Redigerer Umesamisk (avsnitt)

==Ortografi==
På tross av en litterær tradisjon som går tilbake til 1668,<ref name="Qvigstad1889"/> fikk ikke umesamisk et offisielt skriftspråk (ortografi) før i 2016. Også pitesamisk fikk en offisiell ortografi relativt sent, nemlig den 20. august 2019.<ref name="Hofman2019"/> Men pitesamisk har ingen litterær tradisjon på samme måte som umesamisk; den første boken på pitesamisk utkom den 7. mars 2020.<ref name="NRKSápmi2020"/><ref name="Somby2020"/>
[[Fil:Pekka sammallahti.jpg|thumb|Den finske språkforskeren [[Pekka Sammallahti]] (1947–) var en annen aktør i skapelsen av umesamisk ortografi.{{byline|Foto: Skuolfi|15. april 2007}}]]
En uoffisiell umesamisk ortografi ble en stund tatt i bruk lokalt i Sverige, deriblant av kommunene Umeå og Lycksele. Den første ortografien for umesamisk ble utarbeidet i 1998 i samband med et dokumentasjonsprosjekt for stedsnavn.<ref name="von Gertten2015_49"/>

I 1999 foreslo [[Sametinget (Sverige)|det svenske sametinget]] et offisielt umesamisk skriftspråk. Forslaget ble lagt frem for [[FN]] den 28. januar 2000.<ref name="FN2000"/>

Den 27. april 2010 ble den uoffisielle lokale ortografien godkjent av den samiske språknemnden ''Sámi giellalávdegoddi'' i [[Karasjok]].<ref name="Sametinget2010"/> Den 26. februar 2014 ble ortografien også godkjent av Sametingets språknemnd i Umeå.<ref name="Eira2014"/><ref name="Svradio2014"/>

Styret i Samiskt Parlamentariskt Råd (SPR) besluttet 27. juli 2012 å innrette en yrkes- og ressursgruppe for samisk. Gruppen heter ''Sámi Giellagáldu'' og erstattet samisk språknemd. En arbeidsgruppe, hvis oppgave var å godkjenne umesamisk ortografi, ble overført fra SPR til ''Sámi Giellagáldu'' den 31. desember 2015.<ref name="Arbeidsgruppe2016"/>

Umesamisk arbeidsgruppe bestod av Henrik Barruk (1961–) og [[Olavi Korhonen]] (1938–) fra Sverige, [[Ole Henrik Magga]] (1947–) fra Norge, og [[Pekka Sammallahti]] (1947–) fra Finland.<ref name="Sameradion2016a"/> Arbeidsgruppen hadde fire møter: I [[Stockholm]] 20. mai 2015, i [[Kautokeino]] 19. august 2015, i Umeå 28. januar 2016 og i Lycksele 26. april 2016.<ref name="Arbeidsgruppe2016"/> I Lycksele undertegnet de en sluttrapport, og under en historisk seremoni på ''Gammplatsen'' i Lycksele, ble umesamisk et offisielt skriftspråk.<ref name="Sameradion2016"/><ref name="Sámediggi2016"/>

{|
|-
| width="250" valign="top" |
{| class="wikitable" style="text-align: center;"
! Bokstav
! Fonem(er)
|-
| [[A]] a
| {{IPA|/ʌ/}}
|-
| [[Á]] á
| {{IPA|/ɑː/}}
|-
| [[B]] b
| {{IPA|/p/}}
|-
| [[D]] d
| {{IPA|/t/}}
|-
| [[Đ]] đ
| {{IPA|/ð/}}
|-
| [[E]] e
| {{IPA|/e/}}, {{IPA|/eː/}}
|-
| [[F]] f
| {{IPA|/f/}}
|-
| [[G]] g
| {{IPA|/k/}}
|-
| [[H]] h
| {{IPA|/h/}}
|-
| [[I]] i
| {{IPA|/i/}}
|-
| [[Ï]] ï
| {{IPA|/ɨ/}}
|-
| [[J]] j
| {{IPA|/j/}}
|-
| [[K]] k
| {{IPA|/hk/}}, {{IPA|/k/}}
|-
| [[L]] l
| {{IPA|/l/}}
|-
| [[M]] m
| {{IPA|/m/}}
|}

