Redigerer Tysklands opprustning i 1930-årene (avsnitt)

=== Opprustning av hæren ===
For rustningstiltakene i året [[1933]] gjaldt fortsatt ''det andre opprustningsprogrammet''. Da man ville i gang med det samme, begynte man straks en indirekte opprustning i form av vidtgående forbedringer av den militære infrastrukturen og en oppbygging av virksomheter som ble eid av hæren. Et klart brudd på Versaillestraktaten foregikk i det skjulte, noe som spesielt dreide seg om en intensiv støtte fra militæret til oppbygging av en våpenindustri. På denne måten ble det i det sentrale Tyskland grunnlagt og understøttet utallige opprustningsvirksomheter. Innen [[1934]] hadde 18 store fabrikker, som f.eks. [[Bochumer Verein]] i [[Hannover]], [[Borsig]] i [[Berlin]] og [[Krupp]]-Gruson i [[Magdeburg]] begynt våpenproduksjon.<ref>MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;243f.</ref>

==== Opprustningsprogrammer ====
Mot årets slutt endret de politiske rammene seg: utenrikspolitisk etter at den britiske og den franske regjeringen hadde avfunnet seg med Tysklands uttreden av Folkeforbundet, og innenrikspolitisk fordi Reichswehr kun kunne imøtegå konkurransen fra [[Sturmabteilung|SA]] ved selv å vokse. Det langfristede planleggingsprogrammet fra 1932 forekom ikke lengre Reichswehr tidssvarende, så i desember 1933 besluttet man å utvide hæren til {{formatnum:300000}} mann. Programmet som var lik det fra [[18. desember]] [[1933]] ble underskrevet av sjefen for troppekontoret, generalløytnant [[Ludwig Beck]], og gikk ut på at det frem til mars [[1938]] skulle bygges opp en hær som i fredstid bestod av 21 divisjoner, og som ved mobilisering kunne bli til 63 divisjoner.<ref>Deist: ''Militär, Staat und Gesellschaft.'' s.&nbsp;307.</ref>
 
[[Fil:Ausf A Front gray.jpg|thumb|Tross anstrengt opprustning hadde hæren tidlig i 1935 kun tolv stridsvogner av typen [[Panzer I]].]]

Tidlig i [[1934]] presset Hitler på for en hurtigere gjennomføring av desemberprogrammet, hvorved han lå på linje med Beck som var av den oppfattelse at tyngdepunktet i oppbyggingen måtte ligge i de første to årene, også hvis dette betydde en opprustning i dybden frem for Hitlers foretrukne opprustning i bredden. På grunn av det organisatoriske fundamentet fra det andre opprustningsprogrammet nådde Reichswehr uten større problemer opp på {{formatnum:180000}} mann i begynnelsen av 1934.<ref>MGFA: ''Das Zeitalter der Weltkriege.'' s.&nbsp;262.</ref> De 21 divisjonene bestod stort sett kun av kadrer og hadde langt fra oppnådd sine fulle personelle og materielle styrker, ettersom utvidelsen av hæren fulgte et skjema om at hver divisjon skulle stille opp to nye divisjoner. Således var det av de planlagte 189 infanteribataljonene kun oppstilt 109 og de to panserbataljonene hadde kun tolv stridsvogner. Hæren hadde kun forsyninger nok til seks ukers krig. Ved planspill regnet man fra den tredje krigsmåneden med et fall i forsyningene til få prosent og den mulige krigsproduksjonen av ammunisjon til kun 50 %.<ref>MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;418.</ref>

