Redigerer Svensk (avsnitt)

=== Nysvensk ===
{{Utdypende|Nysvensk}}
[[Fil:Gustav Vasa Bible 1541.jpg|thumb|Forsiden til [[Gustav Vasas bibel]] fra [[1541]]. Det står: «Biblia / Thet är / All Then helgha Schrifft / på Swenſko. Tryckt i [[Uppsala|Upſala]]. 1541»]]
Perioden som bærer benevninga nysvensk begynner med innføringa av [[trykking|trykkpressen]] og [[reformasjonen]]. Etter å ha grepet makta og blitt valgt til konge bestilte [[Gustav Vasa]] en svensk bibeloversettelse. En versjon av [[Det nye testamentet]] kom ut i 1526 og ble i 1541 fulgt av en fullstendig bibeloversettelse, kalt [[Gustav Vasas bibel]]. Denne oversettelsen ble allment ansett som så vellykket at den forble den mest brukte bibeloversettelsen fram til [[1917]]. De personene som sto bak det meste av oversettelsen var [[Laurentius Andræ]] og brødrene [[Laurentius Petri|Laurentius]] og [[Olaus Petri]]. Samtlige oversettere var fra midt-Sverige, noe som trolig påvirka bibelspråket til å være mer tro mälardaldialekten.

Gustav Vasas bibel anses i allmennhet å være et meget rimelig kompromiss mellom gammelt og nytt språk. Selv om den ikke stemte overens med samtidens talespråk, var den ikke overdrevet konservativ i sin språkbruk. Den tok et stort skritt mot en mer konsekvent svensk staving, og etablerte for eksempel bruken av vokalene ''å'', ''ä'' og ''ö'', samt stavinga ''ck'' i stedet for ''kk'' etter kort vokal. Sverige og Danmark var i nesten konstant feide fram til 1700-tallet, og et av målene var derfor muligens å øke avstanden mellom svensk og dansk.

Selv om Gustav Vasas bibel satte sterkt preg på [[ortografi]]en, var stavinga mot slutten av 1500-tallet likevel noe inkonsekvent. Det var ikke før på 1600-tallet, etter at de første svenske grammatikkene ble skrevet, at man for alvor begynte å diskutere rettskrivingsspørsmålet. Strider om ulike stavingsforslag pågikk fram til tidlig 1800-tall, og først mot slutten av århundret framtrådte en mer allment akseptert standard. Bruken av [[versal]]er var for eksempel ikke standardisert. For det meste var det avhengig av den enkelte skribentens meninger, og påvirkninga fra tysk, hvor samtlige substantiver skrives med stor forbokstav, var stor.

En viktig forandring i uttalen i den nysvenske perioden var den gradvise assimileringa av mange ulike konsonantsamlinger til /ʃ/ (og også /ɧ/ i sørlige dialekter) og «oppmykninga» av /g/ og /k/ til /dʒ/ och /tʃ/ (og noen steder /j/ og /ɕ/) foran fremre vokaler.