Redigerer Skottlands historie (avsnitt)

=== Anglo-normannisk innflytelse fra sør ===
Da [[Edgar av Skottland|Edgar]] døde i [[1107]] ble [[Margaret av Skottland|Margarets]] tredje sønn [[Aleksander I av Skottland|Aleksander]] konge, og da han i sin tur døde [[1124]] gikk kronen videre til hennes fjerde sønn [[David I av Skottland|David]]. I løpet av Davids regjeringstid begynte [[Skotsk|lavlandsskotsk]] (den gang kjent som ''inglis'') å ble utbredt i det sørøstlige Skottland, skjønt [[Skotsk-gælisk|gælisk]] fortsatte å bli snakket flere århundrer i flere deler av det skotske lavlandet.

[[Fil:Dabíd mac Maíl Choluim Coinage.JPG|left|upright|thumb|Sølvpenny preget av [[David I av Skottland]].]]
De kulturelle og [[Føydalisme|føydale]] nyvinningene som ble introdusert av de [[Normannere|normanniske]] [[Normannernes invasjon av England|erobrerne av England]] imponerte David, og han inviterte flere normanniske stormenn til å komme nordover og ta plass blant den skotske adelen. disse bidro til å spre normannisk kultur og språk nordover. Dette førte til at [[fransk]] ble talespråket blant adelen også i Skottland. Mange av de navnene på kjente skotske familiene i dag ble introdusert med normannerne, blant annet «Bruce».

På samme måte som at normannisk adel ble invitert nordover og ble tildelt land, mottok David landområder sør for grensen fra de anglo-normanniske kongene. Dette førte til kongene av Skottland også fungerte som [[Jarl av Huntingdon|jarler av Huntingdon]], og som engelske jarler var de i alle fall rent formelt underlagt de engelske kongene.<ref>Tilsvarende var de engelske kongene underlagt den franske kongen for de len som de hadde i Frankrike, blant annet [[Normandie]].</ref> Dette avhengighetsforholdet viste seg å bli problematisk, da [[Malcolm III av Skottland|Malcolm Canmore]] som ''konge av Skottland'' to ganger måtte anerkjenne anglo-normannernes overhøyhet etter å ha støttet svogeren [[Edgar Ætheling]]s mislykkede forsøk på å ta den engelske tronen.

[[Fil:Alexander III and Ollamh Rígh.JPG|thumb|right|Kroningen av [[Aleksander III av Skottland|Aleksander III]], avbildet i et manuskript fra middelalderen]]
I [[1263]] havnet [[Norge]] og Skottland i åpen konflikt over de ytre vestlige øyene. Til tross for den store norske flåten som den aldrende kong [[Håkon Håkonsson]] kom over med, ble den eneste betydelige trefningen [[slaget ved Largs]]. Ingen av partene greide imidlertid å avgjøre krigen, og etter slaget trakk den norske kongen seg tilbake til [[Orknøyene]] for vinteren. Her ble han syk og døde. Dette viste at kongene i det fjerne Norge ikke lenger kunne fortsette å holde på kontrollen over de skotske øyene, og [[Magnus Lagabøte]], kong Håkons sønn og arving, gikk inn for en forsoningspolitikk med skottene. I 1266 signerte Magnus [[Perthtraktaten]] hvor han aksepterte skotsk overherredømme over de ytre øyene i vest. 

Bit for bit ble øyhøvdingene politisk integrert med den skotske staten. I [[1284]] var etterkommerne av [[Somerled]] tilstede ved et parlament som ble innkalt av [[Aleksander III av Skottland|Aleksander III]] for å gjøre hans eneste etterkommer [[Margrete av Skottland|Margrete]] til dronning av Skottland. Margrete, kun tre år gammel, var datter av den norske kongen [[Eirik II Magnusson]] gjennom hans skotske dronning. Dette hadde ført Norge inn i en diplomatisk gunstig posisjon i henhold til Skottland. Samtidig ønsket kong [[Edvard I av England]] at hans [[Edvard II av England|sønn]] skulle gifte seg med Margrete, noe som i såfall ville knytte Norge, Skottland og England mer eller mindre fast sammen i en dynastisk, kongelig union. 

Da Aleksander III brått døde i en rideulykke i [[1286]] var lille Margrete i Norge. På reisen over [[Nordsjøen]] i [[1290]] ble Margrete syk, og hun døde senere på Orknøyene kun syv år gammel. Den dynastiske krisen ved hennes død ble begynnelsen [[Den skotske uavhengighetskrig|de skotske krigene for uavhengighet]]. Uten arving til den skotske kronen henvendte skottene seg til England for at Edvard I skulle avgjøre hvem innenfor den skotske adelen som sto nærmest til overta Skottlands trone.