Redigerer Samisk historie i tidlig moderne tid (avsnitt)

== Næringsveier og handelssamkvem i sameland ==
[[Fil:Illustration of activities of Lapps and Finns- woman milking reindeer LCCN2007681144.jpg|mini|Samisk kvinne som melker et reinsdyr, illustrasjon fra ''Historia de gentibus septentrionalibus'' av [[Olaus Magnus]] i 1555.]]

Ut fra skattelistene ser det ut til at både nordmenn og samer i Finnmark hadde gunstige økonomiske forhold gjennom 1500-tallet. Det kan en se av at folk i Finnmark betalte betydelig mer i skatt enn bønder i Lofoten og Vesterålen, og det tredobbelte av gjennomsnittet i Trøndelag. Samene som bodde ved kysten betalte gjennomsnittlig 7 mark i 1567, som var noe mindre enn nordmenn. Imidlertid hadde  samer i Finnmark skattekrav både til Russland og Sverige på denne tiden. Nordmenn fikk sin velstand på grunn av markedsfiske, mens samene både var involvert i slikt fiske og andre næringer, som jakt og fangst. De var i tillegg tilknyttet handelssystemer i Russland og sørover mot Vest-Europa.{{sfn|Pedersen|1994|p=18–20}}

På slutten av middelalderen blir samene i Nord-Norge kjent med husdyrhold, da spesielt sauer, geiter og kuer, som deres norske naboer drev med. I Nord-Finland fikk også samene kjennskap til husdyr, delvis via finske jordbrukere som slo seg ned i samiske områder. På begynnelsen av 1700-tallet starter samene i Finnmark selv med husdyrhold og jordbruk. Spesielt kjenner en til dette langs Altaelva og Kautokeino, og likeledes langs elvene Tana, Utsjok, Enare og Karasjohka i Finland.{{sfn|Kent|2018|p=235–236}}

I Nord-Sverige og Nord-Finland ble samer fra tidlig moderne delt inn i to kategorier, nemlig [[Fjellsamer|fjell]]- og [[skogssamer]]. I Norge fantes ikke et tilsvarende levesettet som det skogssamene hadde. I eksempelvis Lule lappmark lå samebyene Sirkas og Tuorpon i fjellområde mens Sjokksjokk og Jokkmokk lå i skogsområde. De som bodde i Sirkas og Tuorpon ble kalt fjellsamer og samer fra de to andre byene ble kalt skogssamer. Skogssamene var til en viss grad nomadiske, men flyttet på langt nær over så store avstander som fjellsamene, som kunne bevege seg helt fra den nordatlantiske kysten til Bottenviken. Ut fra historiske kilder kan en se at kategoriseringen er relatert til hvilke næringer beboerne i fjell- og skogområder drev med. Uansett ser det ut til at overgangen mellom gruppene ikke er skarp, men at medlemmer fra en gruppe kan skifte fra den ene til den andre fra et år til den neste. Tross alt tilhørte begge kategoriene samme etniske gruppe, så denne inndelingen har ikke stor betydning. Fra rettsdokumenter kan en for eksempel se at en innleid hjelpemann fra Sikas (fjellsamisk område) gjør tjeneste hos en reineier i Sjokksjokk (skogssamisk område).{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=47–49}}{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=92–95}}{{sfn|Fjellström|1985|p=39–41}}

Innlandssamene utviklet storskala reindrift 1600-tallet. I tillegg var tamreinhold viktig også for sjøsamene. I kyst- og fjordområdene i Nord-Norge drev en stor del av sjøsamene med jakt og fangst, husdyrhold og fiske, i tillegg til reinhold. Noen av samene i Porsanger, som enten var [[sjøsamer]] eller nært knyttet til dette miljøet, hadde utviklet et omfattende tamreinhold med flokker på 700–800 dyr i 1690-årene. Når det gjelder antallet familier som drev med kystbasert, nomadiserende reindrift på begynnelsen av 1700-tallet, har en dokumentasjon på at 60 familier var involvert.{{sfn|Berg|2003|p=49–51}}

=== Utvikling av pengeøkonomi på 1600- og 1700-tallet ===
Statene regulerte handelen etter [[Merkantilisme|merkantilistiske]] prinsipper, kjennetegnet blant annet av at særskilte selskaper fikk monopoler og privilegier, imperialisme og toll på import, noe som i stor grad også påvirket samenes næringsveier. Reinnomadismen med tamreinhold spredde seg og ble utbredt mot nord og øst, men slo allikevel ikke gjennom i Kemi lappmark og på Kolahalvøya. Andre steder økte størrelsen av flokken til noen samer, og førte til konflikter med dem som drev i mindre skala. I innenlandske elvedaler etablerte stadig flere svenske og finske gårdbrukere seg. Slike driftsformer ble tatt opp av samer som ble fast bosatte.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} I Kemi lappmark var det mange finner som slo seg ned. En spesiell utvikling i Finnmark og Nord-Troms var at nordmenn og kvener etablerte seg i fjordene. Den skjerpede konkurranse som oppstod, fikk samene til delvis å flytte fra ytre fjordstrøk. I Sverige ble det etablert sølv-, kobber- og jernverk. Alt dette var endringer som førte til at samiske næringer som jakt og fangst kom under press. Det ble inngrep i deres naturområder, men samtidig nye muligheter for lønnsarbeid og pengeøkonomi. Alle de nye næringene ga et større overskudd som kunne avsettes. Her kunne reindriftssamene delta med salg av kjøtt, ost av reinmelk og forskjellige andre varer.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Forskere har vært opptatt av virkningene av de store økonomiske endringene i Nordkalotten på 1600- og 1700-tallet. Blant annet har en fokusert på det sterke jakttrykket på pelsdyr og villrein, som redusert bestandene. Et annet forhold var endring av samfunnsstrukturen med de stadig sterkere handelskontaktene. Spesielt kunne dette ha ledet til større individuelle premiering av gode jegere, som undergraver den tradisjonelle egalitære organisasjonen. En gunstig del av utviklingen kunne på den annen side ha vært tilgang til flere handelspartnere. Dette ser ut til å ha vært heldig for samene i de østlige områdene, mens de svenske samene i vestlige områder, som kun hadde tilgang til ett handelssystem, gikk over til reinnomadisme.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

=== Reindrift ===
[[Fil:Johannes Rach and Odvardt Helmoldt von Lode - Milking of Female Reindeer - NMK.2021.0112.050 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|Bildets tittel er «Melking av simler», en illustrasjon fra boken ''Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse'' skrevet av [[Knud Leem]] og utgitt i 1767. {{byline|Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode|gravering}}]]

