Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== Luftkrig: fra eksperimentelle fly til flyvåpen ===

Ved utbruddet av krigen hadde de stridende land knapt mer enn 200–300 enkle fly tilgjengelig, og datidens mindre robuste fly ble stort sett brukt for rekognosering.<ref>Strachan 2014, s. 266</ref> Da den britiske ekspedisjonsstyrken [[British Expeditionary Force (første verdenskrig)|British Expeditionary Force (BEF)]] ankom Frankrike i august 1914, hadde de kun 48 fly for rekognosering. De overvåket fronten og rapporterte fiendens bevegelser til overkommandoen. Det var flygere fra [[Royal Flying Corps]] (RFC) som først observerte at det var en stor luke mellom de fremrykkende tyske arméene, noe som bidro til det suksessfulle [[slaget ved Marne]].

Flyrekognosering ble stadig viktigere, også ved [[flyfoto]]grafi, og da stillingskrigen begynte, ble fly også brukt for koordinering av artilleri.<ref>Strachan 2014, s. 267</ref> Fra 1915 begynte bruken av radiosett i fly for direkte kommunikasjon med bakken.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/wireless_telegraphy|tittel=Wireless Telegraphy|besøksdato=12. november 2017|forfattere=Heidi J.S. Tworek|dato=8. oktober 2014|forlag=1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World War|sitat=}}</ref> Den viktigste funksjonen for flyene var etter hvert å bistå artilleriet.<ref>Stevenson 2012, s. 190-191</ref>

Den franske flypioneren [[Roland Garros]] var den første som utviklet et virkelig jagerfly. I 1915 monterte han et maskingevær i front av flyet. For å beskytte propellbladene forsterket han dem med stålplater. Noe senere konstruerte nederlenderen [[Anthony Fokker]] en synkroniseringsmekanisme for sitt [[Fokker Eindecker|Fokker E.III]]. Hvis propellen var i skuddlinjen ble skudd blokkert. De første suksessfulle pilotene med disse flyene var [[Max Immelmann]] og [[Oswald Boelcke]].<ref>Strachan 2014, s. 268</ref> Inntil tidlig i 1916 var tyskerne dominerende i luften over vestfronten.<ref>{{Kilde www|url=https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/aircraft_fighter_and_pursuit|tittel=Aircraft, Fighter and Pursuit|besøksdato=12. november 2017|forfattere=Mark Wells|dato=31. mars 2016|forlag=1914-1918-online. International Encyclopedia of the First World|sitat=}}</ref>

Bombetokt var sjeldne, men økte utover i krigen. De første bombene ble droppet over [[Liège]] i [[Belgia]] av et tysk [[luftskip]] 6. august 1914. Et nytt tysk bombetokt fant sted 24. august 1914 over [[Antwerpen]]. I desember 1914 angrep tyske luftskip for første gang Storbritannia. Frem til 1917 ble tunge tyske luftangrep fløyet mot London. Senere ble luftskip, med sine store overflater og begrensede manøvrerbarhet ved angrep, erstattet med [[Gotha G.IV]] bombefly. Frem til 1918 drepte tyske luftskip og bombefly 1400 britiske sivile og skadet nesten 5&nbsp;000.<ref>Stevenson 2012, s. 321</ref> Britenes Royal Flying Corps konsentrerte sine angrep på industri i den vestlige delen av Tyskland og på Zeppelinwerke ved [[Bodensjøen]]. Den første verdenskrig var den første konflikten hvor bombefly ble brukt i stor målestokk.<ref>{{Kilde www|url=http://www.firstworldwar.com/airwar/bombers_zeppelins.htm|tittel=The War in the Air - Bombers: Germany, Zeppelins|besøksdato=12. november 2017|forfattere=Ari Unikoski|dato=22. august 2009|forlag=firstworldwar.com|sitat=}}</ref>

Utvikling av militære fly skjedde også til sjøs. [[Sjøfly]], som kun hadde blitt benyttet for rekognosering, ble bevæpnet og benyttet mot havner og kystbefestninger. Første verdenskrig var også den første krigen hvor tidlige utgaver av [[hangarskip]] ble benyttet. Både britene og amerikanerne bygget om flere av sine krigsskip til hangarskip. Disse tidlige utgavene benyttet sjøfly som tok av fra dekket, landet nær hangarskipet og så ble heist om bord med kran.

Fra 1916 tapte tyskerne igjen sin overlegenhet i luften. Ententemaktene hadde reorganisert sine styrker og hadde noen svært solide fly, som [[Nieuport 11]]. Tyskerne reagerte ved å forsøke å ytterligere profesjonalisere sine flygere. Oswald Boelcke trente noen av de beste tyske flygerne i luftkamp. De tyske jagerskvadronene (forkortet til Jasta), særlig Jasta 11, ga ententens flystyrker store tap. Etter Boelckes død tidlig i 1917, ble Jasta 11 ledet av [[Manfred von Richthofen]]. Med sine flygere bidro han til ''blodige april'',<ref>Strachan 2014, s. 270</ref> hvor 443 ententefly gikk tapt. Richthofen selv skjøt ned 20 fly i denne perioden, en annen pilot, Kurt Wolff, hadde 22 nedskytinger denne måneden.

