Redigerer Wolfgang Amadeus Mozart (avsnitt)

== Verker og stil ==
{{se også|Musikkverk av Wolfgang Amadeus Mozart}}
Mozart etterlot seg store mengder musikk innen så å si samtlige genre. Selv om Mozarts musikk bidrar mindre til utvikling av nye eller eksisterende musikalske former enn [[Joseph Haydn]] og [[Ludwig van Beethoven|Beethovens]], er den så perfeksjonert at han vanligvis rangeres ved siden av dem som en av historiens største komponister.{{tr}}<!-- Synsing. Behøver kilde.  --> Alle Mozarts verker er katalogisert av østerrikeren [[Ludwig Ritter von Köchel]], nummerert med [[Köchel-Verzeichnis|Köchelnummer (KV)]].

=== Pianomusikk ===
Mozarts rekke av komposisjoner innledes med fem korte stykker for solo piano. Nesten alt han skrev for piano var ment å bli spilt av ham selv eller av hans søster, som også var en god pianist. I sine første år komponerte han for det meste variasjonsverk og enkeltstående, kortere stykker. Han begynte ikke å skrive [[sonate]]r før han i [[1774]] dro til [[München]], der han komponerte sine seks første av totalt atten verk i genren.

Hans første forsøk på pianokonserter er fire verker datert [[1767]], selv om disse kun er arrangementer av en rekke andre komponisters arbeider. Senere arrangerte han også tre klavérsonater av [[Johann Christian Bach]]. Mozarts første selvstendige verk er konserten i D-dur, KV 175, og konsert nr. 9 i [[Ess-dur]], KV 271, regnes{{av hvem}} som hans første mesterverk i genren. Konserten ble tilegnet «Mademoiselle Jeunehomme», hvis identitet er ukjent.

Særlig produktive var årene i [[Wien]]. Mozarts omdømme som pianovirtuos motiverte ham til stadig nye tilskudd til genren, og mellom [[1782]] og [[1786]] skrev han femten av de sytten konsertene han kom til å komponere i løpet av sine ti år i byen. De siste årene var mindre produktive, og avstedkom bare to konserter, hvorav den siste, komponert i hans siste leveår, bruker «[[Kom mai, du skjønne, milde]]» som tema i siste sats.

Mozart er den første betydningsfulle komponisten i denne sjangeren. Han ga den en symfonisk dimensjon, og gav soloinstrumentet et langt mer utviklet tilsnitt enn hva for eksempel hans forgjenger [[Joseph Haydn]] hadde gjort.

Det finnes også en konsert for to piano i Ess-dur, KV 365, og en konsert for tre piano i F-dur, KV 242, den såkalte «Lodron»-konserten, komponert til grevinne Maria Antonia Lodron og hennes døtre. Det er åpenbart at ferdighetene var noe ujevnt fordelt blant det kvinnelige trekløver, da pianoets tredjestemme sammenlignet med de to første er svært beskjeden og overkommelig. Mozart arrangerte da også konserten for kun to piano.

=== Kammermusikk ===
Svært sentralt i Mozarts kammermusikkproduksjon står de 23 [[strykekvartett]]ene. Hans første forsøk stammer fra 14-årsalderen, og de kommende år så flere tilnærminger til denne formen, blant annet kvartettene KV 168-173. Man finner også de tre divertimentiene KV 136-138, men disse er mer som ouverturer i italiensk stil å regne, tresatsige i formen hurtig-langsom-hurtig, og spilles i dag som oftest for strykeorkester.

Mozarts høydepunkt i genren nås med de seks kvartettene K387, K421, K428, K458, K464 og K465, skrevet i Wien mellom [[1782]] og [[1785]]. De er ikke bare inspirert av Haydns arbeider; de er sågar dedisert til ham. Etter dette fulgte kun fire kvartetter, [[Hoffmeister-kvartetten]], tilegnet vennen og forleggeren [[Franz Anton Hoffmeister]], og de tre ''Preussen-kvartettene'', K575, K589 og K590, tilegnet kongen av Preussen, [[Fredrik Wilhelm II av Preussen|Fredrik Wilhelm II]]. Kongen selv spilte [[cello]], og verkene har tildels betydelige cellostemmer.

