Redigerer St. Augustine’s Abbey (avsnitt)

=== Demontering ===
[[Fil:St Augustine's Abbey Missionary School buildings.jpg|right|thumb|Kapellet til St Augustine's College]]
[[Fil:Canterbury - St. Augustine’s Abbey - St. Pancras’ Church - 1987-09-14 p.jpg|thumb|Levningene av kirken St. Pancras]]
Under resten av regjeringstiden til Henrik VIII ble St Augustine's Abbey eid av kronen med noen av bygningene omgjort til en kongelig residens. I andre deler av klosteret begynte imidlertid demontering og salg av materiell i 1541.<ref name="Roebuck">Roebuck, Judith (1997): ''St Augustine's Abbey'', English Heritage, s. 13.</ref> Noe av steinen ble brukt i festningsverkene til Pale of Calais, et engelsk område i dagens Frankrike,<ref>Rose, Susan (2008): [https://www.jstor.org/stable/10.7722/j.ctt81h8v ''Calais: An English Town in France, 1347–1558''], Boydell & Brewer, Boydell Press; s. 107, 156.</ref> men mer av den ble solgt lokalt. Biblioteket, som inneholdt to tusen manuskripter, ble ødelagt og dets rikdommer plyndret.<ref name="english-heritage"> [http://www.english-heritage.org.uk/publications/st-augustines-abbey-info-for-teachers/staugustinesabbey.pdf «St Augustine's Abbey: information for teachers»] (PDF), ''English-heritage.org.uk''</ref>

Den kongelige residensen ble tidvis brukt av monarken så sent som i regjeringstiden til dronning [[Elizabeth I av England|Elizabeth]], hvor bygningene ble leid ut til en rekke adelsmenn.<ref name="Roebuck"/><ref name="english-heritage"/> I 1564 leide dronningen palasset til William Brooke, lord Cobham, og i september 1573 besøkte hun Canterbury og overnattet i palasset til St Augustine's. Den 7. september, bursdagen hennes, deltok hun på et ball i erkebiskopens palass, og vendte tilbake ved midnatt til St. Augustine's.<ref name="Maclear">Maclear, G.F. (1888): ''S. Augustine's, Canterbury: Its Rise, Ruin, and Restoration'', London: Wells Gardner, Darton & Co., [http://anglicanhistory.org/england/sac/maclear1888/03.html kapittel III]</ref><ref name="Ewell_14">Ewell (1896), s. 14</ref> Lord Cobham var bosatt i Kent som hadde tjent henne trofast som diplomat og parlamentariker.<ref>Hasler, P.W., red. (1981): [http://www.historyofparliamentonline.org/volume/1558-1603/member/brooke-alias-cobham-henry-i-1538-92 «Brooke, alias Cobham, Henry I (1538-92), of Sutton at Hone, Kent»], ''The History of Parliament: the House of Commons 1558-1603'',  Boydell and Brewer</ref> Etter at Lord Cobham ble dømt for forræderi i 1603 under regimet til [[Jakob I av England|Jakob I]], ble residensen gitt til [[Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury]].<ref name="Ewell_14">Ewell (1896), s. 14</ref>

Etter at Cecil døde i 1612, leide kong Jakob I ut palasset til lord Edward Wotton (også skrevet som Wootton) for en årlig leie på £20, 13s og 4d.<ref name="Maclear"/> Wotton ansatte naturalisten og gartneren John Tradescant den eldre til anlegge formelle hageanlegg.<ref name="canterbury-archaeology"> [http://www.canterbury-archaeology.org.uk/#/wootton/4557759367 “Lady Wootton’s Green], ''Canterbury Historical and Archaeological Society''</ref> I 1618 ga kong Jakob I tillatelse til i syv år til å lete etter «skattefunn, tallerkener, juveler, klesplagg, bøker og lignende ting som var skjult, eller antatt å være skjult i klostre, kirker, kapeller og andre steder i riket.» Som et resultat ble klosteret ransaket og noe av eiendommene rundt det ble gravd ut.<ref name="Maclear"/>

Wotton døde i 1626, men Lady Wotton levde videre i palasset til hennes død i 1658. Den åpne plassen foran porten er fortsatt kjent som Lady Wootton's Green.<ref name="canterbury-archaeology"/>

Adelsmannen og medlem av parlamentet Edward Hales (1626–1684) overtok eiendommen etter Lady Wottons død, og han ble selv etterfulgt av sønnen Edward Hales (1645–1695). I stedet for å bevare eiendommen, demonterte disse nye eierne bygningene og bar brukte steiner for å bygge et nytt hus på [[Hales Place]] nord for Canterbury,<ref name="Ewell_15">Ewell (1896), s. 15</ref> i dag benyttet blant annet som studentboliger.

Fra da av til 1844 fortsatte ødeleggelsen til kirken, klosteret, kjøkkenet og spisesalen var blitt oppslukt.<ref name="Maclear"/> Andre deler av stedet ble også forringet. Fra 1770 til 1844 ble et bryggeri operert av firmaet Alfred Beer & Company innenfor klosterområdet.<ref> [http://www.machadoink.com/Alfred%20Beer%20&%20Co.htm «Alfred Beer & Co»], ''Machadoink.com''</ref> I 1804 ble en del av stedet delt opp i partier og solgt. Riddersal ble brukt som bowlingbane og kjeglebane. Æthelberttårnet, det gjenværende tårnet i det normanniske klosteret, ble revet ned i 1822.<ref name="english-heritage"/> Historikeren Robert Ewell konkluderte med at i første halvdel av 1800-tallet hadde nådde klosteret sitt absolutt laveste punkt i  nedbrytningen.<ref name="Ewell_15"/>