Redigerer Skotske klaner (avsnitt)

== Historie ==
=== Opphav ===
[[Fil:Colin Campbell of Glenorchy.png|thumb|Colin Campbell av Glenorchy]]
Mange av klanene hevdet at de hadde en [[mytologi]]sk stamfar som styrket deres status og ga en romantisk og ærerik oppfatning av deres opphav.<ref name="Way13-14"> Way of Plean; Squire (1994): ''Scottish Clan'', s. 13–14.</ref> De mektigste klanene ga seg selv et opphav basert på [[irsk mytologi]].<ref name="Way13-14"/> Eksempelvis ble det hevdet at klan Donald var etterkommere fra enten ''Conn'', en konge fra [[Ulster]] på 100-tallet, eller ''Cuchulainn'', Ulsters legendariske helt.<ref name="Way13-14"/> Deres politiske fiender i klan Campbell hevdet at deres stamfar var [[Diarmuid Ua Duibhne]], som det ble omtalt i ''[[Fianna-syklusen]]'', fra tidlig irsk diktning og som fortalte om dådene til den mytiske Finn eller [[Fionn mac Cumhaill]].<ref>[http://www.timelessmyths.com/celtic/ossian.html «Fenian Cycle»], ''Timeless Myths''</ref><ref name="Way13-14"/>

I kontrast tok klanene Mackinnon og Gregor sine opphavsfortellinger fra Siol Alpin-familien, som hevdet å nedstamme fra [[Alpin II av Dalriada|Alpin mac Eochaid]], konge av [[Dalriada]], far til [[Kenneth I av Skottland|Kenneth MacAlpin]], som forente det skotske kongeriket i [[843]].<ref name="Way13-14"/> Kun en sammenslutning av klaner, som omfattet klanene Sweeney, Lamont, MacLea, MacLachlan og MacNeill, kan spore deres opphav tilbake til 400-tallets Niall Noígíallach (eller Niall av de ni gisler), [[Overkonge (Irland)|overkonge]] av Irland.<ref name="Way13-14"/>

I virkeligheten kan etterkommere av klanene sjeldent bekrefte opphav lengre tilbake enn til 1000-tallet, og en kontinuitet i avstamning i rett linje i den fleste tilfeller kan ikke bli funnet før på 1200- eller 1300-tallet.<ref name="Way13-14"/> For sistnevnte klan, [[Klan MacNeil|MacNeil]] med base på øya [[Barra (Skottland)|Barra]] på [[Ytre Hebridene]], har [[Genetikk|genetiske forskning]] avslørt at de moderne MacNeilene ikke har sine røtter blant irlendere, men blant [[Norrønt|norrøne]] nordboere som siden 700-tallet bosatte seg på [[Hebridene]] og de ytre skotske øyene. [[DNA]]-prøver fra Barra-MacNeiler så langt unna som USA, Canada og Australia har bevist den norrøne avstamningen. Det var ikke ett eneste treff for Irland.<ref name="heraldscotland">[https://www.heraldscotland.com/news/13197315.macneil-clan-shocked-dna-checks-force-rewrite-history/ «Macneil clan shocked as DNA checks force rewrite of history»], ''The Herald'' 16. januar 2015.</ref><ref>Natasha, P. (8. april 2019): [https://www.histecho.com/dna-testing-reveals-the-true-ancestry-of-a-scottish-clan-have-viking-blood-in-their-veins/ DNA Testing Reveals The True Ancestry Of A Scottish Clan Have Viking Blood In Their Veins], ''Histecho''</ref><ref>[https://www.familytreedna.com/public/MacNeil?iframe=yresults «Welcome to the MacNeil surname Y-DNA project - Y-DNA Classic Chart»], ''Familytreedna.com''</ref>

Framveksten av klaner hadde heller sin årsak i politisk uro enn med etnisitet og påstått edelt opphav.<ref name="Way13-14"/> Den skotske kronens overtagelse av [[Argyll]] og [[Ytre Hebridene]] fra [[Norge|det norske kongeriket]] på 1200-tallet, noe som fulgte fra pasifiseringen av [[mormaer av Moray]] (''mormaer'' var adelstittel tilsvarende jarl) og opprørene i nordlige Skottland på 1100- og 1200-tallet, skapte muligheter for krigsherrer i påføre deres dominans over lokale familier som måtte akseptere deres «beskyttelse». Disse krigsherre kan i stor grad bli kategorisert som gæliske, skjønt deres opphav strekker seg fra [[Gælere|gælisk]] til [[Norrøn-gælere|norrønt-gælisk]] og britisk.<ref name="Way13-14"/> Ved 1300-tallet hadde det vært ytterligere tilførsel av familier som etnisk strakte seg fra [[Normannere|normannisk]] eller anglo-normannisk og flamsk, slik som klanene Cameron, Fraser, Menzies, Chisholm og Grant.<ref name="Way13-14"/>

