Redigerer William McKinley (avsnitt)

== Presidentvalget i 1896 ==
{{utdypende artikkel|Presidentvalget i USA 1896}}

=== Den republikanske nominasjonen ===
[[Fil:Mark Hanna by WJ Root, 1896 cropped.jpg|thumb|McKinleys nære venn og rådgiver, Mark Hanna. {{byline|W.J. Root}}]]

Det er uklart når William McKinley for alvor begynte å forberede seg til presidentvalgkampen. Som biograf Kevin Phillips bemerker, «ingen dokumenter, ingen dagbøker, ingen konfidensielle brev til Mark Hanna (eller noen andre) inneholder hans hemmelige ønsker eller skjulte slagplan».<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 61.</ref> Det som er sikkert, er at Hanna deltok i forberedelsene fra begynnelsen. Hannas biograf, William T. Horner, holdt det for sikkert at de to begynte i 1888 «å utvikle et nært arbeidsforhold som bidro til å plassere McKinley i Det hvite hus».<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 81.</ref> Sherman stilte ikke som presidentkandidat igjen etter 1888, så Hanna kunne støtte McKinley helhjertet.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 92.</ref>

Med Hannas penger og organisasjonstalent i ryggen kunne McKinley i det stille samle støtte for sitt kandidatur gjennom 1895 og tidlig i 1896. Idet andre håpefulle, som ordfører Reed og senator [[William B. Allison]] fra Iowa, sendte sine støttespillere for å samle støtte utenfor sine delstater, oppdaget de at Hanna hadde kommet dem i forkjøpet. Ifølge historiker Stanley Jones, som studerte presidentvalget i 1896, kom Reed og Allison for sent i gang med sine kampanjer. Kandidatene var først sikre på støtte fra sine landsdeler, men gikk over til «bitre beskyldninger om at Hanna ved å samle støtte for McKinley i deres landsdeler, hadde brutt spillereglene».<ref>[[#Jones|Jones (1964)]], s. 103.</ref> På McKinleys vegne møte Hanna de republikanske lederne på østkysten, som senatorene [[Thomas Platt]] fra New York og [[Matthew Quay]] fra Pennsylvania, som var villige til å støtte McKinley i bytte mot utnevnelser. McKinley var imidlertid innstilt på å vinne uten slike avtaler, og Hanna godtok det.<ref>[[#Jones|Jones (1964)]], s. 105.</ref> Tidlig rettet de mye av innsatsen mot sørstatene; de møtte mange sørstatsrepublikanere på Hannas feriested i [[Georgia (USA)|Georgia]]. McKinley trengte 454 delegater for å bli nominert, og fikk nesten halvparten av dem fra sørstatene og [[grensestatene]]. Hanna «hadde praktisk talt samlet sørstatene før noen av oss våknet», beklaget Platt seg i sine memoarer.<ref>[[#Williams|Williams (2010)]], s. 57.</ref>

[[Fil:Coronation of McKinley.jpg|thumb|300px|left|McKinley kroner seg selv som presidentkandidat med Hanna og kongressrepresentant [[Charles H. Grosvenor]] som prester, mens H.H. Kohlsaat holder kåpen, i karikaturtegning fra juni 1896. {{byline|Louis Dalrymple|type=Illustrasjon}}]]

Ulike republikanske ledere ønsket å forhindre at McKinley vant i den første avstemningen, og dermed øke sin egen innflytelse, ved å samle støtte for lokale favoritter som senator Quay fra New York, guvernør og tidligere visepresident [[Levi P. Morton]] fra New York og senator [[Shelby Moore Cullom|Shelby Cullom]] fra [[Illinois]]. Den mannsterke Illinois-delegasjonen ble viktig; støttespillere av McKinley, som forretningsmann og fremtidig visepresident [[Charles G. Dawes]] fra [[Chicago]], forsøkte å få sine likesinnede valgt til delegater. Til tross for at Cullom hadde støtte fra mye av partiapparatet i Illinois, greide han ikke å slå tilbake mot McKinley, som fikk nesten alle delegatene.<ref>[[#Jones|Jones (1964)]], s. 119–125.</ref>  Tidligere president Harrison ble antatt å være en habil motkandidat, om han stilte. Idet Harrison kunngjorde at han ikke ville stille som kandidat, tok McKinley kontroll over Indiana med en hastighet som Harrison selv fant upassende. Mortons støttespillere som besøkte Indiana, meldte tilbake at McKinley hadde sikret seg delstaten.<ref>[[#Jones|Jones (1964)]], s. 117–119.</ref>  Senator [[Francis Warren]] fra [[Wyoming]] skrev at «politikerne kjemper hardt imot ham, men hvis massene kunne tale, så er McKinley valget for minst 75 % av alle republikanske velgere».<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 71–72.</ref>