===== Juliprogrammet 1935 =====
Siden det til forsvar mot et mulig fransk angrep skulle stå ti innsatsklare divisjoner ved grensen, og ettersom disse kadrene av den grunn ikke kunne brukes ved utbyggingen av hæren, forhøyet hærens ledelse opprustningsmålet til 30-36 divisjoner.<ref>Forstudiene ble utført av Beck og godkjent av Fritsch, som på sin side krevde 36-40 divisjoner. Se Klaus-Jürgen Müllers bok ''General Ludwig Beck. Studien und Dokumente zur politisch-militärischen Vorstellungswelt und Tätigkeit des Generalstabschefs des deutschen Heeres 1933-1938.'' Boldt-Verlag 1980, ISBN 3-7646-1785-3, s.&nbsp;202ff.</ref> Med Hitlers proklamasjon om vernehøyhet ([[tysk (språk)|tysk]]: ''Wehrhoheit'', "Gesetz über den Aufbau der Wehrmacht") den [[16. mars]] [[1935]]<ref>[http://www.documentarchiv.de/ns/1935/allgemein-wehrpflicht-einfuehrung_prokl.html ''Proklamation der Reichsregierung an das deutsche Volk bezüglich der Einführung der allgemeinen Wehrpflicht'']. Fra 16. mars 1935. På ''documentarchiv.de'' eller [http://alex.onb.ac.at/cgi-content/anno-plus?apm=0&aid=dra&datum=19350007&zoom=2&seite=00000375&x=21&y=9 ''Deutsches Reichsgesetzblatt Teil I 1867–1945, s.&nbsp;375'']; på Österreichischen Nationalbibliothek (ÖNB).</ref> ble fredshærens styrke nå fastsatt til 36 divisjoner. Med den samtidige bekjentgjørelsen om "Vernepliktsloven" ble nå også formelt de siste begrensningene fra Versaillestraktaten avskaffet, og innføringen av den alminnelige verneplikten fra [[1. oktober]] [[1935]] bekjentgjort. Herved hadde Hitler innfridd et løfte til generalene fra 1933.<ref>Vedrørende Hitlers løfte, se punkt 4 i [http://www.ns-archiv.de/krieg/1933/03-02-1933.php Liebmann-Abschrift] - Med loven skjedde det en rekke navneforandringer fra og med sommeren: Reichswehr ble til [[Wehrmacht]], troppekontoret Truppenamt ble til Generalstab og lederne av de tre forsvarsgrenene ble til øverstbefalende.</ref> I juli ble generalstabens utarbeidede planer godkjent, og fra den tid og frem til [[1. oktober]] [[1939]] skulle det skje en utvidelse av hærens styrke til omkring {{formatnum:700000}} mann (bestående av 33 infanteri- og 3 panserdivisjoner). For første gang ble det også stilt opp konkrete tall for krigshæren, som skulle vokse fra 28 divisjoner i april 1936 til 49 i 1939 og endelig til 63 divisjoner i [[1941]].<ref name=autogenerated1>MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;420.</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-01817A, v. Rundstedt, v. Fritsch, v. Blomberg.jpg|thumb|Fritsch (i midten) som hærens øverstbefalende (OBdH) gikk inn for en kontinuerlig utvidelse av hæren.]]