I løpet av [[den skotske uavhengighetskrig]] ble [[Føydalisme|føydale]] eiendomsforhold og lensbesittelser innført av [[Robert Bruce]] for å temme, utnytte og kontrollere klanenes krigerske dyktighet ved belønne dem med [[charter]]e landområder for å få støtte for den nasjonale motstanden mot England.<ref name="Way13-14"/> Eksempelvis ble klan MacDonald opphøyd over klan MacDougall, to klaner som delte en felles avstamming fra den store norrøn-gæliske krigsherren [[Somerled]] fra 1100-tallet.<ref name="Way13-14"/> Klansystemet var således ikke bare et sterk bånd av lokale familier, men også føydale bindinger til den skotsk monarkiet. Det er dette føydale elementet, styrket av skotsk lovverk, som skiller det skotske klansystemet fra stammesystemet som eksisterte i oldtidens Europa eller det som fortsatt eksisterer i [[Midt-Østen]] og blant urinnbyggere i [[Australasia]], [[Afrika]] og nordlige og sørlige Amerika.<ref name="Way13-14"/>

=== Borgerkrigen og jakobittene ===
[[Fil:Scottish mercenaries in the Thirty Years War.jpg|thumb|Skotske soldater, identifisert som regimentet til [[Donald Mackay, 1. lord Reay]], i tjeneste for ''Gustavus Adolphus'', det vil si [[Gustav II Adolf av Sverige]] (1630–31)]]
Fra 1638 til 1651, under krigene med de tre kongeriker, var alle sider «rojalistiske» i betydningen av en delt overbevisning om at monarkiet var guddommelig gitt. Valget om å støtte [[Karl I av England|Karl I]] eller [[Covenanters|ckonvernantenes]] regjering, var i stor grad drevet av tvister og strider innenfor den skotske eliten. I 1639 ble convernant-politikeren [[Archibald Campbell, 1. marki av Argyll|Archibald Campbell]], som også var overhode av klan Campbell, gitt en fullmakt til «brann og sverd» som ble benyttet til beslaglegge områdene til klan MacDonald i Lochaber, og tilsvarende med de som var holdt av klan Ogilvy i Angus.<ref>Royle, Trevor (2004): ''Civil War'', s. 109–110.</ref> Som en motreaksjon støttet begge klanene [[James Graham, 1. marki av Montrose|Monroses]] rojalistiske militærkampanje i 1644–1645 i håp om å gjenvinne dem.<ref>Lenihan, Padraig (2001): ''Conquest and Resistance'', s. 65</ref>

Da [[Karl II av England|Karl II]] gjenvant tronen i 1660 førte den vedtatt forordning ''Rescissory Act'' av 1661, en lov som opphevet og annullerte beslutninger i parlamentet fra tidligere,<ref>Fitzgerald, Timothy (2007): [https://books.google.com/books?id=b67p1VdF_OoC&pg=PA247 ''Discourse on Civility and Barbarity'']. Oxford University Press. s. 247. ISBN 978-0-19-804103-0.</ref> til at biskoper ble gjeninnsatt i [[Den skotske kirke|Kirken i Skottland]]. Dette fikk støtte fra mange høvdinger i klanene da det passet inn i den hierarkiske klanstrukturen og oppmuntret lydighet til autoritet. Både Karl og hans bror [[Jakob II av England|Jakob II]] (som også var Jakob VII av Skottland) benyttet seg krigere fra Høylandet til å kontrollere Campbell-dominerte områder i sørvestlige Skottland og for slå ned [[Argylls opprør]] i 1685, et opprør ledet av [[Archibald Campbell, 9. jarl av Argyll]], med den hensikt avsette Jakob II og VII. Ved 1680 er det beregnet at det var færre enn 16 000 katolikker i Skottland, og som var begrenset til deler av aristokratiet og gælisk-talende klaner i Høylandet og øyene.<ref> Mackie, Lenman, Parker (1986): ''A History of Scotland'', s. 237–238.</ref>

Da den katolske kong Jakob ble avsatt i november 1688 i såkalte [[den ærerike revolusjon]]en var valget av sider i Skottland i stor grad opportunistisk. De [[Presbyterianisme|presbyterianske]] Macleanene støttet [[jakobittene]] for å gjenvinne områder i [[Mull (Skottland)|Mull]] som hadde gått tapt til Campbellene på 1670-tallet; katolikkene i klan MacDonald av Keppoch forsøkte å plyndre den pro-jakobittiske byen [[Inverness]], og ble kjøpt ut kun etter at [[Dundee]] blandet seg inn.