Reinsdyr har vært i bruk som mat, tamme rein ble blant annet brukt til transport og til å lokke til seg villrein under jakt. Om vinteren overlever de på siste sommersesongs vegetasjon eller på lav som de finner under snøen ved å grave med hovene. Selv etter at menneskene greide å temme rein, fortsatte de å jakte på de ville dyrene.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=158–160}}{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=167-169}}{{sfn|Baudou|1992|p=145–156}} Selv om omstendighetene og tidspunkter har vært mye debattert blant historikere,{{sfn|Hansen|2018|p=13–16}} mener en at bruken av tamme reinsdyr i Fennoskandia har gått gjennom tre stadier fra begynnelsen og frem til moderne tid. Først småskala husdyrhold som en del av en økonomi basert på jakt og fangst. Neste stadium var mer spesialisert og intenst husdyrhold, kalt pastoralisme, med store flokker for å produsere melk, kjøtt og blod. Med mange rein som skulle gjetes og hver dag samles for å melkes, var denne driften arbeidsintensiv. Den tredje fasen var basert på omfattende reinsdyrflokker, først og fremst for kjøttproduksjon. Tredje fase tok til på 1700-tallet, da hensikten var storproduksjon av kjøtt for salg. Melking tok slutt i dette stadiet. Denne formen for reindrift har fortsatt helt opp til nåtiden.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=158–160}}{{sfn|Fjellström|1985|p=67–74}} I Finnmark utviklet dette seg til en driftform der samene flytter reinflokkene ut mot kysten på våren hvor de blir hele sommeren. Ute langs kysten er det godt beiteland og vinden sørger for at insektsplagen er liten.{{sfn|Fjellström|1985|p=35–36}} De svenske fjellsamene derimot flyttet mellom skoglandet i øst til fjellområdene mot vest på våren. Senere på sommeren flyttet de reinene helt ut til øyene på Norskekysten. Utpå høsten gikk trekkene motsatt retning. Helt opp mot 400 km flyttet de flokkene sine. Hele familien var med under reinflytting og med seg hadde de kåter for å bo i. Noen få svenske samer hadde også sommerbeite for rein ved Bottenviken.{{sfn|Fjellström|1985|p=36–39}}

Rundt midten av 1700-tallet hadde samene i nordre Nordland flokker på mellom 15 og 40 dyr. På svensk siden var derimot flokkene på 500–1000 dyr, men vanligvis var størrelsen 100 rein. I Härjedalen skulle det ha vært floker på hele 3000 rein.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=94–97}} Utviklingene av tamreindrift med store flokker skjedde først i fjellområdene i Nord-Sverige.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=37–39}} Flere forhold påvirket samenes bruk av land og reinsdyrhold i løpet av 1600-tallet. En av disse var at handelen endret seg. Samiske husholdninger fikk større overskudd med stadig større besetninger med tammrein og markedsproduksjon. Et annet forhold var skattelegging. I Sverige ble det forsøkt forskjellige former for skattelegging, før myndighetene i 1695 bestemte seg for et kollektivt skattesystem. For samene betydde dette lavere skatt og mer forutsigbar skatt per individ. Bedre husholdningsøkonomi førte til en tredje endring, nemlig økt befolkning utover på 1700-tallet.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=71}}

Som et resultat av Lappekodisillen fra 1751 økte de sesongvise reinflyttingene i omfang. Spesielt i Salten og Sør-Troms økte antallet reinflokker fra Sverige. Det ble vanlig å føre reinen helt ut til kysten. På mange av øyene i Troms sør for Lyngen ble det også ført reinflokker fra Sverige for sommerbeite. Mindre reinflokker tilhørende norske samer ble gjerne tatt med i de svenske samenes store reinflokker. En annen ordning var at sjøsamer lot reineiere fra Sverige overta sine flokker om høsten for å ta dem med til vinterbeite i de nord-svenske skogene. På Helgeland var det flere samer som i løpet i 1840-årene utviklet en driftsform der reinen ble ført ut på snøbare øyer ute i havet om høsten. På våren ble så flokkene ført mot høyfjellet for sommerbeite.{{sfn|Berg|2003|p=64–66}}

Med overgang til tamreindrift økte de økonomiske forskjellene mellom husholdninger som drev med reindrift og de som ikke gjorde det. Reineierne ble rike, mens andre ble fattige i løpet av tidlig moderne tid.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=149–150}} Samene i fjellområdene hadde i løpet av omtrent ett århundre blitt spesialiserte reineiere som produserte kjøtt for salg effektivt og med god fortjeneste. De fikk store inntekter som de kunne kjøpe en rekke varer for, som sølvsmykker, tobakk, stål, ull og sprit.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=172-174}} Disse svenske samene var sannsynligvis de mest velhavende av alle i sameland. De var også stolt av sitt opphav og unge jenter ble bare giftet bort til samegutter fra samme bakgrunn.{{sfn|Fjellström|1985|p=36–39}}

Samtidig som tamreindrift ble en stor og viktig næring, gikk bestanden av villrein drastisk ned. Med overgang til reindrift som krever fjellbeite var det ikke lengre plass til villreinen.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=142-144}} Det ble også slutt på bruk av dyregraver for å fange rein, blant annet fordi tamrein kunne bli skadet eller drept.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=161–164}} I Sverige er det ikke noen villrein igjen rundt 1750.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=142-144}} Også villreinbestanden på Kolahalvøya ble sakte redusert, noe som førte til at et viktig element i kostholdet ble redusert kraftig. Således gikk skoltesamene over til tamreinsdrift i større skala i andre halvdel av 1800-tallet.{{sfn|Fjellström|1985|p=41–44}}

=== Næringsveier for samene i Norge ===
[[Fil:Olaus Magnus - On Boats that are put Together with Sinews and Tree Roots.jpg|mini|Illustrasjon fra ''[[Historia de gentibus septentrionalibus]]'' utgitt i 1555. Bildet skal vise samer som bygger en båt.]]

