Redigerer Slaget om Stalingrad (avsnitt)

=== Rottekrig, nærkamp i bykjernen ===

Tyskerne som kjempet seg inn i Stalingrad led også store tap. Tysk militær [[doktrine]] var basert på prinsippet om kombinerte våpengrupper; tett samarbeid mellom stridsvogner, infanteri, pionertropper, artilleri og fly. For å møte dette var sovjetstyrkenes [[Militær taktikk|taktikk]] å ha frontlinjene så nær fienden som mulig, og gjerne angripe om natten, i små grupper på 8–10 soldater.<ref name="Glantz2015_148–149">Glantz 2015, s. 148–149</ref><ref name="Beevor2002_136–137">Beevor 2002, s. 126, 136–137, 144–147</ref><ref>Turner 2013, s. 110–112</ref> Generalløytnant [[Vasilij Tsjujkov]] kalte taktikken å «omfavne» tyskerne. Hans taktikk tvang de tyske infanteristene til å slåss uten støtte eller å risikere å bli rammet av egen støtteild; det nøytraliserte tysk luftstøtte og svekket effekten av deres artilleri.<ref name="Glantz2015_148–149"/><ref name="Beevor2002_136–137"/><ref>Turner 2013, s. 110</ref> Skyer av støv og røyk gjorde det enda vanskeligere. Bitre kamper raste for hver gate, hver fabrikk, hvert hus, kjeller og trapp. Tyskerne kalte denne typen hittil ukjente urbane krigføring for rottekrig (tysk: rattenkrieg),<ref>Turner 2013, s. 117, 125</ref><ref>Beevor 2013, s. 392</ref> og de avskydde den.<ref>Beevor 2002, s. 142–143</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Moral
|Ifølge Anthony Beevor ble om lag 13&nbsp;500 sovjetiske soldater skutt av sine egne ved Stalingrad.<ref name="Beevor2002_9_157">Beevor 2002, s. 9, 157</ref> Professor Jochen Hellbeck mener det er feil, noe Beevor har kopiert fra den britiske historikeren John Erickson, og at knapt 300 ble skutt i den mest intense perioden, fra 1. august til midten av oktober.<ref name="Hellbeck2015_17">Hellbeck 2015, s. 17</ref> I perioden oktober 1942 til januar 1943 viser rapporter fra det hemmelige politiet NKVD at 169 soldater knyttet til de 6 arméene ved Don-fronten (Stalingrad) ble skutt.<ref name="Hellbeck2015_59">Hellbeck 2015, s. 59</ref>|align=right}}

Ruinene etter tysk bombing av byen hadde skapt gode forsvarsverk for sovjeterne, og tilsvarende hindringer for Wehrmacht fremrykking. Tyske stridsvogner ble enkle mål i trange gater med skrot fra de sammenraste bygningene, og hadde store tap fra stridsvognsminer. Hvis stridsvognene i det hele tatt klarte å trenge frem, ble de tatt under ild fra sovjetiske panservernvåpen.<ref name="Turner2013_114">Turner 2013, s. 114</ref> Sovjeterne slo hull i kjellervegger og etablerte antistridsvognsgrupper. I 2. etasje var maskingeværtropp og granatkastere. Øverste etasje var besatt av skarpskyttere og reserver. På loftet kunne det også være etablert bombekastere.<ref name="Beevor2002_142–144">Beevor 2002, s. 126, 142–144, 190–192</ref> De tyske angrepene ble derfor stort sett utført av infanterister, og støtte av stormkanonen [[Sturmgeschütz III]] nærmest en nødvendighet i angrepene.<ref>Turner 2013, s. 112, 114, 128, 140, 142</ref> 

Sovjeterne var mer villige til å gå i nærkamp og risikere tap, enn tyske soldater som var vant med [[blitzkrig]] med taktisk manøvrering i terrenget.<ref>Turner 2013, s. 142–145</ref><ref>Beevor 2013, s. 143</ref> Granater, maskinpistoler, og skarpe spader var den vanlig utrustningen til sovjetiske soldater.<ref>Beevor 2002, s. 144, 147</ref><ref>Beevor 2013, s. 391–392</ref> Tyskerne brukte tre uker, fra 12. september til 30. september, på å erobre om lag 2/3 av Stalingrad.<ref name="Evans2009_410">Evans 2009, s. 410</ref>

{{sitat|Ett slikt angrep til, så er vi ute i Volga.<ref>Beevor 2002, s. 154</ref>|Generalløytnant Vasilij Tsjujkov, sjef for 62. armé, bekymret over det intense tyske angrepet 27. september 1942}}

Kampene om [[Mamajev Kurgan]], en høyde ved byen, var spesielt nådeløse. Kontrollen over høyden skiftet flere ganger.<ref>Turner 2013, s. 92–93, 110, 118–120</ref><ref>Beevor 2002, s. 132–133, 154</ref> I en annen del av byen ble en leiegård, forsvart av en tropp under ledelse av [[sersjant]] [[Jakov Pavlov]], gjort om til en festning. Bygningen, som senere ble døpt «Pavlovs hus», lå ved en åpen plass i sentrum av byen. Soldatene omga huset med minefelt, etablerte maskingeværstillinger i vinduene og sprengte hull i veggene i kjelleren for å få bedre mobilitet.<ref>Beevor 2002, s. 185–186</ref>

{{sitat|For Stalingrads forsvarere finnes det ikke noe land på den andre siden av Volga.<ref name="Beevor2002_156"/>|Parole for slaget, fra 62. armé, den harde bakgrunn var at styrkene skulle vinne, eller dø, å trekke seg tilbake var ikke et alternativ.}}

Tyskerne gjorde ikke noe forsøk på å etablere et brohode på den østlige siden av elven Volga. Det ga sovjetstyrkene mulighet til å plassere store mengder artilleri der (over 700 kanoner og bombekastere) som beskjøt tyske stillinger på den vestlige siden (i selve Stalingrad).<ref name="Beevor2002_145–146"/>