Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Media, propaganda, litteratur og film ===

{{Tekstboks
|overskrift=Kultur mot sivilisasjon
|Både sentralmaktene og ententemaktene mobiliserte sine akademikere i kampen om å vinne frem med hvorfor krigen ble utkjempet. Sentralmaktene fremstilte konflikten som kultur mot britisk og fransk forfall, mens britene og franskmennene hevdet det dreide seg om sivilisasjon mot barbarisk lovløshet. En tidlig hendelse i krigen, som ble brukt som propaganda fra begge sider, var brannen i [[Katholieke Universiteit Leuven|biblioteket i Louvain]] (flamsk [[Leuven]]) i Belgia i august 1914.

Verdenskjente tyske akademikere kom med et opprop i oktober 1914, «Manifestet fra de 93», som motsa det man mente var propaganda fra ententemaktene. Blant de som undertegnet var nobelprisvinnerne [[Max Planck]], [[Fritz Haber]] og [[Wilhelm Röntgen]]. Oppropet var dels et tilsvar til et britisk opprop med 53 ledende forfattere, som argumenterte for å støtte ententemaktenes kamp med at det gjaldt sivilisasjon mot tysk militarisme. Blant de som undertegnet var [[Rudyard Kipling]], [[Arthur Conan Doyle]] og [[H.G. Wells]].<ref>Rasmussen, s. 395–400, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>|align=right}}

Første verdenskrig var første gang [[propaganda]] ble etablert som en systematisk statlig virksomhet.<ref>Høiback 2014, s. 234</ref> Den ble brukt både for å vedlikeholde motivasjonen for å tjenestegjøre i krigen, og for å underbygge krigsdeltakelse fra egen befolkning eller ønskede allierte, med bruk av fremmedfiendtlige fordommer og patriotiske symboler. Ententemaktene, særlig britene, var generelt dyktigere med propaganda enn sentralmaktene og tyskerne, et overtak som ga et viktig bidrag til ententens seier. Historikeren [[Niall Ferguson]] nevner som eksempel oppmerksomhet rundt amerikanske tap ved senkingen av [[RMS «Lusitania»]], mens britiske brudd på sjørett og utsulting ved blokade fikk liten oppmerksomhet.<ref>Ferguson 2006, s. 114</ref> Bakgrunnen for at propaganda fikk slik gjennomslag, var at første verdenskrig var den første større konflikten hvor de fleste deltakerne kunne lese, et resultat av obligatorisk skolegang.<ref>Høiback 2014, s. 240</ref>

Det var mindre direkte skremselspropaganda fra sentralmaktene, fordi knapt noe tysk område var okkupert, og få tyske sivile var derfor direkte utsatt for krigen. Først og fremst ble Russland (hæren og befolkningen) stemplet. Ententemaktenes bruk av fargede tropper fra koloniene på europeiske slagmarker ble dels fordømt som et brudd på kultur eller som amoralsk. Propaganda fra sentralmaktene tenderte til å degradere fiendens kampevne og til å lovprise egne soldaters styrke. For dette ble ulike foto distribuert som postkort som viste falne ententesoldater og tilhørende massegraver.<ref>Vgl. z.&nbsp;B. [[Brigitte Hamann]]: ''Der Erste Weltkrieg. Wahrheit und Lüge in Bildern und Texten.'' Piper, München 2004; J. M. Winter: ''Propaganda and the Mobilziation of Consent.'' I: Hew Strachan (Hrsg.): ''World War I – A History.'' Oxford 1998, s. 216–226.</ref>