[[Hans H. Lilienskiold]] (1650–1703) var amtmann i Finnmark fra 1685 til 1701 og i sinne siste leveår ga han ut boken ''Speculum Boreale''. I denne beskrives samenes geografi, historie og næringsveier i regionen. Boken har også fargelagte illustrasjoner av samiske klesdrakter. Senere, i 1767, utgir [[Knud Leem]] (1697–1774) boken ''Finnmarkens lapper'', også den med rike illustrasjoner, med vekt på klesdraktene.{{sfn|Kent|2018|p=3–5}}

Fra slutten av 1600-tallet har en skriftlige kilder for at de to viktigste gruppene som drev fiske langs kysten av Finnmark var nordmennene i ytre kystområder og samer i fjordstrøkene. En tredje gruppe var samer som hold til i grenseområdene, men som sesongvis flyttet ned til kysten med reinflokkene. Enda en kategori var sesongfiskere fra Nordland og Troms som hold seg i Finnmark frem til sankthans.{{sfn|Berg|2003|p=58}}

Allerede tidlig i middelalderen var det samer som rettet seg mot spesialisering innen villreinfangst og tok i større grad enn andre tok høyfjellet i bruk. Blant annet organiserte de store jaktlag.<ref>Berg-Nordlie, Mikkel og Berg, Sigrun Høgetveit: {{snl|samane i mellomalderen|Samane i mellomalderen}} (2022)</ref> Disse ble tidligere kalt fjellsamer.<ref>Nesheim, Asbjørn: {{snl|fjellsamen|Fjellsame}}(2021)</ref> Villreinjakt var på 1700-tallet enda av betydning for sjø- og fjellsamer, selv om tamreinhold fikk stadig større betydning. På midten av 1700-tallet ble det vanlig at samer skaffet seg gevær til bruk i jakten, noe som fikk stor betydning for videre utvikling. Med innføring av jaktvåpen behøvdes ikke mange samarbeidende jegere for å drive fangst. Når jakten kunne foregå individuelt gikk også siidafellesskapet i oppløsning. De samiske jegerne hadde også en annen fordel, nemlig at de ikke var så kresne som nordmenn. Nordmenn ville heller sulte enn å spise måke, kråke, rev, oter, bjørn og andre dyr, mens en same med jaktvåpen gjerne skaffet seg mat ved å nedlegge slike dyr.{{sfn|Berg|2003|p=73–76}}

Over flere hundre år ble samene pålagt tyngende skatter fra alle statene som mente at de hadde krav på områdene deres. På grunn av skatteleggingen ble samenes antall, næringsveier, bosteder og så videre nøye dokumentert av de forskjellige landenes myndigheter. Dermed vet en for eksempel at Varanger var den største siida i sameland på slutten av middelalderen. I 1601 var det her 67 husholdninger som ble skattelagt, det økt til 101 i 1690 og 108 i 1769. Videre er det beskrevet 5 skattbare husholdninger i Vestertana i 1601, 13 i Laksefjord og 35 i Lakselv. Det var i tillegg 30 norske husholdninger som ble skattelagt i Varanger. En tredjedel av sjøsamene registrert i Finnmark hadde stedfaste bosteder.{{sfn|Kent|2018|p=220–222}}

En annen aktivitet samene i innlandsbygdene i Nord-Norge drev med var båtbygging, noe som beskrives i kilder fra 1600- og 1700-tallet. Blant annet forteller presten [[Petter Dass]] (1647–1707) om omfattende bygging av [[nordlandsbåt]]er i [[Beiarn]] rundt 1690. Andre steder der samene bygde båter for salg var i [[Ofoten]], [[Astafjorden]], [[Malangen]] og på [[Karlsøy]]. I forbindelse med båtbyggingen drev samene også med omfattende smedarbeid, blant annet for produksjon av nagler og beslag på båtene.{{sfn|Bratrein|2018|p=70–76}}
Andre inntektsgivende sysler var håndarbeid og hjelp med transport.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=89–92}}

==== Tilknytning til handelssystemer ====
Samene var fra midten av 1500-tallet tilknyttet flere handelssystemer fra de ekspanderende statsmaktene fra øst, sør og vest. I vest og nord var samene i kystområdene tilknyttet handelen med hanseatene over Bergen. I Nordland og Troms foregikk varebytte via [[Jektefarten|bygdefarsystemet]] der [[jekt]]er transporterte fiskerbøndenes tørrfisk til Bergen, og brakte nødvendighestartikler i retur. I Finnmark hadde bergenskjøpmennene lokale handelsfullmektiger i fiskeværene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Samene hadde få markeder, altså regelmessige handelsmøter der flere produsenter og kjøpere møtes. Et unntak var Varangermarkedet som skal ha oppstått tidlig, men omtales første gang trolig i 1530. Til dette markedet var det deltagere fra Norge, Sverige og Russland, i tillegg til skatteoppkrevere. Tilsvarende markeder var også organisert på [[Fiskerhalvøya]] og på [[Kildin]]øya, hvor russiske, norske, engelske og hollandske kjøpmenn kom. Det var også markeder i nordre Nordland og i Namdalen, men disse var bare mellom sjøsamer og innlandssamer.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Litt lengre sør, i [[Karlebotn]], var det organisert store markeder. Lagmann [[Niels Knagenhielm|Niels Knag]] (1661–1737) beskriver at det kom handelsfolk fra så fjerne steder som [[Torneå]] i dagens Finland og fra Kolahalvøya. Dette var en av de viktigste stedene for samisk handel og underlagt kongelig tilsyn fra 1688. Myndighetene var også representert for å samle inn skatter. Andre viktige handelssteder var [[Tysfjord]] og [[Jokkmokk]].{{sfn|Kent|2018|p=215–220}}

De av samene som hadde kontakt med flere av disse handelssystemene hadde fordel av å kunne utnytte forskjellig etterspørsel. Et eksempel er sjøsamene som solgte [[tørrfisk]] til de norske handelsmennene med god fortjeneste, det de fikk i betaling benyttet de delvis til å betale skatt til den svenske staten.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Likeledes kunne de endre sin ressursutnyttelse ved å selge varer som var spesielt etterspurt og ga høye inntekter.{{sfn|Hansen|2018|p=75–76}} 

==== Pomorhandel ====
Handel i Finnmark og Troms var regulert som et kongelig monopol. Til tross for denne ordningen var det kontakt med russiske kjøpmenn, kjent som [[pomorhandel]]. Disse kjøpmennene kom i egne båter fra området ved [[Kvitsjøen]] og drev handel langs kysten av Finnmark sommerstid, og fra 1700-tallet enda lengre sør i Nord-Norge. Handelen skjedde ved at fisk ble byttet mot russisk rugmel, men også tømmer, tjære og tauverk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=92–94}} Spesielt kunne samene tilby kostbare varer i tillegg til fisk, som skinn og pels. Russerne var villige til å gi meget god betaling for slike produkter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=123–124}} Handelen hadde foregått helt siden middelalderen og russerne betalte mye bedre for varene enn det som ble gitt under monopolordningen via Bergen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=92–94}}