| width="250" valign="top" |

{| class="wikitable" style="text-align: center;"
! Bokstav
! Fonem(er)
|-
| [[N]] n
| {{IPA|/n/}}
|-
| [[Ŋ]] ŋ
| {{IPA|/ŋ/}}
|-
| [[O]] o
| {{IPA|/o/}} (bare i diftonger)
|-
| [[P]] p
| {{IPA|/hp/}}, {{IPA|/p/}}
|-
| [[R]] r
| {{IPA|/r/}}
|-
| [[S]] s
| {{IPA|/s/}}
|-
| [[T]] t
| {{IPA|/ht/}}, {{IPA|/t/}}
|-
| [[Ŧ]] ŧ
| {{IPA|/θ/}}
|-
| [[U]] u
| {{IPA|/u/}}, {{IPA|/uː/}}
|-
| [[Ü]] ü
| {{IPA|/ʉ/}}, {{IPA|/ʉː/}}
|-
| [[V]] v
| {{IPA|/v/}}
|-
| [[Y]] y
| {{IPA|/y/}}
|-
| [[Å (bokstav)|Å]] å
| {{IPA|/o/}}, {{IPA|/ɔː/}}
|-
| [[Ä]] ä
| {{IPA|/ɛː/}}
|-
| [[Ö]] ö
| {{IPA|/œ/}} (bare i diftonger)
|}

|}

Vokallengden går ikke frem av bokstavene ⟨u⟩, ⟨ü⟩ og ⟨å⟩, men lange vokaler indikeres av en [[makron]], en [[diakritisk tegn|diakritisk]] ¯ plassert over en vokal (⟨ū⟩, ⟨ǖ⟩ og ⟨å̄⟩). I eldre ortografier, ble lengden indikert med en dobbel vokal.<ref name="Arbeidsgruppe2016"/>

Både lange og overlange konsonanter skrives med en dobbel konsonant-bokstav. Overlange konsonanter er indikert med en vertikal linje: ⟨bˈb⟩, ⟨dˈd⟩, etc.<ref name="Arbeidsgruppe2016"/>

===Vokalfonemer med ulik ortografi===
 
I fem tilfeller kan samme vokalfonem skrives på ulike måter. To av dem er diftongene /uo/ og /ie/. I eksempel (1) er de en faktor som bestemmer om konsonantsentrum er overlangt eller ikke. I slike tilfeller anvendes særskilte, alternative stavelser. Stavelsen av /uo/ og /u/ påvirkes også av om omlyden /ie/ er en [[lateral]]. Dette ser vi av eksempel (2). Noe lignende kan sies om variasjonen mellom ⟨i⟩ og ⟨ï⟩ i eksempel (3). Anvendelsen av ⟨ï⟩ er noe inkonsekvent, noe som understreker poenget til den engelske språkforskeren [[Robert M. W. Dixon]] (1939–) om å være måtefull med diakritiske tegn (se avsnitt nedenfor). Den ventede stavelsen i eksempel (3) hadde vært med ⟨ï⟩. Eksemplene nedenfor ble funnet i ulike historiske tekster.<ref name="von Gertten2015_52"/>

{| class="wikitable" style="text-align: center;"
! #
! Ord
! Betydning
|-
|(1) 
|vuassa /ˈvuos’səә/ [ˈʋuas’səә]
| «sekk»
|-
|(2) 
|tjuöhtie /ˈʧuohtie/ [ˈʧʉɛhtie]
| «hundre»
|-
|rowspan="2"|(3) 
|ihkabe /ˈihkəәpəә/ [ˈɨhkəәbəә]
| «kanskje»
|-
|ïhká /ˈihkaa/ [ˈɨhkaa]
| «selv om»
|}

Aller mest varierer likevel lateralvokalen /əә/, som påvirkes av den etterfølgende konsonanten. I eksempel (9) skrives den foran /j/ som ⟨i⟩, mens den i eksempel (4) skrives ⟨u⟩ foran /v/ eller finalt /p/. Det viser hvordan uttalen kan variere med omgivelsene. I andre omgivelser kan den påvirkes av vokalsentrum.<ref name="von Gertten2015_52"/>

