Redigerer Tidlig moderne krigføring (avsnitt)

===Aztekerne===
[[Fil:Jaguar warrior.jpg|thumb|En aztekisk Jaguarridder. Illustrasjon fra ''Codex Magliabechiano'', en bok fra midten av 1600-tallet]]

[[Azteker]]ne hadde ingen stående hær, bare en liten kjerne med veteraner. I krigstid måtte alle bønder stille opp, og det ble dannet avdelinger der hver enhet fikk tildelt både «ferskinger» og veteraner. Aztekernes mer eller mindre kontinuerlige krigføring med nabostatene gjorde imidlertid at størstedelen av soldatene var godt vant med krigføring, på tross av at de ikke var yrkessoldater. Hver [[klan]] dannet egne avdelinger, der grunnenheten var [[tropp]]er på 20 mann. Disse troppene sannet sammen med andre tropper fra samme klan større enheter på 200, 400 og 800 mann, som ble kommandert av klanenes offiserklasse. Alle klanens menn slåss sammen i en stor gruppe kalt ''capulli'', ledet av klansoverhodet. Da det var 20 klaner i [[Tenochtitlan]] fantes det altså 20 capulli, som igjen ble organisert i fire [[Korps (forband)|korps]].

I tillegg til de regulære avdelingene fantes det tre spesielle militærordener: Ørneridderne, Jaguarridderne og Pilridderne. Disse fungerte til daglig som [[keiser]]ens livvakt, men i krigssituasjoner tok de plass i slagmarkens sentrum.

Aztekerkrigerne hadde på seg en slags [[bomull]]sfrakk kalt ''tilmantli'', som kunne stoppe en pil eller eventuelt et [[kastespyd]]. I tillegg hadde de et lite lærsskjold kalt ''chimalli'', eller et større treskjold med en [[diameter]] på ca. 70 cm. [[Offiser]]er hadde en rikt utsmykket drakt, med blant annet fjær, [[gull]] og [[juveler]]. Krigerordenene hadde sine egne uniformer, Jaguarridderne hadde [[Jaguar (dyr)|jaguarskinn]] over seg der hodet på jaguaren fungerte som hodeplagg.

Hovedvåpenet til aztekerne var ''maquahuitl'', en diger meterlang klubbe man brukte begge hender til å håndtere. Denne klubben hadde tett i tett med sylskarpe blader langs kanten, noe som gjorde at et slag fra maquahuitl kunne trenge gjennom bomullsrustningen til de andre indianerne. Dette gikk ikke mot platerustningene til spanjolene, men klubben var likevel så massiv at et slag kunne slå motstanderen i bakken.

Aztekernes strategi var relativt enkel. Slag begynte med at soldatene slo på trommer, slo våpnene sammen og ropte ukvemsord. Deretter sendte bueskyttere og spydkastere prosjektilene sine i fiendens retning, før hærene kom sammen i nærkamp. Vinneren av slaget var den som først tok fiendens kommandant til fange, eller eventuelt erobret og satte fyr på fiendens tempel. 

Slag aztekere deltok i hadde en tendens til å bli lite blodige: en krigers vellykkethet kom ikke an på hvor mange han drepte, men på hvor mange han tok til fange. Dette slo svært uheldig ut i kampene mot spanjolene, der aztekernes manglende vilje til å drepe sine motstandere ble katastrofal. Det sies at Cortes selv var nære på å bli drept ved minst to anledninger, men slapp unna da angriperne helst ville ta han til fange.