Da det kongelige monopolet for handel i Finnmark og Troms ble opphevet i 1789, førte det til stor økning i den russiske handelen. Dermed ble pomorhandelen viktig for samene i Nord-Norge helt opp til første verdenskrig i 1914. På begynnelsen av 1800-tallet var pomorhandelen blitt en så grunnlegende del av økonomien i Finnmark at kopek var gangbar mynt der, i tillegg til at skatten enkelte steder ble innkrevd i kopek. Den russiske påvirkningen førte også til dannelsen av et eget «handelsspråk», sammensatt av norsk, russisk, hollandsk, tysk, samisk og eventuelt også finsk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=92–94}}

==== Sjøsamenes næringsveier ====
[[Fil:Johannes Rach and Odvardt Helmoldt von Lode - Fishing with Gaff Hook - NMK.2021.0112.074 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|Bildets tittel er «Fiske med klepp», en illustrasjon fra boken ''Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse'' skrevet av [[Knud Leem]] og utgitt i 1767. {{byline|Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode|gravering}}]]

Sjøsamene drev stort sett med de samme næringsveier som sine norske naboer. De kombinerte reindrift, fiske på havet og jakt på sel, hval og hvalross, samt jordbruk. De beste områdene for jakten på hval var i Varanger. Jakten foregikk vanligvis ikke på åpent hav, men når hvalen gikk inn på grunt vann. Noen ganger måtte sjøsamene også konkurrere med norske, nederlandske og engelske hvalfangere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=89–92}}{{sfn|Kent|2018|p=225–226}}

Sjøsamene hold til i fjorddistriktene. Disse områdene var regnet som de beste for bosetning, og nordmenn som ville slå seg ned i disse områdene ble avvist av samene. Sjøsamene anså dette som sine områder. En prest i [[Hammerfest]] på begynnelsen av 1700-tallet forteller at samene har sin særegne levemåte, boplasser og næringer, dessuten bor de adskilt fra nordmenn. Heller ikke vil samiske ungdommer ta tjeneste hos andre enn andre samer. Sjøsamene i Hammerfest hadde de beste fiskeplassene, beiteplassene og bjørkeskogen, som de vernet om. De nordmennene som bosatte seg i distriktet søkte derfor ut til øyene, selv om forholdene der var barskere. På grunn av dette snakket en om «finnefjorder» i motsetning til «nordmannsøyer». Andre steder i Finnmark har en opplysninger om lignende forhold.{{sfn|Berg|2003|p=71–73}} Ellers var sjøsamenes jakt og fangst en rettighet beskyttet av Kongen på begynnelsen av 1700-tallet. Motsatt var det for tilreisende fiskere i Finnmark forbudt å drive med jakt og fangst.{{sfn|Berg|2003|p=82–84}} Ekteskap mellom samiske menn og norske kvinner forekom aldri, men motsatt var det en del norske menn som giftet seg med samiske kvinner. Som regel innebar et slikt ekteskap at mannen ble en del av det samiske samfunnet. Dermed fikk slike husholdninger tilgang til å bruke ressursene i de samiske fjordområdene.{{sfn|Berg|2003|p=71–73}}

I Troms og Nordland har en dokumentasjon på sesongvise flyttinger av reinflokker fra 1500-tallet og i Finnmark først etter 1600. Sjøsamene hadde også tamrein som de brukte til trekkdyr og fikk melkeprodukter fra. Sjøsamene drev typisk med fiske og jakt innerst i fjordene om våren og høsten. Om sommeren flyttet de lengre ut i fjordene og drev da med fiske, fuglefangst, jakt på kobbe og eggsanking. På vinteren var hovedaktiviteten pelsdyrfangst og fiske i innlandet, hvor de hadde sine boliger i skogdalene. I tillegg drev de med båtbygging, noe som forklarer at de gjerne la boplassene til skogsområder hvor de kunne ta ut byggematerialer. Etter at skogen et sted var uthugget dro de til et annet sted. De drev også med smiing, blant annet for å lage pilspisser.{{sfn|Berg|2003|p=37–39}}

I de nordlig områdene sees tendensene mot at systemet med siida går i oppløsning på 1600- og 1700-tallet. Tidligere bodde sjøsamene i runde gammer på fellesboplasser, men utviklingen gikk mot rektangulært formede gammer (fellesgammer eller stavgammer) som anlegges mer spredt. I disse gammene var det vanlig at mennesker og husdyr hadde hver sin seksjon. Det ble i denne perioden også mer vanlig med husdyrhold, samt deltagelse i kommersielt fiske. Sjøsamene utvikler et mønster med færre og kortere sesongflyttinger, mens andre blir bofaste.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Sjøsamenes drev med villreinfangst, men på 1700-tallet begynner bestanden å avta og pelsdyrfangsten gikk heller ikke så bra, fra da av retter mange sjøsamer interessen mot gårdsdrift. I Finnmark kombinerer mange sjøsamer fiske og jordbruk helt opp til 1900-tallet.{{sfn|Fjellström|1985|p=31–32}} Andre sjøsamer går utover på 1600- og 1700-tallet over til å drive som reinnomader på Finnmarksvidda. Atter andre eide en del rein, men deltok aldri selv i reindriften.{{sfn|Fjellström|1985|p=27–28}}

For fjellsamene blir 1600-tallet en tid med stor økonomisk fremgang på grunn av reinhold og svært store flokker. For sjøsamene, som hadde hatt en oppgang gjennom hele 1500-tallet, går det ikke like bra senere. De blir aldri «formuende» som mange av reinsamene ble i løpet av 1600-tallet.{{sfn|Fjellström|1985|p=44–49}}

==== Økt befolkning og nyryddinger i Norge ====
Gjennom 1700-tallet var det en kraftig befolkningsvekst i Norge, noe som førte til at nytt jordbruksland måtte ryddes. Myndighetene støttet etablering av nye gårder, og ved en forordning i 1752 fikk nybrotsmenn fritak fra skatt, landskyld, tiende, skyssplikt og andre avgifter. Fritakene kunne vare fra 10 til 20 år. Staten ville med dette sikre befolkningen utkomme, men også sikre sine interesser i tynt befolkede områder.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} Også kvener fikk fra 1750 støtte for å flytte til Nord-Norge.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} De gamle gårdene lå på de beste stedene, slik at nybrott måtte skje på mindre attraktive steder. Derimot fantes det i innlandsdalene i Troms og Finnmark store områder som egnet seg for nyetableringer. Myndighetene oppmuntret til innvandring og kolonisering av slike områder, der både jord- og skogsressurser kunne utnyttes. Ved disse nyetableringene oppstod konflikter med samene som holdt i områdene fra før.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}}

