Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

=====Hoffjesuittene i forbudstiden=====
Det var ikke uten personlige frustrasjoner at jesuittene ved hoffet utførte sine gjøremål og tjenester alt mens det var den strengt forbudt å engasjere seg på noen måte som misjonærer. Det som var deres egen grunn til å reise til Kina hadde jo vært å misjonere, selv om deres overordnede hadde gjort det klart at det for tiden og uvisst for hvor lang tid var umulig for hoffjesuittene å drive forkynnelse. Deres nærvær var likevel av stor betydning i en viktig defensiv forstand. 
[[Fil:The Pine, Hawk and Glossy Ganoderma.jpg|thumb|left|''Furua, falken og fargesterk sopp'', av [[Giuseppe Castiglione]] [[S.J.]]]]
Det var godt kjent rundt om i riket at disse kristne prester virket ved hoffet; dette dempet utvilsomt lokal iver for å gå løs på de undergrunnskristne menigheter som fremdeles fantes i alle landsdeler. Der var det også en rekke prester, ikke bare kinesere som var blitt utdannet utenlands, men også utenlandske som hadde reist inn i landet ''incognito'' men som naturligvis ikke klarte å holde seg helt i skjul i lokalsamfunnene. Det inngav også de kristne et som regel berettiget håp om at fra selve keiserrikets ledelse ville det ikke utgå oppfordringer om strengere håndhevelse av kristendomsforbudet. Hoffjesuittenes dyktighet innen sine områder, særlig astronomien og billedkunsten, virket således som et skjold for de troende rundt om.
[[Fil:The Qianlong Emperor in Ceremonial Armour on Horseback.jpg|thumb|right|Giuseppe Castigliones portrett av [[Qianlong-keiseren]] i seremoniell rustning på hesteryggen; ''Keiser Qianlong inspiserer troppene'']]
'''Astronomi''': Jesuittene hadde opprinnelig innført det [[Geosentrisme|ptolemeiske]] system innen astronomien, men de gikk allerede i Ming-tiden over til det [[Tycho Brahe|tychonske]], ifølge hvilket fem av planetene gikk rundt solen, mens solen og månen gikk rundt jorden. Noen av jesuittene var kopenikanere på svært tidlig tidspunkt, som pater [[Wenzel Kirwitzer]].<ref>Nathan Sivin: ''«Copernicus in China»'', i Polish Academy of Sciences (red.): ''Studia Copernicana'', bind 6, Warszawa: Institute for the History of Science 1973, s. 63-122; revidert versjon i ''Science in Ancient China: Researches and Reflections''m Aldershot: Variorum, artikkel IV, s. 1-52 og s. 53 -- se s. 27</ref> De fant snart tiltro til det [[Nikolaus Kopernikus|kopernikanske]] [[Heliosentrisme|heliosentriske]] system, men innførte det ikke i den kinesiske vitenskapelige diskurs. Det var faktisk like sikkert og raskt å foreta de nødvendige kalenderberegningene ut fra den tychonske modell.

At de ventet med å introdusere kopernikanismen skyldtes ikke bare at systemet hadde store bevisproblemer Galileos beregninger stemte ikke med astronomiske observasjoner idet Galileo fremdeles opererte med sirkelbaner, et premiss som ved observasjon innebar merkelige planetmenuetter - det var først senere at man innså at banene var elliptiske, og dessuten var det andre teoretiske problemer. Noen ble løst av Galileo selv da han fikk arbeidsro i sin husarrest i det erkebiskoppelige palass i [[Firenze]], andre måtte vente på [[Johannes Kepler|Kepler]] og [[Isaac Newton|Newton]], og et problem  knyttet til jordas raske rotasjon som ikke fikk sin tilfredsstillende forklaring før langt senere - [[Corioliskraft|corioliseffekten]] var ukjent. Som beregningsmetode var imidlertid det kopernikanske system det klart overlegne, og jesuittene holdt forsåvidt ikke Galileo skjult for kineserne. 
[[Fil:Spring’s Peaceful Message.jpg|thumb|left|''Vårens fredfylte budskap.'' (Castiglione)]]
I [[1757]] var de rede til å innføre det kopernikanske system offisielt. Da hadde pavestolen opphevet det formelle forbud mot diskusjon rundt metoden.<ref>Nathan Sivin: ''«Copernicus in China»'', i Polish Academy of Sciences (red.): ''Studia Copernicana'', bind 6, Warszawa: Institute for the History of Science 1973, s. 63-122; revidert versjon i ''Science in Ancient China: Researches and Reflections''m Aldershot: Variorum, artikkel IV, s. 1-52 og s. 53 -- se s. 37</ref>  Men det var likevel en intern debatt om det var tjenlig å introdusere det i Kina; om dette system som på en måte motsa at Kina var verdens sentrum var noe som de vitenskapsteoretisk mer stivbente kinesere ville godta, eller om det ville føre til en skepsis som i verste fall kunne føre til at jesuittenes nærvær ved keiserhoffet ble satt i fare. Den hoffastronom som til slutt forklarte det heliosentriske system var pater [[Michel Benoist]] (bedre kjent som keiserlig fontenebygger) i det kommenterte kartverket ''Kunyu quantu'' i [[1761]].<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 715-717</ref>