Blant de i forhold fåtallige [[strykekvintett]]ene (K46, K174, K515, K516, K593 og K614) for to fioliner, to bratsjer og cello, må særlig nevnes kvintetten i g-moll (K516), som av mange regnes som hans beste. og i C-dur KV 515. I kvintettgenren må ikke glemmes hans vidunderlige kvintett i A-dur for [[klarinett]] og [[strykekvartett]], ei heller hans kvintett for [[piano]], [[obo]], [[klarinett]], [[valthorn]] og [[fagott]] i Ess-dur, KV 452, et verk Mozart regnet blant sine aller beste. Beethoven var klart inspirert av dette da han noen år senere skrev sitt verk i samme toneart for samme besetning.

Blant øvrige komposisjoner er verdt å nevne de seks fullførte trioene for [[piano]], [[fiolin]] og [[cello]], de to kvartettene som i tillegg til nevnte besetning også inkluderer [[bratsj]], og trioen for [[piano]], [[klarinett]] og [[bratsj]]. Blant betydningsfulle verker for strykere må nevnes de to duettene for [[fiolin]] og [[bratsj]], og [[stryketrio]]en for [[fiolin]], [[bratsj]] og [[cello]], udiskutabelt et av Mozarts beste verker.

Selv om de er overraskende lite spilt, må også de utallige [[sonatene]] for [[piano]] og [[fiolin]] nevnes. De første ble komponert vinteren 1763-1764, og ble utgitt som sonater for [[cembalo]] med valgfri fiolinstemme i Paris i 1764. De første mesterverkene skriver seg fra Mannheim og Paris i 1778. Den mest berømte, den inderlige og sørgmodige sonaten i e-moll KV 304 skriver seg fra perioden rundt hans mors død i Paris, selv om man selvsagt ikke uten videre kan knytte disse hendelsene sammen. Senere fulgte en rekke mesterverker av svært høy kvalitet, kronet med den sublime sonaten i A-dur KV 526, som også ble hans siste.

Det finnes også et utall andre verker for diverse kombinasjoner; man henvises til en grundig verkliste for oversikt over disse.

=== Instrumentalmusikk ===
Instrumentalverkene omfatter flere ''divertimenti'', [[nocturne]]r, [[serenade]]r, ''cassazioni'', [[marsj (musikk)|marsjer]] og [[dans]]er, i tillegg til ''symfoniene''. Mozarts orkestermusikk er skrevet dels for strykerensembler (bl.a. de tidlige ''divertimenti'' K136-138), dels også for blåserensembler og ulike sammensetninger av strykere og blåsere.

Serenaden ''Gran Partita'' K361 er Mozarts viktigste verk for blåseinstrumenter, og er skrevet for to oboer, to klarinetter, to altklarinetter, fire horn, to fagotter og kontrabass. Mozart etterlot seg en stor produksjon av danser for orkester, bl.a. i genrene [[menuett]] (mer enn hundre), ''contredanse'' og ''allemande'' (eller ''teitsch'' eller ''ländler''. Mozarts menuetter følger Haydns relativt langsomme stil. ''Allemandes'' (56 mellom 1787 og 1791) ble skrevet for offentlige ball i Wien. Blant ''contredansene'', hovedsakelig også skrevet i Wien, finner man eksempler på [[programmusikk]], f.eks. ''Il Temporale K535'', ''La Bataille K600'' og ''Canarino K602''.

=== Symfoniene ===
Man tilskriver som regel Mozart 41 symfonier – selv om man vet at for eksempel nr. 3 ikke er Mozarts egen. I tillegg til finnes en rekke symfonier man ikke er sikre på. Han skrev ni symfonier i C-dur, hvorav Jupiter-symfonien er spesielt kjent, og fjorten D-dur-symfonier.<ref>Børge Qvamme: ''Mozart'' (s. 114)</ref>

Mozart symfoniske produksjon startet allerede i åtteårsalderen, med hans Symfoni nr 1 i Ess-dur, K16, og ble kronet sommeren 1788, da han i løpet av seks uker skrev sine tre siste symfonier, som i tillegg til å være blant hans beste verker overhodet også tilhører de beste i hele den symfoniske genre. Det første mesterverket er den lille G-mollsymfonien, allerede den 25. i rekken, komponert av den sytten år gamle Mozart i 1773. Man må spesielt nevne nr 29, nr 35, Haffnersymfonien, nr. 36, [[Linz]]symfonien, nr 38 [[Praha]]symfonien, og, som nevnt, de tre siste.

