemt på å bygge et nytt Tyskland, utviklet det seg en profesjonell herskende kaste. Vi finner ved statens slutt et generasjonsskifte. De første mektige menn i DDR kom fra arme kår og hadde lidd seg gjennom første verdenskrigs nød og senere Weimar-republikkens kriser og den annen verdeskrigs gru. De mennesker som etter hvert steg frem som avløsere var bedre utdannet og høyere kvalifisert. Kretsen rundt Honecker var menn født før første verdenskrig mens de menn som søkte å overta makten i 1989 for deretter å prøve en reformering av systemet hadde vært barn under den annen verdenskrig. Da DDR gikk under hadde staten den høyeste gjennomsnittsalderen blant sentralkomitemedlemmene i østblokklandene.

Det tredje rikes partielite stammet fra småborgerlige kår og måtte stadig kjempe mot makten til de tradisjonelle elitene; adelige, konservative nasjonalister, militæret, mektige menn i finansverdenen og industrien. Den nye politiske eliten i DDR lyktes å få kontrollen over både den politiske makten og de ulike militære og økonomiske feltene i samfunnet. Naturlig nok hadde Hitlers politikk og nederlag ødelagt tradisjonelle eliters innflytelse i Tyskland, men det ble nå skapt et helt nytt system takket være det sovjetstøttede østtyske kommunistparti. Dette markerer et dypt brudd i tysk sosialhistorie.<ref name="FulbrookM">Mary Fulbrook, Ein ganz normales Leben. Alltag und Gesellschaft in der DDR, 2008, kapittel 8.</ref>

==== Den innerste elite ====
Den lille østtyske makteliten hadde en særegen livsstil. De viktigste medlemmene levde i adskilte og beskyttede boliger. Fra 1945 til 1960 befant de seg i [[Majakowskiring]] i Berlinbydelen Pankow, men siden flyttet de til [[Wandlitz (Wandlitz)|Wandlitz]], til det såkalte [[Waldsiedlung]], der de utgjorde en særegen luksusghetto. I Wandlitz befant det seg, på grunnlag av deres politiske posisjon, på det meste 39 mennesker. Levestandarden der var ikke spesielt høy sammenlignet med et velstående strøk i USA eller Vest-Europa, men sammenlignet med det øvrige DDR levde SED-eliten i luksus. I Wandlitz levde eliten ikke bare isolert fra den øvrige befolkningen, men også fra hverandre. [[Günter Schabowski]], førstesekretær i distriktet Berlin, har fortalt at han aldri så innsiden av andre hus enn sitt eget i Wandlitz.<ref name="FulbrookM"/>

Alle medlemmer av den innerste elite arbeidet i det unaturlige arbeidsklimaet i SEDs Berlinersentral. Her jobbet nøkkelmedlemmer av politbyrået og sentralkomiteen med sine assistenter, isolert fra det øvrige samfunn. Den eneste i eliten som kanskje satt enda mer isolert var [[Erich Mielke]] som noen kilometer unna i bydelen Lichtenberg, satt i sin massive Stasisentral. På toppen av maktpyramiden finner vi SEDs politbyrå som traff alle viktige beslutninger.

==== Den utvidete elite ====
Bortenfor den lille kjernen mennesker som satt med den største delen av makten, finner vi en utvidet elite som kanskje bestod av noen hundre mennesker. Disse ble utgjort av offiserskorpset i NVA og toppene i Stasi. Disse var neppe kjent blant den brede masse av folket, men kompenserte for denne manglende kjendisprestisjen med privilegier gjennom boliger, ferier, utdanning for barna samt mange titler, ordner, seremonier og uniformer. Blant disse kan vi regne navn som Markus Wolf, ansvarlig for utenlandspionasjon i Stasi og Hans-Joachim Seidowsky. En mer synlig gruppe innenfor den utvidete elite var de såkalte «Bezirkfürsten» som de ble kalt på folkemunne; de lokale lederne for DDRs femten distrikter. Til denne utvidede elite hører også medlemmer av de førende organer i masseorganisasjonene i DDR; først og fremst [[FDGB]] og [[Freie Deutsche Jugend|FDJ]], og generaldirektørene i de viktigste kombinatene.
<ref name="FulbrookM"/>

Skal man beregne antall medlemmer av både den innerste og utvidete elite er tallet fortsatt svært lavt. Den herskende klasse var helt avhengig av et større apparat: når det gjaldt utøvelse av makt og forvaltning av staten fantes et apparat av forvaltningsfunksjonærer klart. Regner man med disse byråkrater fremstår DDR som en stat der mange mennesker administrerte et diktatur, selv om mange av disse hadde liten politisk makt og ikke skilte seg stort fra andre medborgere i livsstil og privilegier.

Faktisk var funksjonærer i midtsjiktet dårligere stilt enn upolitiske naboer fordi ulempene og stresset med jobbene deres oppveide fordelene. Dessuten ble deres stilling forverret fordi de ikke kunne forbedre sin livssituasjon ved å ha forbindelser til vesten. I tillegg skjedde det ofte at funksjonærer som stod over dem i hierarkiet tok side med dem som stod under midtsjiktet de gangene det oppstod konflikt.<ref name="FulbrookM"/>

=== Forbindelser til Vest-Tyskland ===
{{Utdypende artikkel|Grunnavtalen}}

[[Vest-Tyskland]] anerkjente aldri DDR folkerettslig da landet som en del av det felles tyske området ikke kunne anses som utland. I den vesttyske grunnlov fra 1949 finner man en oppfordring om å oppnå det tyske folks enhet i frihet. Dette var uforenlig med å definere DDR som utland, gjenforeningen måtte være det politiske langsiktige mål til alle vesttyske regjeringer. Til den nye [[Ostpolitik|Østpolitikken]] ble innført i 1969 hevdet Vest-Tyskland å alene representere hele det tyske folk. Betegnelsen «Den tyske demokratiske republikk» ble forsøkt unngått i den vesttyske offentlighet til langt opp i 1960-årene. Man snakket i stedet om «[[SBZ|den sovjetiske okkupasjonssonen]]» eller «Sovjetsonen», «østsonen» eller bare «sonen». 

Med [[Grunnavtalen]] i [[1973]] ble DDR statsrettslig anerkjent av Vest-Tyskland. Det særskilte forholdet mellom de to tyske statene forandret seg  ikke. Det fantes ikke vesttyske ambassader i Øst-Berlin og heller ikke østtyske ambassader i Bonn. I stedet brukte man "stående representasjoner". På vesttysk side ble ikke DDR-anliggender behandlet av det vesttyske utenriksministerium, men av ministeriet for indre tyske forbindelser.
Sett fra Bonn fantes det bare ett tysk statsborgerskap; alle DDR-borgere hadde automatisk rett til å få borgerrettigheter i Vest-Tyskland. Nettopp dette forsøkte Honecker å oppheve i 1980 i de såkalte Gera-kravene. Hans pressmiddel var forhøyelsen av den raten som lå til grunn for tvangsvekslingen som alle besøkende fra utlandet måtte utføre når de besøkte DDR.
For DDR var det økonomisk interessant at grensen til vest ikke ble ansett av vesten som en statsgrense og at det derfor ikke var hjemmel for å kreve toll for varer som ble ført over grensen.

=== Utenrikspolitikk ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1988-0108-059, Paris, Besuch Erich Honecker, Mitterrand.jpg|miniatyr|Erich Honecker i [[Elyséepalasset]] med [[François Mitterrand]] den 8. januar 1988]]

Et sentralt moment i landets utenrikspolitikk var DDRs krav, overfor den vesttyske [[Hallstein-doktrinen]], å bli anerkjent internasjonalt som selvstendig stat. [[Grunnavtalen]] med Vest-Tyskland i 1972 medførte at eksistensen av de to tyske statene ble anerkjent og at de begge kunne bli medlemmer i [[FN]] [[18. september]] [[1973]]. En viktig symbolsk komponent i kravene om statlig anerkjennelse var deltagelsen i internasjonale idrettsarrangementer. Fra Vinter-OL i 1968 stilte DDR med eget mannskap og kunne i de følgende årene høste betydelige sportslige, og indirekte politiske, gevinster.

DDR ble anerkjent av Danmark i 1973.<ref name="Simonsen">{{ Kilde bok | forfatter = Simonsen, Kjartan | utgivelsesår = 1983 | tittel = Øst-Tyskland – DDR | isbn = 8716088484 | utgivelsessted = Danmark| forlag = Munksgaard | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016090948178 | side = }}</ref> I 1980-årene utviklet mange land i østblokken gode relasjoner til Vest-Tyskland, mens DDR på grunn av sin autoritære-prøyssiske stil var mislikt blant mange allierte i øst.<ref name="Noreng">{{ Kilde bok | forfatter = Noreng, Øystein | utgivelsesår = 1990 | tittel = Tysklands rom i det felles europeiske hus | isbn = 8203165451 | forlag = Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081004024 | side = }}</ref>

DDR var medlem i [[Warszawapakten]] og i [[COMECON]] og hadde gjennom den indre tyske handel en indirekte tilgang til EU. Innenfor [[COMECON]] var Sovjetunionen den dominerende partner. Tilløp til en sterkere økonomisk integrasjon i COMECON stanset opp i midten av 1960-årene.<ref name="LOCC">''Germany (East)'', Library of Congress Country Study, [http://memory.loc.gov/frd/cs/germany_east/gx_appnb.html Appendix&nbsp;B: ''The Council for Mutual Economic Assistance Studie zum RGW der Library of Congress'']</ref> Dette skyldtes mye motstand fra Romania. DDR og Sovjetunionens bilaterale forhold ble forverret da Leonid Bresjnev ble leder i Sovjetunionen. Det lyktes DDR etter betraktelige anstrengelser i 1967 innenfor [[Ulbricht-doktrinen]]s rammer å sammen med andre COMECON-stater som Tsjekkoslovakia, Polen, Ungarn og Bulgaria få til tosidige hjelpeavtaler og dermed komme Vest-Europa i forkjøpet når det gjaldt å få til en intensivering av forholdene med østeuropeiske naboer.<ref name="LOCC"/> 
Willy Brandts [[Ostpolitik]] ble først ført i forhold til [[Sovjetunionen]], DDR ble til [[Walter Ulbricht]]s irritasjon forbigått av både [[Vest-Tyskland]] og [[Sovjetunionen]].<ref name="Smyser">William R. Smyser: ''How Germans Negotiate. Logical Goals, Practical Solutions''. United States Institute of Peace Press, Washington D.C. 2003</ref> I 1983 derimot førte de indre tyske forbindelser i sammenheng med den vesttyske kreditt på en milliard D-Mark til stor irritasjon i det sovjetiske lederskap.

=== Rettssystem ===
Reguleringen i den [[Bürgerliches Gesetzbuch]] ble til å begynne med overtatt i DDR. I 1976 ble denne erstattet av DDRs såkalte sivillovbok (''Zivilgesetzbuch der Deutschen Demokratischen Republik''). Eiendomsrett, patentrett og arverett var meget begrenset, avtaleretten var styrt av planøkonomien.

Også den første forfatningen av 1949 inneholdt fremdeles borgerlig-demokratiske og rettsstatlige prinsipper som oppdeling av forvaltning og grunnretter som fri meningsytring, forsamlingsfrihet, pressefrihet og inn- og utvandringsrett. Enkelte elementer ble beholdt i den senere forfatningen, mens andre forsvant eller ble sterkt innskrenket. Det vesentligste aspekt var artikkel 1 i forfatningen som slo fast at [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]] hadde den ledende posisjonen i samfunnet. Denne retten ble først avskaffet i 1989.

== Regimets karakter ==
=== Begrepet «totalitært» ===
Mer enn tyve år etter DDRs oppløsning, finnes det flere ulike teser om regimets karakter.<ref>Zum Folgenden siehe überblicksweise [[Günther Heydemann]], ''Die Innenpolitik der DDR'', Oldenbourg, München 2003, s. 61–68; [[Hermann Weber (Historiker)|Hermann Weber]], ''Die DDR 1945–1990'', Oldenbourg, München 2006, s. 139–148.</ref> Historikere er enige om at DDR var et diktatur. De navn som DDR brukte på seg selv; «Arbeider- og bondestaten», «Fredsstat»<ref>[http://www.kas.de/wf/de/71.6642/ DDR – Mythos und Wirklichkeit] {{Wayback|url=http://www.kas.de/wf/de/71.6642/ |date=20111117063639 }} auf der Website der [[Konrad-Adenauer-Stiftung]], Zugriff am 19. Mai 2010.</ref> brukes ikke mer i forskningen.
Betegnelsen «totalitær» brukes i stor grad om DDR og er gjengs i omtalen av staten. Historikeren [[Klaus Schroeder]] omtalte den som en «sen-totalitær overvåknings- og sosialstat» („''(Spät-) [[totalitarisme|totalitären]] Überwachungs- und Versorgungsstaat“'').<ref>Klaus Schroeder, ''Der SED-Staat. Geschichte und Strukturen der DDR'', Bayerische Landeszentrale für politische Bildung, München 1998, s. 643.</ref> 
[[Hans-Ulrich Wehler]] betegner staten som et «kollobrasjonsregimes totalitære partidiktatur med basis i en okkupasjonskommunisme som i denne ytterste vestlige satrap i det sovjetiske imperium ble gjennomført med alle de midler en kolonial nyskapning hadde» (''„totalitäre Parteidiktatur eines Kollaborationsregimes auf der Basis eines Okkupationskommunismus, der in dieser Satrapie im westlichen Vorfeld des sowjetischen Imperiums mit allen Mitteln einer kolonialen Neugründung durchgesetzt wurde“''.)<ref>Hans-Ulrich Wehler, ''Deutsche Gesellschaftsgeschichte, Bd. 5: Bundesrepublik Deutschland und DDR 1949–1990'', C.H. Beck, München 2008, s. 23.</ref> 
Den antydede likheten mellom nazismen og DDR-tiden i totalitarismediskusjonen ble understreket av [[Karl Dietrich Bracher]] som kalte DDR «det andre tyske diktatur».<ref>Karl Dietrich Bracher, ''Die totalitäre Erfahrung. Geschichte als Erfahrung. Betrachtungen zum 20. Jahrhundert'', DVA, Stuttgart 2001, s. 123, 145 u.&nbsp;ö.</ref>

=== Innvendinger mot benevnelsen «totalitær» ===
Det har kommet innvendinger fra ulikt hold mot anvendelsen av benevnelsen «totalitær» om DDR. Historikeren [[Stefan Wolle]] kom frem til at den statlige kontrollen over økonomien, maktkonsentrasjonen hos en lite gruppe mennesker og den folkelige avvisning av regimet var sterkere i DDR enn i Nazi-Tyskland. DDR bar heller ikke noe ansvar for andre verdenskrig eller noe industrielt massemord. Disse forskjellene gjorde at en meningsfylt anvendelse av totalitarismeteori ble umulig, i henhold til Wolle.<ref>Stefan Wolle, ''Die heile Welt der Diktatur. Alltag und Herrschaft in der DDR 1971–1989'', Bonn 1998, s. 331.</ref> Også den kommunistiske historikeren [[Wolfgang Wippermann]]<ref>Stephan Waitz, [http://ef-magazin.de/2007/10/16/wolfgang-wippermann-stalins-mann-in-berlin Wolfgang Wippermann: Stalins Mann in Berlin], eigentümlich frei, 16. oktober 2007</ref> avviser tesen om likhet mellom de to diktaturer. Bak en slik tese ser han også den utenomvitenskapelige hensikt å gjøre Nazi-Tyskland mer harmløs og å foreta en relativisering av den tyske skyld for Holocaust. Dessuten hevder han at «demoniseringen av DDR» tjener et dagsaktuelt politisk mål; nemlig svekkelsen av partiet [[Die Linke]].<ref>Wolfgang Wippermann, ''Dämonisierung durch Vergleich. DDR und Drittes Reich'', Rotbuch, Berlin 2009.</ref>

En annen innvending er at regimets karakter forandret seg: Under Ulbricht og særlig i 1950-årene ble regimet av enkelte tolket som gjennomgående totalitært. Honecker anses derimot å ha dempet undertrykkelsen og det statlige propagandamonopolet.