Utover i 1918 ble ententen stadig mer dominerende i luften, grunnet sine større industrielle ressurser. Ved avslutningen av krigen i november 1918 hadde de krigførende lands flyvåpen økt til 2–3 tusen fly, på vestfronten alene var det rundt 8 tusen fly. Tapene var høye, britene tapte over 50 % av totalt 22 tusen britiske piloter, franskmennene tapte rundt 40 % av 18 tusen franske piloter, tyske piloter hadde sannsynligvis tilsvarende tap. Selv om fly ga et viktig bidrag, så var de ikke avgjørende, krigen ble tapt og vunnet på bakken.<ref>Strachan 2014, s. 270-275</ref>

<gallery class="center">
Diemer-Luftkampf.jpg|Luftkrig, oljemaleri av Michael Zeno Diemer (1867–1939)
Bombers of WW1.ogv|Film med amerikanske piloter, blant de [[Eddie Rickenbacker]], i luften under første verdenskrig
Gotha RG im Flug.jpg|Det tunge tyske bombeflyet [[Gotha G.IV]] i luften, det ble blant annet brukt til å bombe London
1916.05.03 L20 3 jpl.jpg|Tysk luftskip nødlandet ved Stavanger i 1916
World War I Observation Balloon HD-SN-99-02269.JPEG|Amerikansk major i observasjonsballong over vestfronten i 1918
Photograph of the Engine Room of an Oil-Burning German Submarine - NARA - 533183.tif|I maskinrommet på en tysk ubåt
German U-Boot WWI engine room.jpg|Maskinromseksjon av en tysk ubåt under bygging
Submarine warfare. After the sinking of an enemy steamer. The crew of the steamer is towed by the submarine towards land. April 1917 - NARA - 17390570 (cropped-2).jpg|Besetningen fra et senket handelsfartøy taues mot land av tysk ubåt
U35 13th patrol.jpg|Kartskisse over 13. patrulje for «U 35», den tyske ubåten som senket mest tonnasje og flest skip.
Uboat u35 in Pola.jpg|«U 35» i [[Pula]], det kan ha vært denne ubåten som fraktet en kamel fra Tunis, gave til keiser Wilhelm II fra muslimske opprørere.<ref>Strachan 2001, s. 751</ref>
Bundesarchiv DVM 10 Bild-23-61-17, Untergang der "Lusitania".jpg|Maleri av senkingen av [[RMS «Lusitania»]], tap av amerikanske passasjerer hadde stor effekt for USAs holdning til Tyskland
Bluecher sinkend.jpg|Den tyske krysseren [[SMS «Blücher» (1908)|SMS «Blücher»]] i ferd med å synke under [[Slaget ved Doggerbank (1915)|slaget ved Doggerbank]]
Bundesarchiv Bild 183-R72520, Kiel, Novemberrevolution, Matrosenaufstand.jpg|Streikende tyske matroser i Kiel, mytteriet blant mannskapene i den tyske flåten utløste [[novemberrevolusjonen]] og tvang frem tysk aksept av våpenhvile. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R72520 / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

==== Sjøkrig og blokade – slagskip og ubåter ====

Før 1914 var det antatt at sjøkrig ville spille en stor, muligens avgjørende, rolle. [[Jyllandsslaget]] i mai-juni 1916 var det til da største sjøslag (og muligens det største noensinne), men det var ikke avgjørende for krigen.<ref name="Strachan-210"/> Ved fredsslutningen i 1918 viste det seg at sjøkrigen ikke hadde vært avgjørende, i motsetning til Napoleonskrigene og andre verdenskrig, men allikevel hadde hatt en viktig indirekte effekt.<ref>Kennedy, s. 321–323, 330, 346, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Blokade - eller stengte butikker?
|Mens mange historikere anser britiske Royal Navys blokade av særlig Tyskland som avgjørende for at ententemaktene vant første verdenskrig, mener den britiske historikeren [[Paul Kennedy (historiker)|Paul Kennedy]] at det er en fiksjon. Han hevder at selv om britene ikke hadde opprettholdt en blokade med marinefartøy, så hadde ikke sentralmaktene fått tak i noen varer, fordi de som hadde noe å selge formelt eller reelt var på ententemaktenes side. Og selv om de hadde hatt noe å selge, så hadde ikke sentralmaktene skip til å hente varene, mulighet for å få de forsikret, eller evne til å komme i kontakt med selgere, da sentralmaktenes telegrafkabler ble kuttet den 3. august 1914.<ref>Kennedy, s. 343–344, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Tilnærmet samme argumentasjon har historikeren Alan Kramer, som mener at det er umulig å unngå følgende konklusjon: «ikke blokaden, men å gå til krig mot sine hovedleverandører reduserte importen av mat drastisk.».<ref>Kramer, s. 474–475, ''The Cambridge History of The First World War'', bind II</ref>|align=right}}

