Redigerer Vestromerriket (avsnitt)

=== Indre uro ===
[[Fil:Roman Empire under Majorian (460 CE).png|thumb|Vestromerriket under [[Majorian]]us i 460. I løpet av hans fire år lange styre fra 457 til 461 greide Majorianus med hell å gjenopprette Vestromerrikets autoritet i Hispania og det meste Gallia. Til tross for hans prestasjoner, varte romersk styre i vest mindre enn to tiår.]]

[[Valentinian III]] følte seg skremt av Aëtius, og senatoren [[Petronius Maximus]] og kansleren Heraclius overtalte ham til å bli med i en sammensvergelse for å drepe generalen. Da Aëtius var i Ravenna for avgi finansiell rapport, hoppet brått keiseren opp og erklærte at han ikke lenger ville være offer for Aëtius’ fordrukne fordervelser og anklaget ham for å stjele riket fra ham. Aëtius forsøkte å forsvare seg, men Valentinian trakk sverdet og stakk den våpenløse Aëtius i hodet. Han ble drept på stedet.<ref>Given (2014), s. 126.</ref> Den 16. mars det påfølgende året ble Valentinian selv myrdet av tilhengerne av den døde generalen, muligens fremmet av Petronius Maximus. Da det var ingen igjen av det [[theodosiske dynasti]] i vest, utropte Petronius Maximus seg som keiser i den påfølgende urolige tiden .<ref>Given (2014), s. 128.</ref>

Petronius var ikke forberedt på ta kontroll over et betydelig svekket og ustabilt rike. Han brøt forlovelsen mellom Hunerik, sønn av vandalkongen Gaiserik, og Eudocia, datter av Valentinian III, for isteden tvinge henne til å gifte seg med hans egen sønn. Det ble sett på som en rettmessig grunn til krig av kong Gaiserik. Han samlet flåten og seilte til Italia for å angripe Roma. Petronius og hans tilhengere forsøkte å flykte ved synet av vandalene, men ble steinet til døde av en rasende menneskemengde utenfor byen. Han hadde styrt i kun 11 uker.<ref>Bury (2005), s. 324–325.</ref> Da vandalene sto ved byens porter anmodet pave Leo I om at Gaiserik ikke ødela den gamle byen eller myrdet dens innbyggere. Gaiserik ga sitt løfte og byens porter ble åpnet. Selv om vandalkongen holdt sitt løfte ble store mengder med kostbarheter stjålet og kulturelle monumenter av stor betydning, slik som tempelet for Jupiter Optimus Maximus ble ødelagt. Hvor alvorlig plyndringene og herjingene til vandalene var i de to ukene de var i byen, er omdiskutert, men var uansett langt mer enn da vestgoterne 3 dagers herjinger i 410.<ref>Heather (2000), s. 379.</ref>

[[Avitus]], den mest framstående generalen etter Aëtius, ble utropt som keiser av den vestgotiske kongen [[Teoderik II av vestgoterne|Teoderik II]] og ble akseptert som det av det romerske senatet. Til tross for støtte i de galliske provinsene og av vestgoterne, ble Avitus mislikt av folket i Italia grunnet den pågående matmangelen som var påført av vandalene, og for å benytte en keisergarde bestående av vestgotere. På grunn av press oppløste han keisergarden, og da grep general [[Ricimer]], som selv var av [[Svebere|svebisk]] opprinnelse, muligheten til å avsette Avitus, noe som var en populær handling. Etter at Avitus var avsatt valgte ikke den østromerske keiser [[Leo I (keiser)|Leo I]] å utrope en ny vestromersk keiser. Etter at den framstående general [[Majorian]]us beseiret en invasjon av [[Alamannerne|alamannere]], ble han utropt av hæren som ny keiser i vest, og til sist fikk han også godkjennelse av keiser Leo i Konstantinopel .<ref name="Majorian">Mathisen, Ralph W.: [http://www.roman-emperors.org/major.htm «Majorian - De Imperatoribus Romanis»], ''Roman Emperors''</ref>

Majorianus var den siste vestromerske keiser som forsøkte redde Vestromerriket med egne militære styrker. Han forsøkte å styrke den vestromerske hæren med å rekruttere et stort antall barbarere som leiesoldater, blant dem gepidere, østgotere, [[rugiere]], burgundere, hunere, bastarnere, svebere, skytere, alanere og andre, og bygget to flåter, en ved Ravenna, for å bekjempe den sterke flåten til vandalene. Han ledet personlig hæren for føre krig i Gallia, og etterlot Ricimer for å håndtere Italia. De galliske provinsene og [[det vestgotiske rike]] hadde gjort opprør som et resultat av at Avitus var blitt avsatt og nektet å anerkjenne Majorianus som den rettmessige keiser. I [[slaget ved Arelate]] beseiret Majorianus vestgoterne under Teoderik II. Vestgoterne ble tvunget til å overgi sine store besittelser i Hispania og gå tilbake til sin tidligere status som foederati. Han dro deretter opp elvedalen til [[Rhône]] og beseiret burgunderne og gjenerobret den opprørske byen Lugdunum (dagens [[Lyon]]). Da Gallia igjen var under romersk kontroll, vendte Majorianus oppmerksomheten mot vandalene i nordlige Afrika. Ikke bare var vandalene en trussel mot kysten av Italia og handelen i Middelhavet, men provinsen var vital for matforsyninger i Italia, særlig Roma. Majorianus begynte ved å gjenerobre Hispania for å bruke landet som base for gjenerobringen av Afrika. Gjennom hele 459 drev han krig mot sveberne i nordvestlige Hispania.<ref name="Majorian"/>

Vandalene begynte i økende grad å frykte en romersk invasjon. Kong Gaiserik forsøkte å forhandle fram en fredsavtale, men det ble avslått av Majorianus. Etter dette herjet Gaiserik i [[Mauretania]], deler av hans egne områder, da han fryktet at romerne ville gjøre landgang der fra Hispania. Etter at keiseren hadde tatt kontrollen over Hispania, hadde han til hensikt å benytte flåten stasjonert ved kysten av den spanske provinsen Carthaginiensis til å angripe vandalene. Før det skjedde ble flåten ødelagt, etter sigende av forrædere betalt av vandalene. Uten en flåte måtte Majorianus oppgi invasjonsplanene og inngå en fredsavtale med Gaiserik. Han oppløste deler av hæren, og hadde planlagt å reise tilbake til Roma for å sette i gang politiske reformer, men stoppet i Arelate underveis. Her ble han avsatt og arrestert av Ricimer, som hadde samlet betydelig støtte hos den aristokratiske opposisjonen. Etter fem dager med tortur ble han halshogd i nærheten av elven [[Staffora|Iria]].<ref name="Majorian"/>