Denne markante revisjonen av desemberplanen fra 1933, hvor det allerede var regnet med en oppstilling av en krigshær tidlig i 1938, blir utover en forsinket innføring av verneplikten forklart med konflikter innenfor hærens ledelse hvor man var uenige om de neste skrittene.<ref>Som hovedårsaker oppgir den et års forsinket verneplikt, som allerede var krevd i 1933, samt fraværet av de divisjonene som var stilt opp på vestfronten. MGFA: bind 1, s.&nbsp;420.</ref> [[Ludwig Beck]] og [[Werner von Fritsch]] gikk inn for en mer sakte og kontinuerlig oppstilling av nye formasjoner. Sjefen for Allgemeinen Heeresamtes, [[oberst]] [[Friedrich Fromm]], ønsket derimot å oppstille disse 36 divisjonene straks, siden det etter hans mening bare kunne dreie seg om infanteridivisjonene i første omgang. Etter oppstillingen av disse skulle så kavaleri- og panserdivisionene komme på banen. General von Schwedler som sjef for hærens mannskapskontor avviste til gjengjeld en utvidelse av hæren i 1936 med det argumentet at offiserskorpset i 1933 hadde bestått av {{formatnum:3800}} offiserer, og at dette tallet to år senere hadde vokst med 72 % til {{formatnum:6553}}, noe som uvegerlig ville bety en forringelse av den militære kvaliteten. For året 1941 regnet man med å mangle {{formatnum:13150}} offiserer, noe som først under normale omstendigheter ville bli utlignet i 1950.<ref>For økningen, se MGFA: bind 1, s.&nbsp;421 | For mer utfyllende tekst, se s.&nbsp;433</ref> Som kompromiss foreslo hærledelsen et mellommål i form av et mål for siste del av 1935 å komme opp på 24 divisjoner. Veksten i personellet ville kunne oppnås ved å overta to tredjedeler av det kasernerte Landespolizei.<ref>Det dreide seg om i alt {{formatnum:45000}} mann. Utdannelsen av de kasernerte kompaniene hadde allerede fra slutten av 1933 hatt militær karakter. Se Rudolf Absolons bok ''Die Wehrmacht im Dritten Reich. Aufbau, Gliederung, Recht und Verwaltung''. bind III, Oldenbourg-Verlag 1975, ISBN 3-486-41567-0, s.&nbsp;31ff.</ref> De ansvarlige hadde det klart for seg at denne personelle utvidelsen i løpet av 2½ år betydde en forringelse av kvaliteten, fordi den materielle utrustningen kunne ikke holde følge med denne veksten. At man så bort fra betydningen av materiellet var tydelig ved den kjensgjerning at man i utarbeidelsen av planen ikke tok med [[Heereswaffenamt]].<ref name=autogenerated1 />

===== Forslag til økning av hærens angrepskraft =====
[[Fil:StuG III Ausf C D - IWM (STT 4459).jpg|thumb|Det var planlagt at hver infanteridivisjon skulle omfatte en [[stormkanon]]avdeling, men dette lot seg ikke realisere av økonomiske grunner.]]

I den korte tidsperioden hvor den enhetlige planleggingen om utbyggingen av hæren lå stille i 1936 begynte diskusjonen om ''økning av hærens angrepskraft'' om de mulighetene som de nye stridsvogsenheter åpnet, noe som også fikk betydning for det endelige opprustningsprogrammet. I generalstaben innså man muligheten for at man med dette nye våpenet kunne gjennomføre en ytterst bevegelig kamp og dermed fikk nye operasjonelle muligheter. Generalstabssjef Beck foreslo derfor at det utover de tre panserdivisjonene skulle opprettes motoriserte infanteriregimenter og selvstendige panserbrigader, som alt etter situasjonen kunne samles til kampenheter. Dette kom av at han ønsket å styrke hærens angrepskraft ved motorisering av flere infanterienheter. Ytterligere var han av den oppfattelsen at hvert armékorps skulle utstyres med en panserbrigade.<ref group="A">En panserbrigade bestod av fire bataljoner. Med tolv planlagte armékorps dreide det derfor seg om 48 panserbataljoner som skulle legges til de tolv i de tre allerede oppstilte panserdivisjonene. Tallet på {{formatnum:10000}} stridsvogner som nevnes i boka ''Die Wehrmacht. Mythos und Realität.'' ser ut til å være tvilsomt. En bataljon bestod av ca. 50 stridsvogner så tallet {{formatnum:3000}} er mer realistisk.</ref> Til programmet om økning av hærens angrepskraft kan også medregnes utkastet fra hærens øverstkommanderende [[Werner von Fritsch|von Fritsch]], som ut fra et memorandum fra sjefen for generalstabens operasjonsavdeling [[Erich von Manstein|von Manstein]] underskrev en forordning. Ifølge denne skulle hver infanteridivisjon ha en [[stormkanon]]avdeling. Denne forordningen ble senere revidert etter avskjedigelsen av Fritsch under [[Blomberg-Fritsch-affæren]].<ref>Rüdiger von Manstein: ''Erich von Manstein. Soldat im 20. Jahrhundert: Militärisch-politische Nachlese''. Bernard&nbsp;&&nbsp;Graefe-Verlag 1994, ISBN 3-7637-5214-5.</ref> På den ene siden la ”Økning av angrepskraften” opp til en styrkning av hæren, men på den andre siden ble det helt klart at hærens ledelse manglet forståelse for de økonomiske realitetene, siden gjennomføringen av dette programmet lå langt utenfor den tyske økonomiens rekkevidde. Argumentet fra sjefen for Heeresamt om at man i planleggingen skulle ta hensyn til de opprustningstekniske mulighetene og redusere antallet av panseravdelinger ble avvist av Beck med en bemerkning om «''at pengemessige grunner ikke teller.''»<ref>Deist: ''Militär, Staat und Gesellschaft.'' s.&nbsp;324.</ref>

