Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Underernæring og sult i Sentral-Europa ===

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-N0703-343, Berlin, Schlangestehen nach Lebensmittel.jpg|miniatyr|Kø foran matvarebutikk i Berlin, 1917 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-N0703-343 / CC-BY-SA 3.0}}]]
En kombinasjon av blokade fra ententemaktene, dårlig administrasjon og mangel på landarbeidere - mange var utskrevet som soldater - førte kort etter krigens start til matmangel, [[rasjonering]], etter hvert også underernæring og sult i Tyskland og Østerrike-Ungarn.<ref>Watson 2014, s. 330</ref> Matmangelen ledet blant annet til voldsomme køer, for det meste kvinner som sto timevis i kø før butikker åpnet for å få tak i mat, selv med [[rasjoneringskort]] var man ikke garantert å få noe. I Wien, en av de hardest rammede byene, sto våren 1917 rundt en kvart million daglig i over 800 køer. Når det ble mangel på vanlige råvarer, ble maten laget med erstatningsstoff, som brød av poteter, i stedet for mel. Smaken av matvarer med erstatningsstoff var uvant, ofte lite appetittlig, matvaren inneholdt som regel mindre næring, og var noen ganger direkte helsefarlig. Befolkningen fikk følgelig både mindre, og dårligere mat.<ref>Watson 2014, s. 332, 334</ref>

Fra 1916 økte salget av matvarer utenfor myndighetenes kontroll, såkalt [[svartebørs]], i 1918 ble mellom en tredjedel og en femtedel av alle jordbruksvarer i Tyskland omsatt på denne måten.<ref>Watson 2014, s. 337</ref> Knapt noen sultet ihjel, men underernæring bidro til svekket motstandskraft mot sykdom. I Tyskland ble det anslått en dødelighet blant sivile, over normalt nivå, på 424 tusen, tilsvarende for Østerrike-Ungarn var 467 tusen (i disse tallene er døde som ble rammet av [[spanskesyken]] ikke regnet med).<ref>Watson 2014, s. 339</ref>

Hverken store tap av soldater ved fronten, nye land som sluttet seg til ententemaktene eller diskusjonene om annektering av fiendeland, var så ødeleggende for Tyskland og Østerrike-Ungarns stabilitet som matmangelen. Den såkalte turnipsvinteren 1916–1917 var da tålmodigheten tok slutt for store deler av befolkningen i de to viktigste landene i sentralmaktene. Misnøyen med matmangelen førte til omfattende streiker, opptøyer og [[Polarisering (politikk og samfunn)|polarisering]] av politikk, som truet den såkalte [[Burgfrieden|borgfreden]] fra krigsutbruddet i 1914.<ref name="Watson-341">Watson 2014, s. 341</ref>

Selv om britene ved krigsutbruddet etablerte en blokade av sentralmaktene virket den gradvis, det største problemet var mangel på trekkdyr, over en tredjedel av landets hester (datidens traktorer) gjorde tjeneste ved frontlinjene. Enda viktigere var mangelen på [[gjødsel]], både kunstgjødsel og naturlig gjødsel. Allerede i fredstid var Tyskland avhengig av matimport, mens mye av importen forsvant så ble samtidig innenlandsk produksjon sterkt redusert, helt ned i 40 % av førkrigsnivå i 1918.<ref name="Watson-341"/> Ententens blokade fungerte dels ved at skip fra nøytrale land ble stoppet av den britiske marinen, dels ved at britene kjøpte opp mat, så sentralmaktene ikke kunne få tak i den.<ref>Watson 2014, s. 346–347</ref> I motsetning til Tyskland var Østerrike-Ungarn selvforsynt med mat før krigen, samtidig ble særlig Østerrike hardere rammet av matmangel enn Tyskland. Dels var grunnlaget tapet av, og ødeleggelsene i det viktige jordbruksområdet i [[Galicja]] etter den russiske invasjonen, dels gjaldt de samme grunnene som i Tyskland, mange bønder og hester måtte gjøre tjeneste for hæren, i stedet for å dyrke mat. Men særegent for Østerrike-Ungarn var det manglende samholdet, hvor Ungarn som var bedre forsynt med mat, holdt mye tilbake, fra resten av keiserriket.<ref>Watson 2014, s. 342–346</ref>

Mens anbefalt kaloribehov for en voksen mann er 2500 kalorier dagen, var den daglige rasjonen i Tyskland på 1985 kalorier, den ble raskt redusert til 1336, og sommeren 1917 til 1100 kalorier. I Ungarn fikk innbyggerne 1273 kalorier, mens i Østerrike begynte kalorianslaget på 1300 ved innføring av rasjonering, og var ved våpenhvilen nede i 830 kalorier. En ernæringsspesialist som forsøkte å leve kun på de tyske rasjonene mistet en fjerdedel av sin vekt på syv måneder.<ref>Watson 2014, s. 352</ref>