Ofte anvendes bare /e/ etter en fremre vokal eller /ʉ/, som vist i eksemplene  (5) og (6). I andre tilfeller anvendes den etter <a>.  Dette ser vi av eksempel (10). Detta ligner også variasjon i uttalen, men er ikke alltid like konsekvent. Dersom det er et ord med to føtter blir ofte <e> ut att anvendt uansett, noe vi ser av eksempel  (7). Iblant skrives ikke vokalen, men står mellom to toneløse konsonanter og uttales ikke. Dette ser vi av eksempel (9). Da blir alltid den etterfølgende konsonanten stavelsebærende. Det gjelder også midt inne i ord.<ref name="von Gertten2015_52"/>

{| class="wikitable" style="text-align: center;"
! #
! Ord
! Betydning
|-
| (4)
|sjaddub /ˈʃat’təәp/ [ˈʃat’tʉp]
| «jeg blir»
|-
| (5)
|älggen /ˈeel’kəәn/ [ˈɛɛlkkəәn]
| «de begynte»
|-
| (6)
|júhten /ˈjʉhtəәn/ [ˈjʉhtn̩]
| «de flyttet»
|-
| (7)
|vuajdnájame /ˈvuojtnaajəәməә/ [ˈʋuajtnaajaməә]
| «[har] fått syn på»
|-
| (8)
|nålggsit /ˈnol’kəәsəәt/ [ˈnol ks̩ əәt]
| «å prate»
|}

På lignende måte ser det ut å fungere i vokalmargo. I eksempel (5) skrives /əә/ som ⟨i⟩ foran /j/, /s/ og /t/. og som ⟨u⟩ foran /v/ og /p/. Dette ligner også på variasjonene til uttalen. Likevel virker det som at vokalen konsekvent skrives <e> ved ordets slutt, noe vi ser av eksempel (9), og ellers med <a>, noe vi ser av eksempel (10). En så konsekvent uttalevariasjon har likevel ikke blitt funnet. Liksom en lateral skrives ikke vokalen, hvis den står mellom to toneløse konsonanter og faller dermed bort. Dette ser vi av eksempel (11). Også da kompenseres det av at en av konsonantene blir stavelsesbærende.<ref name="von Gertten2015_52"/>

{| class="wikitable" style="text-align: center;"
! #
! Ord
! Betydning
|-
| (9)
|lágijde /ˈlaakəәjtəә/ [ˈlaagijdəә]
| «lovene» (akkusativ)
|-
| (10)
|iednaman /ˈiet’nəәməәn/ [ˈiettnəәməәn]
| «jordens»
|-
| (11)
|gårádh /ˈkooraatəәh/ [ˈkoraat̩ h]
| 
|}

===Konsonanter med ulik ortografi===
Plosiver og afrikater er konsonanter som kan representeres med ulik ortografi. Plosiver skrives ofte med ⟨b⟩, ⟨d⟩ og ⟨g⟩ både i initium, konsonantsentrum og konsonantmargo, noe vi ser av eksempel (12). Unntaket er når de står i en konsonantgruppe, etter en toneløs konsonant. Det gjelder også når den toneløse konsonanten er en /h/ som ikke blir skrevet, som vi ser av eksempel (13).<ref name="von Gertten2015_53"/>

{| class="wikitable" style="text-align: center;"
! #
! Ord
! Betydning
|-
|(12) 
|báguojde /ˈpaakuojtəә/ [ˈpaaguojtəә]
|«flere ord» (akkusativ)
|-
|(13) 
|guvkietit /ˈkuvhkiehtəәt/ [ˈkuvhkiehtɨt]
| «å kauke»
|}

I noen få tilfeller er de skrevet med ⟨p⟩, ⟨t⟩ og ⟨k⟩ i initium. Det gjelder dels i konsonantgrupper, men er ganske uvanlig, og i visse låneord.<ref name="von Gertten2015_53"/>

{| class="wikitable" style="text-align: center;"
! #
! Ord
! Betydning
|-
|(14) 
|pruvvien /ˈpruvvien/ [ˈprʉvvien]
|«en kompis»
|-
|(15) 
|káhva /ˈkaahvəә/ [ˈkaahfəә]
| «kaffe»
|}

Lengde representeres alltid av konsonantdobling. For de tegn som skrives som [[digraf]]er, er det alltid det første tegnet som dobles, noe vi ser av eksempel (16). Unntaket til dette er affrikatene /ʦ/ og /ʧ/, som i stedet skrives som en <d>, fremfor <ts> eller <tsj>. Dette ser vi av eksempel (17). Unntaket er når den følger etter en toneløs konsonant. Det er ingen forskjell i skrift mellom lange og overlange konsonanter utenfor konsonantgrupper, og begge disse skrives med to konsonanter. Likevel er det for visse ord mulig å se forskjell på lange og overlange konsonantsentrum dersom vokalen er /ie/ eller /uo/.<ref name="von Gertten2015_53"/>

