Redigerer Skottland i 1513-1707 (avsnitt)

==Handel==
===Handelen i femtenhundretallet===
[[Fil:STEVENSON(1855) p011 EDENBURG IN 1575.jpg|thumb|Edinburgh i 1575.]]
Skotsk handel utvidet seg i 1530-årene, men led av de engelske invasjonene i 1540-årene.<ref name="Whyte197">Whyte, I. D. (2001). "Economy: 1500–1770." ''The Oxford Companion to Scottish History.'' Oxford University Press, s. 197–198.</ref> Fra midten av det femtenhundretallet opplevde Skottland en nedgang i etterspørselen etter [[klede]] og [[ull]] fra kontinentet. Landet svarte med å selge større mengder tradisjonelle varer og øke produksjonen av [[salt]], [[sild]] og [[kull]].<ref name="Whatley2000p17"/> Det sene femtenhundretall var en epoke med økonomisk nød, sannsynligvis forverret av økende beskatning og [[devaluering]] av [[valuta]]en. Lønnene steg raskt, mellom fire eller fem ganger mellom 1560 og slutten av århundret, men klarte ikke å holde tritt med inflasjonen. Denne situasjonen ble forverret av kornmangel som nødvendiggjorde import av store mengder korn fra Østersjøen.<ref name="Wormald1991pp166-8"/> Dette kom særlig fra [[Polen]] gjennom havnen i [[Danzig]], men senere ville [[Königsberg]] og [[Riga]] som fraktet russisk korn og svenske havner bli betydelig. Handelen var så viktig at det ble etablert skotske kolonier i disse havnebyer.<ref>Lamb, H. H. (1977). ''Climatic History and the Future.'' London, s. 472.</ref>

[[Jakob I av England|Jakob VI]] sin regjeringstid (1567–1625) var mest betydelig for sin relative stabilitet. Økonomisk politikk var begrenset av rudimentær forståelse av økonomiske forhold og statlige tiltak dreide seg i stor grad rundt opprettelse av monopol i handel med forskjellige typer varer.<ref name="Whyte197"/> Det var begynnelsen på manufaktur i denne perioden, ofte med kompetanse fra kontinentet. Forsøket på å bruke [[flamlendere]] for å lære nye teknikker i den utviklende kledesindustrien i nord-øst mislyktes, men det var mer vellykket å få en [[Venezia|venetiane]]r til å hjelpe til med å utvikle en innenlands glassblåsebransje.<ref>Wormald 1991 ''op. cit.'', s. 172-173.</ref>

===Handelen i sekstenhundretallets begynnelse===
Jacob VI prøvde å gjøre personalunionen mellom Skottland og England til en økonomisk union, men den mislyktes på grunn av gjensidig mistillit. Den største fordelen med unionen var i pacifiseringen av grensene, som brakte slutt på den omfattende overfall og lokal krigføring i grenseområdene mellom Skottland og England. Generelt var det tidlige sekstenhundretallet en tid med økende økonomisk velstand. Edinburgh oppnådde et nesten fullstendig monopol over internasjonal handel med viktige varer, med fortjenesten i hendene på en liten gruppe «kjøpmannsfyrster». De investerte sin formue i nye bransjer og virksomheter, som for eksempel kull, saltproduksjon og pengelån. Velstanden halte av i 1630-årene og ble brakt til ende ved [[Den engelske borgerkrigen|borgerkrigen]].<ref name="Whyte197"/>
[[Fil:James VI 1602 631978.jpg|thumb|Mynt med en verdi av seks skotske pund preglet i 1602.]]

Invasjonene av Skottland under den engelske borgerkrigen førte til ødeleggelse av avlinger og forstyrrelse av markedene som resulterte i alvorlig matmangel.<ref name=Mitch2913/> Under [[det engelske samveldet|den engelske okkupasjon]] var Skottland relativt høyt beskattet, men fikk tilgang til engelske markeder.<ref name="Mackieetal1991pp226-9"/> Ved restaurasjonen av monarkiet i 1660 ble det slutt på høy beskatning og militær okkupasjon og tollgrensen mot England ble gjenopprettet.<ref name="Whatley2000p17"/> Det gikk sakte tilbake til økonomisk vekst, men velstanden nådde sannsynligvis ikke høydene i 1630-årene.<ref name="Whyte197"/> Valutaen var fremdeles en av de mest devaluerte og upålitelige i Europa. Etter 1638 ble det ikke myntet gullmynter og med underskudd på [[betalingsbalanse]]n som krevde  eksport av store mengder sølvmynt eller eldelmetaller var ikke de meste av myntene i omløp mellom 1670 og 1707 i skotske valører.<ref>Cameron, A. (2001). "Economy, tertiary sector: commerce and early banking, to 1770s." ''The Oxford Companion to Scottish History.'' Oxford University Press, s. 214–15.</ref>

===Handelen i sekstenhundretallets slutning===
[[Fil:Edinburgh in the 17thC (detail) by Wenceslas Hollar (1670).jpg|thumb|Edinburgh med forsteder i slutten av sekstenhundretallet.]]