'''Malerkunst''': Den mest kjente av hoffmalerne var jesuittlegbroren [[Giuseppe Castiglione]] fra Italia.<ref>Cécile og Michel Buerdeley: ''Giuseppe Castiglione: A Jesuit Painter in the Court of the Chinese Emperors'', C.E. Tuttle & Co., 1971</ref> Han begynte allerede som hoffmaler i [[1715]], samtidig som sekularpresten [[Matteo Ripa]],<ref>Nicolas Standaert (red): Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800, Brill, Leiden 2001, s. 826</ref> som innførte kunnskapen om kobberstikk og som utviklet hagedekorasjonskunsten med vannfontener.<ref>Fortunato Prandi (overs. og red): ''Matteo Ripa: Memoirs of Father Ripa, during Thirteen Years' Residence at the Court of Peking in the Service of the Emperor of China. With an account of the foundation of the college for the education of young Chinese at Naples.'' Oversettelse fra italiensk, Elibron Classics, faksimile fra 2002 (Den tidligste engelskspråklige utgave av memoarene er fra 1844 i London, ved John Murray).</ref> Snart hadde Castigliones måte å forene kinesisk og europeisk malerkunst på dannet en egen skoleretning innen kinesisk kunst. Mange av hans malerier hentet sine motiver fra faktiske hendelser, og har derfor ikke bare kunstnerisk, men også historisk verdi. Han regnes som en mester hva gjaldt detaljerte og levende naturalistiske skildringer, gjerne i monumental størrelse. 
[[Fil:Ten Fine Dogs.jpg|thumb|right|Et av bladene i p. [[Ignaz Sichelbarth]]s serie ''ti fine hunder'' (1755-1758)]]
Pater Castigliones og andre jesuitters verker gjorde at perspektivmalingen etter forsvinningspunktteknikken ble utbredt ved Qing-hoffet. Denne malerkunsten hadde den europeiske renessanse og dens vitenskapelige fremskritt som sitt utgangspunkt. Keiserne satte stor pris på denne teknikk, som førte til naturtro gjengivelser av bygningers tredimensjonalitet. Det var også Castiglione som bragte oljemalingskunsten til gjennombrudd og dominans, også dette i pakt med en europeiske mote. Slik ble oljemaling den nest mest utbredte malerteknikk i Kina, etter den tradisjonelle kinesiske malerteknikk. Ikke bare tillot Yongzheng- og Qianlong-keiserne de europeiske prestemalere å bruke denne oljemalingsteknikken, men de påla etter hvert også de kinesiske hoffmalere å lære teknikken fra dem.<ref>En [[fjernsynsserie]] som gikk på [[China Central Television]] (CCTV) i [[Folkerepublikken Kina]] i [[2005]] handlet om Castiglione: ''Palasskunstneren'', med [[Dashan]] (Mark Rowswell) i hovedrollen.</ref>

Selv om det er høyst usannsynlig at Castiglione selv beskjeftiget seg med vasedekorasjon, er det kjent at han hadde nære kontakter med keramikkdekoratører knyttet til Kinas fremste porselensproduserende by, [[Jingdezhen]] i provinsen [[Jiangxi]]. Man gjenkjenner stilelementer på en del keiserlige vaser som minner sterkt om Castigliones særegne europeisk-kinesiske stil.

Av andre viktige jesuittiske malere som kom til hoffet kan fremheves særlig den franske pater [[Jean-Denis Attiret]] og den bøhmisk-tyske [[Ignaz Sichelbarth]].  I [[1754]] utnevnte keiseren Attiret til [[mandarin (embetsmann)|mandarin]] av 3. klasse, men han avslo og bad Qianlong om heller å beskytte kirkens religionsfrihet, noe som ville glede ham langt mer.

Jesuittmalerne kombinerte europeiske særmerker som [[sentralperspektiv]] og [[chiaroscuro]]teknikk med den tradisjonelle kinesiske malerkunst og utviklet slik en helt egenartet stil – kinesisk jesuittstil. I fellesskap skapte de den berømte syklus ''Qianlong-keiserens ti seierrike felttog'', som ble gjort til [[kobberstikk]] i [[Paris]] rundt 1770 for derfra å returneres til det kinesiske keiserhoff.

Etter patrene Castigliones og Attirets død ble pater Sichelbarth i [[1768]] direktør for Det keiserlige malerakademi og til keiser Qianlongs hoffmaler. I [[1778]] ble han innlemmet i [[mandarin (embetsmann)|mandarinenes]] rekker.