Konfliktene mellom samer og andre innbyggere dreide seg også om kulturell avstand og ujevnt maktforhold. I 1740-årene var den samiske sagmesteren Thomas Sivertsen i Namdalen interessert i å gifte seg med en bondedatter. Imidlertid mente hennes slekt at dette ikke var noe godt parti for henne. Sagmesteren henvendte seg til kongen for å få et brev på at siden han var vokst opp blant norske bønder var å anse som bonde. Kong Christian VI ville ikke utstede en slik erklæring, men skrev til sin amtmann i Trøndelag at Sivertsen og andre «finner [skulle] agtes og ansees lige med andre.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} Uenigheter som eskalerte til vold mot samene, skal også ha forekommet. Ved [[Dalbusjøen]] i Os i Hedmark ble samene jaget og reinen enten skutt eller stjålet i 1811. Bøndene var da bevæpnet med gevær og ljåer. Konflikten ble tatt opp i rettssystemet, hvor samene fikk tilkjent en stor erstatning. Lignede voldsbruk skjedde rundt [[Røros]] på slutten av 1700-tallet og på 1800-tallet,{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} samt i Tromsø- og Balsfjordområdet, der nordmenn skjøt samenes reinsdyr og samene deretter tok hevn.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=102–104}}

==== Markesamisk bosetning og press mot sjøsamene ====
Svenske samer slo seg på 1700-tallet ned permanent i sine tidligere sommerbeitedistrikter i Nord-Norge, et fenomen omtalt som ''sedentariseringsprosess''. På de samme områdene fantes det ofte fra før norsk eller samisk befolkning. Hva som var årsaken til dette er omdiskutert, men uår og problemer kan ligge bak, blant annet kjenner en til et utbrudd av reinpest rundt midten av 1700-tallet. Disse samene ble ofte kalt ''markefinner'' og disse slo seg ned i utkantområder som ikke var særlig godt egnet for jordbruk. De drev et kummerlig jordbruk, samt neverløyping, jakt og fiske, noen var uheldige og ble tiggere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=105–107}} 

På midten av 1700-tallet kom det inn mange klager til myndighetene i København angående disse innvandrende samene, ført i pennen av embetsmennene. Amtmann [[Joachim de Knagenhielm]] (1727–1796) skrev om to kategorier av samer som kom over fra Sverige. En gruppe bestod av samer som kom om sommeren for at reinen skulle beite i fjellene. De reiste når vinteren kom, og måte tolereres etter grensetraktaten. Dog mente han at de medførte «adskillige fortredeligheter». Den andre gruppen var «skoglappene» eller «finner» som Knagenhjelm mente var skadelige. Han mente at myndighetene burde fått allmuens hjelp til «straks forjage […] som fredløse folk ud av landet.»{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=105–107}}

Spesielt førte innvandringen av samer fra Sverige til områder fra Troms og sørover på 1700-tallet til omlegging av sjøsamenes næringsveier. De hadde tidligere et bomønster der de bodde på flere steder gjennom året tilpasset tilgang på ressurser. Typisk bodde de på et sted så lenge det var trevirke der, men når det var oppbrukt flyttet de til et nytt sted. Etter en tid ville fraflyttede bosteder bli tilvokst av trær, og dermed være et passende bosted for neste generasjon. Myndighetene var ikke fornøyd med denne næringstilpasningen og mente at både bjørke- og furuskog ble skadet. Blant annet ble det sakt at «Meenig Mand» fikk problemer med å skaffe never til taktekking og bark til barking av lær. Problemene som oppstod med den svenske innvandringen var større press på områdene inne i fjordene. Kvener kom også. Samtidig førte uår i fiskeriene til at kystbefolkningen dro inn til samenes enemerker innover i landet. For sjøsamene ble det vanskelig å kombinere fangst og fiske.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=105–107}}

==== Forholdet mellom folkegruppene ====
[[Fil:Johannes Rach and Odvardt Helmoldt von Lode - Preparation of Firewood in Front of a Winter Tent - NMK.2021.0112.020 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|Bildets tittel er «Vedhugging foran et vintertelt», en illustrasjon fra boken ''Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse'' skrevet av [[Knud Leem]] og utgitt i 1767. {{byline|Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode|gravering}}]]

På 1500-  og 1600-tallet hadde nordmenn og samer et samkvem basert på handel, men Friis forteller at nordmenn og samer ellers hadde så liten kontakt som mulig. Han forteller at samene ikke trivdes på steder med mange folk. Dessuten vil ikke nordmennene ha dem nært innpå seg heller. Årsaken var sannsynligvis frykten for samenes trolldom. Frykten for trolldom sørget for et skarpt atskilt bosetningsmønster mellom gruppene, noe som også kan ha påvirket ressursbruken.{{sfn|Pedersen|1994|p=23}}

Fra 1751 og frem til 1814 hadde myndighetene vekslende oppfatninger angående det samiske språket. Ledende intellektuelle og styresmaktene hadde motstridende syn, der noen mente det var umoralsk om samene skulle tvinges til å oppgi sitt språk, mens andre gikk så lang som til argumentere for å innføre straff for dem som ikke lærte dansk.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=107–111}} Det finnes mange kilder som forteller om vanskelige forhold mellom folkegruppene. Et forhold er at dette dreide seg om adgang til ressursene og endrede bosteder, men det sier også noe om politikk, holdninger og fordommer i tilknytning til «de andre». Det er i ettertid vanskelig å få et riktig inntrykk, siden bare myndighetene har etterlatt seg skriftlige kilder til hendelsene. Dessuten er det gjerne naturlig at konflikter omtales, ikke fredelig sameksistens.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=112–114}}

Det finnes en rekke beskrivelser av de generelle forholdene mellom samene og andre folk på 1700-tallet. Schnitler forteller om at nordmenn og samer i Finnmark gjensidig nedvurderte hverandre. Han bemerker også samenes selvbevissthet, og selv formulerer han at samene var «de rette og ældste Invaanere af Finmarken.» Samene behold sine gamle tradisjoner, sine spesielle klær og språk, samt at de heller ikke giftet seg med andre folk. Det med giftermål blir nyansert av sorenskirver [[Hans Paus (1710)|Hans Paus]] (1710–1770), som i 1760-årene skriver at norske menn rett som det var giftet seg med samiske kvinner. Disse mennene måtte integrere seg i det samiske samfunnet og «regne sig blant Finnealmuen.» Fordelen de norske mennene fikk med disse giftemålene var tilgang til næringer i fjordområdene, hvor de ellers ikke hadde tilgang. Samme mønster kjenner en til fra Nord-Troms der kvenske innflyttere fikk innpass ved å ta til seg samisk kultur. I Nordland, i alle fall deler av området, betydde ikke interetniske ekteskap eksklusjon fra sine egne. Det ser også ut til at de etniske gruppene i Nordland nærmet seg hverandre mer og mer gjennom 1700-tallet.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=112–114}}