I konsonantgrupper er det som regel det siste elementet som dobles når gruppen er lang. Den eneste konsonanten det ikke ser ut til å gjelde er /s/, som vi ser av eksempel (19), og altså ikke /h/, selv om også dette elementet forlenges i sterkstadium.<ref name="von Gertten2015_53"/>

{| class="wikitable" style="text-align: center;"
! #
! Ord
! Betydning
|-
|(16) 
|rássjuo /ˈraaʃʃuo/ [ˈraaʃʃuo]
|«regn»
|-
|(17) 
|vádtsiet /ˈvaat’ʦiet/ [ˈvaat’ʦiet]
|«å gå»
|-
|(18) 
|luossa /ˈluossəә/ [ˈluossəә]
|«laks»
|-
|(19) 
|gasskuo /ˈkas’kuo/ [ˈkasskuo]
|«midten»
|}

Også i skrift er /h/ et særtilfelle. Fonemet blir ikke skrevet inne i konsonantgrupper i konsonantsentrum, eller foran en plosiv i konsonantmargo, som vi ser av eksempel (13).<ref name="von Gertten2015_54"/>

===Andre forhold===
Korhonen og Barruk nevner et særunntak i ortografien, nemlig sammensetninger av en dobbel plosiv fremfor en [[nasal]], der skillet mellom langt og overlangt konsonantsentrum ikke høres. I dette tilfelle er en skrevet tekst ikke «pedagogisk meningsfull».<ref name="Korhonen2010_9"/> Denne bokstavkombinasjonen forekommer imidlertid ikke i det historiske tekstmateriale.<ref name="von Gertten2015_54"/>

På et språkseminar om umesamisk i 2007 ble det rapportert at «en grunnleggende fremgangsmåte er at man skal skrive forskjellig det man sier forskjellig», og en slik variasjon preger også det skrevne materiale. I majoriteten av tekstene er stavemåten uansett tilpasset de østlige dialektene, med forekomsten av fonemet /đ/, ofte innskutte plosiver fremfor nasal og fullstendig stadieveksling. Det gjenstår å se om dette er en skriftlig trend.<ref name="von Gertten2015_54"/>

En viss inkonsekvens forekommer ved skriving av /h/ + plosiv, som også i sterkstadium noen ganger skrives svakt. Dette ser vi av eksempel (20):<ref name="von Gertten2015_54"/>

{| class="wikitable" style="text-align: center;"
! #
! Ord
! Betydning
|-
|rowspan="2"|(20) 
|dahkat /ˈtah’kəәt/ [ˈtahkəәt]
|«å gjøre»
|-
|gúhkkie /ˈkuh’kie/ [ˈkʉhkie]
|«lang»
|}

===Forslag til forbedring av ortografien===
Språkforskeren Daniel Zakarias von Gertten (1985–) foreslo i 2015 en forbedring av den umesamiske ortografien. Han viste til at Dixon (2010) nevner visse prinsipper om hvordan en ortografi bør se ut. Forskjeller i uttalen må også vises i skriften, hovedsakelig ved at et tegn representerer hver lyd. Man bør unngå varianter av samme fonem, og bør også unngå digrafer. Man bør også være forsiktig med diakritiske tegn. Derfor er [[det latinske alfabet]] et godt utgangspunkt for et nytt skriftsystem.<ref name="von Gertten2015_49"/><ref name="Dixon2012"/>

Tradisjonelle skriftspråk overser noen ganger viktige detaljer. Derfor er det viktig at ikke skriftspråket påvirker den fonologiske analysen, og derfor anvender språkvitenskapelige tekster ofte en annen ortografi enn den som anvendes av språkets talere.<ref name="von Gertten2015_49"/><ref name="Dixon2012_287"/>