==== Tyskland ====
I Tyskland ble sentralkontoret for utenlandstjeneste (tysk: Zentralstelle für Auslandsdienst ) opprettet 5. oktober 1914, etterfulgt av militærkontoret i utenriksdepartementet (tysk: Militärische Stelle des Auswärtigen Amtes [MAA]) 1. juli 1916 og til sist kontoret for bilder og film (tysk: Bild- und Filmamt [BUFA]). Østerrike-Ungarn hadde allerede den 28. juli 1914 etablert det keiserlige krigspressekontor (k.u.k. Kriegspressequartier [KPQ]). På ententemaktenes side ble kontoret for pressen (fransk: Maison de la Presse) opprettet i Frankrike i februar 1916. Storbritannia etablerte byrået for krigspropaganda (engelsk: War Propaganda Bureau) i september 1914. I USA ble komitéen for offentlig informasjon (engelsk: Committee on Public Information) opprettet i april 1917 ved landets inntreden i krigen på ententemaktenes side. Velkjente overgrep i Frankrike og Belgia som ble brukt i propaganda var henrettelse av sivile, og voldtekt, men også den angivelige korsfestelsen av nonner, eller påstanden om at tyske soldater hugget av barnehender.<ref>Horne, s. 569–570, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Den tyske seieren mot russiske invasjonsstyrker i Øst-Preussen var et eksempel på hvordan propaganda og media ble brukt for å fremme bestemte formål. For å vise at det var en oppreisning etter nederlaget i [[Slaget ved Tannenberg (1410)|slaget ved Tannenberg i 1410]], ble det etter forslag fra marskalk [[Paul von Hindenburg]] gitt samme navn. Endringen i holdning som det utløste i Tyskland skulle få omfattende følger. Mens det siden [[Carl von Clausewitz]] var anerkjent at Russland ikke kunne erobres i krig, anså man nå at en seier over Russland var mulig. Denne holdningsendringen førte til en drastisk utvidelse av offensiver, og pekte frem mot Tysklands invasjon av Sovjetunionen i 1941.<ref>Afflerbach, s. 234, 241–246, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

==== Ententelandene ====
Den britiske pressen var i økende grad positiv til Tyskland de siste årene før krigen og under [[julikrisen]] i 1914 ble først den russiske tsaren gitt skylden for opptrappingen. Dette endret seg med Tysklands ultimatum til Russland, og særlig med Tysklands invasjon av Belgia og Luxembourg. Videre utover i krigen ble Tyskland ikke bare stemplet som fiende og aggressor, men fremstilt som humanitetens fiende. Kun i begynnelsen av krigen ble det skilt mellom regjering og befolkning. Denne overdrevne fiendtlige propagandaen vanskeliggjorde fredsfølere og bidro til at forsoning var vanskelig etter krigen.<ref>Martin Schramm: ''Das Deutschlandbild in der britischen Presse 1912–1919.'' Berlin 2007, s. 510.</ref>

Etter krigen var over og en rekke overdrivelser fra propaganda ble avdekket, ble befolkningens tillit til medier, særlig i ententelandene (Frankrike, Storbritannia og USA) svekket.<ref>Høiback 2014, s. 247–249</ref> Den anerkjente amerikanske forfatteren og journalisten [[Walter Lippmann]] oppsummerte erfaringene med propaganda og fremholdt at de viste at demokratiet måtte begrenses, da vanlige mennesker stort sett kun var opptatt med seg og sitt, en liten gruppe innsiktsfulle personer burde styre på vegne av de mange.<ref>Høiback 2014, s. 251–252</ref>

{{Sitat|Solidaritet med imperiet ble et sentralt motiv i krigstidens propaganda og begge de to store imperiemaktene forventet at krigen for å gjøre verden sikker for demokratiet ville, paradoksalt, samtidig sikre overlevelsen av det udemokratiske imperiet.|note=<ref group="note">The solidarity of the empire became a central motif in wartime propaganda and both major empires expected that the war to make the world safe for democracy would, paradoxically, secure the survival of undemocratic empire as well.</ref><ref name="Overy 2021, s. 14">Overy 2021, s. 14</ref>|Historikeren Richard Overy, i boken ''Blood and ruins : The Last Imperial War, 1931–1945''}}

Utbruddet av krigen førte til en veritabel flom av krigsrelaterte dikt og annen skjønnlitteratur, for det meste skrevet av sivile, mange av de kvinner.<ref>Beaupré, s. 450–451, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Det var så godt som uten unntak soldater tilhørende øvre middelklasse som skrev dikt og romaner basert på erfaring fra fronten, i engelsktalende land kjent som krigsdiktere (engelsk: war poets).<ref>Beaupré, s. 446–447, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Felles for mange krigsdiktere var et krav om å fortelle den virkelige historien om krigen, i motsetning til offisielle krigsreportere og pressen i hjemlandet, [[Wilfred Owen]]s «Dulce Et Decorum Est» var typisk et svar på et dikt av den svært patriotiske Jessie Pope.<ref>Beaupré, s. 451–452, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