Statsviteren [[Eckhard Jesse]] ser på DDR i 1970- og 1980-årene som en autoritær stat med totalitære trekk.<ref>Eckhard Jesse, ''War die DDR totalitär?'', in: Aus Politik und Zeitgeschichte 40 (1994), s. 12–23.</ref> Statsviteren [[Peter Christian Ludz]] forsøkte i 1968 å vise at industristatenes typiske moderniserings- og differensieringsproseser også foregikk i sosialistiske land. I teorien vil moderniseringen overføre makt fra den gamle ledende elite til en «teknokratisk motelite», noe som skal ha mildnet DDR-regimets herskerkarakter og utviklet en «konsultativ autoritarisme».<ref>Peter Christian Ludz, ''Parteielite im Wandel, Funktionsaufbau, Sozialstruktur und Ideologie der SED-Führung. Eine empirisch-systematische Untersuchung'', Westdeutscher Verlag, Köln/Opladen 1968.</ref> 
Om denne mildere form for ufrihet brukte nobelprisvinnende forfatter [[Günter Grass]] begrepet «bekvemt diktatur» ''(«kommode Diktatur»)'' i sin roman ''Ein Weites Feld'' i 1995. I dette «bekvemme diktaturet» kunne man leve behagelig i henhold til Grass.<ref>Walter Famler und Günter Kaindlstorfer: ''„Wir sind alle Kinder der Aufklärung“, Interview mit Günter Grass'', in: [[Wespennest (Zeitschrift)|Wespennest]] 100 (1996) ([http://www.kaindlstorfer.at/interviews/grass1.html online] {{Wayback|url=http://www.kaindlstorfer.at/interviews/grass1.html|date=20090818185800}}, Zugriff am 19. Mai 2010).</ref>

Et annet moment er at den statlige inngripen i den enkeltes liv var mindre enn antatt. DDR-borgere tilbragte angivelig mye tid i private eller kirkelige kretser og foreninger, i statsfjerne miljøer eller medisinske spesialitetsnisjer der de kunne realisere seg selv, oppnå personlig lykke eller realisere en «motrasjonalitet», som gikk imot den statlig forordnete ideologien.<ref>[[Detlef Pollack]], ''Zonen der Autonomie'', in: [http://lesesaal.faz.net/wehler/exp_forum.php?rid=12 War die DDR eine linkstotalitäre Diktatur und eine „sowjetische Satrapie“?] {{Wayback|url=http://lesesaal.faz.net/wehler/exp_forum.php?rid=12|date=20100705234756}} auf faznet.de vom 29. August 2008, Zugriff am 19. Mai 2010.</ref> Begrepet «nisjesamfunn» ble tatt i bruk i 1983 av [[Günter Gaus]] som 1974–1981 ledet Vest-Tysklands diplomatiske representasjon i DDR ([[Vest-Tysklands og Øst-Tysklands permanente representasjoner|''Ständigen Vertretung der Bundesrepublik'']])<ref>Günter Gaus, ''Nischengesellschaft'', in: ders., ''Wo Deutschland liegt. Eine Ortsbestimmung'', Hoffmann und Campe, Hamburg 1983, s. 156–233.</ref>

=== «Urettsstat» og forsøk på ny terminologi ===
Et videre forsøk på definisjoner kan oppsummeres i debatten om begrepet «urettsstat» (''Unrechtsstaat'') som fant sted i tyske massemedier i sammenheng med en omstridt ytring av ministerpresidenten i [[Mecklenburg-Vorpommern]], [[Erwin Sellering]], våren 2009.<ref>Debatt rundt begrepet «urettsstat»
* {{Kilde artikkel
 |forfatter=Erwin Sellering
 |tittel=DDR war kein totaler Unrechtsstaat
 |publikasjon=[[Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung]]
 |dato=22. mars 2009
 |url=http://www.faz.net/s/Rub594835B672714A1DB1A121534F010EE1/Doc~E82C1CB3971F24F249C8DA422944436A9~ATpl~Ecommon~Scontent.html
 |språk=tysk
}}
* {{Kilde artikkel
 |forfatter=Armin Fuhrer
 |tittel=Politische Strafjustiz: Die DDR war ein Unrechtsstaat
 |publikasjon=[[FOCUS (tidsskrift)|Focus]]
 |dato=24. mars 2009
 |url=http://www.focus.de/politik/deutschland/politische-strafjustiz-die-ddr-war-ein-unrechtsstaat_aid_383676.html
 |språk=tysk
}}
* {{Kilde artikkel
 |forfatter=Christiane Kohl
 |tittel=Ein glatter Unrechtsstaat
 |publikasjon=[[Süddeutsche Zeitung]]
 |dato=6. april 2009
 |url=http://www.sueddeutsche.de/politik/604/464206/text/
 |språk=tysk
}}</ref> 
Begrepet ble brukt om resultatene av den politikk som Erik Honecker oppsummerte i slagordet «Enhet mellom økonomisk politikk og sosialpolitikk», men tok ikke hensyn til livsvirkeligheten hos DDR-borgere som hadde ingen eller liten erfaring med det statlige undertrykkelsesapparatet. Den tysk-amerikanske historiker [[Konrad Jarausch]] sammenfattet de sosiale og de undertrykkende sider ved regimet i begrepet «omsorgsdiktatur».<ref>Konrad H. Jarausch, ''Realer Sozialismus als Fürsorgediktatur. Zur begrifflichen Einordnung der DDR'', in: ''Aus Politik und Zeitgeschichte'' B20 (1998), s. 33–46; ders., [http://docupedia.de/zg/F%C3%BCrsorgediktatur ''Fürsorgediktatur''] auf [[docupedia]], besøkt 18. mai 2010.</ref>
I samsvar med politologen [[Ernst Fraenkel (politolog)|Ernst Fraenkel]], foreslår statsviteren [[Gesine Schwan]] karakteristikken «dobbelstat»: Både det nazistiske Tyskland og DDR hadde en «Normstat» og en «tiltaksstat». Den første tok seg av det overlappende samspillet mellom økonomi og samfunn, mens «tiltaksstaten» tok seg av realiseringen av ideologien. For å oppnå dette kunne den når som helst sette den rettsstatlige ordning ut av funksjon. DDR var ingen rettsstat i henhold til denne oppfatningen. Begrepet «urettsstat» får livet og arbeidet til alle tidligere DDR-borgere til å fremstå som mistenkelig.<ref>Gesine Schwan, ''Diktatur: In der Falle des Totalitarismus'', i: [[Die Zeit]] fra 25. juni 2009 ([http://www.zeit.de/2009/27/Oped-Schwan online], besøkt 18. mai 2010).</ref>

=== Media ===
Pressen var ikke underlagt formell sensur. Redaktørene hadde personlig ansvar for innholdet i avisene som skulle reflektere det sosiale og politiske system i landet. Største aviser var ''[[Neues Deutschland]]'' og ''[[Junge Welt]]'' med over 1 million i opplag hver i 1988. Kringkastingen ble koordinert av en statlig komite. Landet hadde to fjernsynskanaler og 80 % av innbyggerne fikk inn vesttysk fjernsyn som var svært populært.<ref name="Damms28"/>

== Forfølgelse av opposisjonelle ==
[[Fil:Berlin Gedenkstätte Hohenschönhausen 2006 01 20.JPG|miniatyr|[[Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen|Hohenschönhausen]], et varetektsfengsel drevet av [[Stasi]], der politiske fanger ble torturert fysisk og psykisk.]]

Annerledes tenkende og dissidenter ble utsatt for politisk forfølgelse gjennom et svært omfattende statlig overvåknings- og undertrykkelsesapparat, «Ministeriet for statssikkerhet» (Stasi), omtalt av kommunistpartiet SED som «partiets skjold og sverd». Med over {{formatnum:90000}} heltidsansatte og enda flere [[angiver]]e hadde Stasi i oppgave å forfølge alle som var kritiske til kommunistregimet. Opposisjonelle kunne bli utsatt for trakassering, arrestasjoner, tortur, langvarige fengselsstraffer eller henrettelser. Også slektninger av opposisjonelle ble ofte forfulgt med en rekke forskjellige metoder – alt fra fengsel til å bli nektet å studere.

Frem til 1960-årene var fysisk tortur mest brukt. Etter hvert utviklet kommunistregimet stadig mer avanserte psykologiske torturmetoder overfor politiske fanger. Regimet måtte, etter hvert som det ble anerkjent av flere og flere stater, signere forpliktende avtaler om overholdelse av menneskerettigheter. Regimet utviklet da stadig mer subtile metoder for å holde opposisjonelle i sjakk uten en voldsom og åpenbar bruk av fysisk makt.

Spesielt på 1940- og 1950-årene ble det gjennomført en rekke politiske prosesser der kommunismens motstandere ble forfulgt; av disse er [[Waldheim-prosessene]] særlig kjent. Før det hadde det sovjetiske [[NKVD]] sperret titusenvis av ikke-kommunister inne i konsentrasjonsleirer som Bautzen, Buchenwald og Sachsenhausen. Rundt 1950 overlot Sovjetunionen disse fangene til DDRs myndigheter. Masseforfølgelser av ikke-kommunister fant også sted i andre kommunistland på 1940- og 1950-årene, deriblant i Polen og Tsjekkoslovakia. Mange av ofrene var sosialdemokrater eller personer med borgerlig bakgrunn, eller ungdommer som ble mistenkt for å være medlemmer av motstandsbevegelsen.

I tillegg var det flere interne maktkamper og utrenskninger i kommunistpartiet, slik det også var vanlig i andre kommunistland ([[Slánský-prosessen]] er ett eksempel). Kommunister med avvikende bakgrunn ble mistenkeliggjort, for eksempel kunne kommunister med bakgrunn som veteraner fra [[den spanske borgerkrigen]] bli sett på som suspekte. I 1950-årene var DDR strengt [[stalinisme|stalinistisk]], men etter [[avstalinisering]]en rundt 1960 var stalinismen ansett som suspekt.

=== Politiske fanger ===
DDR hadde en rekke politiske fanger; dette dreide seg spesielt om såkalte [[republikkflukt|republikkflyktninger]], dvs. personer som forsøkte å flykte fra DDR, og om personer som arbeidet mot kommunistregimet. Også slektninger av opposisjonelle kunne bli varetektsfengslet. Etter 1989 ble mange dommer erklært ugyldige.

== Økonomi ==
[[Fil:DDR economy-en.svg|miniatyr|Økonomisk aktivitet i DDR.]]
[[Fil:Trabant 600 Kombi vr.jpg|miniatyr|venstre|En [[Trabant]] 600 stasjonsvogn. Trabant var det vanligste bilmerket i DDR og i andre [[Østblokkland]].]]

Den sovjetokkuperte sonen mistet en god del av industrien etter krigen, etter at sovjeterne demonterte fabrikker og flyttet dem til Sovjetunionen. I tillegg tok sovjeterne med seg jernbanelinjer, jordbruksprodukter og industriprodukter. De østtyske områdene måtte også betale store krigserstatninger helt frem til 1955.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9338805
 |tittel=Tyskland
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=Caplex
}}</ref> DDRs økonomi kom seg aldri helt igjen etter dette.<ref name="Norman M. Naimark 1949. s. 167–169"/><ref>"Norman M. Naimark 1949. s. 167–169"</ref> Adskillelsen fra resten av Tyskland hadde store økonomiske konsekvenser: DDR manglet råstoffer, hadde ugunstig industristruktur og var et mer utpreget jordbruksland. Jordbruket var opprinnelig preget av store godseiendommer. Omkring 55 % av landet var oppdyrket og jordbrukslandet i nord er blant de mest fruktbare i Tyskland med produksjon av blant annet korn, sukker og poteter. DDR hadde lite skogavirking i forhold til forbruket og importerte mye trevirke.<ref name="geografisk6"/>

På tross av denne økonomiske påkjenningen ble DDR snart en av de viktigste økonomiene i [[Comecon]], kommunistblokkens økonomiske samarbeidsområde (DDR ble medlem der i 1950)<ref name="Store Norske">{{Kilde www
|url=http://www.snl.no/Tyskland/%C3%B8st-Tyskland_%E2%80%93_Den_tyske_demokratiske_republikk_%28DDR%29
|tittel=Den tyske demokratiske republikk
|besøksdato=2009-09-16
|forfatter=Store norske leksikon
|url-status=død
|arkivurl=https://web.archive.org/web/20101129181452/http://snl.no/Tyskland/%C3%B8st-Tyskland_%E2%80%93_Den_tyske_demokratiske_republikk_%28DDR%29
|arkivdato=2010-11-29
}}</ref>
, og DDR-staten ble den mest avanserte og velstående av de østeuropeiske kommunistlandene. På samme måte som i vest lyktes man å bygge [[tungindustri]]en opp igjen. Levestandarden i østsonen var likevel betydelig dårligere enn i vestsonen. Jord- og skogbruk sto for rundt 10 % av sysselsetting og brutto nasjonalprodukt. De store godsene ble fra 1945 stykket opp i gårder på 60–80 dekar og delt ut til gårdsarbeidere og håndtverkere. Fra 1952 ble denne ordningen delvis reversert ved at jordbruket ble kollektivisert og innen 10–20 år var nesten alt jordbruksland kollektivisert. Omkring 7 % av jorden var store statsgårder på rundt {{formatnum:6000}} [[dekar]], mens resten var kollektivisert og hvert kollektivbruk var rundt {{formatnum:6000}} dekar. Noen kollektivbruk var på {{formatnum:20000}} dekar. Privateid jord fantes bare som små teiger der medlemmene av kollektivbrukene hadde kjøkkenhager. DDR hadde en begrenset fiskefangst med havner særlig i Rostock og Sassnitz, fiskeforbruket ble for en stor del dekket ved import.<ref name="geografisk6"/>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1986-0813-460, Berlin, Parade von Kampfgruppen zum Mauerbau.jpg|miniatyr|venstre|Militærparade som feirer 25-årsjubileet for Berlinmuren {{Byline|Klaus Franke, Deutsches Bundesarchiv, 13. august 1986}}]]

Som i de andre [[folkedemokrati]]ene hadde man i DDR en [[planøkonomi]], der staten kontrollerte hele økonomien. Planøkonomien medførte femårsplaner, bedriftsfond, [[Volkseigentum|statlige bedrifter]] og storbedrifter (omtalt som [[Kombinat]]er). Det var et statlig ansvar å sette produksjonskvoter, noe som førte til en kronisk mangel på forbruksvarer med tilhørende køer i butikkene. Det var bl.a. ventelister på flere år for å få kjøpt en bil.

Utover i 1970-årene ble problemene i økonomien større og større. Samtidig valgte myndighetene å nasjonalisere de private bedriftene man hittil hadde tillatt i liten skala. Dette bidro til å forsterke den negative trenden, og mens oppgangen bare fortsatte i vest, stagnerte økonomien fullstendig i øst.

I [[1983]] gav Vest-Tyskland DDR en kreditt på en milliard [[Tysk mark|D-mark]] for å redde dets økonomi. Dette kom i stand etter forhandlinger mellom [[Alexander Schalck-Golodkowski]] og [[Franz Josef Strauss]].<ref name="Brigitte Kohn"/><ref>{{Kilde www
 |url=http://ultimateheroswelt.blog.de/2008/06/29/29-juni-1983-brd-auuml-bernimmt-bauuml-r-4381537/
 |tittel=BRD übernimmt Bürgschaft für einen Milliardenkredit an die DDR!
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=DeutschlandRadio
 |format=
 |verk=
 }}{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Avtalen kom som en overraskelse i Vest-Tyskland og var medvirkende til at en fløy fra CSU brøt ut og dannet [[Die Republikaner]]. Kredittgarantien bidro trolig til å forlenge den kriserammede DDR-statens eksistens<ref>Ruud van Dijk, Encyclopedia of the Cold War, vol. 1, s. 513</ref> Biografen til Franz Josef Strauss, Stefan Finger, har skrevet at lånet sørget for at DDR ikke behøvde å gjennomføre noen reformer og at Strauss således med sin innsats jevnet veien for DDRs undergang.
<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.handelsblatt.com/milliardenkredite-hilfe-fuer-die-ddr%3B1113997
 |tittel= Milliardenkredite – Hilfe für die DDR
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=Jan Dirk Herbermann
 |format=
 |verk=
}}</ref>

Etter gjenforeningen mistet mange DDR-bedrifter sitt marked, noe som førte til stor arbeidsledighet i de tidligere østtyske delstatene. Arbeidsledigheten er fortsatt betydelig høyere i det østlige Tyskland enn i vest.