Idet republikanernes landsmøte i [[St. Louis]] åpnet i juni 1896, hadde McKinley et rikelig flertall av delegatene på sin side. McKinley selv holdt seg hjemme i Canton, men fulgte med over telefon, og kunne høre deler av Forakers støttetale for ham over linjen. Da delegasjonene ropte opp sine stemmetall, og turen kom til Ohio, hadde McKinley vunnet. Han feiret det ved å klemme hustruen og moren sin, og snart samlet store folkemengder seg rundt huset hans. Den kvelden hadde tusener møtt frem i Canton for å høre McKinley tale fra verandaen. Landsmøtet nominerte viseformannen i RNC, [[Garret Hobart]] fra [[New Jersey]], til visepresidentkandidat. Mye tyder på at Hanna var ansvarlig for dette. Hobart var en velstående advokat, forretningsmann og tidligere folkevalgt i delstaten. Han var ikke særlig kjent, men som Hannas biograf Herbert Croly bemerket, «hvis han gjorde lite for å styrke kandidaturet, så gjorde han heller ingenting for å svekke det».<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 159–162 og [[#Williams|Williams (2010)]], s. 59.</ref>

=== Presidentkandidat ===
[[Fil:McKinley straddle.jpg|thumb|left|McKinley sitter på planken og unngår å falle ned på en av sidene i myntspørsmålet, i karikaturtegning fra juni 1896. {{byline|William Allen Rogers|type=Illustrasjon}}]]

Før det republikanske landsmøtet hadde McKinley vaklet i pengepolitikken og fulgt en moderat linje i spørmålet om å følge [[sølvstandard]]en, [[gullstandarden]], eller begge. I de siste dagene før landsmøtet bestemte McKinley seg for å gå til valg på gullstandarden, men åpne for dobbeltmyntfot gjennom internasjonale avtaler. Dette fikk noen delegater vestfra, som senator [[Henry M. Teller]] fra [[Colorado]], til å forlate landsmøtet i protest. Sammenlignet med demokratene var splittelsen hos republikanerne derimot liten. Dette skyldtes for del at McKinley lovte fremtidige motytelser til de som hadde ønsket fri sølvutmynting.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 52 og 81–82, [[#Cherny|Cherny (1994)]], s. 55–56 og [[#Jones|Jones (1964)]], s. 177.</ref>

De økonomiske nedgangstidene etter krisen i 1893 var ikke over, noe som styrket saken til de som ønsket fri sølvutmynting. President Cleveland stod standhaftig på gullstandarden, men stadig flere demokrater på landsbygden, særlig i sør og vest, tok til orde for sølvmyntfot. De vant frem på demokratenes landsmøte i 1896 og nominerte kongressrepresentant William Jennings Bryan fra [[Nebraska]] som presidentkandidat. Bryan oppildnet delegatene med en tale imot gullstandarden, hvor han avsluttet med at «du skal ikke korsfeste menneskeheten på et gullkors». Bryans radikale valgløfter skremte bankfolk, som mente at hans inflatoriske politikk ville slå jernbanene konkurs og ruinere økonomien. Hanna fikk dem til å støtte McKinleys valgkamp med 3,5 millioner dollar til talere og folkemøter, og med 200 millioner pamfletter til støtte for republikanernes penge- og tollpolitikk.<ref>[[#Gould|Gould (1980)]], s. 10–11 og [[#Leech|Leech (1959)]], s. 85–87.</ref>

{{lytte
| type = tale
| filnavn = William McKinley campaign speech 1896.ogg
| tittel = McKinley taler fra verandaen
| beskrivelse = De siste 1:08 av lydklippet (begynner på 5:40) inneholder et utdrag fra en av McKinleys taler i 1896, her gjenskapt av William Wedge. Varighet: {{Varighet|m=6|s=48}}
| pos = right
}}

Bryan hadde ikke mer enn anslagsvis 500&nbsp;000 dollar til rådighet for sin valgkamp. Han var derimot veltalende og energisk, og reiste rundt i landet med tog og holdt et hittil uhørt antall folkemøter i et hittil uhørt omfang. Hanna oppfordret McKinley til å gjøre det samme, men McKinley innså at demokraten var en bedre folketaler, og mente at han «like kunne gjerne sette opp en trapes på verandaen og konkurrere med en profesjonell atlet som å dra ut og tale imot Bryan. Jeg må tenke når jeg taler».<ref name="Williams 130">[[#Williams|Williams (2010)]], s. 130–131.</ref> I stedet for å dra ut, ble McKinley værende hjemme i Canton og lot folket komme til ham. Ifølge historiker R. Hal Williams «var det, skulle det vise seg, en briljant strategi. McKinleys verandavalgkamp ble en legende i amerikansk politisk historie».<ref name="Williams 130" />

