Redigerer Vidkun Quisling (avsnitt)

== Forsvarsminister 1931–1933 ==
[[Fil:Peder Kolstad.jpg|miniatyr|upright|[[Bondepartiet]]s [[Peder Kolstad]] delte Quislings motvilje mot [[Arbeiderpartiet]], og tok ham med i [[Peder Kolstads regjering|sin regjering]] på anbefaling fra [[Thorvald Aadahl]], redaktør i ''[[Nationen]]''.]]
Etter at [[Johan Ludwig Mowinckel|Mowinckels]] [[Johan Ludwig Mowinckels andre regjering|Venstre-regjering]] gikk av i mai 1931 etter [[Lilleborgsaken]] gikk regjeringsoppdraget til [[Bondepartiet]], på tross av at de var Stortingets minste med kun 25 representanter. Regjeringen fikk en særdeles tøff start, med en rekke problemer arvet fra tidligere regjeringer: statsregnskapet for 1931 viste en alvorlig inntektssvikt, mens budsjettet for 1932–1933 var det laveste hittil i århundret.<ref name="Dahl(1991)-165-168" />

Quisling hadde som så mange andre statsråder i den nye [[Peder Kolstads regjering|Kolstad-regjeringen]] liten politisk eller parlamentarisk erfaring. Det var på anbefaling fra ''[[Nationen]]''-redaktør [[Thorvald Aadahl|Aadahl]] at statsminister [[Peder Kolstad]] valgte Quisling, som ikke engang var medlem av Bondepartiet. «Russland og vi»-artiklene hadde imidlertid imponert Bondeparti-ledelsen, og Quisling hadde en sterk administrativ bakgrunn fra tiden som diplomat og som Nansen-hjelper.<ref name="Dahl(1991)-166" />

''[[Arbeiderbladet]]'' angrep ham fra dag én, og omtalte utnevnelsen av forsvarsministeren som «ikke mindre enn en skandale». Nordisk Folkereisning skulle i utgangspunktet være en hemmelig organisasjon, men 28. mai ble organisasjonen kjent i offentligheten da ''Arbeiderbladet'' offentliggjorde bevegelsens program. Resten av pressen fulgte opp, og ''[[Dagbladet]]'' omtalte Quisling som «fascist». Avisen satte spørsmålstegn ved hvordan man kunne ta lederen for en slik bevegelse inn i regjeringen. Quisling gikk ut av Nordisk Folkereisning etter press fra Kolstad og andre ledende borgerlige politikere, men så lenge han nektet å kommentere organisasjonen og dens medlemmer offentlig, fortsatte angrepene i media.<ref name="Høidal(1988)-67" />

=== Menstadslaget og ishavsimperialisme ===
[[Fil:Arbeiderbladet Quisling.PNG|miniatyr|Vitsetegning i ''[[Arbeiderbladet]]'' 10. juni 1931. I samtiden fikk forsvarsminister Quisling skylden for å ha satt inn miltærstyrker i forbindelse med [[Menstadslaget]], men rollen hans har blitt noe nedtonet i nyere historieforskning.]]
Mesteparten av 1931 var norsk næringsliv lammet av en storkonflikt, og tre uker etter at den nye regjeringen tiltrådte, eskalerte situasjonen i Telemark. I Skien-Porsgrunn-området var stemningen hatsk mellom kommunister og sosialdemokrater, og i juni angrep en kommunistledet demonstrasjon streikebrytere og politi ved [[Norsk Hydro]]s anlegg på [[Menstad]]. «[[Menstadslaget]]», som hendelsen ble kjent som, førte til at regjeringen kom sammen for å diskutere om man skulle sette inn hæren for å gjenopprette ro og orden. Under regjeringskonferansene forholdt Quisling seg særdeles passiv, mens statsminister Kolstad og justisminister [[Asbjørn Lindboe|Lindboe]] tok den aktive rolle. Regjeringen vedtok å sette inn militære styrker, og forsvarsminister Vidkun Quisling iverksatte som fagstatsråd tiltakene. 

På tross av at det var andre i regjeringen som ivret for en militær løsning, var det Quisling som fikk skylden i offentligheten, og spesielt arbeiderpressen var kritisk. «Den halvfjollete forsvarsministeren har gått til alminnelig mobilisering i Telemark», skrev ''Arbeiderbladet'', og det var ikke før Lindboe publiserte sine memoarer i 1959 at offentligheten fikk et noe mer nyansert bilde av hendelsene sommeren 1931.<ref name="Dahl(1991)-169-172" />