=== Bergverk og energiproduksjon ===
DDR var verdens fremste produsent av [[brunkull]] og sto for omkring 25–30 % av produksjonen i verden, de største feltene ligger mellom Halle og Leipzig og mellom [[Cottbus]] og [[Hoyerswerda|Hoyerswerde]]. Myndigheten satset på teknologiutvikling blant annet slik at brunkull kunne omdannes til [[koks]] til bruk i stålindustrien. Brunkull ble brukt til oppvarming og til kraftproduksjon. Bortsett fra brunkull hadde DDR relativt få mineralressurser. Utvinning av [[steinkull]] i Sachsen stanset nesten helt opp og DDR begynte å importere store mengder fra Polen og Sovjetunionen. DDR var verdens fjerde største produsent av [[Pottaske|kaliumkarbonat]] der 70 % gikk til eksport.<ref name="geografisk6"/><ref name="Damms28"/>

=== Industri ===
Industriutviklingen var sterkt styrt av staten som tok alle vesentlige beslutninger. Industripolitikken var basert på 5-års og 7-års planer. Målene for disse planene ble sjelden nådd, men planene styrte retningen på industriutviklingen. De tidlige planene hadde som mål å etablere en solid tungindustri som grunnlag for økonomien ellers: brunkullindustrien (utvinning og foredling) samt jern og stål ble prioritert. I 1960-årene la 7-års planene vekt på utvikling av eksportindustri som kunne hevde seg på verdensmarkedet. Maskinproduksjon, kjøretøyer og skipsbygging var de dominerende bransjene. Kjemisk industri var nest største sektoren innenfor industri målt produksjonsverdi. Ved Schwedt var det et stort petrokjemisk anlegg og oljeraffineri basert på olje i rørledning fra Sovjetunionen. Elektrisk industrien hadde et sentrum i Berlin. Produksjon av optisk utstyr og presisjonsinstrumenter foregikk for det meste i sør rundt Jena, Leipzig, Dresden og Karl-Marx Stadt.<ref name="geografisk6"/> Industrien sto for omkring 48 % av sysselsettingen i landet, mens industrien sto for 76 % av BNP.<ref name="geografisk6"/>

=== Forbruk og inntekt ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-P0619-306, Trabant 601.jpg|miniatyr|[[Trabant 601]].]]
[[Fil:Juwel-Zigaretten.jpg|miniatyr|Juwel-sigarettpakke, 1988.]]
[[Fil:Fotothek df n-07 0000047.jpg|miniatyr|Med det statlige boligbyggeprogrammet fra 1972 ble Plattenbau (Høyblokk) den viktigste boligtypen. Bilde fra Karl-Marx-Stadt (nåværende [[Chemnitz]]) i 1975.]]

DDR hadde høyest levestandard av de østeuropeiske landene under sovjetisk innflytelse.<ref name="CAPlex">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1981 | tittel = Cap leksikon | isbn = 8202091780 | utgivelsessted = no | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014092438002 | side = }}</ref> Levestandarden var lav etter vesteuropeisk målestokk og langt under Vest-Tyskland. Forbruksvarer var ofte en knapphet i DDR, dels fordi mange industrivarer ble eksportert av hensyn til valutinntekt. Produktiviteten ble hemmet av den stadige mangelen på arbeidskraft i landet.<ref name="geografisk6"/> Pris og lønn ble fastsatt av staten. Staten fastsatte også enhetlige kjøpspriser, særlig på grunnleggende dagligvarer som var svært billige. Tekniske innretninger og andre varer som kunne bli eksportert for å skaffe vestlig valuta var derimot (målt i befolkningens kjøpekraft) mye dyrere. Et fjernsyn kostet i 1980-årene mellom {{formatnum:3500}} og {{formatnum:6900}} [[Mark der DDR|DDR-mark]] mens et brød kostet fem pfennig.

Luksusvarer ble solgt i egne butikkjeder til svært høye priser. Der kunne man finne både mat og moteklær. I butikkjeden [[Intershop]] kunne man kjøpe varer fra ikke-sosialistiske land og varer produsert i DDR på lisens fra vestlige selskap (såkalt «Gestattungsproduktion») mot konverterbar valuta.

Når det gjaldt legemidler var ikke DDR i stand til å holde følge med den nyeste utviklingen. Det medisinske tilbudet var etter hvert utilstrekkelig.

For en privatbil i DDR måtte man først søke om kjøpstillatelse og så vente rundt femten år for å få den. En svartebørs eksisterte slik at man kunne forkorte ventetiden. En typisk Trabant kostet {{formatnum:10000}} mark ny med ventetid og {{formatnum:30000}} mark uten ventetid. I 1988 hadde rundt 55 prosent av alle husstander sin egen bil mens tallene i 1969 og 1980 hadde vært henholdsvis 14 og 38 prosent. Til sammenligning hadde 61 prosent av alle husholdninger i Vest-Tyskland i 1988 en eller flere biler.

Kaffekrisen var kjennetegnende for mangelen på forbruksvarer; fra slutten av 1970-årene var alltid virkelig kaffe en mangelvare. Slike mangler førte til mindre oppslutning om regimet, mistro og motløshet.

Leien for en bolig lå på mellom 30 og 120 mark i måneden. Bygging av familiehus ble først stoppet på grunn av knapphet på ressurser, men opplevde på grunn av den ikke tilstrekkelige statlige bygging av boligblokker i 1980-årene et visst oppsving.

En analyse av boligmassen på den tiden DDR brøt sammen gjør det tydelig at alle DDRs mål om boligbygging ikke var tilstrekkelig for å sikre en boligmasse tilpasset befolkningens behov. Det fantes en «for lengst tiltagende mengde av sterkt skadete byggverk. Etterspørselen etter boliger oversteg også tydelig det man i DDR var i stand til å tilby»<ref>Bernd Bartholmai, Manfred Melzer, Lutz Uecker: ''Bauwirtschaft im Gebiet der ehemaligen DDR: mögliche Entwicklung der Kostenstruktur im Zuge der Neuordnung nach der Wirtschaftsunion.'' Duncker & Humblot, 1991, ISBN 3-428-07178-6</ref><ref>Katja Neller: ''DDR-Nostalgie: Dimensionen der Orientierungen der Ostdeutschen gegenüber der ehemaligen DDR, ihre Ursachen und politischen Konnotationen.'' Springer, 2006, ISBN 3-531-15118-5, S.&nbsp;43</ref> Analyser gjort i 1991 slo fast at 20 prosent av boligmassen var «umulig å redde».
<ref>Bernd Bartholmai, Manfred Melzer: ''Künftige Perspektiven des Wohnungsbaus und der Wohnungsbaufinanzierung für das Gebiet der neuen Länder'', Duncker & Humblot, 1991, ISBN 3-428-07176-X, S.&nbsp;30</ref>

I boligkvarterene var ikke mennesker bosatt etter homogene inntektsgrupper slik man ofte ser i vestlige land. Forskjellige sosiale sjikt bodde oftere sammen. Partinomenklaturaen og medarbeidere i statorganer ble ofte konsentrert i statlige boenheter.

Inntektene til en kjøpmann (rundt 600 til 800 mark), en ingeniør (rundt 500 til {{formatnum:1200}} mark) og en bygningsarbeider (rundt 900 til {{formatnum:1800}} mark) skilte seg fra hverandre i mengde og dermed også i sparepotensial. Inntektsforskjellene var ikke så store som i vesten. Etterspurte håndverkere tjente ofte like bra som ledende leger. Man kunne ikke se disse ulikhetene i det daglige liv i form av statusgjenstander fordi disse var i konstant mangel. Unntak fantes, leger hadde for eksempel alltid telefon på grunn av beredskapstjeneste. Tross dette lyktes det flere å kunne heve seg over den brede masse når det gjaldt statusgjenstander; dette kunne gjøres hvis man hadde mulighet til å dra til andre østblokkland eller Cuba og der få tak i vestlige forbruksvarer.

Når det gjaldt knappe goder som telefonforbindelse eller byggematerialer avhang mye av forbindelser eller flaks, ikke sjelden spilte ens politiske innstilling en rolle. 
I 1989 var 24,6 % av befolkningen utstyrt med telefon.<ref>Christoph Gehrmann (2006): ''(Nah)Sprechen – (Fern)Sehen: Kommunikativer Alltag in der DDR'', Frank & Timme GmbH, ISBN 3-865-96099-5, s. [http://books.google.de/books?id=pJkocGW9nxYC&pg=PA126&dq=DDR+Versorgung+Telefonanschl%C3%BCsse&cd=1#v=onepage&q=DDR%20Versorgung%20Telefonanschl%C3%BCsse&f=false 126].</ref>

==== Arbeids- og sosialrett ====
Typisk for de sosialistiske samfunn var oppfatningen om en grunnleggende arbeidsrett. Den baserte seg ikke på individets avtalerett som i vesten, men på retter og plikter individet hadde overfor samfunnet. Alle borgere i DDR var i prinsippet sikret en trygg arbeidsplass.

DDR hadde fra 1960-årene av den høyeste levestandarden blant Comecon-landene og var en sosialstat der målet var at alle innbyggeres rettigheter skulle sikres gjennom statlige programmer.

==== Levekår sammenlignet med andre land nær slutten av DDRs eksistens ====
<ref name="FN-statistikk 1989">FN-statistikk, gjengitt i Steven Pfaff, Exit-Voice Dynamics and the Collapse of East Germany: The Crisis of Leninism and the Revolution of 1989. Durham, NC: Duke University Press, 2006, side 34</ref>:

{|class="wikitable" style="text-align:right"
|- class="hintergrundfarbe5" 
! Land !! Bruttonasjonal <br>produkt per person <br>i dollar (1987) !! Energibruk <br>per person <br>målt i kg kull (1987) !! Telefoner <br>per 100 – <br>personer !! Fjernsynsapparater <br>i bruk <br>per {{formatnum:1000}} innbygger (1987)
|-
!colspan="5"|Sosialistiske stater
|-
|DDR
|{{formatnum:11860}}
|{{formatnum:7276}}
|23
|754
|-
|Tsjekkoslovakia
|{{formatnum:9709}}
|{{formatnum:6364}}
|24,6
|285
|-
|Ungarn
|{{formatnum:8260}}
|{{formatnum:3819}}
|15,2
|402
|-
|Polen
|{{formatnum:6879}}
|{{formatnum:4945}}
|12,2
|263
|-
|Sovjetunionen
|{{formatnum:8662}}
|{{formatnum:5549}}
|11,3
|314
|-
|Kina
|340
|776
|0,9
|2,4
|-
!colspan="5"|Ikke-sosialistiske stater
|-
|Vest-Tyskland
|{{formatnum:18450}}
|{{formatnum:5264}}
|65
|385
|-
|USA
|{{formatnum:18570}}
|{{formatnum:9542}}
|76
|811
|}

=== Utenrikshandel ===
På grunn av mangel på viktige råvarer var utenrikshandel viktig for DDR og viktige importvarer var olje og en del halvfabrikata. Viktige eksportvarer var maskiner, kjemikalier, transportmidler og optiske produkter.<ref name="Damms28"/> Utenrikshandelen økte betraktelig i årene 1980–1985. Av utenrikshandelen var 66,1 prosent med sosialistiske land, der Sovjetunionen var størst med 38,8 prosent. Handelen med Vest-Tyskland utgjorde 8,3 prosent av utenrikshandelen. Av oljeimporten stod Sovjetunionen for 90 prosent.<ref name="Store Norske"/> Vest-Tyskland ble etterhvert den tredje viktigste handelspartneren. Importen besto for en stor del av råvarer, matvarer og industrivarer fra de andre sosialistiske landene i Øst-Europa.<ref name="geografisk6"/>
De statlige foretakenes (''VEB'', ''Volkeigene Betriebe'') manglende evne til fornyelse da eksportmarkedet til Sovjetunionen kollapset senere i 1980-årene gjorde at problemene ble svært store frem mot gjenforeningen.

DDR var som høyindustrialisert land avhengig av import av diverse varer, mat og råstoffer. Innkjøp på verdensmarkedet måtte de på grunn av mangel på en konverterbar valuta ordne ved hjelp av byttehandel eller selvgenerert fremmed valuta. Landet hadde etter hvert en økende utenrikshandel. (Tallene er i milliarder Valutamark (DDR-betegnelse på D-mark, effektive priser<ref>Statistisches Jahrbuch der DDR, Staatsverlag der DDR Juni 1989, 1. Auflage, ISBN 3-329-00457-6, side 32</ref>)

{|class="wikitable" style="text-align:right"
!År !! Utenrikshandel- <br>omsetning <br>til sammen !! med <br>sosialistiske <br>land !! med <br>utviklings- <br>land !! med <br>kapitalistiske <br>industriland
|-
|1950
|{{formatnum:3678}}
|{{formatnum:2660}}
|14
|{{formatnum:1004}}
|-
|1960
|{{formatnum:18487}}
|{{formatnum:13799}}
|791
|{{formatnum:3897}}
|-
|1970
|{{formatnum:39597}}
|{{formatnum:28340}}
|{{formatnum:1601}}
|{{formatnum:5346}}
|-
|1980
|{{formatnum:120101}}
|{{formatnum:79810}}
|{{formatnum:7331}}
|{{formatnum:32960}}
|-
|1988
|{{formatnum:177337}}
|{{formatnum:122549}}
|{{formatnum:5889}}
|{{formatnum:48898}}
|}

=== Kvinne- og familiepolitik ===
Det å kombinere yrkesliv med familie var en selvfølge for kvinner i DDR. Frem til 1992 var nesten 92 prosent av kvinnene i landet aktive i yrkeslivet, en langt høyere prosent enn i [[Vest-Tyskland]]. Som forklaring på dette finner vi at den sosialistiske kvinnepolitikken så på evnen til økonomisk ytelse som uavhengig av kjønn og at DDR hadde konstant mangel på arbeidskraft. Uansett var kvinner sterkt underrepresentert i ledelsesposisjoner.

{|class="wikitable sortable"
|+Kvinneandel i DDRs arbeidsliv
!År
!Totalt arbeidsaktive
!derav kvinner
!Kvinneandel i %
|-
|1950 || {{formatnum:7196000}} || {{formatnum:2880000}} || 40,0
|-
|1960 || {{formatnum:7686000}} || {{formatnum:3456000}} || 45,0
|-
|1970 || {{formatnum:7769000}} || {{formatnum:3750000}} || 48,3
|-

|1980 || {{formatnum:8225000}} || {{formatnum:4106000}} || 49,9
|-
|1986 || {{formatnum:8548000}} || {{formatnum:4200000}} || 49,1
|-
|colspan="4"|Kilde: Statistisches Jahrbuch der DDR 1987, s. 17
|}

I 70-årene bedret sosialpolitiske program forholdene for arbeiderfamilier, skiftarbeiderer, barnerike familier og fremfor alt enslige kvinner og mødre. 40-timersuke ble innført for mødre i full jobb med mer enn ett barn uten at lønnen ble redusert. Vanlig arbeidstid var 43,75 timer (1979). Minsteferien ble i 1970-årene satt opp fra 18 til 24 dager. Svangerskapspermisjonen var på 26 uker. Alle mødre kunne kreve et spedbarnsår, dvs, fri med lønn, når de hadde fått det andre barnet og ved senere fødsler. Fødselhjelpen for hvert barn var i 1970-årene {{formatnum:1000}} DDR-Mark. Enslige kvinner som var eldre enn 40 år, hadde rett på en hjemmearbeidsdag i måneden.