[[Fil:Flower delegation.jpg|thumb|left|William og Ida McKinley med kvinner fra Pennsylvania. I de fleste delstater hadde ikke kvinner stemmerett, men de kunne påvirke mannlige slektninger og ble derfor oppfordret til å besøke Canton. {{byline|McKinley Presidential Library & Museum}}]]

Velgerne oppfattet dette som en hjemmekoselig og åpenhjertig måte å drive valgkamp på. McKinley viste seg for offentligheten hver dag unntatt søndager, og talte for folkemengdene fra verandaen. Jernbaneselskapene gav reisende rabatterte priser til Canton for å høre McKinley tale. En avis i Cleveland som støttet sølvmyntfot, skrev syrlig at det å dra til Canton hadde blitt «billigere enn å være hjemme».<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 88–89 og [[#Harpine|Harpine (2005)]], s. 52.</ref> McKinley holdt streng regi over verandavalgkampen sin, og talene ble nøye tilpasset de antatte tilhørerne.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 88–89, [[#Williams|Williams (2010)]], s. 131 og 226 og [[#Jones|Jones (1964)]], s. 285.</ref>

De fleste demokratiske aviser nektet å støtte Bryan. Det fremste unntaket var ''New York Journal'', eid av [[William Randolph Hearst]], som hadde tjent en formue på sølvgruvedrift. Gjennom kampanjejournalistikk og karikaturtegninger av især Homer Davenport ble Hanna fremstilt som en [[plutokrati|plutokrat]] som tråkket på arbeidere. McKinley ble tegnet som et barn som enkelt kunne styres av næringslivet.<ref>[[#Jones|Jones (1964)]], s. 176–177.</ref> Fremstillingen som en hjerteløs forretningsmann eller som Hannas marionett har preget McKinleys ettermæle.<ref>[[#Horner|Horner (2010)]], s. 272 og 318.</ref>

[[Fil:Man of Mark.png|thumb|upright|McKinley som Hannas marionett, i karikaturtegning fra august 1896. {{byline|Homer Davenport|type=Illustrasjon}}]]

Valgkampen viste seg å stå om [[Midtvesten]], mens Bryan lå an til å vinne i sørstatene og vesten.<ref>[[#Leech|Leech (1959)]], s. 95 og [[#Kazin|Kazin (2006)]], s. 68.</ref> Nordøstkysten ble antatt sikker for McKinleys del etter at han vant i Maine og [[Vermont]], som stemte tidligere enn de andre.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 75.</ref> På det tidspunktet hadde støtten til fri sølvutmynting minket, og i løpet av september rettet republikanerne hele oppmerksomheten mot tollvern.<ref>[[#Morgan|Morgan (2003)]], s. 184.</ref> De fleste delstatene holdt valg den 3. november, og McKinley vant på hele nordøstkysten og i midtvesten. Han fikk 51 % av stemmene og et rikelig flertall i [[Valgmannskollegiet (USA)|valgmannskollegiet]]. Bryan hadde konsentrert seg kun om sølvmyntspørsmålet, og hadde ikke vunnet an hos arbeiderklassen i byene. Velgerne i byene støttet McKinley; den eneste byen utenfor sørstatene med over 100&nbsp;000 innbyggere som Bryan vant, var [[Denver]] i Colorado.<ref>[[#Kazin|Kazin (2006)]], s. 76–77.</ref>

Presidentvalget i 1896 blir ofte ansett som et valg hvor velgermønstrene endret seg, og hvor McKinley fikk gjennomslag for en sterkere sentralmakt som skulle bygge industri gjennom innførselstoll og gullstandard. Demokratene og republikanerne hadde opplevd nesten dødt løp siden borgerkrigen, men valget av McKinley innledet en republikansk dominans som skulle vare frem til [[presidentvalget i USA 1932|presidentvalget i 1932]].<ref>[[#Williams|Williams (2010)]], s. xi og [[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 3 og 77.</ref> Biograf Kevin Phillips hevder at med mulig unntak for senator Allison fra Iowa, var McKinley den eneste republikaneren som kunne slå Bryan; han antar at østkystkandidater som Morton og Reed ville ha stilt svakere mot Bryan i midtvesten.<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 73–77.</ref> Ifølge Phillips var Bryan riktignok populær blant velgere på landsbygden, men «McKinley appellerte til et veldig annerledes, industrialisert, urbanisert Amerika».<ref>[[#Phillips|Phillips (2003)]], s. 77.</ref>