===== Det endelige opprustningsprogrammet =====
I 1936 ble det til slutt bestemt en endelig opprustningsplan med det såkalte ''augustprogrammet''. Tross reduksjonen i antallet av infanteridivisjoner betydde utkastet en styrkning i forhold til juliprogrammet fra 1935, siden tanken om ''styrkning av angrepskraften'' ble tilgodesett med oppstilling av tre lette divisjoner og fire motoriserte infanteridivisjoner. Den frem til da mindre synlige krigshæren skulle bestå av 102 divisjoner, som fortrinnsvis omfattet 72 infanteridivisjoner pluss 21 landevernsdivisjoner og sammen med sterke korpstropper nå opp på en samlet mannskapsstyrke på 3,6 millioner mann. Dermed overgikk man på bare syv år den 40-årige oppbyggingsprosessen av den keiserlige hæren, som ved krigsutbruddet i 1914 hadde rådet over 2,1 millioner mann.<ref>Hæren i 1914 bestod av 87 divisjoner og 44 landevernsbrigader. Se Deists bok ''Militär, Staat und Gesellschaft.'' s.&nbsp;326.</ref>

{| class="wikitable" style="text-align:center;"
|-
! colspan="4" style="background-color:#996; color:#fff"| Oversikt over de tre opprustningsprogrammene til utbygging av hæren i fredstid<ref>MGFA: DRZW, bind 1, s.&nbsp;439</ref>
|- style="vertical-align:top; background-color:#ddb;"
!style="background-color:#ddb;|
!style="background-color:#ddb;|Desemberprogrammet 1933<br/>Hærens utbygging frem til 1. april 1939
!style="background-color:#ddb;|Juliprogrammet 1935<br/>Utbygging frem til 1. oktober 1939
!style="background-color:#ddb;|Augustprogrammet 1936<br/>Utbygging frem til 1. oktober 1939
|-
| Armékorps
| 8
| 12
| 13
|-
| Infanteridivisjoner
| 21
| 33
| 32
|-
| Motoriserte inf.div.
|
|
| 4
|-
| Fjelldivisjoner
|
|
| 1
|-
| Kavaleridivisjoner
| 3
|
|
|-
| Panserdivisjoner
|
| 3
| 3
|-
| Lette divisjoner
|
|
| 3
|-
| ''Fredshærens styrke''
| {{formatnum:300000}}
| {{formatnum:700000}}
| {{formatnum:800000}}
|-
| ''Krigshæren''
| 63 divisjoner
| 63 divisjoner<br /><small>(planlagt ferdiggjørelse i 1941)</small>
| 102 divisjoner<br /><small>(planlagt ferdiggjørelse i 1940/41)</small>
|}