Høylandets involvering i jakobittopprørene var resultatet av deres avsides beliggenhet, og det føydale klansystemet som krevde at leietakerne ga militærtjeneste. Historikeren Frank McLynn har identifisert sju primære drivere i jakobittenes tankegods hvor støtte for Stuartene var det minst viktige. En stor prosent av jakobittenes støtte i jakobittopprøret i 1745 kom fra folk i Lavlandet som motsatte seg unionen i 1707, og medlemmer av Den skotske episkopal kirke som er den anglikanske kirke i Skottland.<ref>McLynn (1982): «Issues and Motives», s. 97–133.</ref>

I 1745 rådet et flertall av klanlederne prins [[Charles Edward Stuart]] om komme til Skottland, inkludert klan MacDonald av Sleat og Norman MacLeod, 22. høvding av klan MacLeod.<ref>Riding, Jacqueline (2016): ''Jacobites'', s. 83–84.</ref> da prins charles kom til Skottland uten den lovte franske militære støtte, følte de at han ikke hadde holdt sine løfter, men det er også foreslått at Sleat og MacLeod var sårbare for restriksjoner fra regjeringen de solgte leietakere ulovlig til et arbeidssystem av indenturerte tjenere, ikke ulikt [[slaveri]].<ref>[https://no.alphahistory.com/americanrevolution/slaves-indentured-servants/ «Slaver og indenturerte tjenere»]{{Død lenke}}, ''Alpha History''</ref><ref>Pittock, Murray (2004): «Charles Edward Stuart»</ref>

Mange nok ble overtalt, men valget var ganske enkelt: Donald Cameron av Lochiel, høvding for klan Cameron, forpliktet seg først etter han var gitt «sikkerhet for den fulle verdien av hans eiendom om opprøret skulle vise seg være forgjeves», mens MacLeod og Sleat hjalp Charles å rømme etter [[slaget ved Culloden]].<ref> Riding, Jacqueline (2016): ''Jacobites'', s. 465–467.</ref>

=== Klansystemets sammenbrudd ===
[[Fil:Lordship of the Isles, 1346.png|thumb|Lordship of the Isles, 1346]]
I 1493 konfiskerte [[Jakob IV av Skottland]] herredømmet og tittelen som [[Lord of the Isles]] fra klan MacDonald. Dette destabiliserte regionen mens den etablerte forbindelsen mellom skotske MacDonald og de irske MacDonnell av Antrim betydde at uro i et land ofte betydde tilsvarende uro i et annet.<ref>Lang, Andrew (1912): ''The History Of Scotland'', s. 284–286.</ref> Jakob IV gikk til ulike grep for håndtere den påfølgende ustabilitet, inkludert loven fra 1587, ''Slaughter under trust'' (muligens «drap under tillit»), noe som ble benyttet under [[Glencoemassakeren]] i 1692 hvor minst 38 personer fra klan MacDonald ble drept og hvor ytterligere 40 kvinner og barn døde etter at deres hjem ble brent.<ref> [http://h2g2.com/approved_entry/A44266 «History – Massacre of Glencoe 1692»], ''BBC''</ref> For å unngå endeløse stridigheter var det påkrevd at tvisten ble bilagt av kronen, særskilt mord utført i «kaldt blod», regler for når det var blitt enighet om overgivelse eller gjestfrihet hadde blitt akseptert.<ref>Harris, Tim (2015): ''Rebellion'', s. 53–54.</ref> Første gang dette ble nedtegnet i bruk var i 1588 da Lachlan Maclean ble anklaget for drapet på sin nye stefar, John MacDonald, og 17 andre medlemmer av MacDonald under en bryllupsfest.<ref>Levine, Mark (1999): ''The Massacre in History'', s. 129.</ref>