Utenlandske reisende kom enkelte ganger med beskrivelser av samene og forholdet til nordmenn, selv om reiseskildringer ikke nødvendigvis er sikre kilder. Den tyske geologen [[Leopold von Buch]] (1774–1853) reiste i Nord-Norge på begynnelsen av 1800-tallet og ble forferdet over nordmenns diskriminerende og nedlatende holdning til samene. Han skrev at det umulig kunne være slik at «naturen hadde bestemt ett folk til tjenere og et annet til herskere.» Historikerne Astrid Andersen, Bjørg Evjen og Teemu Ryymin understreker i sin bok ''Samenes historie fra 1751 til 2010'', at reisendes og embetsfolks beskrivelser ikke kan sees på som representative. Riktignok var samene ikke ansett som likeverdige flere steder, men synet må ha vært anderledes der de var regnet som passende ektefeller. Det finnes et stort kildemateriale og inntrykket er forskjellig og veksler med tidene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=112–114}}

==== Kjønnsroller ====
I den samiske kulturen var det et skarpt skille mellom menn og kvinners roller, både sosialt og i arbeidslivet. Alt som dreide seg om reindrift var mannsarbeid, mens mye håndverksarbeid var kvinnenes domene. Typisk håndverk som kvinner drev med var å lage forskjellige dåser og bokser av trevirke. Mens menn drev med rein og fiske, var gårdsdrift ofte forbehold kvinnene.{{sfn|Kent|2018|p=152–153}} Matlaging var dessuten en syssel som mennene tok seg av.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}} For øvrig var gårdsdrift av mye mindre økonomisk og kulturell betydning enn fiske og fangst. Kvinner var imidlertid svært ofte med for å hjelpe menn i deres arbeid. Lilienskiold forteller at de samiske kvinnene er med mennene på havet for å delta i fiske. De religiøse aktivitetene var helt og holdent forbeholdt menn. Kun en egen klasse av menn kalt ''noaaids'' kunne utføre religiøse ritualer.{{sfn|Kent|2018|p=152–153}}

Mennene hadde et større bevegelsesfrihet enn kvinnene. Kvinnene hold seg mye i nærheten av boplassen og gammen. Derimot dro mennene mer vidt omkring og hadde kontakt med nordisk befolkning. Kvinnene snakket som regel kun samisk, mens menn i større utstrekning behersket et nordisk språk. Allikevel hadde kvinnene en relativ god stilling i mange henseende, ikke minst ved at de var økonomisk uavhengige. En antar at mann og kvinne historisk sett hadde lik rett til arv. Det var kvinnene som ga barn navn, de kunne også gi nytt navn om det skulle bli nødvendig. I noen områder drev kvinner med helbreding.{{sfn|Zachrisson|1997|p=144–148}}

=== Næringsveier for innlandssamene i Sverige og Finland ===
[[Fil:Johannes Rach and Odvardt Helmoldt von Lode - Lavvu - NMK.2021.0112.024 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|[[Lavvo]] er samenes flyttbare telt. Illustrasjon fra boken ''Beskrivelse over Finmarkens Lapper, deres Tungemaal, Levemaade og forrige Avgudsdyrkelse'' utgitt av [[Knut Leem]] som var professor i samiske språk. {{byline|Johannes Rach og Odvardt Helmoldt von Lode|gravering}}]]

I 1555 beskriver den svenske geistlige og etnolog [[Olaus Magnus]] (1490–1557) at fiske var en hovedgeskjeft for samene. Spesielt kjenner en til at for samer ved Sjokksjokk i Lule lappmark i Nord-Sverige, var fiske viktigste næringsvei fra rundt 1550 til 1750. Andre steder var også fiske viktig, da i kombinasjon med reindrift og jakt. Lengre sør, langs Bottenviken var også fiske viktig, spesielt isfiske. Fiske var også svært viktig for samer i Finland og på Kolahalvøya.{{sfn|Kent|2018|p=239–243}} 

For samene har handel vært en viktig del av deres levebrød siden forhistorisk tid da jakt var basisen for deres næringsvirksomhet. Et omfattende system oppstod mellom jegere i nord, handelsfolk og produsenter i øst og sør. Jakten som samene drev var en spesialisering som i neste omgang gjorde samene avhengig av handel. Opp til 1600-tallet var pels fra ville dyr det viktigste samene hadde å tilby. Handelen skjedde gjennom ''birkaler'' som reiste rundt i innlandet vinterstid for å gjøre oppkjøp hos samene. Tilbake fikk samene en rekke forskjellige varer som mel, smør, jern, fiskeutstyr, nåler, tjære, lær og tykke ulltøyer, samt tobakk, sprit, sølvsmykker og mynter. Samene kunne også dra over til Norge om sommeren for å gjøre handel med folk der eller handelsfolk langs kysten. Det var stor etterspørsel etter pels i Europa utover på 1500-tallet, men problemer i indre deler av Skandinavia og endringer i det europeiske pelsmarkedet, førte til redusert pelseksport fra begynnelsen av 1600-tallet. Det oppstod nye handelsruter som førte til økt pelshandel fra Russland og senere fra Nord-Amerika. Myndighetene i Skandinavia gjorde også sine endringer med innføring av sentraliserte, offisielle markedsplasser i samiske områder, kjent som ''lappmarker''.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

Historikere som har vært opptatt av økt samisk handel på 1600-tallet og den svenske statens reguleringer. Oppfatningen er at disse endringene var avgjørende for overgang til intens drift med store reinflokker (reinsdyrpastoralisme). Samen tok aktiv del i utvikling av en dynamisk handel, slik sett tok de aktivt del i sin egen historiske utvikling.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

==== Fjellsamenes næringer ====
Fjellsamene, som hold store reinflokker, hold til i skogene i lavlandet om vinteren. Tradisjonelt flyttet fjell- eller reinsamene i Sverige i to etapper etter en årssyklus. ''Vårflyttingen'' tok til i midten av april og gikk opp mot bjørkeskogen ved «fjellets fot», her hadde en kalvingsplasser hvor simlene fødte. Når reinkalvene var vokst til, i siste halvdel av juni, startet ''sommerflyttingen'' som gikk vestover, enten til lave fjellstrøk, grensetraktene mot Norge eller helt ut til Norskekysten. Under hele sommerhalvåret var reinen avhengig av å være på kjølige steder med vind, enten snøflekker i fjellet eller vindfulle steder ved kysten. Årsaken var insektplagen, som var en stor fare for reinen på grunn av parasitter, noe reinen har sterke instinkter for å unngå. I august starter ''høstflyttingen'' tilbake mot vinterboplassene. Reinflokken beveger seg som et tog med lederreinen foran (''kätråntj''). Lengre bak var det rein med pulker, hvor barn og gamle satt, i tillegg til at en plasserte forskjellig utstyr i dem. De litt større barna fikk gjerne lede reinflokken, slik at de fikk kunnskap om dyrenes oppførsel.{{sfn|Fjellström|1985|p=154–161}} 