===== Forløpet av opprustningen inntil krigens utbrudd =====
Forløpet av opprustningen frem til [[1939]] foregikk i stort sett i overensstemmelse med augustprogrammet. I siste del av 1936 ble det planlagte antallet på 36 infanteridivisjoner nådd, hvorved man i forhold til året før hadde oppnådd en økning på 50 %. Organisatorisk ble det satt fart i utbyggingen av krigshæren. Størsteparten av de dertil beregnede divisjonene skulle opprettes av kadrer fra hæren i fredstid, selv om disse til dels kun bestod av kadrer. I 1937 ble det for første gang i løpet av tre år ikke oppstilt en ny divisjon, bortsett fra en letl divisjon. De viktigste tiltakene i dette året bestod i motorisering av fire infanteridivisjoner. Store forandringer skjedde det imidlertid i 1938, da det med tilføyelsen av den østerrikske hæren etter [[Anschluss]] og innlemmelsen av [[Sudetenland]] ble mulig å opprette tre infanteridivisjoner, to panserdivisjoner, to fjelldivisjoner og en lett division. Dette skjedde som følge av en økning i antallet personell, og bidro til at det opprinnelige målet fra augustprogrammet allerede ble overskredet. Av stor betydning for opprustningen var det at tyskerne etter oppløsningen av [[Tsjekkoslovakia]] overtok tsjekkiske materiellbeholdninger av høy kvalitet, som gjorde det mulig å utruste 15-20 divisjoner.<ref>MGFA: bind 1, 1936: s.&nbsp;432; 1937-1939: s.&nbsp;442ff.</ref> I løpet av sommeren 1939 ble det gjennomført trinnvise og ikke offentliggjorte delmobiliseringer, og disse førte videre til at den i det minste organisatorisk velforebedte krigshæren raskt og forholdsvis ubemerket ble bragt opp på full styrke.

==== Økonomiske problemer ====
Tilgangen til materiell kunne imidlertid på ingen måte holde følge med den enorme veksten i personellet. En opprustning i dette tempoet måtte en eller annen gang føre til økonomiske problemer, som det dog ikke ble tatt hensyn til av verken militærledelsen eller den politiske ledelsen. De nasjonaløkonomiske konsekvensene av denne raske opprustning, den umåtelige fortsettende økonomiske belastningen og de herav følgende sosiale følgene hadde ingen betydning for hærledelsen og ble i foredrag og memoranda kun omtalt i forbifarten eller ikke i det hele tatt.<ref>Flere ganger nevnt i MGFA: bind 1, s.&nbsp;415, 422, 431, 435, 437 og 444</ref>

{| class="wikitable"
|- 
! colspan="10" style="vertical-align:top; background-color:#996; color:#fff" | Omkostningene ved den endelige utbyggingen av hæren (augustprogrammet 1936)<ref>Utover augustprogrammet skulle det ifølge AHA årlig tillegges utskiftningsomkostninger i en høyde på 700 millioner RM. jf. MGFA: s.&nbsp;434</ref>

|- style="vertical-align:top; text-align:center;"
! style="text-align:left; background-color:#ddb" |Finansår
! 1937
! 1938
! 1939
! 1940
! 1941
! 1942
! 1943
! 1944
! 1945
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Hittidige behov (i mrd. [[Reichsmark|RM]]) <br />Juliprogrammet 1935
| 3,58
| 3,68
| 3,86
| 3,44
| 2,58
| 2,58
| 2,58
| 2,58
| 2,58
|- style="text-align:center;"
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Nye behov <br />Augustprogrammet 1936
| 8,88
| 8,98
| 8,86
| 4,67
| 4,29
| 3,50
| 3,47
| 3,47
| 3,17
|- style="text-align:center;
| style="text-align:left; background-color:#ddb" | Omkostninger til minimumsanskaffelser<br />(utover augustprogrammet)
| 
| 
| 
| 2,90
| 3,33
| 3,75
| 4,18
| 4,60
| 4,60
|-
|}