De ulike sjøområdene var dominert av forskjellige makter: Storbritannia dominerte Tyskland i [[Nordsjøen]] ([[Atlanterhavet]] hadde ikke sentralmaktene adgang til), Tyskland dominerte Russland i [[Østersjøen]], Frankrike og Italia dominerte Østerrike-Ungarn i [[Middelhavet]] (bortsett fra [[Adriaterhavet]]), og Russland (fra slutten av 1915) dominerte Det osmanske rike i [[Svartehavet]], mens det igjen kontrollerte [[Bosporos]]stredet. Ententemaktene brukte sjøen for transport av tropper og forsyninger, noe sentralmaktene stort sett var utestengt fra.<ref>David Stevenson: ''Seekrieg und Blockade.'' I: Ders.: ''1914–1918. Der Erste Weltkrieg.'' Düsseldorf 2006, s. 296&nbsp;f; Michael Salewski: ''Seekrieg.'' I: Hirschfeld u. a. (Hrsg.): ''Enzyklopädie Erster Weltkrieg.'' 2014, s. 829&nbsp;f.</ref> Unntaket var Skandinavia og Nederland: Sverige eksporterte jernmalm, Norge [[nikkel]] og [[kobber]], mens Danmark og Nederland leverte mat til Tyskland. Leveransene fra de nøytrale landene ble i mindre skala for sentralmaktene det USAs leveranser var for ententen. Følgelig prøvde ententen, ved Storbritannia, å presse de nøytrale landene til å stoppe eller begrense leveransene til Tyskland. Samtidig hadde ententen behov for varer fra disse landene, firmaet [[Norsk Hydro]] i Norge leverte i en periode 90 % av Frankrikes behov for [[nitrat]] til sprengstoffproduksjon.<ref name="Stevenson-245">Stevenson 2012, s. 245-249</ref>

Ententemaktenes [[blokade]] av sentralmaktene, særlig med avstenging av Nordsjøen, bidro til å utarme sentralmaktene (ved matmangel og etter hvert underernæring), og til å radikalisere konflikten. Britenes blokade ble av noen land, særlig USA, ansett å være i strid med internasjonal rett,<ref group="note">USA anså at ''The London Declaration concerning the Laws of Naval War'' fra 1909 skulle respekteres, selv om den ikke var ratifisert av noen av de stridende partene, og derfor ikke var gjeldende internasjonal lov. Se [https://encyclopedia.1914-1918-online.net/article/freedom_of_the_seas «Freedom of the Seas»], fra International Encyclopedia of the First World War</ref> og gjorde at tyskerne anså seg berettiget til tilsvarende radikale tiltak, som [[uinnskrenket ubåtkrig]] (senking av handelsskip uten varsel).<ref>Watson 2014, s. 232, 238</ref> Det var først ved USAs inntreden i krigen i april 1917 at ententens blokade ble effektiv.<ref>Høiback/Meyer 2014, s. 137</ref> Tilsvarende bidro sentralmaktenes blokade av Russland ved sperring av Østersjøen<ref group="note">I praksis var det den danske marinen som sperret [[Øresund]], [[Storebælt]] og [[Lillebælt]] ved å minelegge disse havområdene. Bakgrunnen var at de fryktet at tyskerne ville gripe inn og gjøre det, om de ikke gjorde det selv. Se Stevenson 2012, s. 245</ref> og Bosporousstredet til den russiske arméens nederlag.<ref name="Stevenson-245"/> Den tyske flåten i Middelhavet bidro til å få Det osmanske rike med i krigen på sentralmaktenes side.<ref name="Stevenson-109"/> Tysklands forsøk på krysserkrig hadde kun en begrenset effekt ved utbruddet av krigen.<ref name="Strachan-75"/>

Overraskende for både ententen og sentralmaktene var det krigføring med [[ubåt]] som hadde størst effekt i sjøkrigen. Siden ubåten var undervurdert av begge sider, var krigføring både med og mot ubåt dårlig forberedt.<ref>Stevenson 2012, s. 255-257</ref> Tyske ubåter ga uansett ententemaktene store problemer, spesielt i første halvdel av 1917. Samtidig bidro tysk uinnskrenket ubåtkrig til at USA ble med i krigen på ententemaktenes side, og førte derved til sentralmaktenes nederlag.<ref name="Stevenson-255" /><ref name=":17" /><ref>Watson 2014, s. 416-417</ref> Et tidlig eksempel på ubåtkrigens politiske dimensjoner var senkingen av [[RMS «Lusitania»]] i 1915, en liten taktisk suksess, men en gigantisk strategisk tysk feiltakelse.<ref>EB 2010, bind 29, s. 969</ref> Tyske ubåtmannskaper var godt trenet, fikk god betaling og mye mat, men risikoen var stor. Rundt 5 tusen mann ble drept i tjeneste, om lag halvparten av alle som tjenestegjorde i ubåtvåpenet.<ref>Watson 2014, s. 428-433</ref>

I Tyskland ble flåten med større overflateskip holdt i beredskap helt til slutten av krigen, da ble det bestemt at den skulle seile ut for å angripe overlegne britiske flåtestyrker. De tyske mannskapene nektet å utføre ordre, [[mytteri]]ene i marinebasen i Kiel bidro til å utløse den tyske [[novemberrevolusjonen]].<ref name="Stevenson-492"/>