I Nord-Sverige var jakt på forskjellige dyr også viktige næringsvei. I Kemmi Lappmark (nå del av Finland) var beverjakt viktig fra desember til januar. Jakt på villrein og andre dyr spilte en rolle på senvinteren og våren. I Skoarojohka i Tana ble jakt på bever drevet koordinert med deltagelse fra flere siidaer. På slutten av 1600-tallet var imidlertid beverbestanden redusert betydelig. Samtidig ble jakt på villrein også begrenset, noe som reduserte aktivitetene til siidaene, i tillegg til å redusere deres politiske og sosiale innflytelse. Økt tamreindrift førte til et ytterligere press på ressursene i innlandet. Resultatet av dette ble en folkeforflytning ut mot kysten. Migrasjonen skjedde først i Pite og Lule lappmarker på slutten av 1500-tallet, og hundre år senere ble dette flyttemønstret påtagelig i Kautokeino, Ávjovárri, Tana og Utsjok. Sjøsamene følte seg presset av de nye innflytterne og etterspurte hjelp fra myndighetene i København. Myndighetene reagerte med å oppmuntret til flytting av tamrein fra innlandet mot kysten. De mente at det ville styrke Danmark-Norges posisjon i området. Dermed gikk både sjøsamer og samer fra innlandet over til tamreindrift, med sesongvise forflytninger mellom innland om vinteren og kystene om sommeren.{{sfn|Kent|2018|p=225–226}}

==== Skogssamenes næringer ====
[[Fil:Spanningsvallen von Duben.jpg|mini|Skogssamer ved Spänningsvallen, Arvidsjaur, Lappland. {{byline|Lotten von Düben|Opprinnelig fotografi}}]]

Skogssamer utgjorde et stort antall samer i innlandet av Nord-Sverige og Nord-Finland som drev med fiske i innsjøer og elver. I sørlige deler av Sverige var det også skogssamer. For mange samiske husholdninger var fiske hovedinntekten. Skogssamene var bare til en viss grad nomadiske.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=92–95}}{{sfn|Fjellström|1985|p=39–41}} Selv om vassdragene i innlandet av Fennoskandia generelt er næringsfattige, er det stor forskjell på innsjøer i fjellområdene og i skogsområdene i lavlandet. I skogsområdene er vassdragene næringsrike og har høy produktivitet, med mange fiskearter.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=91}} Typiske fiskearter som er nevnt i kilder fra 1600-tallet, er gjedde, abbor, mort, sik, harr, laks, ørret, røye, sik, lake, vederbuk og brasme.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=95–99}} For de av samiske husholdningene som drev med fiske, var fisk også deres viktigste matkilde. Noe fisk ble kokt og spist rett etter fangst, mens mye ble tørket og lagret for bruk om vinteren. Tørket fisk ble også brukt for å bytte til seg andre goder og for å betale skatt.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=103–104}}{{sfn|Bergman|2018|p=28–32}}

De finske skogssamene er omtalt fra 1100-tallet og da ser det ut til at de hadde tilstedeværelse sør i landet. Kilder fra 1500-tallet forteller at skogssamene drev med villreinfangst og pelsdyrjakt. Etter som finske nybyggere etablerte seg stadig lengre nord ble samenes livsform vanskeligere. Staten ønsket at finnene skulle etablere seg i nord og fritok dem fra skatter i 1673. Disse bosetterne drev med svedjebruk, det vil si at de setter fyr på vegetasjonen som en viktig del av sitt jordbruk. Disse brannene ødela reinlav og vegetasjon som reinen beiter på, og ny tilvekst tok lang tid. Dermed ble reinen drevet stadig lengre mot nord. Etter hvert som skogssamene ikke lengre kunne leve av reinfangst, ble de heller bofaste og fokuserte på fiske og husdyrhold. Utover på 1700- og 1800-tallet blir den samiske identiteten i Finland stadig svakere. Blant annet på grunn av nivellering av samekulturen, noe som var en motsatt utvikling av den svenske skogssamer hadde på samme tid.{{sfn|Fjellström|1985|p=39–41}}{{sfn|Fjellström|1985|p=81–91}}

==== Økt befolkning, nyryddinger og statlig ressursutnytting====
[[Fil:Reindeer with a sledge (David Klöcker Ehrenstrahl) - Nationalmuseum - 39328.tif|mini|Abraham Reenstierna (1623–1690) kom til Sverige en gang i 1640-årene og grunnla flere fabrikker og handelsselskaper. De overtok blant en mølle ved [[Torneälven]] og drev gruver i Masugnsbyn og [[Svappavaara]]. {{byline|David Klöcker Ehrenstrahl|Ren med ackja}}]]

Nybyggere som flyttet inn i Nord-Sverige kom i konflikt med skogssamene på flere forskjellige vis. En grunn var at reinflokkene som kom inn på deres oppdyrkede marker og møtte høyhesjer som stengte for ferdsel. En annen konflikt dreide seg om rett til innlandsfiske, noe som også nybyggerne ville drive med.{{sfn|Fjellström|1985|p=39–41}}

Hver siida, i Sverige omtalt som lappeby, ble fra 1695 et skatteobjekt, slik at familiene som bodde der fordelte skatten mellom seg slik de selv ønsket. Med svensk rettssystem ble innført i Lappmarken ble samenes familieområder kalt for lappskattland. Lappskatteland utgjorde et system for eiendomsbesittelse og landinndeling innenfor lappebyens rammer. Rettighetene som samen hadde var temmelig sterke og kunne sammenlignes med bøndenes rett til landeiendom. Blant annet hadde samene eksklusive fiskerettigheter. Mellom lappskattland kunne det være almeningsområder med fri fiskerett for såkalte ''sprintarlappar'', hvilket var samer uten skatteland.{{sfn|Ekström|2005|p=13–14}} Selv om det kom svenske nybyggere fra kystbygdene og bosatte seg i Lappmarkene, oppstod det knapt ikke konflikter mellom dem og samene. Det kjenner en til fordi det nesten ikke forekom rettstvister om jakt og fiske i løpet av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet. Nybyggerne viste meget vel at slike rettigheter var samenes, og om de ville fiske måtte de få samenes tillatelse.{{sfn|Ekström|2005|p=14–15}}