Kvinners mulighet til å arbeide ble styrket av staten gjennom barnehageplasser og spesielle lære- og studieplaner for studenter med familie. Ektepar stilte først i køen når de fikk barn. De fikk en spesiell kreditt og gikk først når det gjaldt tildeling av leilighet. DDR hadde en mer liberal abortlov enn Vest-Tyskland og ble også rammet av lavere fødselstall som alle andre moderne industristater fra 1960-årene og fremover. Allikevel var fødselsraten høyere i DDR enn i Vest-Tyskland og en svak stigning skjedde også utover på 1980-årene, selv om da trenden var at landet opplevde tilbakegang på de fleste områder.

== Sikkerhetspolitikk ==
Etter den annen verdenskrig ble det i de to nye tyske statene på grunn av [[den kalde krigen]] snart gjenopprettet væpnede styrker. I [[Vest-Tyskland]] ble det innført allmenn verneplikt allerede i 1956, året etter at Bundeswehr ble opprettet. I DDR ble egne styrker, NVA, opprettet i 1956 og verneplikt innført i 1962. De østtyske styrkene var da oppe i {{formatnum:170000}} mann. Dette foregikk under ledelse av Sovjetunionen og innenfor rammene av Warszawapakten.

I [[1948]] ble den såkalte «kasernerte beredskap» etablert; de første bevæpnede enheter etter krigen. Disse ble i 1952 til det «kasernierte [[Volkspolizei]]» (Det Kasernerte Folkepolitiet). Fra [[1. mars]] [[1956]], knapt ett år etter dannelsen av [[Bundeswehr]], ble [[Nationale Volksarmee]] (NVA) grunnlagt. Til oppbyggingen av DDRs stridskrefter spilte tidligere offiserer fra [[Wehrmacht]] og [[Waffen-SS]] en rolle.<ref name="Lapp">[http://www.wsws.org/de/2001/apr2001/wehr-a21_prn.html Buchrenzension auf der WSWS.org] von Hendrik Paul 21. April 2001 zu Joachim Lapp, ''Ulbrichts Helfer'', Bernard & Graefe Verlag, Bonn 2000, ISBN 3-7637-6209-4</ref> 
Dette var offiserer som hadde stilt seg til disposisjon for [[Nationalkomitee Freies Deutschland]] i løpet av sovjetisk krigsfangenskap.

=== Egne militære styrker ===
{{Utdypende artikkel|Nationale Volksarmee}}
[[Fil:Nva-ehrenwache.jpg|miniatyr|NVA-soldater fra [[Vaktregiment «Friedrich Engels»]] marsjerer ved [[Neue Wache]] i Berlin {{Byline|Michail Jungierek}}]]

Som alle land i den sovjetkontrollerte Warszawapakten hadde DDR sine egne væpnede styrker, kjent som [[Nationale Volksarmee]] (Den nasjonale folkearmé), forkortet NVA. NVA ble opprettet i 1956. I 1962 ble det innført allmenn verneplikt med 18 måneder førstegangstjeneste i hæren og 24 måneder i marine og flyvåpen. Hæren hadde i 1989 en stående styrke på 120.000 hvorav 71.000 vernepliktig, tillegg var det en reserve på 330.000. Flyvåpenet hadde 375 kampfly samt en del helikoptre og spesialfly. I tillegg hadde DDR en del halvmilitære styrker med grensevakter (46.500), sikkerhetsstyrker (25.000) og arbeidsmilits (450.000). Marinen hadde 19 [[Fregatt|fregatter]], 5 [[Korvett|korvetter]], 12 missilbåter og 20 [[Torpedobåt|torpedobåter]]. Hæren hadde rundt 3000 stridsvogner av sovjetisk opphav blant annet [[T-54]], [[T-55]] og [[T-72]].<ref name="Damms28" /> NVA hadde fire våpenarter. Siden DDR var ved frontlinjen i den kalde krigen var den, nest etter Sovjetunionens hær, ansett å være den mest avanserte i hele Warszawapakten.

DDR brukte i 1980-årene over 6 % av [[Bruttonasjonalprodukt|brutto nasjonalprodukt]] på forsvaret (sammenlignet med 2 % i Danmark og 12 % i Sovjetunionen) og hadde {{formatnum:162000}} soldater.<ref name="Simonsen"/>

=== Sovjetiske militære styrker i DDR ===

Det befant seg {{formatnum:400000}} sovjetiske soldater i DDR i 1988.<ref name="Damms28" /> Troppene, kalt [[GSSD]], var overordnet NVA og de andre militære organisasjonene. Troppenes oppgave bestod i å sikre DDR mot de vestlige maktene. Styrkene hadde til disposisjon en offensiv bevæpning, deriblant atomvåpen. Siden 1960-årene ble det fra Warszawapaktens side planlagt en preventiv (uprovosert) bruk av [[taktiske atomvåpen]] i de tyske områdene.<ref Name="Rühle NZZ"/>
Med forandringen i sovjetisk politikk etter at Mikhail Gorbatsjov kom til makten i 1986 var ikke lenger de sovjetiske troppene i DDR først og fremst offensivt innstilt. I DDR ble det likevel under militærøvelsen «Stabstraining 1989» øvet på massiv bruk av kraftige kjernevåpen.<ref Name="Rühle NZZ">Neue Zürcher Zeitung vom 13. September 2008, S.&nbsp;9, [http://www.nzz.ch/nachrichten/international/der_warschaupakt_plante_den_nuklearen_ueberfall_auf_westeuropa_1.830358.html?printview=true ''Der Warschaupakt plante den nuklearen Überfall auf Westeuropa''], von Hans Rühle und Michael Rühle (NZZ-Online). Bei den Autoren Hans und Michael Rühle handelt es sich um den ehemaligen Chef des Planungsstabes im Bonner Verteidigungsministerium und den Leiter des Planungsstabes der politischen Abteilung der [[NATO]] in Brüssel.</ref>

=== Grensetropper ===
{{Utdypende artikkel|DDRs grensestyrker}}
{{Utdypende artikkel|Den indre tyske grense}}

[[DDRs grensestyrker|Grensetroppene i DDR]] var ansvarlig for bevoktningen av landets grenser. De ble grunnlagt som Grenzpolizei i 1946 og hadde i 1948 {{formatnum:10000}} medlemmer. I 1956 ble troppene omorganisert og lagt under [[NVA]]. I 1973 ble de skilt ut fra NVA og lå deretter direkte under Forsvarsministeriet (MfNV).

=== Andre sikkerhetsorganer ===
[[Vaktregiment Feliks Dzierżyński]] var den militære delen av Stasi. Siden regimentet ikke offisielt lå under de militære styrker kunne det til tross for firemaktsavtalens stasjoneringsforbud være stasjonert i Øst-Berlin. Mannskapene besto av vernepliktige, som var forpliktet til fire års tjeneste og som kom fra «politisk pålitelige» familier. Oppgavene besto av sikringen av stats- og partibygninger i Øst-Berlin og den såkalte [[Waldsiedlung]] i [[Wandlitz (Wandlitz)|Wandlitz]] der [[nomenklatura]]en i DDR bodde. Regimentet hadde i 1980-årene rundt {{formatnum:10000}} mann under våpen.

== Aktør i den tredje verden ==
Fra midten av 1960-årene ble DDR en aktør i utdannelse av sikkerhetsorganer, utbygging av infrastruktur og salg av våpen i land i den tredje verden.<ref>Gareth M. Winrow, ''The Foreign Policy of the GDR in Africa''. In: Cambridge Russian, Soviet and Post-Soviet Studies, Cambridge University Press, 1990, ISBN 978-0-521-38038-6</ref> Ved starten av 1980-årene var mer enn tusen soldater fra [[NVA]]<ref>[http://www.zeit.de/1980/08/Honeckers-Volksarmisten-in-Afrika-und-Nahost Joachim Nawrocki: ''Honeckers Volksarmisten in Afrika und Nahost'']. In: [[Die Zeit]], 08/1980</ref> stasjonerte som militærrådgivere i Afrika og i Midtøsten.

Tilstedeværelsen til NVA i den tredje verden ble i Warszawapakten bare overtruffet av den sovjetiske og kubanske militærinnsatsen i Angola. Rene kampenheter unngikk DDR å deployere; DDRs økonomiske tilstedeværelse kombinert av militært personell og infrastrukturprosjekter førte til oppmerksomhet fra resten av verden.<ref>Ernst Hillebrand, ''Das Afrika-Engagement der DDR''. In: Münchner Studien zur internationalen Entwicklung, Band&nbsp;5, Frankfurt am Main, Bern, New York 1987, ISBN 978-3-8204-0077-9.</ref>

Innsatsen i utlandet hadde støtte på høyeste hold i DDR da det hjalp på landets mangel på utenlandsk valuta, en mangel som ble mer og mer merkbar fra midten av 1970-årene. Sovjetunionen ble i stadig mindre grad i stand til, og stadig mer uvillig til, å dekke Comecon-partnernes finansielle forpliktelser og å stille råstoff til rådighet. Denne spenningen førte til en nyorientering innenfor Comecon.

I 1970-årene fant det sted en tydelig intensivering og økonomisering<ref Name="Döring Diss">Hans-Joachim Döring: [http://opus.kobv.de/tuberlin/volltexte/2008/1747/pdf/doering_hans_1.pdf ''Entwicklungspolitik und Solidarität in der DDR, dargestellt an Beispielen der staatlichen Zusammenarbeit mit Mosambik und Äthiopien und der entwicklungsbezogenen Bildungsarbeit unabhängiger Gruppen''], Diss., TU Berlin, 2007.</ref> av DDRs utviklingspolitikk og utenrikspolitikk som fant sted utenfor Comecon. Byttehandel med paralleller til klassisk kolonialhandel<ref name="Döring">Hans-Joachim Döring: ''„Es geht um unsere Existenz“. Die Politik der DDR gegenüber der Dritten Welt am Beispiel von Mosambik und Äthiopien'' (Forschungen zur DDR-Gesellschaft), Christoph Links Verlag, Berlin 1999, ISBN 3-86153-185-2</ref> fant sted. Våpen, lastebiler fra DDR ble byttet mot kaffebønner og energiråstoffer fra utvalgte partnerland. Dette gjaldt særlig [[Vietnam]], [[Mosambik]], [[Etiopia]] og [[Angola]].

== Kriminalitet ==
Den offisielle krimraten var i DDR i 1980-årene 10 prosent av hva den var i Vest-Tyskland. I 1980 registrerte DDR 782 forbrytelser per {{formatnum:100000}} innbyggere sammenlignet med {{formatnum:6180}} i Vest-Tyskland. I 1989 var det kun 601 per {{formatnum:100000}} innbyggere i DDR sammenlignet med {{formatnum:7031}} i Vest-Tyskland. Spesialister regner med at et stort antall forbrytelser i DDR, opp mot 90 prosent, ikke ble innrapportert. Dette gjelder  også for vestlige land. DDRs politbyrå, justisministerium og Stasi forsøkte hele tiden å vise at kriminaliteten i DDR var nedadgående mens den var oppadgående i Vest-Tyskland. Dette ble begrunnet ideologisk.

Den enorme forskjellen kan forklares ut fra flere faktorer. På samme tid hadde innbyggerne i DDR en tendens til å holde seg til tradisjonelle sosiale verdier og tradisjoner, noe som førte til en generelt mer lydig befolkning med redusert konfliktpotensiale. DDR hadde også en lav arbeidsledighet, et svært godt utbygget sosialvesen, et godt fungerende helsevesen og svært god barnehagedekning. Dessuten var DDR en overvåkingsstat med politi overalt og hva mer var: et hemmelig politi overalt.

Selv om alle disse sosiale grunnene hadde innflytelse på den lave kriminalitetsraten er det ingen tvil om at regimet manipulerte dataene.<ref name="LevinsonD">David Levinson, Encyclopedia of crime and punishment, volum 4, Sage publications 2002, side 787–788</ref> I 1988 var det {{formatnum:9124}} registrerte forbrytelser i DDR, det er 715 per {{formatnum:100000}} innbyggere. Gjennomgang av statistikken etter gjenforeningen har vist en annet bilde.<ref name="LevinsonD"/> Forskere har etablert at krimraten var tre ganger høyere enn tidligere antatt; {{formatnum:2364}} forbrytelser per {{formatnum:100000}} innbyggere. I dag kan det trygt antas at krimraten i DDR tilsvarte omtrent en tredjedel til rundt halvparten av hva den var i Vest-Tyskland.

Den offisielle raten av løste forbrytelser i DDR var 84,5 prosent sammenlignet med 47,2 prosent i Vest-Tyskland. Disse figurene var basert på spesielle kalkulasjoner. Sykkeltyveri, ungdomsforbrytelser og småforbrytelser ikke med i statistikken; tar man dem inn igjen er oppklaringsraten nede i 55,2 prosent.<ref name="LevinsonD"/>

== Befolkning ==
Etter andre verdenskrig levde det knapt 19 millioner mennesker i [[den sovjetiske okkupasjonssone]]n. Rundt 4 millioner av 1948-befolkningen var fordrevne tyskere fra områdene øst for [[Oder-Neisse-linjen]].<ref>{{Kilde www |url=http://www.populstat.info/Europe/germanec.htm |tittel=East Germany : country population |besøksdato=2009-08-30 |arkiv-dato=2010-08-11 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20100811041417/http://www.populstat.info/Europe/germanec.htm |url-status=død }}</ref>

Befolkningen var overveiende etnisk tysk med en liten minoritet [[Vestslavere|vestslaviske]] [[sorbere]]. Byer og tettsteder sto for 77 % av innbyggerne og kvinner utgjorde 52,7 % av befolkningen i 1985. Levealderen var 69,5 år for menn og 75,4 år for kvinner. DDR hadde offisielt en ateistisk ideologi og landet hadde religionsfrihet. Religionsutøvelse- og undervisning ble motarbeidet av myndighetene. Omkring 47 % av befolkningen ble regnet som protestantisk, 7 % katolikker og 46 % var uten tilknytning til religionssamfunn. Tysk var offisielt språk og dette ble talt av de aller fleste. Omkring {{formatnum:100000}} snakket polsk og {{formatnum:75000}} snakket [[sorbisk]], mens jiddisch er forsvunnet fra landet..<ref name="Damms28" />

Fra 1950 til 1978 sank folketallet i landet fra 18,36 millioner til 16,75 millioner, og skyldes hovedsakelig migrasjon før 1961 (omkring 3 millioner utvandret før 1961). Mot slutten av andre verdenskrig kom det rundt 4 millioner fordrevne og flyktning østfra inn i det som ble eller var den sovjetiske sonen. Folkestrømmen østfra var alle slags mennesker, var det hovedsakelig unge og godt utdannede (leger, ingeniører, vitenskapsfolk) som flyttet til Vest-Tyskland noe som hadde negative konsekvenser for landets økonomi og et fall i fødselstallene fordi de som reiste var i den meste fruktbare alderen. DDR hadde dermed i lang tid en aldrende befolkning. Etter oppføringen av Berlinmuren i 1961 tillot myndighetene stort sett bare eldre mennesker utenfor arbeidsstyrken å utvandre.<ref name="geografisk6"/> I 1989 flyttet {{formatnum:300000}} til Vest-Tyskland.<ref name="Damms28"/>

=== Folketall og utvikling ===
Befolkningen i DDR minket faktisk hele den tiden staten eksisterte; den gikk fra 19 millioner i 1948 til 16 millioner i 1990. Det var to grunner til dette:
* Fra dannelsen av DDR til byggingen av Berlinmuren i august 1961 flyktet svært mange mennesker til vesten, først og fremst til Vest-Tyskland der de automatisk ble statsborgere. Politiske årsaker, familiegjenforening eller ønske om bedre arbeid og høyere levestandard var blant grunnene til dette. Også etter 1961 var det mange vellykkede fluktaksjoner. Fra 1949 til 1989 flyktet rundt 3 millioner mennesker, dvs gjennomsnittlig {{formatnum:75000}} mennesker i året.<ref>{{Kilde www
|url=http://www.ddr-wissen.de/wiki/ddr.pl?Fl%Fcchtlinge
|tittel=Flüchtling
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=DDR-lexicon
|format=
|verk=
}}</ref> DDR på sin side utviste enkeltpersoner og tillot frikjøp av politiske fanger. Dessuten tillot DDR pensjonister å utvandre til Vest-Tyskland. På denne måten sparte staten pensjonspenger. Dette førte til at antall personer over 60 år i DDR sank fra 22,1 prosent i 1970 til 18,3 prosent i 1985 og gjorde DDRs befolkning gjennomsnittlig yngre enn Vest-Tysklands befolkning.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.country-studies.com/germany/population---historical-background.html
 |tittel=Population-historical background
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=Country Studies
 |format=
 |verk=
 |arkiv-dato=2009-11-01
 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20091101133834/http://country-studies.com/germany/population---historical-background.html
 |url-status=yes
 }}</ref>

* Med innføringen av p-pillen og legalisering av abort sank fødselstallene. Som i andre utviklede land gikk trenden vekk fra storfamilien til familien med ett til to barn. DDR hadde svært lave fødselstall.<ref>{{Kilde www |url=http://www.country-studies.com/germany/population---historical-background.html |tittel=Germany Population – Historical Background |besøksdato=2009-08-30 |arkiv-dato=2009-11-01 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20091101133834/http://country-studies.com/germany/population---historical-background.html |url-status=yes }}</ref> Dette står i sterk kontrast til nabostaten Polen som i 1950 hadde en befolkning på 24 millioner (litt mer enn DDR) og som hadde 38 millioner innbyggere i 1990 (dobbelt så mange som DDR).

