Redigerer Zenon (avsnitt)

=== Kunngjøring om ''Henotikon'' (482) ===
I religiøse emner er Zenon berømt for hans ''[[Henotikon]]'', «Forordningen om unionen», utstedt i [[482]] for megle mellom de motstridende religiøse synene blant [[Khalkedonsk kristendom|kalkedonsk]] og [[Eutychianisme|eutykianske]] [[monofysittisme]] om Kristus' natur. Førstnevnte erkjente to naturer (''physis'') i Kristus, og sistnevnte kun en. [[Konsilet i Khalkedon]] i [[451]] hadde utstedt [[den kalkedonske trosbekjennelse]] og fordømte den monofysittiske posisjon. Monofysittene var fortsatte sterke, særlig i de østlige provinsene i imperiet, og patriarken av [[Alexandria]], [[Petros III Mongos]], var en monofysitt. Å støtte monofysittene var en av de feilgrep som Basiliskos hadde gjort da folket i Konstantinopel var kalkedonske. Samtidig hadde Zenon behov for støtte fra de monofysittiske provinsene [[Egypt]], [[Syria]], [[Palestina]] og i [[Lilleasia]]. Også patriarken i Konstantinopel, [[Acacius]], var interessert i å redusere avstanden mellom de to posisjonene.

Av den grunn utstedte Zenon ''Henotikon'', et dokument han utarbeidet med hjelp fra Acacius, og adressert til fraksjonene i Egypt. Ediktet tilføyde til [[Den nikenske trosbekjennelse]] som tillot en felles, endelig og forent symbol eller uttrykk for tro. Alle andre ''symbola'' eller ''mathemata'' ble ekskludert; [[Eutyches]] og [[Nestorius]] ble uforsonlig fordømt i bannlysinger, mens de tolv kapitelene til [[Kyrillos av Alexandria]] ble akseptert. Belæringen i Khalkedon ble ikke så mye tilbakevist eller benektet som den ble forbigått i taushet. Jesus Kristus ble beskrevet som «eneste-skapte sønn av Gud [...] en og ikke to» og det var ingen direkte referanse til de to naturer.<ref>Evagrius Scholasticus: ''Historia Ecclesiastica III''. 14.</ref>

Biskopen av Roma, pave [[Felix II]] (død [[492]]), ikke til å forveksles med [[motpave]] [[Felix II (motpave)|Felix II]], nektet å akseptere dokumentet og bannlyste like godt Acacius i 484, og således innledet det [[akakianiske skisma]] som varte fram til [[519]].<ref>Vasiliev, Alexander A. (1958): ''History of the Byzantine Empire'', 324–1453, bind 1, University of Wisconsin Press, ISBN 0299809250: ss. 107–109.</ref>

I 488 kom patriarken av Antiokia, Peter Fullo, til Konstantinopel for å få hans rettighet til kirken på Kypros bekreftet. Zenon tilkalte biskopen på Kypros, Anthemius, for å svare på anklagene. Biskopen hevdet at før han reiste han hatt en religiøs visjon av [[Barnabas|den hellige Barnabas]] hvor posisjonen til apostelens grav ble avslørt for ham. I graven hadde Anthemius funnet apostelens relikvier og en kopi av ''[[Evangeliet etter Matteus|Matteus-evangeliet]]'', skrevet på [[hebraisk]] av Barnabas selv. Zenon mottok disse relikviene og manuskriptet, og i motytelse proklamerte han uavhengigheten til kirken på Kypros.<ref>Runciman, Steven; Jeffreys, Elizabeth (2006): ''Byzantine style, religion and civilization: in honour of Sir Steven Runciman'', Cambridge University Press, ISBN 0521834457: s. 400.</ref>

I 489 stengte Zenon den persiske skolen i [[Edessa (Mesopotamia)|Edessa]] i [[Mesopotamia]] (i dag innenfor Tyrkias grenser) på forespørsel av biskop Kyros II av Edessa ettersom den lærte [[nestorianisme]]. I stedet ble det bygget en kirke på stedet. Skolen ble flyttet til dens opprinnelige hjem i Nisibis (dagens [[Nusaybin]]), noe som var lenger øst, og den ble igjen [[Skolen i Nisibis]], og ledet en bølge av nestoriansk utvandring til Persia.<ref>Segal, J.B. (2005): ''Edessa, the Blessed City'', Gorgias Press LLC, ISBN 159333059: s. 95.</ref>