Den nåværende umesamiske ortografien viser ikke alle skiller i uttale, deriblant av lengden på vokalene /o/, /u/ og /ʉ/. Det er heller ikke mulig å forstå vokalenes lengde utfra de etterfølgende konsonantene, for eksempel i uttalen av ord som <code>/ˈmoottie/</code> - måddie, «adskillelige» og <code>/ˈlot’tie/</code> - låddie, «fugl». Det finnes heller ingen konsekvens i hva ulike tegn betyr. En [[akutt aksent]] over en <a> betyr at vokalen er lang, mens samme tegn ovenfor en ⟨u⟩ hentyder til en fremre omlyd eller et annet fonem. En lignende proplematikk ser vi når både <a> og <e> anvendes for /əә/ i ulike posisjoner.<ref name="von Gertten2015_54"/><ref name="von Gertten2015_55"/>

Prinsippet om at det skal være et tegn for hver lyd, brytes når man har både ⟨b⟩ og ⟨p⟩ for /p/, <d> og <t> for /t/, samt <g> og <k> for /k/. De blandes imidlertid ikke sammen med noen andre lyder; tvert imot kan dette være til hjelp for svensktalende. Det samme kan også sies om allofonen /əә/ foran /v/ eller /j/, og hvordan vokalsentrum påvirkes av ie- og e-omlydene. Ortografien bærer således preg av å være utformet på et svensktalende område.<ref name="von Gertten2015_55"/>

I den hensikt å gjøre lengden på vokalsentrum synlig, og skape konsekvens i anvendelsen av lateraler og akutte aksenter, er det skapt to uoffisielle ortografier. Den ene er foreslått av Sammallahti<ref name="Sammalahti"/> og den andre av von Gertten.<ref name="von Gertten2015_55"/>

Sammallahti skrev lange lokaler med doble tegn, og vokalene lå dermed nærmere svensk og sørsamisk ortografi. På denne måte ble /ʉ(ʉ)/ skrevet som <u(u)>, /u(u)/ skrevet som <o(o)> og /o(o)/ skrevet som <å(å)>. Lateralen /əә/ skriver Sammallahti også ⟨i⟩ og ⟨u⟩ i de samme fonologiske omgivelser (han analyserer dem som egne fonem). Det gjør at begge to skrives med <e>. De samme prinsipper gjelder /əә/ i vokalmargo. Han har også et annet system för konsonanter, der /h/ alltid skrives og kan dobles i konsonantgrupper, der overlangt segment markeres med <’> i lengde tre, og der lengden vises på en annen måte for plosiver, eksempelvis <gk(k)>.<ref name="Sammalahti"/>

Den alternative ortografien til von Gertten bygger for en stor del på den offisielle ortografien. Også der er det i de rundede vokalene att de flesta forskjeller viser sig. Der skrives fortsatt lang /oo/ med <å>, og den korte varianten skrives <o>. Kort /u/ skrives med ⟨u⟩, mens /uu/ skrives med <ú>, for å være konsekvent med anvendelsen av akutt aksent. Bokstavene /ʉʉ/ skrives som <ʉ̍>. Lateralen /əә/ skrives i vokalmargo alltid med <a>, også når den ikke uttales, og ingen unntak gjøres for når konsonantlengde skrives eller ikke.<ref name="von Gertten2015_56"/>

Nedenfor presenteres tre tekster som eksempel. Den første (A) er hentet fra Schlachters ''Wörterbuch des Waldlappendialekts von Malå und Texte zur Ethnographie'',<ref name="Schlachter1958" /> den andre (B) er hentet fra hjemmesiden til Sorsele kommune og den tredje er fra oversettelsen av ''Guktie Ubmeje súgij stađđane sjaddij''.<ref name="Blomqvist2014"/> Disse er gjengitt i form av en fonologisk analyse (1), den nåværende ortografien (2), ortografien til Sammallahti (3) og ortografien til von Gertten (4).<ref name="von Gertten2015_56"/>