Innbyggere og sysselsatte i DDR i millioner mennesker (S.&nbsp;8 og 17):<ref name="stjbddr89">''Statistisches Jahrbuch der DDR'', Staatsverlag der DDR Juni 1989, 1.&nbsp;Auflage, ISBN 3-329-00457-6</ref>

{|class="wikitable"
!År!!Innbyggere (Mio.)!!Sysselsatte <br>(Lærlinger ikke medregnet, Mio.)
|-
|1950
|{{formatnum:18388}}
|{{formatnum:7196}}
|-
|1960
|{{formatnum:17188}}
|{{formatnum:7686}}
|-
|1970
|{{formatnum:17068}}
|{{formatnum:7769}}
|-
|1980
|{{formatnum:16740}}
|{{formatnum:8225}}
|-
|1988
|{{formatnum:16675}}
|{{formatnum:8594}}
|}

=== Folkegrupper ===
==== Minoriteter ====
DDR var et svært homogent land, men etniske minoriteter fantes, først og fremst sorbere. Det fantes også en liten jødisk minoritet.

===== Sorbere =====
[[File:Bundesarchiv Bild 183-16209-0002, Sorbische Bäuerin.jpg|thumb|Sorbisk innbygger fra [[Kreis Bautzen]] (1952)]]
Det [[vestslaviske språk|vestslaviske]] folkeslaget [[sorbere]] (historisk kalt [[vendere]]) hadde en distinkt kultur.  De holdt til i den historiske regionen [[Lausitz]]. I [[Cottbus]] i den historiske provinsen [[Niederlausitz]] i [[Brandenburg]] snakket de [[lavsorbisk]]. I [[Oberlausitz]], i kretsene [[kreis Görlitz|Görlitz]], [[kreis Niesky|Niesky]], [[Kreis Weißwasser|Weißwasser]], [[Kreis Löbau|Löbau]] og [[kreis Zittau|Zittau]], snakket de [[høysorbisk]]. Rundt {{formatnum:100000}} mennesker snakket sorbisk i 1950-årene. Ved murens fall var de rundt 50–{{formatnum:60000}}. Sorberne ble offisielt anerkjent som en etnisk minoritet og mer enn 100 sorbiske skoler og akademiske institusjoner ble grunnlagt. På grunn av den statlige undertrykkelsen av kirken og tvangskollektiviseringen ble denne politikken vingeklippet og etter hvert ble andelen mennesker som snakket sorbisk halvert.

Sorberne ble et problem for regimet på grunn av religiøs standhaftighet og motstand mot nasjonaliseringen av jordbruket. Under tvangskollektiviseringen var det mange episoder med konflikter og motstand. Under oppstanden i 1953 var det flere voldelige sammenstøt mellom sorbiske demonstranter og politi.

===== Jøder =====
Det var på det meste {{formatnum:4500}} jøder i DDR. Ved murens fall var det rundt 380 medlemmer i fem jødiske menigheter i DDR. Den største gruppen jøder fantes i Øst-Berlin.<ref name="Peggy März 2010"/>

Det svært lave antallet henger sammen med DDR-statens [[antisemittisme|antisemittiske]] politikk i 1950-årene. Politikken fikk betegnelsen «anti-kosmpolittisme» og inngikk i bølgen av utrenskinger, deportasjoner og henrettelser i de andre landene i den sovjetiske innflytelsessfæren i årene før Stalins død, slik som [[Slánský-prosessen]] i [[Tsjekkoslovakia]] 1952/53. Mennesker som tilbragte nazi-tiden i vestlig eksil var særlig utsatt. De ble muligens anklaget for samarbeid med vesten og stemplet som verktøy for imperialismen. Sentralkomitemedlemmet [[Paul Merker]] ble i 1950 arrestert og beskyldt for å være fransk agent og de jødiske menighetenes hovedkontor ble ransaket. Merker ble rehabilitert først i 1956. I januar 1953 flyktet [[Julius Meyer]], medlem av [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SED]], representant i [[Volkskammer]] og president for forbundet av de jødiske menighetene i DDR, til Vest-Tyskland. Han hadde overlevd [[Auschwitz]] og [[Ravensbrück]] og ledet siden 1949 Berlins jødiske menighet sammen med [[Heinz Galinski]].

Fra 1958 til 1989 hadde [[politbyrået]] i SED, DDRs maktsentrum, jødiske medlemmer ([[Albert Norden]] og [[Hermann Axen]]).

Frem til Berlinmuren ble bygget i 1961 skrumpet antall registrerte jøder i DDR til rundt 1500. Jøder som hadde overlevd [[Holocaust]] ble anerkjent som ''«Verfolgte des Naziregimes»'' (en offisisell betegnelse på personer som ut fra en anti-fascistisk grunnholdning hadde gjort motstand mot nazi-regimet eller som ut av etniske, religiøse eller andre grunner ble forfulgt) og fikk statspensjon som andre begunstigede personer, men deres lidelser og ofre ble alltid neddempet i forhold til den kampen som var blitt ført av anti-fascister og KPD-medlemmer.

DDR definerte seg som en [[antifascisme|antifascistisk]] stat og var dertil sterkt [[Israel]]-fiendtlig. Den tok ikke på seg noe ansvar for [[Holocaust]]. I motsetning til [[Vest-Tyskland]] som utbetalte enorme erstatningsbeløp, ga den ingen kompensasjon til jøder i utlandet som hadde vært ofre for det tredje rikes jødeforfølgelser under den annen verdenskrig.

==== Innvandrere ====
Det innvandret rundt {{formatnum:550000}} mennesker fra Vest-Tyskland til DDR, mens rundt 3 millioner mennesker utvandret. Dette førte til en akutt mangel på arbeidskraft. I 1960-årene begynte staten å ta inn arbeidsinnvandrere. Vest-Tyskland kalte arbeidsinnvandrere for «gjestearbeidere» ''(Gastarbeiter)'', mens DDR-regimet benyttet navnet «avtalearbeidere» ''(Vertragsarbeiter)''.

Innvandringen skjedde etter avtaler som ble inngått med andre medlemsland i Comecon – Polen ([[1965]]), Ungarn ([[1967]]), Mosambik ([[1979]]) og Vietnam ([[1980]]). I den «sosialistiske broderhjelpens» regi ble det også inngått avtaler med Angola og Cuba.

Arbeidsinnvandringen tok seg svært opp særlig på midten av 1980-årene.<ref name="DDR-lexicon Vertragsarbeiter">{{Kilde www
 |url=http://www.ddr-wissen.de/wiki/ddr.pl?Vertragsarbeiter
|tittel=Vertragsarbeiter
 |besøksdato=2009-09-16
 |forfatter=DDR-lexicon
 |format=
 |verk=

}}</ref> 
I 1981 arbeidet det {{formatnum:24000}} fremmedarbeidere i DDR. Om man ser bort fra familiene til de sovjetiske stridskrefter i DDR ([[GSSD]]) levde det i 1989 cirka {{formatnum:190000}} utlendinger i DDR, noe som tilsvarte en prosent av den arbeidsdyktige befolkningen. Av disse var {{formatnum:45000}} utlendinger som befant seg i landet som ektefeller til østtyskere og {{formatnum:9000}} studenter. Av de resterende var {{formatnum:94000}} fremmedarbeidere.<ref>Susanne Timm, Parteiliche Bildungszusammenarbei. Das Kinderheim Bellin für nambibische Flüchtlingskinder in der DDR, Waxmann 2007, side 90</ref> To tredjedeler av disse igjen var av vietnamesisk herkomst. Etter 1990 søkte den tyske regjering å sende disse hjem. Kun få av vietnameserne fikk oppholdstillatelse i [[Tyskland]].<ref>Klaus J. Bade, Migrationsreport 2002. Frankfurt am Main: Campus, 2002.</ref>

{|class="wikitable" style="text-align:center;"
|+Oversikt over fremmedarbeidere i DDR etter år (cirkatall)
!År
|1966
|1967
|1969
|1970
|1971
|1974
|1977
|1978
|1979
|1980
|1981
|1984
|1986
|1987
|1988
|1989
|-
!Antall
|{{formatnum:3500}}
|{{formatnum:14000}}
|{{formatnum:14134}}
|{{formatnum:12200}} 
|{{formatnum:14800}}
|{{formatnum:18680}}
|{{formatnum:16500}}
|{{formatnum:18692}}
|{{formatnum:20597}}
|{{formatnum:26006}}
|{{formatnum:24000}}
|{{formatnum:29000}}
|{{formatnum:61000}}
|{{formatnum:52015}}
|{{formatnum:87793}}
|{{formatnum:93568}}
|}
'''Fremmedarbeidere i DDR 31. desember 1989 etter nasjonalitet (Cirkatall)'''<ref>
{{Kilde www
 |url=http://www.migration-online.de/beitrag._cGlkPTExJmlkPTI2NTE_.html
 |tittel=Ausländische Arbeitskräfte in der DDR am 31.12.1989
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=DGB Bildungswerk (Tysk LO)
 |format=
 |verk=
 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090627095916/http://www.migration-online.de/beitrag._cGlkPTExJmlkPTI2NTE_.html
 |arkivdato=2009-06-27
 |url-status=død
 }}
</ref>
{|class="wikitable"
!Antall !! Nasjonalitet
|-
|align="right" |{{formatnum:59000}} ||Vietnam
|-
|align="right" |{{formatnum:15100}} ||Mosambik
|-
|align="right" |{{formatnum:8300}} ||Cuba 
|-
|align="right" |{{formatnum:1300}} ||Angola
|-
|align="right" |900 || [[Kina]]
|}

==== Sovjetborgere ====
Til sammen var det på det meste over en halv million sovjetiske borgere i DDR. Over 10 millioner sovjetborgere var i årene 1949 til 1989 bosatt i DDR en viss periode.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.schule-ohne-rassismus.org/fileadmin/pdf/stadt_der_vielfalt_bf.pdf 
 |tittel=Stadt der Vielfalt-Das Entstehen des neuen Berlin durch Migration 
 |besøksdato=2009-09-05 
 |forfatter=Der Beauftragte des Berliner Senats für Integration und Migration 
 |format=PDF, side 34 
 |verk= 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20130921055244/http://www.schule-ohne-rassismus.org/fileadmin/pdf/stadt_der_vielfalt_bf.pdf 
 |arkivdato=2013-09-21 
}}</ref>

De {{formatnum:330000}} sovjetiske soldatene i DDR (GSSD) utgjorde naturlig nok et stort arbeidspotensial. Disse arbeidet mot betaling i mat og dagligvarer. Offisielt fant dette ikke sted da de sovjetiske stridsenhetene tross alt var seierherrer fra den annen verdenskrig og ikke var ment å være håndlangere for tyskere. For de sovjetiske soldatene var småarbeidet en kjærkommen avveksling fra kasernelivet.<ref name="DDR-lexicon Vertragsarbeiter"/>

==== Flyktninger ====
DDR tok i mot flyktninger fra flere land; greske kommunister, veteraner fra [[den spanske borgerkrigen]], algirske [[FLN]]-krigere, sydafrikanske [[ANC]]-aktivister, palestinere fra [[PLO]], [[Namibia|namibiske]] [[SWAPO]]-medlemmer og over {{formatnum:2000}} [[chile]]nere som hadde flyktet fra [[Augusto Pinochet|Pinochets]] diktatur.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.schule-ohne-rassismus.org/fileadmin/pdf/stadt_der_vielfalt_bf.pdf 
 |tittel=Stadt der Vielfalt-Das Entstehen des neuen Berlin durch Migration 
 |besøksdato=2009-09-05 
 |forfatter=Der Beauftragte des Berliner Senats für Integration und Migration 
 |format=PDF, side 106 
 |verk= 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20130921055244/http://www.schule-ohne-rassismus.org/fileadmin/pdf/stadt_der_vielfalt_bf.pdf 
 |arkivdato=2013-09-21 
}}</ref>

=== Helse og levealder ===
På slutten av DDRs eksistens begynte overvekt å bli et problem. Røyking var svært utbredt, og landet hadde et økende alkoholproblem. Forventet levealder for femtiåringer var i [[1981]] 73,39 år for menn, sammenlignet med 74,19 i Vest-Tyskland. Dødsraten per {{formatnum:10000}} innbygger for alle aldre var i 1961 132,7 for menn sammenlignet med 118,33 i Vest-Tyskland. For kvinner var den 144,8 i DDR og 115,94 i Vest-Tyskland. Forskjellene mellom østtysk og vesttysk dødsrate kommer av den høyere østtyske raten i gruppen 65–75 år. Det var 32,3 flere dødsfall per {{formatnum:10000}} innbyggere i denne gruppen i DDR enn det var i Vest-Tyskland.<ref>{{Kilde www|url=http://www.osaarchivum.org/files/holdings/300/8/3/text_da/27-3-16.shtml|tittel=Digital Archive|besøksdato=2009-09-05|forfatter=|format=|verk=|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20110727231111/http://www.osaarchivum.org/files/holdings/300/8/3/text_da/27-3-16.shtml|arkivdato=2011-07-27}}</ref>

==== Barnedødelighet og forventet levealder ==== 
Statistikken er over barnedødelighet og forventet levealder i DDR sammenlignet med andre land nær slutten av landets eksistens.<ref name="FN-statistikk 1989"/>

{|class="wikitable" style="text-align:right"
! align="center" | Land || align="center" |Barnedødelighet <br>per {{formatnum:1000}} <br>fødsler (1989)|| align="center" |Forventet <br>levealder <br>ved fødsel (1989)
|-
!colspan="3"|Sosialistiske stater
|-
|DDR
|10
|72,8
|-
|Tsjekkoslovakia
|13
|71,7
|-
|Ungarn
|20
|69,1
|-
|Polen
|21
|70,2
|-
|Sovjetunionen
|25
|69,2
|-
|Kina
|32
|ikke kjent
|-
!colspan="3"|Ikke-sosialistiske stater
|-
|Vest-Tyskland
|5
|75,9
|-
|USA
|11
|75,4
|}

=== Språk ===
[[Fil:Dialekte in der DDR.png|miniatyr|Dialekter i DDR rundt 1990.]]