Ved utbruddet av første verdenskrig blomstret [[filmindustri]]en både i Europa og USA, både almenheten og eliten benyttet kinoer som adspredelse. Filmaviser (engelsk: newsreel) med nyheter ble brukt av alle de krigførende maktene for å nå ut med informasjon og propaganda. Etter hvert fikk filmfotografer adgang til slagfeltene, men av flere grunner fikk de aldri dekke pågående kamper. I tillegg til produksjon av [[sensur]]ert film for publikum ble det også tatt opp mye usensurert film for arkivformål, som dokumentasjon for ettertiden. Film produsert for publikum skulle oppmuntre befolkningen, og ved eksport også gi et fordelaktig inntrykk av landets forsvarskamp mot angriperne.<ref>Véray, s. 475–480, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref> Kinoforestillingene var svært populære, i Storbritannia var det f.eks rundt 20 millioner besøkende i uken i 1918. I en rekke filmer medvirket tidens mest kjente skuespillere, som [[Asta Nielsen]] og [[Henny Porten]] i tyske filmer, mens blant ententemaktene var amerikanske [[Mary Pickford]] og [[Charlie Chaplin|Charles Chaplin]] populære. Begge stridende parter etablerte etter hvert hundrevis av kinoer nær frontlinjen for soldatenes adspredelse. [[Slaget om Somme]] markerte et skille i bruk av film, britene la mye ressurser ned i produksjon av en film, ''The Battle of the Somme'', da de regnet med et større gjennombrudd, tilsvarende kom tyskerne etter hvert ut med et tilsvar, ''Bei unseren Helden an der Somme''.<ref>Véray, s. 482–491, ''The Cambridge History of The First World War'', bind III</ref>

<gallery class="center">
Bundesarchiv Bild 183-S32538, Berlin, Extrablatt.jpg|Ekstrautgave av avis leses med stor interesse av Berlinere {{Byline|Deutsche Bundesarchiv, Bild 183-S32538 / CC-BY-SA 3.0}}
M 46 et 47 indiens Sikhs.jpg|Fransk tidsskrift med bilde av soldater fra [[Britisk India]] i Frankrike, oktober 1914
'Destroy this mad brute' WWI propaganda poster (US version).jpg|Rekrutteringsplakat for US Army som spiller på fordommer mot tyskere
Howard Chandler Christy - Gee I wish I were a Man, I'd Join the Navy - Google Art Project.jpg|Kvinner ble brukt for å overbevise menn om å melde seg til tjeneste
Children standing in front of an anti-German sign.jpg|Barn foran en anti-tysk plakat i en park i [[Chicago]]
Australian WWI recruiting poster.jpg|Lokalt tilpasset propaganda, australsk plakat som sammenligner trusselen fra tyskerne med gressbrann
Mae Marsh, as a Belgian girl, and A. C. Gibbons as a German soldier, in Goldwyn's all-star Liberty Loan picture, "Stake - NARA - 516486.tif|Tysk soldat forgriper seg på en belgisk kvinne, spilt av [[Mae Marsh]], i en amerikansk film for krigslån
Bundesarchiv Bild 183-1983-0323-501, Kriegskinematograph im Schützengraben.jpg|Tysk filmteam under opptak ved frontlinjen på vestfronten i 1917 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-1983-0323-501 / CC-BY-SA 3.0}}
MB Walker - German bayoneting children - Life - July 25, 1915.png|Anti-tysk propagandaplakat fra første verdenskrig, tysk soldat marsjerer med barn på bajonetten
9 Sammlung Eybl Borilli Parlano di pace e nascondono il pugnale! (Sie reden über Frieden und verheimlichen den Dolch!). 1918. 100 x 70 cm. (Slg.Nr. 2437).jpg|Italiensk plakat fra 1917, advarer mot Østerrike-Ungarns fredsforslag
Massengrab Fromelles.jpg|Massegrav, brukt i tysk krigspropaganda
Massengrab Fromelles retuschiert.jpg|Massegrav, retusjert, offiserer til venstre for graven er fjernet
Shoulder Arms (1918 film).webm|Ingen av skuespillerne var mer kjent enn [[Charlie Chaplin|Charles Chaplin]], her i filmen ''Shoulder Arms'' fra 1918
</gallery>