{| class="wikitable" style="text-align;"
! #
! Tekst
|-
|A1
|/uuv’təәləә muv mujh’tieməәn paaliestəә, tie taahtəә kaajh’kəә maalaahkəә suak’nuo kuvləәj
aarviehuv’raajəә. Die koovnəәj taastie paalkies nuorhtəәs maavəәsjaavrie piktəә jah pijjieləә veerəәj
vuostəәk kieđ’kʉvriepuovđəәn jah navaaj pihʧəәkəәn jilliele hierraavaarien jah die
aarviehuv’raajəә/
|-
|A2
|Uvddale muv mujttieman bálieste, die dáhta gájkka Máláhke [det vanlige er Máláge] suaknnuo guvlij
Árviehuvrráje. Die gåvnij dástie bálgies nuortas Mávasjávrie bikta jah bijjiele värij vuostak
Geäđggúvriebuovđan jah naváj Bihtjagan jilliele Heärrávárien jah die Árviehuvrráje.
|-
|A3
|Oovddele mov mojhhtiemen baalieste, dia daahte gaajhhke Maalahke suaknnoe govlij
Aarviehovrraje. Die gååvnij daastie baalgies nuarhtes Maavesjaavrie bikte jah bijjiele veerij
vuastak Geađkkuvriebuavđen jah navaj Bihtjegen jilliele Hearravaarien jah dia
Aarviehovrraje.
|-
|A4
|Úvddala muv mujttieman bálieste, die dáhta gájkka Máláhka suaknnuo guvlij
Árviehuvrrája. Die gåvnij dástie bálgies nuortas Mávasjávrie bikta jah bijjiela värij vuostak
Geäđggʉvriebuovđan jah naváj Bihtjagan jilliela Heärrávárien jah die Árviehuvrrája.
|-
|B1
|/tuv kommuvnəәn viel’kuokəәsvuohtəә lie taajđiehtit uđđəә laakəәn jah jijʧəәt riektaaj bij’rəә.
rijkəәn ʉnniepəәlohkuoh kel’kəәh aaj sierrəә sijjəәj roođđəәʃaməәtoohkəәjtəә siep’rəәt jah vujtnəәsijtəә
oosiev vaal’tiet, mah jijʧəәsəә vyj’jəәrijtəә peejtnəәh/ 
|-
|B2
|Duv kommuvnan veälgguogisvuohta leä dájđietit uđđa lágan jah jijtjat riektáj bijrra.
Rijkan únniebelåhkuoh gelggh áj sierra sijjij råđđasjemedåhkijde seäbrrat jah vujdnasijde
åsiev válddiet, mah jijtjase vyjjarijde bäjdneh.
|-
|B3
|Dov kåmmovnen vealggoegisvuahte lea daajđietit ođđe laagen jah jijtjet riaktaj bijrre.
Rijken unniebelåhkoeh gelggh aaj sierre sijjij rååđđesjemedååhkijte seabrret jah vojtnesijte
ååsiev vaalddiet, mah jijtjese vyjjerijte beejtneh.
|-
|B4
|Duv kommuvnan veälgguogisvuohta leä dájđiehtit uđđa lágan jah jijtjat riektáj bijrra.
Rijkan ʉnniebelohkuoh gelggah áj sierra sijjij råđđasjamadåhkkijda seäbrrat jah vujdnasijda
åsiev válddiet, mah jijtjasa vyjjarijda bäjdnah.
|-
|C1
|/aktəәn paalien staađəәn kaajh’kəә oojvaalaatʧəәh tjoohkəәnin jah jih’təәh: tjuovvəәriihpie kʉjht
mij’jəәn staađəәp tolləәstəә kaajuot jah tan tehtəә kal’kəәpəә sʉʉkəәjtəә ʃattəәtah’tiet. kaatəәnəәj
koop’pəәʧaahkəәtəә pieliestəә sʉʉkəәjtəә ʦikkəәpəә mah stoopuojtəә luovəәs tolləәstəә kojjəәh./
|-
|C2
|Aktan bálien stáđan gájkka åjváladtjh tjåhkanin jah jehtth: Tjuovvarehpe gújt mijjan
stáđub dållaste gájuot jah dan dehte galggabe súgijde sjaddadahttiet. Gátanij gåbbatjáhkade
bielieste súgijde tseggebe mah ståbuojde luovas dållaste gåjjh.
|-
|C3
|Akten baalien staađen gaajkke ååjvaladtjh tjååhhkenin jah jehtth: Tjuavverehpe gujt
mijjen staađub dålleste gaajoet jah dan dehte galggebe suugijte sjaddtedahhtiet. Gaatenij
gååbbpatjaahhkede bielieste suugijde tseggkebe mah stååboejde luaves dålleste gååjjh.
|-
|C4
|Aktan bálien stáđan gájkka åjváladtjh tjåhkkanin jah jehtth: Tjuovvarehpe gʉjt mijjan
stáđub dollasta gájuot jah dan dehte galggaba sʉ̍gijda sjaddadahttiet. Gátanij
gåbbatjáhkkada bieliesta sʉ̍gijde tseggaba mah ståbuojda luovas dollasta gåjjah.
|}