DDR var [[tysk]]språklig. I områdene rundt distriktene [[Dresden]] og [[Cottbus]] ble også de vestslaviske språkene [[Sorbisk språk|oversorbisk]] og [[Sorbisk språk|nedersorbisk]] brukt av de [[Sorbere|sorbiske]] minoritetene. Disse språkene ble anerkjent av DDRs regjering.

[[Benrahterlinjen]] delte landet i vest og øst på høyde med distriktene Magdeburg, Potsdam og Frankfurt. Linjen gikk mellom Nordhausen og Frankfurt (Oder). Nord for denne linjen ble de lavtyske dialektene [[Mecklenburgisch-Vorpommersch]] og [[Mark-Brandenburgisch]]/Märkisch snakket.

=== Religion ===
I DDR fantes det flere ulike trossamfunn. De største var de kristne kirker. Ved siden av de åtte [[evangelisk kristendom|evangeliske]] kirker (fra 1969 sammenslått i ''Bund der Evangelischen Kirchen'') og [[den katolske kirke|den romersk-katolske kirke]] fantes det følgende frikirker: ''Bund Evangelisch-Freikirchlicher Gemeinden in der DDR'', ''Bund Freier evangelischer Gemeinden'', ''Evangelisch-methodistische Kirche'', [[brødremenigheten]], [[mennonitter|mennonitt-menigheten]] og [[kvekere]]. I tillegg kom den evangelisk-lutherske frikirke, den evangelisk-lutherske (gammel-lutherske) kirke og ''Kirchenbund Evangelisch-Reformierter Gemeinden in der DDR''.<ref>{{Kilde www |url=http://www.kas.de/wf/de/71.6606/ |tittel=Konrad-Adenauer-Stiftung: ''Freikirchen in der ehemaligen DDR'' |besøksdato=2009-08-29 |arkiv-dato=2017-12-01 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20171201035957/http://www.kas.de/wf/de/71.6606/ |url-status=yes }}</ref>

I 1950 hørte 85 % av DDR-borgerne til en evangelisk kirke og om lag 10 % til den katolske kirke. Til 1989 gikk andelen av kirkemedlemmer i befolkningen tydelig tilbake; kun 25 % av befolkningen var da protestanter og 5 % var katolikker. Andelen av konfesjonsløse steg i perioden 1950 til 1989 fra 6 % til 70 %.

Fra 1980-årene dukket det også opp buddistiske, hinduistiske og muslimske grupper. De religiøse grupperingene var de eneste legale organisasjonene som var uavhengig av staten.

==== Jødiske menigheter ====
Det fantes jødiske menigheter i landet og på det meste var det rundt {{formatnum:4500}} jøder i DDR. Ved murens fall levde det rundt 380 jøder i DDR, fordelt på fem menigheter. Den største gruppen jøder fantes i Øst-Berlin.<ref name="Peggy März 2010">Peggy März, Antisemitismus und Antizionismus in der DDR, Magistergrad i historie ved Freie Universität Berlin Friedrich-Meinecke-Institut 2010.</ref>

Se eget avsnitt om jøder i DDR.

==== Forholdet mellom kirkesamfunn og staten ====
DDR var en stat som med basis i [[marxismen-leninismen]] forfektet et [[Ateisme|ateistisk]] livssyn. Kirkesamfunn var uglesett av regimet og ble utsatt for ensretting og overvåkning. Staten søkte også å overta eller fortrenge ritualer vanligvis forbundet med kirkelige riter og tradisjoner. [[Jugendweihe]] var en ikke-religiøs konfirmasjon der ungdom lovet troskap til DDR.

[[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SEDs]] sentralkomite hadde en Arbeitsgruppe für Kirchenfragen som forberedte kirkepolitiske vedtak for sekretariatet og politbyrået. Man kan si at alle viktige kirkepolitiske spørsmål ble avgjort av politbyrået og byråets generalsekretær.

Kirken var grundig overvåket av Stasi gjennom hele DDRs eksistens. Seksjonen HA XX/4 i [[Stasi|Ministeriet for Statssikkerhet]] (Stasi) holdt nøye oppsikt med de ulike trossamfunnene. Likevel ble ulike kirkesamfunn viktige baser for alle de folkelige demonstrasjoner og protester som i 1989 veltet SED-staten.<ref>Turid Astrid Sandsleth Reksten, Prest mellom Ampelmänner og Trabanter : tre prestelagnader i DDR, Oslo 2007</ref>

== Turisme ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R0327-0022, Berlin, Alexanderplatz, Touristen.jpg|miniatyr|1976: Tsjekkoslovakiske turister på Berlins [[Alexanderplatz]].]]

=== DDR-borgere som turister ===
Turismen internt i DDR skulle skaffe borgeren nye krefter og styrke hans sosialistiske holdning. Foretrukne feriemål var de nordlige øyene [[Rügen]] og [[Usedom]] såvel som [[Sächsische Schweiz]] og Thüringer Wald. Utlandsreiser var for det meste kun mulig å foreta i allierte sosialistiske land; lenge kunne man uten særlig tillatelse dra til Polen og Tsjekkoslovakia, med reisetillatelse også til Ungarn, Romania, Bulgaria, Sovjetunionen og (sjeldnere) Cuba.

=== Utlendinger som turister i DDR ===
==== Pakketurer ====
En reisende måtte først booke sin reise hos et reisebyrå som var godkjent av [[Reisebüro der DDR]], den østtyske statlige turistorganisasjonen. Reisebyrået ville så tilby turisten et valg mellom de pakketurer Reisebüro tilbød.

==== Individuelle reiser ====
Individuelle ferier var tillatt i DDR; bilferier eller jernbaneferier var populære muligheter.
Slike reiser ble også arrangert gjennom Reisebüro og besøk kunne arrangeres via grenseposter eller andre Reisbürokontorer i DDR. Mer avanserte turer kunne arrangeres før ankomst og formalitetene som måtte ordnes i tilknytning til en ferie, som visum, hotellbookinger, valuta osv, kunne bli tatt hånd om av Reisebüro. Dette gjorde reisen mellom øst og vest mye mer smidig.

== Riksvåpen ==
[[Fil:Coat of Arms of East Germany (1950–1953).svg|miniatyr|90px|DDRs riksvåpen <br>(12.&nbsp;januar&nbsp;1950 til 28.&nbsp;mai&nbsp;1953).]]
[[Fil:Coat of arms of East Germany (1953–1955).svg|miniatyr|90px|DDRs riksvåpen <br>(28.&nbsp;mai&nbsp;1953 til 26.&nbsp;september&nbsp;1955).]]
[[Fil:Coat of arms of East Germany (1955–1990).svg|miniatyr|90px|DDRs riksvåpen. Endelig versjon fra 1955 til 1990.]]

[[Det østtyke riksvåpenet]] liknet det sovjetrussiske og bestod av [[Hammer (redskap)|hammer]] og [[passer]] – verktøy som symbol for arbeidere samt ingeniører og «åndsarbeidere» – og kornaks som symbol for bøndene. DDR ble tidvis kalt ''Arbeiter- und Bauern-Staat DDR'' («arbeider- og bondestaten DDR»).

Første utkast til riksvåpen ble laget av [[Fritz Behrendt]] og besto av hammer og æreskrans. Den endelige versjonen var hovedsakelig basert på [[Heinz Behling]]s arbeid.

Etter lov av [[26. september]] [[1955]] ble det slått fast at riksvåpenet var hammer, passer og æreskrans og at statsflagget var svart-rødt-gull. Etter lov av [[1. oktober]] [[1959]] ble riksvåpenet innføyet i statsflagget. Den offentlige fremvisning av dette flagget var til slutten av 1960-årene i Vest-Tyskland og Vest-Berlin sett på som en forstyrrelse av offentlig lov og orden og ble søkt forhindret av politiet. Først i 1969 erklærte Vest-Tysklands regjering at «politiet ikke lenger skulle gripe inn overfor bruk av DDRs flagg og riksvåpen.»

Etter forslag av [[Deutsche Soziale Union|DSU]] besluttet det første fritt valgte [[Folkekammeret]] i DDR [[31. mai]] [[1990]] at riksvåpenet innen en uke skulle fjernes fra alle offentlige bygninger. Riksvåpenet ble likevel brukt på offisielle papirer og andre statlige gjenstander helt til republikken opphørte å eksistere.

== Utdannelse ==
[[Fil:DDR Zeugnis Noten.jpg|300px|miniatyr|venstre|Østtysk karakterbok.]]

Utdannelse var høyt prioritert og skolen var obligatorisk for alle i alderen 6–17 år.<ref name="geografisk6"/> Staten drev daghjem, barnehager, [[polyteknisk]]e skoler, yrkesskoler og universiteter. Alt var gratis og det fantes praktisk talt ikke køer for å få plass.<ref>{{Kilde www
|url=http://www.aftenposten.no/fakta/berlinmuren/article442014.ece
|tittel=Murens to sider
 |besøksdato=2009-09-16
 |utgiver=Aftenposten
 |forfatter=Kai Ove Evensen
 |dato=9. mai 1992
|format=
|verk=
}}</ref>
Utdannelsessektoren var sterkt ideologisk og hadde politisk indoktrinering som et viktig mål. Fra 1965 var all utdannelse regulert av ''loven om det enhetlige sosialistiske utdannelsessystem''. [[Margot Honecker]] var minister for «Volksbildung» og ansvarlig for utdannelsessystemet i DDR i perioden 1963–1989.

DDRs satsing på polytekniske skoler oppnådde gode resultater, og innen tekniske og naturvitenskapelige fag hadde utdannelsessystemet i DDR et godt rykte. Utdannelsessystemet var enhetlig styrt og koordinert og svært lite ble overlatt til studentens egne valg og ønsker. Skolen var preget av lav valgfrihet; regimet bestemte hvilke muligheter man fikk<ref>{{Kilde www
 |url=http://files.osa.ceu.hu/holdings/300/8/3/text/26-3-53.shtml
 |tittel=Higher education in the GDR
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=Open Society Archives
 |format=
 |verk=
 }}{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>
. Rekrutteringen til høyere utdannelse var strengt ideologisk; personer som ble mistenkt for å være kritiske til kommunistene, og barn av slike personer, ble i regelen nektet studieplass. Ansettelsene i skolevesenet og ved høyere læresteder var også politiske, og ikke-kommunister kunne ikke bli ansatt.<ref name="OE">{{Cite book|last=Löf|first=Sylvia |coauthors=Ingrid Mållberg, Dietrich Rosenthal|title=One [[Europe]]: East Germany|publisher=[[Longman]]|isbn=0-582-22168-4}}</ref>

=== Daghjem ===
Ettersom de fleste østtyske foreldre (85%) arbeidet utenfor hjemmet var det et stort behov for barnepass på dagtid. Østtyske daghjem ''(Kinderkrippe)'' var for barn opp til tre år. Daghjemmene lå ofte ved siden av barnehagene ''(Kindergarten)''. Unge DDR-kvinner var pålagt å tjenestegjøre en viss tid i disse.

I mange daghjem var det leger og tannleger som tok vare på barna.<ref name="OE"/>

=== Barnehager ===
Østtyske barnehager, som barnehager i andre land, var en sjanse for barna fra tre til seks år å lære å samhandle med andre barn og venne seg til å lære sammen med andre. Barn ble også oppfordret til å ta en aktiv rolle i driften av barnehagen. De serverte ofte måltider og hjalp til med å holde barnehagen ren. DDR hadde en barnehagedekning på 94 prosent.<ref name="OE"/>

=== De polytekniske skoler ===
DDRs grunnskole var den ti år lange polytekniske skole for barn fra de var seks til seksten. Elevene gikk på skolen fra mandag til og med lørdag.

Polytekniske skoler vektla matematikk, geografi, astronomi, kjemi, sport og praktisk arbeid og frem til det tiende året var det liten mulighet til å bestemme selv hva man ville fordype seg i. Regjeringen så på disse fagene som nøkkelfag i forhold til den raskt voksende industrien.

Spesiell vekt ble det lagt på å lære [[russisk]]. Det var også mulig å lære [[engelsk]] og [[fransk]]. En majoritet av elevene hadde liten motivasjon for å lære russisk, og resultatene var ofte svake; få elever lærte språket flytende. Til tross for det statserklærte sterke vennskapet med Sovjetunionen var det få muligheter for studentutveksling.<ref name="OE"/>

=== Yrkesrettet utdanning ===
Etter det tiende året i polyteknisk skole kunne en elev enten avslutte utdannelsen eller fortsette to og et halvt år til med praksisutdanning i et spesialisert emne som konstruksjon, telekommunikasjon eller elektronikk.

Yrkesrettet utdanning var delt i praktisk arbeid og teori. Studenten ble da plassert på en gård eller i en fabrikk, avhengig av studiet. På slutten av utdanningen kunne studenten ta [[abitur]] som gav adgang til videre studier eller arbeid, avhengig av resultatet.<ref name="OE"/>

=== Universiteter ===
Østtyske universiteter var nært knyttet til skoler og til industri. De fokuserte hovedsakelig på teknisk utdannelse og var verdenskjent for sin høye standard på dette området. Studier innen samfunnsfag, humaniora og jus var derimot oftest for sterkt preget av statens politisk-ideologiske agenda, og ble derfor sjelden anerkjent utenfor østblokken.

Det var to måter å komme inn på universitetet på, såfremt man også oppfylte de politiske kravene: man kunne enten fortsette etter yrkesrettet utdanning eller (for dem som ikke ville fortsette etter polyteknisk skole) studere senere. Man kunne da ta statlig organiserte kveldskurs.<ref name="OE"/>

Etter gjenforeningen måtte alle universitetsansatte søke jobbene sine på nytt, og store deler av staben fra kommunisttiden mistet jobbene sine.

Det var syv universiteter i DDR:<ref name="geografisk6"/>

* [[Humboldt-Universität zu Berlin|Humboldt-Universität]] i [[Berlin]]
* [[Technische Universität Dresden|Technische Universität]] i [[Dresden]].
* [[Ernst-Moritz-Arndt-Universität Greifswald|Ernst-Moritz-Arndt-Universität]] i [[Greifswald]].
* [[Friedrich-Schiller-Universität Jena|Friedrich-Schiller-Universität]] i [[Jena]].
* [[Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg|Martin-Luther-Universität]] i [[Halle (Saale)|Halle]]-[[Wittenberg]].
* Karl-Marx-Universität i [[Leipzig]] (nå: [[Universität Leipzig]])
* Wilhelm-Pieck-Universität i [[Rostock]] (nå: [[Universität Rostock]])

== Samferdsel ==
En stor del av godset ble fraktet med jernbane og det ble bygget få nye veier i DDR-tiden. Havnene ved Østersjøen, særlig Rostock, ble bygget ut og forbedret. Vannveiene inne i landet hadde liten betydning.<ref name="geografisk6"/>

=== Telekommunikasjon ===
Ved midten av 1980-årene hadde DDR et velutviklet kommunikasjonssystem, som seg hør og bør et diktatur. Det var rundt 3,6 millioner telefoner i bruk (21,8 for hver 100 innbygger) og {{formatnum:16476}} telexstasjoner. Begge disse nettverkene ble drevet av [[Deutsche Post der DDR]]. DDR hadde landskode 37; i 1991, flere måneder etter gjenforeningen, ble det østtyske telefonssystemet inkorperert under landskoden 49.

Et uvanlig trekk ved telefonnettverket var at det i de fleste tilfeller var umulig å foreta fjernsamtaler direkte. Selv om områdenummer var blitt gitt alle større byer ble de brukt kun for internasjonale samtaler. Hvert område hadde sin egen liste med nummer; korte nummer ble brukt for lokale samtaler og lengre nummer for fjernsamtaler.

I 1976 startet DDR å operere en bakkebasert radiostasjon ved [[Fürstenwalde]] for kommunikasjon med sovjetiske satellitter. Den skulle tjene som deltager i den internasjonale telekommunikasjonen etablert av den sovjetiske regjeringen; den såkalte [[Intersputnik]].