Andre grep hadde begrenset virkning; pålegge finansiell garantier på landeiere da anstendig oppførsel overfor deres leietakere ofte feilet. Foreningen av kronen da Skottland og England ble slått sammen i 1603 sammenfalt med slutten på den engelsk-irske krig mellom 1593 og 1603, fulgt av konfiskering av landeiendommer i 1608. Det som hadde vært den mest [[keltisk]]talende delen av Irland som det ble forsøkt stabilisert via [[bosetningen i Ulster]] ved å importere skotsk og engelske protestanter. Denne prosessen ble ofte støttet av de opprinnelige jordeierne; i 1607 bosatte [[Randal MacDonnell, 1. jarl av Antrim|Randall MacDonnell]] 300 presbyteriansk skotske familier på sitt land i [[Antrim (grevskap)|Antrim]] i nordlige Irland.<ref>Elliott, Marianne (2000): ''The Catholics of Ulster'', s. 88.</ref> Det betydde også slutten på den irske praksisen med benytte ''gallowglass'', det vil si leiesoldater fra det skotske Høylandet.<ref> [https://galloglass.ucc.ie The Galloglass Project]</ref>

[[Statutes of Iona 1609|Vedtekter av Iona]] i 1609 innebar en rekke bestemmelser som ble lagt på klanhøvdingene, formet for integrere dem i den skotske godseierklassen. Selv om det fortsatt er diskutert over den praktiske effekten av dette, var de en sterk drivkraft på klanelitene i det lang løp.<ref>Devine, T.M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 39</ref> Vedtektene forpliktet klanhøvdingene å bo i [[Edinburgh]] for det meste av året, og at deres arvinger skulle utdannes i skoler i det engelskspråklige Lavlandet. Langvarige perioder i Edinburgh var kostbart. Ettersom Høylandet i stor grad var et pengeløst samfunn, betydde det at de måtte endre seg til en kommersiell utnyttelse av deres landområder framfor håndtere dem som en del av et sosialt system. Kostnadene av å bo langt unna deres klanområder bidro til en kronisk gjeldssituasjon som i økende grad ble vanlig for godseierne i Høylandet, og til sist førte til salg av mange store gods på Høylandet på slutten av 1700- og tidlig på 1800-tallet.<ref> Dodgshon, Robert A. (1998): ''From Chiefs to Landlords'', s. 105–107</ref><ref>Devine, T. M. (2013): ''Clanship to Crofters' War'', s.  1–17</ref><ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 37–46, 65–73, 132 </ref>

I løpet av 1700-tallet begynte klanhøvdingene, i et forsøk på å øke inntektene fra deres eiendommer, begrense muligheten til ''takisman'' å framleie. Det betydde at mer av leien som ble betalt av de som faktisk drev jordbruket gikk godseieren. Resultat var å fjerne dette sjiktet i klansamfunnet. I en prosess som økte betydelig fra 1770-tallet og framover hadde ''takisman'' blitt et sjelden innslag tidlig på 1800-tallet. Historikeren T.M. Devine beskrev «fjerningen av denne klassen som en av de klareste demonstrasjonene av døden for det gamle gæliske samfunnet.»<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 34 </ref> Mange av ''takisman'', foruten også de rikere bøndene (som var trøtte av gjentatte økninger leien) valgte det drastiske å forlate sine vante omgivelser og emigrere utenlands. Det kan bli forstått som motstand mot endringene i Høylandets landbruksøkonomi, foruten begynnelsen på en forbedring av landbruket, førte til utbredelse av ''[[Highland Clearances]]'' («Utrenskningen av Høylandet»).<ref>Richards, Eric (2013): ''The Highland Clearances'', s. 9</ref> Tapet av det midtre sjiktet i Høylandets samfunn representerte ikke bare en flukt av kapital fra det tradisjonelle gæliske samfunnet, men også et tap av risikovillige foretaksmenn og entreprenører.<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 50 </ref> Det første betydelig skrittet i utrenskningen av Høylandet var beslutningen til hertugene av Argyll å legge på leie på gårder og bysamfunn som var lagt ut for auksjon. Dette begynte med Campbells eiendom i Kintyre på 1710-tallet og spredte seg etter 1737 til alle deres besittelser. Denne handlingen som en kommersiell en godseier, å la jordbruksland gå til den som betalte mest, var et klart brudd på prinsippet av det tradisjonelle ''dùthchas'' (klanens kollektive område).<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 44 </ref> 