Vanskelighetene fortsatte i regjeringen sommeren 1931. Norske fangstmenn hadde [[Grønlandssaken|tatt seg til rette]] på Øst-Grønland, der de i Norges navn hadde okkupert området og døpt det [[Eirik Raudes Land]]. Regjeringen tok i første omgang ikke okkupasjonen på alvor, men etter hardt press fra [[Grønlandslag]]ene ved [[Gustav Smedal]] og et hardkjør i ''[[Dagbladet]]'' besluttet regjeringen å godkjenne anneksjonen. Dette førte til stor strid i Stortinget, og Quisling ble igjen i media utpekt som en pådriver for den harde linje. Quisling forholdt seg imidlertid taus under regjeringsmøtene, og nevner ikke saken i sine private papirer.<ref name="Dahl(1991)-178" />

=== Pepperoverfallet, Quislings Stortingstale og maktkampen med Hundseid ===
[[Fil:Røverfilm.JPG|miniatyr|«[[Pepperoverfallet]]» 2. februar 1932 splittet det politiske Norge, og gjorde forsvarsminister Quisling enda mer omstridt i samtiden. ''Arbeiderbladet''s vinkling gikk ut på at Quisling var «politisk utilregnelig» og hadde «båret sig an som en gal mann», og foreslo å droppe den planlagte økningen av forsvarsbudsjett til fordel for å «utvide [[Gaustad sykehus|Gaustad]]».<ref name="utvide-Gaustad" />]]
5. februar 1932 var statsråd Quisling igjen på avisenes forsider. «Forsvarsminister Quisling utsatt for et mystisk overfall : Forsøk på spionasje i Forsvarsdepartementet», skrev ''[[Aftenposten]]'', mens ''Arbeiderbladet'' hadde en litt annen vinkling med overskriften «En røverfilm i Forsvarsdepartementet».<ref name="Hartmann(1970)-83" />

Det faktiske hendelsesforløpet var noe uklart, men Quisling hevdet at han var blitt overfalt i et konferanserom i Forsvarsdepartementet. Den ukjente gjerningsmannen skal ha kastet [[pepper]] i øynene hans og stukket ham med kniv, før han stakk av med en koffert med ukjent innhold. Quisling dro så hjem til Frogner, og meldte ikke saken til politiet før neste dag.<ref name="Hartmann(1970)-85" />

«[[Pepperoverfallet]]» ble vinterens store sak i pressen, og avisene hadde svært ulikt syn på episoden. [[Arbeiderpressen]] var kritisk og mente hele overfallet var iscenesatt av forsvarsministeren selv, mens ''Tidens Tegn'' og ''Nationen'' aktivt forsvarte Quisling. Debatten førte til at politiet offentliggjorde en mengde rapporter fra etterforskningen, og de tekniske sporene og vurderingene til de medisinsk sakkyndige [[Francis Harbitz]] og [[Peter Nicolay Bull]] viste seg å støtte Quislings versjon.<ref name="Dahl(1991)-194" /><ref name="Hartmann(1970)-86-87" /> Spekulasjonene fortsatte imidlertid, og Quisling selv var lite interessert i å kommentere saken, som aldri ble oppklart. Overfallet bidro imidlertid til en ytterlige [[Polarisering (politikk og samfunn)|polarisering]] rundt Quislings person, og diskusjonene rundt Quislings troverdighet fortsatte i årevis etterpå.<ref name="Dahl(1991)-195-199" />

{{Sitat|Jeg har her fotografier, gjenpart fra en revisjonsantegnelse, som en agent for den internasjonale kommunistiske ledelse har gjort i Norge. Hvad viser den? Den vises at den revolusjonære bevegelse i vårt land, den finansieres fra utlandet. De har i 1928–29 fått {{formatnum:500000}}&nbsp;kr av en utenlandsk makt. […] [D]et er dem som danner celler i vår hær og flåte, i våre fabrikker og forbereder alt til revolusjon og oprør. Jeg vil advare mot at man undervurderer denne fare. […]<br />
Hvad dernest angår Det norske Arbeiderparti, så sier man, det er ikke lenger revolusjonært. Men hvad er forskjellen mellem Det norske Arbeiderparti og Moskva-kommunistene? Det er den samme forskjell som mellom de gresk-katolske og de romersk-katolske. De gresk-katolske anerkjenner ikke paven i Rom, Arbeiderpartiet anerkjenner ikke paven i Moskva. Men de holder på [[Lev Trotskij|Trotsky]], en mann som er for rød selv for Russland. […]<br />
Det kan ikke være vanskelig å forutse, hvor dette fører hen, at hvis det ikke blir en forandring i dette, fører det før eller senere til en katastrofe. […]<br />
I den nødstilstand som vårt land nu er i, da mangfoldige medborgere og vårt hele samfund kjemper en hård kamp, blir det klarere og klarere for hver dag at der må gjøres noe for at ikke det hele skal endre med sammenbrudd. […]|Quislings innlegg i Stortingets trontaledebatt, 7. april 1932<ref name="Stortingsreferat8-1932" />|right}}
Etter at statsminister [[Peder Kolstad|Kolstad]] døde etter lengre tids sykeleie, overtok [[Jens Hundseid]] som regjeringssjef. Hundseid ønsket seg egentlig ny forsvarsminister, men etter at [[Jon Sundby]] hadde forsvart Quisling, ble han med videre i [[Jens Hundseids regjering|den nye regjeringen]].<ref name="Dahl(1991)-200" />