=== Konsertene ===
Blant Mozarts verker for ett eller flere soloinstrumenter og orkester, finnes:
* 28 konserter for piano og orkester. Dette er inkludert de fem første konsertene, som er arrangementer av andre komponisters verk.
* Én konsert for to piano og orkester.
* Én konsert for tre piano.
* Fem konserter for fiolin og orkester, som alle ble komponert i løpet av en halvårsperiode i 1777. Mozart skrev dem til seg selv, men etter at han viet sin utøvende karriere til pianoet er det ikke etterlatt noen fullførte verk for fiolin, bortsett fra
* [[Sinfonia Concertante]] for [[fiolin]] og [[bratsj]], komponert i 1780. Denne sammenkomsten mellom de to instrumentene hører til blant Mozarts beste verker, og er også hyppig spilt i [[bratsj]]litteraturen.
* Fire konserter for horn og orkester. Konsertene er tilegnet østerrikeren Joseph Leutgeb, som også virket i Salzburg en periode. Selv på moderne ventilhorn er konsertene tildels svært vanskelige å mestre. Trolig har minst to andre konserter gått tapt.
* Én konsert for to fioliner. Konserten har også betydelige solostemmer for obo og cello.
* Én konsert for fløyte og harpe.
* Én konsert for fløyte, blant de beste verkene som er skrevet for instrumentet, og
* Én konsert for obo, som også kan spilles på fløyte.
* Én konsert for fagott, men man tror at minst tre er gått tapt.
* Én konsert for klarinett, Mozarts siste instrumentalkonsert, tilegnet hans venn [[Anton Stadler]].

Det finnes også en Sinfonia Concertante for obo, klarinett, fagott og horn, men man er i tvil om ektheten til dette stykket.

Man vet også at en konsert for cello ble komponert (Mozart nevner den i et brev til sin far), men den er gått tapt, og visstnok også en tidlig konsert for trompet. Et kort fragment finnes for fiolin, bratsj, cello og orkester, samt utdrag fra en førstesats av en dobbelkonsert for fiolin og piano.

=== Sakral musikk ===
Mozarts sakrale musikk er hovedsakelig vokalverker, med enkelte instrumentale eksempler, som ''Sonate da Chiesa'' for to fioliner, kontrabass og orgel, komponert mellom [[1767]] og [[1780]]. Blant de sakrale verkene finner vi 19 messer, blant dem ''Waisenhaus''-messen i c-moll (K139), endel verker i ''Missa Brevis''-sjangeren, hovedsakelig skrevet i Salzburg (K167, K192, K194, K195 og ''Spatzenmesse'' (K220)), ''Krönungsmesse'' (K317), den ''Store messe'' i C-moll (K427), hvor «Credo» ikke er fullført og «Agnus Dei» mangler helt. Mozarts aller siste verk er [[Mozarts rekviem|rekviem i d-moll]] (K626), skrevet i [[1791]], etter at Mozart ikke hadde skrevet en messe på åtte år. Mozart rakk bare å ferdigstille rundt to tredjedeler av messen, og [[Joseph von Eybler]] og [[Franz Xaver Süßmayr|Franz Xavier Süssmayr]] fullførte verket etter Mozarts død. Rekviemet ble oppført ved Haydns og [[Chopin]]s begravelser, da [[Napoleon]]s levninger ble plassert i [[Les Invalides|Invalidedomen]]<ref>Børge Qvamme: ''Mozart'' (s. 162-3)</ref> og ved markeringen av Mozarts 100-års dødsdag i [[Salzburger Dom]]. 

Flere forskjellige typer komposisjoner hører til Mozarts sakrale musikk, blant dem ''Kyrie'', ''Offertorii'', ''Antiphonae'' og ''Mottetti'' (''Exultate, Jubilate'' (K165), skrevet for [[kastratsanger]]).