På slutten av sekstenhundretallet ble stapelplassmonopolet i økende grad omgått, med  kull og jern eksportert direkte til [[Amsterdam]] og [[Rotterdam]]. Importen begynte å omfatte en større gruppe [[luksus]]varer, som [[øl]], [[krydder]], [[vin]], [[altertavle]]r, [[malerier]], jern, salt, [[såpe]] og [[fjærbed]].<ref>Lynch, M. (2011). "Staple ports" '' Oxford Companion to Scottish History.'' Oxford University Press, s. 590–591.</ref> De kongelige byers utenrikshandelmonopol  ble delvis avskaffet i 1672. Det ble opprettholdt bare for viner, silke, krydder og fargestoffer, mens handel med salt, kull, korn og huder og import fra Amerika ble åpnet for alle byer. Den engelske [[navigasjonsakten]] begrenset muligheten til lukrativ handel med Englands voksende kolonier, men disse regler ble ofte omgått. [[Glasgow]] ble et stadig viktigere kommersielt senter med handel med de amerikanske koloniene. Byen importerte sukker fra [[Vestindia]] og [[tobakk]] fra [[Virginia]] og [[Maryland]] samt [[hjort]]eskinn ervervet gjennom direkte handel med [[indianer]]ne. Den skotske eksporten over [[Atlanterhavet]] inkluderte [[lin]], ullvarer, kull og [[kvernstein]].<ref name="Whatley2000p17"/>

De engelske [[Toll|vernetoll]]ene for salt og [[storfe]] var vanskeligere å omgå og satte større begrensninger for den skotske økonomien, til tross for at kongen forsøkte å få dem fjernet. Skotske forsøk på å motvirke dette med sine egne tollsatser var stort sett ikke vellykkede, da Skottland hadde relativt få vitale eksportvarer å beskytte. Forsøk fra det skotske geheimerådet på å bygge opp luksusindustrier i kledesmanufakturer, såpekokerier, sukkerbruk, [[krutt]]møller og [[papir]]bruk viste seg også stort sett ble mislykket.<ref>Mitchison 2002 ''op.cit.'', s. 254-255.</ref> På slutten av sekstenhundretallet hadde okseveiene blitt etablert, og strekkte seg ned fra høylandet gjennom det sørvestlige Skottland til det nordøstlige England. Derfra ble noen drevet til Norfolk for å bli fetet før de ble slaktet i Smithfield for Londons inbyggere.<ref name=Whyte202/>

I de siste tiårene av sekstenhundretallet tok de generelt gunstige økonomiske forholdene som hadde dominert siden restaurasjonen slutt. [[Den ærerike revolusjon|Avsettelsen av Jakob VII i 1689]] ble ett vannskille i skotske forhold med sine tradisjonelle handelspartnere i [[Frankrike]], da landet ble invikklet i [[Vilhelm III av England|Wilhelm av Oraniens]] krig med [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]]. Det var en nedgang i handelen med Østersjøen og Frankrike fra 1689–91, forårsaket av fransk proteksjonisme og endringer i den skotske storfehandelen, fulgt av fire sulteår.<ref name="Whyte197"/><ref>Mitchison 2002 ''.op. cit.'', s. 291-292, 301-302.</ref>

===Trelasthandel===
[[Fil:Hans Gude--En Sognejakt--1866.jpg|thumb|Gammel norsk trelastjakt.]]
Da tilgangen av godt eikvirke avtok i Skottland (se ovenfor), begynte [[eik]] på tretten- og fjortenhundretallet å innføres fra [[Hansaforbundet|Hansabyene]] i de østlige delene av Østersjøen, som [[Danzig]] och [[Stralsund]]. Fra begynnelsen av femtenhundretallet og utover dominerte import av store mengder fra Norge og i mindre grad fra Vest-Sverige, etter hvert som bruken av [[oppgangssag]]ene spredte seg. Østersjøregionen stoppet imidlertid aldri treeksporten til Skottland. Mer enn hundre fartøyer fra [[Königsberg]] brakte eikeplank som del av lasten i 1588-1603. Hovedimporten under femten- og sekstenhundretallet kom imidlertid fra Norge. Mesteparten av den var [[furu]] og [[gran]] med noe [[løvtre]]. I Norge kunne den lokale virkningen av den skotske etterspørselen være betydelig. [[Trelasthandel]] på Skottland drevs fra [[Ryfylke]], [[Agder]], [[Sunnhordaland]], [[Telemark]], strøkene kring [[Oslofjorden]] samt [[Møre]] og [[Romsdal]]. De viktigste og mest verdifulle varene var sagete [[Planke|plank]] og [[bjelke]]r, men mann handlete også ved brannved og [[tønne]]band av [[hassel]]. Mellom 1686 og 1696 ble det hvert år importert rundt 345.000 plank og bjelker fra Norge.<ref>Smout & al. ''op.cit.'' 2005, s. 124-126.</ref>