Således betydde minimumsanskaffelsesordrene, som industrien også etter høydepunktet av opprustningen skulle effektuere, at det i fremtiden ville oppstå uholdbare tilstander, noe som blant annet kan legges merke til ved at fra 1942 ville disse postene utgjøre mer enn driften av hæren (se oversikten over). De forrykte konsekvensene av minimumsanskaffelsen ville vise seg senest fra 1940, hvor man regnet med en årlig tilvekst i maskingevær på {{formatnum:36000}} som det ikke ville være bruk for.<ref>MGFA: bind 1, s.&nbsp;435.</ref> 
[[Fil:Stahlerzeugung.svg|thumb|Oversikt over stålproduksjonen på verdensplan i 1939.]]

Fra 1936 skjedde det løpende omdisponeringer og dermed en oppbremsing av opprustningen da mangelen på råstoffer ble til en prekær faktor. Således er det ikke noe tilfeldig at det var i denne perioden at Hitlers fireårsplan ble til. Dette programmets fokusering på utnyttelse av alle hjemlige råstoffkilder og utbygging av en industri til fremstilling av erstatningsprodukter - fortrinnsvis syntetisk gummi og syntetisk bensin - uten å ta hensyn til rentabiliteten og den dermed forbundne målsetningen om å gjøre ervervslivet krigsdyktig, må ses i sammenheng med hærens augustprogram. De økonomiske problemene ble imidlertid ikke løst herved. Således kunne allerede i 1937 kun 50 % av hærens behov for kobber dekkes, noe som fikk hærens øverstbefalende til å meddele at en betydelig del av den ammunisjonen som skulle produseres i 1939 ville bli utlevert uten O-ringer og tennsats.<ref>Meddelelse fra den øverstkommanderende til rikskansleren i MGFA: bind 1, s.&nbsp;445</ref> Utover knapphet på metaller var det også mangel på råstål fra 1937, hvilket førte til [[rasjonering]] av jern og stål. Følgelig kunne det i dette året i stedet for de {{formatnum:750000}} tonn stål månedlig som hæren krevde kun leveres {{formatnum:300000}} tonn.<ref Name="Mueller">Mueller-Hillebrand: ''Das Heer 1933-1945.'' bind I, s.&nbsp;37(a), s.&nbsp;20(b), s.&nbsp;70(c), s.&nbsp;128(d), s.&nbsp;126(e)</ref> En ytterligere skarp kamp om fordelingen oppstod etter Hitlers ordre til [[Organisation Todt]] om å utbygge [[Siegfriedlinjen]] uten å ta hensyn til den økonomiske situasjonen. Knappheten på stål førte i desember 1938 til at Reichswirtschaftsministeren innførte en stopp for alle ordrer på stålbarrer og –plater til industrien, hvorved det oppstod graverende forsinkelser på leveringene av våpen, utstyr og ammunisjon. Heeresamt og generalstaben tok deretter konsekvensen og meddelte at størstedelen av krigshæren først kunne klargjøres den [[1. april]] [[1941]] og at de ønskede ammunisjonsbeholdningene først ville kunne nås [[1. april]] [[1942]]. Hitler hadde imidlertid ikke blikket rettet mot lageroppbygging og krevde et enda høyere tempo i opprustningen, noe som i april 1939 fikk hærledelsen til å meddele at 34 infanteridivisjoner hadde så godt som ingen våpen og utrustning og at reservehæren kun hadde 10 % av de nødvendige geværene og maskingeværene samt at det samlede ammunisjonslageret hadde falt fra seks ukers kamp til 15 dagers kamp.<ref>MGFA: bind 1, Verzögerung: s.&nbsp;446; Ausstattungsmisere: s.&nbsp;447</ref> Den gjennomførte opprustningen i bredden tillot følgelig ikke fremstilling av lagre, så den ønskede oppbyggingen av reservemateriell kunne ikke gjennomføres.