I Mozarts sakrale musikk møtes gregorianske koralelementer og strikt kontrapunktikk, i tillegg til operaelementer. Stilistisk sammenfletting finnes i alle de sakrale verkene.

Også verker skrevet for [[Frimureri|frimurerlosjen]] kan innordnes i sakralmusikken på grunn av sin liturgiske karakter. Eksempler er [[kantate]]n ''Laut Verkunde unsre Freude'' (K623) og ''Maurerische Trauermusik'' (K477).

=== Opera ===
[[Fil:Edliner Mozart.jpg|thumb|Mozart malt av [[Johann Georg Edlinger]], trolig i 1790]]
Mozarts vokalmusikk ble skrevet for sangere med en annen teknikk enn i senere tid, blant annet [[kastrat]]-sangere, altså mannlige sopraner. (''Exultate, jubilate'' (K165), det mest kjente av Mozarts tidlige verker, ble skrevet for kastraten Rauzzini.)<ref>Børge Qvamme: ''Mozart'' (s. 51)</ref> I [[1767]] komponerte han sin første [[opera]], ''[[Apollo et Hyacinthus]]'' (K38), et musikkdrama.

Den unge Mozart komponerte syngespillet ''[[Bastien und Bastienne]]'' (1768, K50=46b) og ''[[La finta semplice]]'' (1768, K51), Mozarts første – nesten fullførte – tilnærmelse til [[Opera buffa]]-genren.

Senere komponerte han sine første italienske seriøse operaer, under oppdrag mottatt i Milan og Salzburg: [[Mitridate, re di Ponto|''Mitridate re del Ponto'']] (1770, K87), ''[[Ascanio in Alba]]'' (1771, K11), ''[[Il sogno di Scipione]]'' (1772, K126) og ''[[Lucio Silla]]'' (1772, K135).

Med ''[[La finta giardiniera]]'' (1774-75, K196), vendte Mozart tilbake til ''opera buffa''.

''[[Figaros bryllup]]'' (''Le nozze di Figaro'') (1786, K492) er den første av Mozarts tre store operaer. Alle er ''opera buffa'' (selv om ''Don Giovanni'' inneholder tragiske scener). Mozart komponerte og [[Lorenzo da Ponte]] skrev librettoen til operaen som ble fullført etter noen ufullendte verker (''[[Zaide]]'' (1779, K344), ''[[L'oca del Cairo]]'' (1783, K422)), og til det musikalske dramaet ''[[Il re pastore]]'' (1775, K208), samt komedien [[Teaterdirektøren|''Der schauspieldirektor'']] (1786, K486).

Skuespillet ''[[Le marriage de Figaro]]'' av [[Pierre Beaumarchais]] ble knapt akseptert og fremført i Frankrike. Det skyldtes librettisten Da Pontes nedsettende fremstilling av «adelsnobben» i motsetning til arbeiderklassens arbeidsiver og pågangsmot. Syngespillet ''Figaros Bryllup'' tok utgangspunkt i skuespillet. I Østerrike ble Mozarts syngespill møtt med motgang fra det keiserlige hoff. Syngespillet ble uroppført i [[Burgtheater]] i Wien våren 1786 og ble en publikumssuksess.

Da Pontes librettotrilogi fortsatte med ''[[Don Giovanni]]'' (1787, K257) og ''[[Cosi fan tutte]]'' (1789, K588), og begge omhandlet, på svært forskjellige måter, kjærlighet mellom menn og kvinner.

I moden alder komponerte Mozart de to seriøse operaene [[Idomeneo|''Idomeneo re di Creta'']] (1780, K366), og ''[[La clemenza di Tito]]'', (1791, K621).

Mange år etter debuten med det tyske musikkdramaet ([[Singspiel]]), vendte Mozart tilbake til denne genren, med ''[[Bortførelsen fra Seraillet]]'' (1782, K384).

Mozarts siste syngespill ''Tryllefløyten'', eller ''[[Die Zauberflöte]]'' (1791, K620) har [[Emanuel Schikaneder]] skrevet librettoen til. Den ble omarbeidet flere ganger. Syngespillet ble lunkent mottatt ved uroppførelsen, men er idag blant Mozarts mest spilte verker.