Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

==== Sjøkrig og blokade – slagskip og ubåter ====

Før 1914 var det antatt at sjøkrig ville spille en stor, muligens avgjørende, rolle. [[Jyllandsslaget]] i mai-juni 1916 var det til da største sjøslag (og muligens det største noensinne), men det var ikke avgjørende for krigen.<ref name="Strachan-210"/> Ved fredsslutningen i 1918 viste det seg at sjøkrigen ikke hadde vært avgjørende, i motsetning til Napoleonskrigene og andre verdenskrig, men allikevel hadde hatt en viktig indirekte effekt.<ref>Kennedy, s. 321–323, 330, 346, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Blokade - eller stengte butikker?
|Mens mange historikere anser britiske Royal Navys blokade av særlig Tyskland som avgjørende for at ententemaktene vant første verdenskrig, mener den britiske historikeren [[Paul Kennedy (historiker)|Paul Kennedy]] at det er en fiksjon. Han hevder at selv om britene ikke hadde opprettholdt en blokade med marinefartøy, så hadde ikke sentralmaktene fått tak i noen varer, fordi de som hadde noe å selge formelt eller reelt var på ententemaktenes side. Og selv om de hadde hatt noe å selge, så hadde ikke sentralmaktene skip til å hente varene, mulighet for å få de forsikret, eller evne til å komme i kontakt med selgere, da sentralmaktenes telegrafkabler ble kuttet den 3. august 1914.<ref>Kennedy, s. 343–344, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Tilnærmet samme argumentasjon har historikeren Alan Kramer, som mener at det er umulig å unngå følgende konklusjon: «ikke blokaden, men å gå til krig mot sine hovedleverandører reduserte importen av mat drastisk.».<ref>Kramer, s. 474–475, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>|align=right}}

De ulike sjøområdene var dominert av forskjellige makter: Storbritannia dominerte Tyskland i [[Nordsjøen]] ([[Atlanterhavet]] hadde ikke sentralmaktene adgang til), Tyskland dominerte Russland i [[Østersjøen]], Frankrike og Italia dominerte Østerrike-Ungarn i [[Middelhavet]] (bortsett fra [[Adriaterhavet]]), og Russland (fra slutten av 1915) dominerte Det osmanske rike i [[Svartehavet]], mens det igjen kontrollerte [[Bosporos]]stredet. Ententemaktene brukte sjøen for transport av tropper og forsyninger, noe sentralmaktene stort sett var utestengt fra.<ref>David Stevenson: ''Seekrieg und Blockade.'' I: Ders.: ''1914–1918. Der Erste Weltkrieg.'' Düsseldorf 2006, s. 296&nbsp;f; Michael Salewski: ''Seekrieg.'' I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 829&nbsp;f.</ref> Unntaket var Skandinavia og Nederland: Sverige eksporterte jernmalm, Norge [[nikkel]] og [[kobber]], mens Danmark og Nederland leverte mat til Tyskland. Leveransene fra de nøytrale landene ble i mindre skala for sentralmaktene det USAs leveranser var for ententen. Følgelig prøvde ententen, ved Storbritannia, å presse de nøytrale landene til å stoppe eller begrense leveransene til Tyskland. Samtidig hadde ententen behov for varer fra disse landene, firmaet [[Norsk Hydro]] i Norge leverte i en periode 90 % av Frankrikes behov for [[nitrat]] til sprengstoffproduksjon.<ref name="Stevenson-245">Stevenson 2012, s. 245-249</ref>

Ententemaktenes [[blokade]] av sentralmaktene, særlig med avstenging av Nordsjøen, bidro til å utarme sentralmaktene (ved matmangel og etter hvert underernæring), og til å radikalisere konflikten. Britenes blokade ble av noen land, særlig USA, ansett å være i strid med internasjonal rett,<ref group="note">USA anså at ''The London Declaration concerning the Laws of Naval War'' fra 1909 skulle respekteres, selv om den ikke var ratifisert av noen av de stridende partene, og derfor ikke var gjeldende internasjonal lov. Se [https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/freedom_of_the_seas «Freedom of the Seas»], fra International Encyclopedia of the First World War</ref> og gjorde at tyskerne anså seg berettiget til tilsvarende radikale tiltak, som [[uinnskrenket ubåtkrig]] (senking av handelsskip uten varsel).<ref>Watson 2014, s. 232, 238</ref> Det var først ved USAs inntreden i krigen i april 1917 at ententens blokade ble effektiv.<ref>Høiback/Meyer 2014, s. 137</ref> Tilsvarende bidro sentralmaktenes blokade av Russland ved sperring av Østersjøen<ref group="note">I praksis var det den danske marinen som sperret [[Øresund]], [[Storebælt]] og [[Lillebælt]] ved å minelegge disse havområdene. Bakgrunnen var at de fryktet at tyskerne ville gripe inn og gjøre det, om de ikke gjorde det selv. Se Stevenson 2012, s. 245</ref> og Bosporousstredet til den russiske arméens nederlag.<ref name="Stevenson-245"/> Den tyske flåten i Middelhavet bidro til å få Det osmanske rike med i krigen på sentralmaktenes side.<ref name="Stevenson-109"/> Tysklands forsøk på krysserkrig hadde kun en begrenset effekt ved utbruddet av krigen.<ref name="Strachan-75"/>

Overraskende for både ententen og sentralmaktene var det krigføring med [[ubåt]] som hadde størst effekt i sjøkrigen. Siden ubåten var undervurdert av begge sider, var krigføring både med og mot ubåt dårlig forberedt.<ref>Stevenson 2012, s. 255-257</ref> Tyske ubåter ga uansett ententemaktene store problemer, spesielt i første halvdel av 1917. Samtidig bidro tysk uinnskrenket ubåtkrig til at USA ble med i krigen på ententemaktenes side, og førte derved til sentralmaktenes nederlag.<ref name="Stevenson-255" /><ref name=":17" /><ref>Watson 2014, s. 416-417</ref> Et tidlig eksempel på ubåtkrigens politiske dimensjoner var senkingen av [[RMS «Lusitania»]] i 1915, en liten taktisk suksess, men en gigantisk strategisk tysk feiltakelse.<ref>EB 2010, bind 29, s. 969</ref> Tyske ubåtmannskaper var godt trenet, fikk god betaling og mye mat, men risikoen var stor. Rundt 5 tusen mann ble drept i tjeneste, om lag halvparten av alle som tjenestegjorde i ubåtvåpenet.<ref>Watson 2014, s. 428-433</ref>

I Tyskland ble flåten med større overflateskip holdt i beredskap helt til slutten av krigen, da ble det bestemt at den skulle seile ut for å angripe overlegne britiske flåtestyrker. De tyske mannskapene nektet å utføre ordre, [[mytteri]]ene i marinebasen i Kiel bidro til å utløse den tyske [[novemberrevolusjonen]].<ref name="Stevenson-492"/>