== Kultur ==
Kultur og utdanning i det tidligere DDR var noe staten tok svært alvorlig og kontrollerte nøye. Grunnloven fra 1968 la vekt på en sosialistisk kultur, at arbeiderne skulle ha tilgang til kulturlivet og at kulturarbeidere skulle ha nær kontakt med folkets liv og levnet. «Kroppskultur, sport og turisme er elementer i den sosialistiske kulturen og fremmer en mangfoldig kroppslig og åndelig utvikling hos befolkningen».{{trenger referanse}}

Allerede i 1957 fantes det hele 86 [[teater]], 40 [[symfoniorkester]], {{formatnum:11092}} [[bibliotek]], 284 hjemsteds-, kunst- og naturhistoriske museer, 803 kulturhus, 451 klubbhus, 6 profesjonelle folkekunstgrupper og {{formatnum:3078}} kinoer. I 1988 fantes det {{formatnum:18505}} statlige, fagforenings- og vitenskapelige bibliotek, {{formatnum:1838}} kultur- og klubbhus, 962 ungdomsklubber, 111 musikkskoler, 213 teater, 88 orkester, 808 kinoer, 10 [[kabaret]]teater, 741 museer og 117 dyrehager med eksotiske eller lokale dyrearter.

Teater og kabaret spilte en viktig rolle for folk i det tidligere DDR og det fantes et meget aktivt og dynamisk miljø, først og fremst i [[Berlin]]. Den berømte operaen i [[Dresden]], [[Semperoper]], ble ødelagt under krigen. I 1985 ble den gjenåpnet. [[Friedrichstadt-Palast]] i Berlin er det siste store praktbygget som ble reist i DDR-tiden.

Et spesielt trekk ved kulturlivet i det tidligere DDR var det brede spekteret av rockeband som sang på tysk. Skalaen gikk helt fra soleklare "statsrockeband" som Puhdys til kritiske band som Silly og Renft. Noen grupper som Karat eller City opplevde også internasjonal suksess.

=== Fjernsyn ===
DDR hadde to tv-kanaler; [[DDR 1]] og [[DDR 2]]. Fjernsynet var fullstendig kontrollert av staten og intet ble sendt som ikke var godkjent av regimet; fjernsynet var et helt nødvendig ledd i den totalitære statens propaganda. I DDR kunne alle borgere, så lenge de ikke bodde i et område som lå rundt Dresden (omtalt som [[Tal der Ahnungslosen]], «de uvitendes dal»), se vestfjernsyn. Dette var regimet klar over og forsøkte å møte den påvirkningen som lå i vestprogrammene med propagandaprogrammet [[Der schwarze Kanal]]. Programmet og dets leder, den aristokratiske kommunisten [[Karl-Eduard von Schnitzler]], ble etter hvert beryktet. Historier ble fortalt om at programmet var så upopulært at DDRs kraftstasjoner holdt på å få kortslutning når programmet ble sendt fordi så mange borgere slo av fjernsynsapparatene samtidig.

Det mest kjente nyhetsprogrammet i DDR het [[Aktuelle Kamera]] og det mest populære underholdningsprogrammet het [[Ein Kessel Buntes]].

[[Fil:Tal der Ahnungslosen.png|miniatyr|I rødt de deler av DDR der man ikke kunne motta radio- eller fjersynssignaler fra Vest-Tyskland medregnet Vest-Berlin.]]

=== Musikk ===
Det var lenge forventet at artister sang sanger på tysk i DDR. Dette forandret seg på slutten av 1960-årene. Det var strenge regler for kunstnerisk aktivitet og sensuren ble brukt hele tiden. Bandet Renft, for eksempel, hadde lett for å opptre politisk ukorrekt og ble oppløst.

To av de mest populære gruppene, Puhdys og Karat, formidlet kritiske tanker i sine tekster uten at det ble eksplisitt. Liksom aksepterte grupper opptrådte de hyppig i ungdomsblader som ''Neues Leben'' og ''Magazin''. Andre populære rockegrupper var Wir, City, Silly og Pankow. De fleste av disse artistene ble gitt ut av det statseide plateselskapet AMIGA.

=== Litteratur ===
«Østtysk litteratur» omfatter både litteratur fra DDR og fra tiden som sovjetisk okkupasjonssone 1945–1949. Litteraturen i 45–49 er sterkt preget av sosialistisk realisme og kontrollert av den kommunistiske regjeringen. Litteraturen fra det senere DDR ble i årevis etterpå avvist som «Gutt møter Traktor-litteratur», men den er likevel en av de mest pålitelige kildene til forståelse av det tidlige DDR.<ref name="Tate">Tate, Dennis. ''The East German Novel''. Bath: Bath University Press, 1984.</ref> [[Georg Lukács]] hadde sterk innflytelse på den østtyske litteratur. Hans teorier fungerte som en bro mellom den nødvendige uavhengige kreativiteten til forfatteren og teorien om sosialistisk realisme som var dominerende i Sovjetunionen. Dette banet vei for en østtysk litteratur som var mer uavhengig og original enn i Sovjetunionen.<ref>Tate, Dennis. ''The East German Novel''. Bath: Bath University Press, 1984.1-10.</ref>

I Vest-Tyskland ble 1945 generelt ansett som «År Null», en frase som var ment å definere en ny begynnelse etter nazismens grusomheter, men som også kunne antyde at det var best å glemme det som hadde skjedd. I motsetning til dette mente regimet i den sovjetiske okkupasjonsonen og DDR, at kulturen deres sprang ut av en kommunistisk antifascistisk tradisjon samtidig som den hadde forfedre i den liberale humanistiske kulturelle arv fra 1700- og 1800-tallet. Dette førte til en kombinasjon av eldre borgerlig litterær og nåtidig marxistisk litterær innflytelse.

Litteraturen i '''perioden 1945–1949''' var først og fremst antifascistisk, og ble først skrevet av flyktninger fra det nazistiske Tyskland. Den typiske biografi for en slik forfatter bestod av en aktiv interesse i forsvar av Weimarrepublikken og demokratisk makt mot statsautoritet, fulgt av eksil under nazismen og deretter returnering til den sovjetiske okkupasjonssonen for å støtte opp under utviklingen av en antifascistisk-demokratisk reform gjennom sin litteratur.<ref name="Tate"/>

'''Mellom 1949 og 1961''' ble litteraturen og andre kunstformer en offisiell del av regjeringens planlegging. Kultur og kunst skulle reflektere sosialismens idealer og verdier og fungere som midler i utdannelsen av massene (sosialistisk realisme). Det ble satt opp særlig avdelinger i statsapparatet, som ''Amts für Literatur und Verlagswesen'' (Kontor for litteratur og forlag) og ''Staatlichen Kommission für Kunstangelegenheiten'' (Statlig kunstkommisjon). Litteraturen i 1950-årene tok for seg emner som industrietablering og mønsterarbeidere, og ble kalt ''Aufbau'' (oppbygning, konstruksjon).

Etter at Berlinmuren ble bygget i '''1961''' hersket i årene frem til 1965 en liberal kultur- og ungdomspolitikk. SED-ledelsen lovet ungdommen i sitt Jugendkommunique i 1963 mer selvstendighet og medbestemmelsesrett. På samme tid kunne kritiske musikere og intellektuelle igjen opptre offentlig, som [[Wolf Biermann]] som etter lang tid i stillhet igjen fikk gi konserter.
I det litterære felt gjaldt dette også. Bitterfelder-konferansen i 1959 (som var ment å styrke DDR-litteraturen og gjøre den til en nasjonal litteratur) sammen med det faktum at etter Berlinmurens oppbygging var DDR helt stengt, gav grunnlag for en ny dreining i litteraturen. Brigitte Reimanns ''Ankunft im Alltag'' fra 1961 og [[Christa Wolf]]s ''Der geteilte Himmel'' er typiske eksempler. I disse verkene finner man unge intellektuelle mennesker som mest er opptatt av å bevare og forsvare seg selv. Det er på samme tid en økende tendens til å bruke kvinnelige hovedfigurer.

'''Fra [[1965]]''' ble det igjen gjennomført restriksjoner i kulturpolitikken. Regimekritikeren [[Robert Havemann]] ble i [[1963]] stengt ute fra universitetenes partiledelse og ble i [[1964]] ekskludert fra partiet. I november [[1965]] krevde [[Erich Honecker]], daværende Sekretær for det nasjonale forsvarsråd, på det 11. plenum i [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SEDs]] sentralkomite at «lerretet skulle gjøres rent» og han advarte mot skadelige tendenser, skeptisisme og umoral. Litteraturen som hadde blomstret opp i første halvdel av 1960-årene, fikk et skudd for baugen.

Walter Ulbrichts avgang i '''[[1971]],''' der han ble fortrengt av Erich Honecker, var en viktig hendelse for DDR-litteraturen. Man snakker i denne sammenheng om den andre generasjon. Honecker la frem et liberaliseringsprogram for hele kunst- og litteraturområdet. I begynnelsen fikk DDR-forfatterne mer frihet så lenge landets sosialisme lå som en basis i det de skrev. Viktig i denne sammenhengen er den «subjektive autentisitet», som ble sterkt preget av Christa Wolf (for eksempel i hennes Nachdenken über Christa T, 1968). I Christa Wolfs subjektive autensitetskonsept står ikke lenger sosialismen i forgrunn, men individets problemer i et sosialistisk samfunn.

Liberaliseringsprogrammet fikk en plutselig slutt i 1976 med utvisningen av [[Wolf Biermann]] og fratakelsen av borgerskapet og emigrasjonen av rundt 100 østtyske forfattere, deriblant [[Sarah Kirsch]], [[Günter Kunert]] og [[Reiner Kunze]] som slo seg ned i Vest-Tyskland.

Et viktig begrep i DDR-litteraturen i 1980-årene var ''Prenzlauer-Berg-Forbindelsen''. Dette området i Berlin ble tilholdssted for unge mennesker og deres kunstneriske undergrunn. De uttrykte seg selv gjennom punk, ulovlig performance, multimediaeksperimenter og publisering av uoffisielle magasiner og litteratur. Prenzlauer Berg drog også til seg de som var offisielt stengt ute fra den østtyske kulturen. Mange kjennere anser litteraturen fra denne perioden som den beste i hele DDRs eksistens.<ref>Leeder, Karen. ''Breaking Boundaries: A New Generation of Poets in the GDR''. Oxford: Clarendon Press, 1996. 7–9.</ref>

I 1990 ble DDR og Vest-Tyskland gjenforent. Dette plasserte de østtyske forfatterne i en uvanlig kontekst. Den verdenen de hadde skrevet i var borte. På samme tid ble den verdenen også sett på som irrelevant for fremtiden til den nye forente Tyskland.

==== Kjente forfattere og utvalgte verker ====

* [[Wolf Biermann]]: diktsamlingene ''Die Drahtharfe'' (1965), ''Mit Marx- und Engelszungen'' (1968). Et utvalg på norsk som ''Songar til piggtrådharpe'' (1971)
* [[Jurek Becker]]: ''Jakob løgneren'' (1969, norsk 2004)
* [[Volker Braun]]: ''Ufullendt historie'' (norsk 1979)
* [[Werner Bräunig]]: ''Rummelplatz'' (1965)
* [[Günter de Bruyn]]: ''Ein schwarzer abgrundtiefer See'' (1963)
* [[Franz Fühmann]]: ''Zweiundzwanzig Tage oder Die Hälfte des Lebens''
* [[Peter Hacks]]: ''Die Sorgen und die Macht'' (1960)
* [[Christoph Hein]]: ''Drageblod'' (1985, norsk 1985)
* [[Wolfgang Hilbig]]: ''Eine Übertragung'' (1989)
* [[Stefan Heym]]: ''Collin'' (1979, norsk 1980)
* [[Uwe Johnson]]: ''Dialog over muren'' (norsk 1966), ''Jahrestage'' (1970–1983)
* [[Hermann Kant]]: ''Die Aula'' (1965), ''Der Aufenthalt'' (1977)
* [[Sarah Kirsch]]: ''Rückenwind'' (1976)
* [[Günter Kunert]]: ''Im Namen der Hüte'' (1967)
* [[Reiner Kunze]]: ''Zimmerlautstärke'' (1972), ''De vidunderlige årene'' (1976, norsk 1977)
* [[Irmtraud Morgner]]: ''Leben und Abenteuer der Trobadora Beatrriz nach Zeugnissen ihrer Spielfrau Laura'' (1974)
* [[Heiner Müller]]: ''Philoktet'' (1965)
* [[Dieter Noll]]: ''Werner Holts eventyr'' (1960/1963, norsk 1968)
* [[Ulrich Plenzdorf]]: ''Den unge W.og hans nye lidelser'' (1973, norsk 1974)
* [[Christa Wolf]]: ''Der geteilte Himmel'' (1961), ''Om Christa T.'' (norsk 1970), ''Kassandra'' (1983, norsk 1985), ''Medea, stemmer'' (1996, norsk 1998)

=== Idrett ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1988-0105-018, Katarina Witt.jpg|miniatyr|venstre|upright|[[Katarina Witt]], kunstløperske {{Byline|Wolfgang Thieme, Deutsches Bundesarchiv, 5. januar 1988}}]]

Idrett hadde en fremtredende rolle i DDR. I barnehager og skoler var det sportslige utdanningsprogrammer. Dette skulle ivareta folkets sunnhet, men ble også brukt som en systematisk talentjakt med det mål å finne mennesker med talent for toppidrett. Utdanningen skjedde videre på særlige «barne- og ungdomssportskoler» ''(Kinder- und Jugendsportschulen)''. Den idrettsmedisinske tjenesten ''(Sportsmedizinische Dienst der DDR)'' var et medisinsk nettverk for å utvikle talenter.

Systemet oppfordret til masseidrett. [[Walter Ulbricht]]s uttalelse: «Alle på et sted skal en gang i uken drive sport» lå til grunn for dette. Etter hvert ble «en gang» til «flere ganger».
I 1988 fantes det {{formatnum:10674}} sportsklubber med nesten 3,8 millioner aktive, {{formatnum:159006}} idrettsdommere og {{formatnum:264689}} øvelsesledere. Det fantes 330 idrettsstadioner og {{formatnum:1220}} sportsplasser. I krets- og distriktsleker deltok i 1988 til sammen {{formatnum:1064000}} barn og ungdom.<ref name="stjbddr89"/>

I 1974 iverksatte DDRs ledelse et dopingprogram for å kunne øke prestasjonene. Programmet var svært omfattende og gjennomsyret snart DDRs eliteidrett på alle plan. Toppidrettsutøvere ble dopet systematisk gjennom hele sin idrettskarriere. Dopingsystemet hadde betegnelsen [[Staatsplanthema 14.25]] og ble først offentlig kjent etter murens fall.

DDR-ledelsen forsøkte med statens imponerende resultater i idrett å oppnå en anerkjennelse av landet. Under [[Sommer-OL 1968|de olympiske leker i 1968 i Mexico]] fikk DDR 25 medaljer, i [[Sommer-OL 1972|1972 i München]] 66 medaljer og i [[Sommer-OL 1988|1988 i Seoul]] 102 medaljer. Fra 1986 til 1988 hadde landet 90 verdensmestre og 77 europamestre.<ref name="stjbddr89"/>

{{Utdypende artikkel|DDRs herrelandslag i fotball}}

Innen fotball var det først og fremst i OL at landet gjorde det godt. DDR kvalifiserte seg kun til ett fotball-vm; [[VM i fotball 1974|Vest-Tyskland 1974]], selv om laget alltid var en respektert motstander i kvalifiseringsrundende. I [[VM i fotball 1974|Vest-Tyskland 1974]] oppnådde {{F|DDR|DDRs landslag}} sin største suksess i VM-fotballens historie da det slo {{F|Tyskland|Vest-Tyskland}} 1–0, etter en scoring av [[Jürgen Sparwasser]]. DDR ble slått ut i andre runde og Vest-Tyskland vant VM dette året, men regimet brukte seieren for alt den var verdt. Sparwasser flyktet fra DDR i [[1988]].