[[Fil:The Battle of Culloden.jpg|thumb|300px|[[Slaget ved Culloden]], framstilt i et maleri av David Morier. Moderne historisk tenking har gitt mindre betydning til dette slaget som en faktor av klansystemets nedgang.]]
[[Jakobittopprøret i 1745|Jakobittenes opprør]] i 1745 pleide å bli vurdert som den vesentligste hendelsen i klansystemets endelikt. Det er ingen tvil om at i kjølvannet av opprøret kom det grusomme straffeekspedisjoner mot klanene som hadde støttet jakobittene, og lovgivende forsøk endte med å ødelegge klankulturen. Vektleggingen til historikerne nå er konverteringen høvdingene til godseiere i en langsom overgang i en lengre tidsepoke. De påfølgende jakobittopprørene, i synet til T.M. Devine, satte ganske enkelt endringsprosessen på pause mens de militære aspektene av klanene fikk midlertidig betydning; den tilsynelatende bølge av sosiale endringer etter 1745 var kun en prosess for å ta igjen det økonomiske presset som ga opphav til godseiernes jordeierskap.<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 46 </ref> De ulike lovverkene som fulgte Culloden inkluderte ''Heritable Jurisdictions Act'' («Lov om arvelige jurisdiksjoner») som fjernet høvdingenes rett til holde domstol og overførte denne rollen til den nasjonale dommerstanden. Den tradisjonelle lojaliteten til klansmennene var antagelig ikke påvirket av dette. Det er også tvil om det var noen virkelig effekt fra forbudet av Høylandets tradisjonelle klesdrakter, et forbud som uansett ble trukket tilbake i 1782.<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 57–60 </ref>

Utrenskningen av Høylandet førte til ytterligere press på klanhøvdingene i å skaffe seg mer penger fra deres landområder. I den første fasen av utrenskningen, da forbedrete jordbruksmetoder ble innført, var det flere småbønder som ble forvist og bosatte seg på nytt, ofte i kystdistriktene. De små størrelsene på disse husmannsplassene hadde til hensikt å tvinge dem til å arbeide i andre industrier, slike som fiske og tareindustrien. Med knapphet på tilgjengelig arbeid var stadig flere av fattige høylenderne som måtte pendle sesongmessig til Lavlandet. Det ga en fordel for engelsk som «arbeidsspråk». Da ''Gaelic Schools Society'' («Det gæliske skolesamfunnet») begynte undervisning av grunnleggende lese- og skrivekyndighet i gælisk i de første tiårene av 1800-tallet, var det en økning av det samme i engelsk. Dette paradokset kan bli forklart i årsrapporten for 1829 til den kristne veldedighetsorganisasjonen ''Society in Scotland for Propagating Christian Knowledge'' (SSPCK): «... så uvitende er foreldrene at det er vanskelig å overbevise dem om det kan være en fordel for deres barn å lære seg gælisk, skjønt de er alle ivrige ... etter å få dem til å lære seg engelsk.»<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 110–117  </ref>

Den andre fasen av utrenskningen av Høylandet rammet overbefolkede husmannssamfunn som ikke lenger var i stand til å forsørge seg selv grunnet sult og/eller sammenbrudd i de industrier som de var avhengig av. Såkalte «assisterte arbeidere» ble skaffet til nødlidende leietakere av godseierne som fant dette billigere enn å fortsette syklusene med avhjelpe hungersnød. Det ble anvendt særlige i den vestlige delen av Høylandet og på Hebridene. Mange eiendommene og godsene i Høylandet var ikke lenger eid av klanhøvdinger, I Devines undersøkelse av «Potetsulten i Høylandet», uttalte han at i 1846 var  det 86 jordeiere i et område som var rammet av hungersnød, minst 62 (dvs. 70%) var «nye kjøpere som ikke hadde eid eiendom i Høylandet før 1800.»<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 93–94  </ref> Landeiere av både de nye og de gamle oppmuntret utvandring av fattige småbønder til Canada, og senere til Australia.<ref> Lynch, Michael (1992): ''Scotland'', s.  370–371</ref><ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 354–355   </ref> Utrenskningen ble fulgt av en periode med selv større utvandring, noe som fortsatte (med kortvarig opphold under [[den første verdenskrig]]) fram til begynnelsen av [[den store depresjonen]].<ref>Devine, T. M. (2018): ''The Scottish Clearances'', s. 2   </ref>