[[Trontalen (Norge)|Trontaledebatten]] ble spesielt opphetet dette året. Etter at arbeiderpartitoppene [[Johan Nygaardsvold]] og [[Børge Olsen-Hagen]] hadde vært svært kritisk til forsvarsministeren fra Stortingets talerstol 5. april – blant annet med henvisning til det påståtte pepperoverfallet – fikk Quisling anledning til å slå tilbake to dager senere. Quislings tale var særdeles oppsiktsvekkende, da han hevdet å ha dokumentasjon på at Arbeiderpartiet og kommunistene stod i hemmelig ledtog med sovjetrusserne for å ta over makten i en væpnet revolusjon.<ref name="Hartmann(1970)-104-105" /> Talen ble en politisk bombe. 

Store deler av den borgerlige opinionen støttet Quisling, og det haglet inn med brev og støtteerklæringer. Industrilederen [[Thorry Kiær]] skrev at «første runde gikk i Deres favør», mens forfatteren [[Johan Bojer]] skrev at «jeg kan ikke tilbakeholde min begeistring».<ref name="Dahl(1991)-205" /> I de politiske miljøene var imidlertid mottagelsen mer blandet. Både ledelsen i Arbeiderpartiet og i de borgerlige partiene ønsket at den påståtte dokumentasjonen måtte offentliggjøres og granskes av en spesialkomité satt opp av Stortinget. Dessuten var det oppsiktsvekkende at den påståtte revolusjonære virksomheten hadde fått pågå i lang tid uten at myndighetene hadde tatt affære &ndash; dette slo kun tilbake på Quisling selv. «Nu har De ødelagt alt for Dem selv», hvisket [[Johan Ludwig Mowinckel|Mowinckel]] til Quisling da han gikk ned fra talerstolen.<ref name="Dahl(1991)-206" />

Stortingets spesialkomité satte straks i gang arbeidet med å gå igjenom Quislings dokumentasjon. Dokumentene var i hovedsak fra Forsvarsdepartementet, samlet inn av den militære etterretningstjenesten. Quisling la frem store mengder skriftlig materiale, men dokumentene stod hver for seg svakt, og det var alt i alt svært tynne bevis for Quislings sterke påstander. Avhørene med ledende arbeiderpartipolitikere ledet heller ikke til noe håndfast. Likevel falt komiteens borgerlige flertall i sin konklusjon ned på at forsvarsministeren hadde belegg for sine påstander. Arbeiderpartiets mindretall slaktet imidlertid Quisling og etterretningstjenesten, og krevde at «Generalstabens efterretningsvirksomhet som indrepolitisk spioncentral bringes til ophør».<ref name="Dahl(1991)-208-213" /> Quisling selv anså komiteens rapport som en seier for eget syn, men i senere taler til Stortinget var han noe mer moderat i sin kritikk av [[Bolsjevik|bolsjevismen]].<ref name="Dahl(1991)-215-216" />

Forholdet mellom Quisling og Hundseid var alt annet enn godt. Hundseids forsøk på å skifte ut forsvarsministeren hadde skapt et voldsomt motsetningsforhold, og stats- og forsvarsministeren kom til å danne to motpoler i regjeringen. Dette gjorde at Quisling forfattet en lang rekke notater som han sendte til de andre statsrådene, og disse omfattet både angrep mot statsministeren og Quislings egne tanker og idéer, men førte bare til undring innad i regjeringen.<ref name="Brevig-18" /> Sannsynligvis forsøkte Quisling å utmanøvrere Hundseid og overta formannsvervet i Bondepartiet selv, og i forbindelse med den såkalte [[Kullmann-saken]] gikk Quisling så langt at han den 20. november skriftlig bad Hundseid gi opp statsministerposten. På tross av dette åpenbare angrepet lyktes ikke Hundseid med å skyve Quisling ut av regjeringen, noe som tyder på at Quisling hadde en sterk posisjon innad i partiet. Da Hundseid ble gjenvalgt som partiformann 9. mars, var det imidlertid klart at partiet hadde tatt stilling i lederspørsmålet, og 24. mars sendte Quisling et brev til Bondepartiets stortingsgruppe der han erklærte at Hundseid hadde «forkludret partiets politikk» og at han dermed valgte å tre ut av partiet.<ref name="Brevig-27" />