Redigerer Vennskap (norrønt) (avsnitt)

== Fosterskap ==
Blant konger og andre stormenn var det vanlig å sette bort noen av barna, spesielt sønnene, til oppfostring. De som fostret opp kongsbarn eller høvdingbarn var selv av gode [[ætt]]er, men ofte av litt lavere rang enn familien til barna de fostret opp. Når en høvding eller konge satte barnet sitt til oppfostring, var det en tillitserklæring til ham som skulle fostre opp barnet. Fosterfaren/fosterfamilien skulle da ta seg av barnet, samtidig som de da kom i et vennskapsforhold til barnets far. Barnet som vokste opp hos fosterfamilie, fikk gjerne et like sterkt forhold til disse som til sin egen familie. Fosterskap var trolig den sterkeste formen for allianse som fantes - både vennskap og familie i ett.

Det finnes mange eksempler på norske konger og høvdinger som satte barna sine til oppfostring. Et kjent eksempel, er den engelske kong [[Adalstein av England|Adalsteins]] oppfostring av [[Harald Hårfagre]]s sønn [[Håkon Adalsteinsfostre|Håkon]]. Håkon ble kalt Adalsteinsfostre på grunn av sin oppvekst i [[England]]. Kong Adalstein skal ha hatt flere europeiske kongssønner til oppfostring ved hoffet sitt. Snorre påstår i [[Harald Hårfagres saga]] at Harald skal ha lurt Adalstein til å oppfostre Håkon, men dette kan godt være en konstruksjon av Snorre.<ref>Jon Vidar Sigurdsson (2008): 88-89</ref>