=== Romantisk nostalgi ===
[[Fil:George IV in kilt, by Wilkie.jpg|thumb|right|upright|David Wilkies smigrende portrett (1829) av kong [[Georg IV av Storbritannia|Georg IV]] i [[kilt]], med lyssetting valgt for å tone ned glansen av hans kilt og hans knær vist nakne, uten den rosa strømpebuksen han bar ved hendelsen.]]
Det meste av lovgivningen som undertrykket klanene ble opphevet mot slutten av 1700-tallet da trusselen fra jakobittene var i klar nedgang. Loven mot bruke tradisjonelle klær fra Høylandet, som [[kilt]], ble opphevet i 1782. Snart kom det i gang en prosess på rehabilitere kulturen på Høylandet. På 1800-tallet hadde klesmønstre i [[tartan]] i stor grad blitt oppgitt vanlige folk i regionen, skjønt bevart i høylandsregimentene i [[den britiske hæren]], hvor fattige folk fra Høylandet vervet seg i stort antall fram til slutten av [[napoleonskrigene]] i 1815.<ref>Roberts, J.L. (2002): ''The Jacobite Wars'', s. 193–195.</ref><ref name="Sievers">Sievers, Marco (2007): ''The Highland Myth'', s. 22–25.</ref><ref>Ferguson, William (1998): ''The Identity of the Scottish Nation'', s. 227.</ref> 

Den internasjonal manien for tartan og for idealiseringen av det romantisert Høylandet var blant annet satt i gang med en sterk drivkraft i publiseringen av diktsyklusen ''[[Ossians sanger]]'' som den skotske dikteren [[James Macpherson]]  (1736–1796) hevdet å ha oversatt fra gamle kilder på [[skotsk gælisk språk]].<ref>Milne, N.C. (2010): ''Scottish Culture'', s. 75–76.</ref> Framfor å være den som hadde oppdaget en autentisk gælisk skald og som Macpherson «oversatte», var han selv dikteren. Diktene vakte enorm entusiasme over hele Europa, og bidro til å vekke interesse for folkediktningen, men også for romantiseringen av det skotske Høylandet: «Det skotske landskapet med fjell og daler, tåke og sønderrevne skyer beskrev Macpherson med romantisk innlevelse og lyrisk kraft.»<ref name="Breitholtz72-73">Breitholtz, Lennart, red. (1979): ''Epoker og diktere'', bind 2, Gyldendal Norsk Forlag, s. 72-73</ref> ''Ossians sanger'' betydde mye for tyske førromantiske diktere og [[Johann Wolfgang von Goethe|Goethe]] var overbegeistret, som vist i hans ''[[Den unge Werthers lidelser]]'' (1774). Macphersons fall ble desto tyngre da en rekke kritikere, blant annet [[Samuel Johnson]], kunne slå fast at ''Ossians sanger'' ikke var annet «frekke forfalskninger».<ref name="Breitholtz72-73"/> 

Macpherson bidro til og forsterket romantiseringen av Høylandet, og det fortsatte selv etter hans fall. Aristokrater fra Høylandet etablerte egne samfunn i Edinburgh (1784) som feiret deres opphav. Andre sentre var blant annet i London (1788).<ref>Calloway, C.G. (2008): ''White People'', s. 242.</ref> Forestillingen av det romantiske Høylandet ble ytterligere popularisert av utgivelsene til [[Walter Scott]]. Da kong [[Georg IV av Storbritannia|Georg IV]] ønsket å besøke Skottland i 1822 som første britiske monark siden Karl II i 1651, var det Walter Scott som fikk ledelsen i skape en storslått ramme og gi kongen en autentisk skotsk opplevelse, særskilt ettersom kongen ville stille i en form for kongelig ’kilt’. I påvente av besøket kom det et massivt oppsving i behovet for kilt og tartan som ikke kunne bli dekket av den eksisterende skotske linindustrien. Formgivningen av individuelle klan-tartan var i stor grad definert i denne perioden. Kilt og tartan som festantrekk fikk en varig innflytelse ved at det ble løftet opp til bli en vesentlig del av Skottlands nasjonale identitet.<ref>[https://digital.nls.uk/scotlandspages/timeline/18222.html «1822 - George IV's visit to Edinburgh»], ''Digital.nls.uk''</ref><ref>Milne, N.C. (2010): ''Scottish Culture'', s. 138.</ref>

Denne ''Highlandism'', hvor hele Skottland ble identifisert med kulturen til Høylandet, ble sementert av dronning [[Victoria av Storbritannia|Victorias]] interesse for landet, hennes adopsjon av [[Balmoral Castle]] som et framstående kongelig feriested og hennes interesse for tartan.<ref name="Sievers"/>