== Fridager ==
{|class="wikitable"
|-
! Dato
! Norsk navn
! Tysk navn
! Kommentarer
|-
| 1. januar
| [[Nyttårsdag]]
| Neujahr
|-
| ''[[Bevegelige merkedager|Bevegelig fridag]]''
| [[Langfredag]]
| Karfreitag
|-
| ''[[Bevegelige merkedager|Bevegelig fridag]]''
| [[1. påskedag]]
| Ostersonntag
|-
| ''[[Bevegelige merkedager|Bevegelig fridag]]''
| [[2. påskedag]]
| Ostermontag
| Var ikke offisiell fridag etter 1967.
|-
| 1. mai
| [[1. mai]]
| Tag der Arbeit
| Arbeidernes dag
|-
| 8. mai
| [[Frigjøringsdagen]]
| Tag der Befreiung 
| Var offisiell fridag til 1967 og unntaksvis 1985.
|-
| ''[[Bevegelige merkedager|Bevegelig fridag]]''
| [[Farsdag]] / [[Kristi Himmelfartsdag]]
| Vatertag / Christi Himmelfahrt
| Torsdag etter den femte søndagen etter påske. Var ikke offisiell fridag etter 1967.
|-
| ''[[Bevegelige merkedager|Bevegelig fridag]]''
| [[Pinse]]dagen
| Pfingstmontag
| 50 dager etter 1. påskedag
|-
| 7. oktober
| [[Tag der Republik|Republikkens dag]]
| Tag der Republik
| Nasjonal festdag
|-
| 25. desember
| [[1. juledag]]
| 1. Weihnachtsfeiertag
|-
| 26. desember
| [[2. juledag]]
| 2. Weihnachtsfeiertag
|}

== DDR i film og TV ==

Om livet i DDR og Øst-Berlin:

* [[Good bye, Lenin!]]
* [[Weissensee- Eine Liebesgeschichte]]
* [[De andres liv]]
* [[Sonnenallee]]
* [[NVA(film)|NVA]]
* [[Drei roter stern]]
* [[Die Stille nach dem Schuß]]
* [[What Revolution?]]
* [[Mrs. Ratcliffe's Revolution]]
* [[Helden wie wir]]
* [[Das Wunder von Berlin]]
* [[Spur der Steine]] 
* [[Der Tunnel (film fra 2001)|Der Tunnel]]
* [[Deutschlandspiel]]
* [[Deutschland 83]]
* [[Weissensee (TV-serie)|Weissensee]]

== DDR og Norge ==
DDR ble i liten grad anerkjent av ikke-sosialistiske stater før starten av 1970-årene. DDRs historie i utlandet var frem til dette tidspunkt preget av DDR-regimets ønske om å anerkjennes som en suveren stat, og av Vest-Tysklands forsøk på å forhindre dette i tråd med [[Hallsteindoktrinen]]. Historikeren [[Sven G. Holtsmark]] har, med henblikk på Norge, omtalt dette som «avmaktens diplomati».

DDR ble ikke anerkjent av Norge som selvstendig stat før [[1973]]. Dette innebar at DDRs regime benyttet andre virkemidler enn de tradisjonelt diplomatiske for å vinne frem i Norge med sitt syn; et såkalt «para-diplomati», som Holtsmark kaller det.

=== Paradiplomati gjennom ulike organisasjoner ===
Flere organisasjoner spilte en viktig rolle i DDRs politikk overfor Norge. Organisasjoner med base i Norge var ''Sambandet Norge-Folkedemokratiene'' (SNF) der den mangeårige sekretæren [[Georg Rosef]] lenge var DDRs viktigste forbindelse i Norge, ''DDR-komiteen'' innad i SNF som var ledet av [[Sigurd Mortensen]] i mange år og [[Norges Kommunistiske Parti]], som var [[Sozialistische Einheitspartei Deutschlands|SEDs]] broderparti og som i hele etterkrigstiden mottok betydelige beløp fra Sovjetunionen og andre sosialistiske land.<ref>Holtsmark, 1999, side 23</ref>

Alle disse organisasjonene arbeidet for å spre et positivt bilde av DDR. Organisasjoner med base i DDR var [[Ministerium für auswärtige Angelegenheiten|landets utenriksministerium]] ([[Ministerium für auswärtige Angelegenheiten|MfAA]]) og [[Stasi|Ministeriet for Statens Sikkerhet]] (Stasi) som arbeidet aktivt i forhold til dem. Blant annet hadde [[Georg Rosef]] tilknytting til [[Stasi]].<ref name="Holtsmark s30">Holtsmark, 1999, side 30</ref> Fra Stasis arkiver vet vi at flere norske statsborgere ble vervet av organisasjonen.<ref name="Holtsmark s30"/> Dette skjedde gjerne i tilknytning til arrangementer der det deltok mennesker fra mange land og DDR stod som vert; som for eksempel Østersjøuken.

Gjennom handelen mellom Norge og DDR ble det østtyske statsapparatet involvert. Inntil Norge anerkjente DDR i [[1973]] ble det lagt relativt få restriksjoner på kontakten på handelsplanet. Østtyske eksport- og handelsorganisasjoner ble svært ofte benyttet som instrumenter for å utvikle politiske forbindelser. Ministeriet for utenlandshandel i DDR, Ministerium für Aussenhandel und Innerdeutschen Handel (MAI) hadde ansvaret for denne kontakten.

Fra 1949 til 1973 drev DDR et aktivt ''Kontaktarbeit'' i forhold til Norge der målet var å bygge opp et størst mulig kontaktnett for å tjene DDRs sak. Arbeidet involverte alt fra kulturarbeid og internasjonale vennskapstreff/organisasjoner som Østersjøuken og SNF til direkte kontakt med politikere som [[Knut Løfsnes]] i [[Sosialistisk Folkeparti]], som en stund var en av DDRs vikigste kontakter i Norge.

Selv om Norge anerkjente DDR i [[1973]] slik at landet kunne anvende ordinære diplomatiske virkemidler, fortsatte Stasis virksomhet mot Norge inntil DDR opphørte å eksistere.

== Øst-Tyskland i dag ==
[[Fil:Berlin palast der republik rueckbau 01 2008 04 24.jpg|miniatyr|Rivningen av DDRs parlamentsbygning, [[Palast der Republik]].]]

Etter den tyske gjenforeningen forsvant mange spor av DDR. De fleste DDR-institusjoner ble oppløst, en rekke byer og gater fikk tilbake sine før-kommunistiske navn, og flere markante byggverk fra DDR-tiden er revet. Dette gjelder spesielt i hovedstaden Berlin, der det er få spor igjen etter [[Berlinmuren]] og en rekke andre DDR-byggverk som [[Palast der Republik]], [[Hotel Unter den Linden]], [[Palasthotel]] og [[Ministerium für auswärtige Angelegenheiten|Utenriksministeriet]] har blitt revet. Andre svært kjente bygg står fortsatt og fortsetter å spille en viktig rolle. [[Fernsehturm]], kanskje det mest kjente symbolet på det kommunistiske Øst-Berlin, er en viktig turistmagnet i dag.

[[Fil:Berlin Stasi Normannenstrasse 2005.jpg|miniatyr|venstre|[[Forschungs- und Gedenkstätte Normannenstraße]].]]

Mange bygg ble revet fordi de var helseskadelige og inneholdt mye asbest. Allikevel har det vært lett for tidligere DDR-borgere å mistenke myndighetene i Tyskland for en viss forskjellsbehandling. Berlinerne i øst laget en ny vits da det ble snakket om at asbestrammede bygninger i Vest-Berlin ble restaurert mens de oftere ble revet i Øst-Berlin: «Det er forskjell på AsbOST og AsWEST»<ref>Anne Holper og Matthias Käther, DDR-Baudenkmale in Berlin, Via reise Verlag 2003, side 29.</ref>

Flere museer behandler undertrykkelsen i DDR. I Berlin ligger bl.a. [[Gedenkstätte Berlin-Hohenschönhausen]], et tidligere [[Stasi]]-varetektsfengsel for «republikkflyktninger», opposisjonelle og spioner. [[Forschungs- und Gedenkstätte Normannenstraße]] er et annet forskningssenter og minnesmerke for ofrene for kommunistregimet i DDR. Museet som holder til i Stasis gamle lokaler i Normanenstasse er drevet av en ideell stiftelse og får ingen statlig støtte. [[Murmuseet i Berlin]] er en av byens største turistattraksjoner, og ble grunnlagt allerede i 1963 i Vest-Berlin. Museet dokumenterer Berlinmurens historie og de mange fluktforsøkene over og under muren.

Den føderale stiftelsen [[Bundesstiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur]] driver forskning og kunnskapsformidling om SED-diktaturets historie i det tidligere DDR.

En del kommunistfunksjonærer har blitt stilt for retten og sonet fengselsstraffer, men historikeren [[Hubertus Knabe]] mener straffeoppgjøret med DDR-regimet har vært for svakt.<ref>Die Täter sind unter uns. Über das Schönreden der SED-Diktatur. Propyläen, Berlin 2007, ISBN 978-3549073025</ref> Han kritiserer også skolen for å ha for lite fokus på uretten i DDR, og viser til at mange skolebarn for eksempel ikke har hørt om [[Stasi]].

== Tidslinje ==
* [[7. oktober]] [[1949]] ble Den tyske demokratiske republikk ''(Deutsche Demokratische Republik)'' grunnlagt i den sovjetiske sonen av Tyskland. Dette ble ikke godtatt i vest.
* [[17. juni]] [[1953]] Arbeideropprør i [[Berlin]]: Arbeidere protesterte for bedre vilkår, kortere arbeidsdag og frie valg. Samme ettermiddag ble opprøret brutalt slått ned av [[Den røde armé|den sovjetiske hæren]]. Dagen for folkeoppstanden ble året etter gjort til offentlig høytidsdag i Vest-Tyskland, og en del av [[Unter den Linden]] i Vest-Berlin ble gitt navnet [[Straße des 17. Juni]].
* [[13. august]] [[1961]] [[Berlinmuren]] ble påbegynt. Dette markerte den fysiske delingen av øst og vest.
* [[3. mai]] [[1971]] gikk [[Walter Ulbricht]] av og ble erstattet av [[Erich Honecker]].
* [[21. desember]] [[1972]] ble den såkalte Grundlagenvertrag undertegnet, den viktigste avtalen som fulgte av [[Willy Brandt]]s ''[[Ostpolitik]]''. Der ble Den tyske demokratiske republikk anerkjent av Forbundsrepublikken Tyskland. Denne politikken førte også til at andre [[NATO]]-land anerkjente DDR.
* [[26. juni]] [[1981]] Siste henrettelse i Øst-Tyskland finner sted. Oberst [[Werner Teske]] i [[Stasi]] blir henrettet i [[Leipzig]] for ''planlagt forræderi''
* [[1987]] Øst-Tyskland avskaffer dødsstraff.
* [[18. oktober]] [[1989]] Erich Honecker måtte gå av etter en rekke med demonstrasjoner. Han ble erstattet av [[Egon Krenz]].
* [[9. november]] [[1989]] Etter massivt press kunngjorde generalsekretær Krenz gjennom [[politbyrå]]medlemmet [[Günter Schabowski]] at grensepasseringer til Vest-Berlin skulle tillates, men grensevaktene ble ikke informert om reglene for passeringene. Dette førte til at folk ble sluppet ukritisk igjennom, og folk begynte å rive den forhatte muren. 
* [[18. mars]] [[1990]] Det [[Folkekammervalget i DDR 1990|første og siste frie valget]] i DDRs historie ble gjennomført. [[CDU]] vant en stor seier ved å love gjenforening med Forbundsrepublikken Tyskland. [[Lothar de Maizière]] ble DDRs siste statsminister.
* [[1. juli]] [[1990]] inngikk de to tyske statene en valutaunion.
* [[12. september]] [[1990]] ble det undertegnet en avtale mellom de to tyske statene og seierherrene fra [[andre verdenskrig]]. Dette var det siste hinderet for den tyske gjenforeningen.
* [[3. oktober]] [[1990]] opphørte Den tyske demokratiske republikk å eksistere, og dens territorium ble innlemmet i [[Tyskland|Forbundsrepublikken Tyskland]].

== Se også ==
* [[Språkbruk i DDR]]
* [[Ostalgie]]
* [[Kampfgruppe gegen Unmenschlichkeit]]
* [[Ministerium für auswärtige Angelegenheiten]]
* [[Palasthotel]]
* [[Heinz Hoffmann]]
* [[Gesellschaft für Deutsch-Sowjetische Freundschaft]]
* [[Den indre tyske grense]]
* [[Den tyske demokratiske republikks president]]

== Fotnoter ==
{{Fotnoter}}

== Referanser ==
<references>
<ref name="Damms28">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1990 | tittel = Damms store leksikon. Bind 28. | isbn = 8251773040 | utgivelsessted = Norge| forlag = Damm | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091838014 | side = 270}}</ref>
</references>

== Litteratur ==
* Peter Bruhn: ''17. Juni 1953 – Bibliographie''. Berlin: Berliner Wissenschaftsverlag, 2003. 341 p. ISBN 3-8305-0399-7
* Mary Fulbrook, ''Anatomy of a Dictatorship. Inside the GDR 1949–1989'', Oxford University Press, New York, [[1995]], ISBN 0-19-820312-8.
* Mary Fulbrook, ''The People's State: East German Society from Hitler to Honecker'', Yale University Press, 2005. 352 pp. ISBN 0-300-10884-2, ISBN 978-0300108842
* William Glenn Gray; ''Germany's Cold War: The Global Campaign to Isolate East Germany, 1949–1969'', University of North Carolina Press. 31. mars [[2003]], ISBN 0807827584, ISBN 978-0807827581
* Jonathan Grix; ''The Role of the Masses in the Collapse of the GDR'', University of Birmingham, Macmillan, 24. november [[2000]], ISBN 978-0333800980
* [[Sven G. Holtsmark]]: ''Avmaktens diplomati. DDR i Norge 1949–1973'', Akademisk publisering, Den norske historiske forening, Oslo, [[1999]], ISBN 82-91222-00-2, ISBN 9788291222004 [http://www.mil.no/felles/ifs/start/boker/article.jhtml?articleID=138397 Omtale av boken]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}
* Konrad H. Jarausch and Eve Duffy; ''Dictatorship as Experience: Towards a Socio-Cultural History of the GDR'', Berghahn Books, 1. oktober [[1999]], ISBN 1571811826, ISBN 978-1571811820
* [[Jahn Otto Johansen]], ''Reisebrev fra det annet Tyskland'', Aschehoug 1997.
* John E. Lesch, ''The German chemical industry in the twentieth century'', Kluwer Academic Publisher, Dordrecht, 31. august [[2000]], viii + 472 pp., ISBN 0-7923-6487-2, ISBN 978-0792364870
* Andrew I. Port, ''Conflict and Stability in the German Democratic Republic'', Cambridge University Press, 22. mars [[2007]], ISBN 0521866510, ISBN 978-0521866514.
* Ruth Reiher, Antje Baumann (Hg.), ''Vorwärts und nichts vergessen : Sprache in der DDR – was war, was ist, was bleibt'', Berlin, [[2004]], ISBN 3746681189, ISBN 978-3746681184.
* Turid Astrid Sandsleth Reksten, ''Prest mellom Ampelmänner og Trabanter : tre prestelagnader i DDR'', Oslo 2007 Kan lastes ned [http://www.duo.uio.no/sok/work.html?WORKID=59072 her]
* Jonathan R. Zatlin, ''The Currency of Socialism – Money and Political Culture in East Germany''. Cambridge University Press, 5. mars [[2007]], ISBN 0521869560, ISBN 978-0521869560

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.ddr-museum.de/en/ DDR Museum Berlin – DDRs kultur]

{{Utmerket}}
{{Portal|Tyskland}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:DDR| ]]
[[Kategori:Stater og territorier etablert i 1949]]
[[Kategori:Stater og territorier opphørt i 1990]]
[[Kategori:Tidligere stater i Europa]]