Fra rundt 1700 ville ländsstyrelsen (tilsvarende amtstyre) ta over kontrollen av lappskattlandene, noe de lyktes med først mot slutten av århundret. På slutten av 1700-tallet begynte myndigheten å betrakte lappskattlandet som kronjord, hvilket stadig svekket samenes rettigheter, og til slutt falt deres rettigheter helt bort.{{sfn|Ekström|2005|p=13–14}}

Historikeren [[Einar Niemi]] (1943–) har beskrevet jordbrukskoloniseringen i Nord-Norge slik; «en historie om kulturkollisjon og ressurskonflikt mellom folkegrupper [og] det er en historie om erobring og fortrengning, om makt og avmakt.» De samme problemene oppstod parallelt i Sverige. Den samiske befolkningen kom utover på 1800-tallet i mindretall i områder der den på 1700-tallet var i flertall. Samtidig kom samene under press der de fra før var i mindretall.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}} I [[Frostviken]] i Jämtland førte konfliktene til rettssaker der samene forsøkte å få stoppet nybyggerne og markere sine rettigheter. Konfliktene dreide seg ikke bare om jordbruksland, men også om jakt og fiske, samt reindrift. I [[Östersund]] var det i 1820 en rettssak der samene fikk delvis medhold, noe som førte til at samene fikk bekreftet sin rett til jakt og fangst, men nybyggerne fikk også stadfestet noen rettigheter.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=99–102}}

Utover på 1600-tallet ble det startet opp gruver i [[Nasa sølvgruver|Nasafjellet]] (sølv), [[Svappavaara]] (kobber), Kedkevarre (sølv) med smeltehytte i [[Kvikkjokk]]. I forbindelse med gruvedriften ble samene pålagt arbeid med transport av malm fra gruvene og ved til smeltehyttene. Til transporten ble det brukt reinsdyr. Arbeidet var hardt og førte til uro blant samene, og mange flyttet vekk fra distriktene med gruvevirksomhet. Myndighetene forsøkte å få samene til å bli værende, fordi en var avhengig av deres reintransport for å holde bergindustrien gående.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=297}}

==== Birlkarlenes virksomhet ====
Samene i sør var tilknytte handelssteder langs Bottenviken som igjen brakte varer til og fra Stockholm. Birkarlene handlet med folk lenger inn i landet og var også tilknyttet jordbruksbygder ved kysten av Bottenviken. Det var også birkarler av finsk avstamning, men de opererte i nordlige lappmarkene Torne og Kemi. Birkarlene foretok også handelsferder helt til samene ved kysten av Norskehavet og Ishavet. På Kolahalvøya var det russiske kjøpmannssteder i byene rundt Kvitsjøen, som [[Kandalaksja]], [[Kem]], Suma og [[Kholmogory]], Korgopol og [[Kola (by)|Kola]], samt [[Arkhangelsk]] fra 1584. Handelen i de russiske områdene skjedde ved at karelske og russiske kjøpmenn oppsøkte samene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Birkarlene hadde monopol på handel og krevde inn skatt fra samene i over 200 år, men i 1553 bestemmer kong [[Gustav Vasa]] (1496–1560) at myndighetene skulle stå for skatteinnkreving. Han utnevnte derfor sine egne tjenestemenn, kalt ''fogdar'' til virksomheten. Samene skulle etter dette betale skatter i form av reinskinn eller mårpels.{{sfn|Kent|2018|p=12–14}}{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=77–82}} Fogdene skulle både handle med samene og kreve inn skatt til kronen. Kronen hadde fra nå av større ambisjoner om å få kontroll med den viktige og lukrative pelshandelen. For historikere er dette et interessant vendepunkt fordi det fra da av ble utarbeidet systematiske lister over handel og hvor mye skatt som ble betalt inn. En del av denne organiseringen gikk ut på at handelen med samene skjedde innenfor distrikter, kalt ''lapmarker''.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=39–43}}

==== Overgang til sterkere statlig regulering av handelen i Sverige ====
På slutten av 1500-tallet skjedde en skjerpet konkurranse om befolkning og ressurser på Nordkalotten fra de tilgrensende statenes side. Et tiltak som ble satt i gang var sterkere regulering av handelen rundt 1600. Myndighetene ville innskrenke handelen til å skje til faste tider og steder, slik at skatteinnkreving kunne skje effektiv. For å gjøre dette ble det i 1602 bestemt at all handel med samene skulle skje via markeder to ganger årlig. På markedsplassene i lappmarkene skulle fogdene foreta inspeksjon og sørge for salgsboder. I tillegg skulle markedsplassene få kirker. Innlandssamer, birkarler, russiske handelsfolk og andre kjøpmenn skulle innfinne seg på disse stedene. Senere i 1605 ble ytterligere omfattende tiltak iverksatt, med etablering av markedsplasser på en av vinterboplassene i alle lappmarker. Samene skulle ordne med både salgsboder og kirker på disse stedene. Ordningen med omreisende handelsfolk ble avviklet for godt. Markedsplassene ble stående som viktige institusjoner i flere hundre år, og mange av dem ble senere byer og tettsteder i Sverige.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

Kontaktene mellom kongemakten og samene utover på 1500-tallet dreide seg først og fremst om skatter, og i dette forholdet hadde kjøpmenn, fogder og kirkens menn den oppsøkende rollen. Senere på 1600-tallet kan en snakke om at samene i Nord-Sverige også hadde en rolle med aktive kulturkontakter mot svenske bønder. I Gustav Vasas tid innføres faste skattesatser med forskjellig gradering etter sosial status. Disse er ''fjell-'', ''skogs-'' og ''fattiglapper''. Noen av lappmarkene der det kreves inn skatt går endog helt ut til Norskekysten.{{sfn|Fjellström|1985|p=74–75}}{{sfn|Fjellström|1985|p=75–76}} Utviklingen kom til å påvirke samiske kultur og næringsliv i stor grad de neste 300 årene.{{sfn|Fjellström|1985|p=76}}

I løpet av de første årene av 1600-tallet ble det innenfor hver lappmark valgt et senter der kirketjeneste, skatteinnkreving, rettsvesen (''häradsrätter'') og handel skulle finne sted. På bestemte tider av året kunne samene komme til disse stedene for å handle, gå i kirke og delta i rettsforhandlinger. Aktivitetene gikk for seg over noen få dager eller uker. Når det var gudstjeneste var andre aktiviteter stengt og om retten var satt ble handelen stoppet. Kirkens menn registrerte hvem som var tilstede og kunne også foreta forhør av folk før en rettssak. I Nord-Sverige ble de viktigste markedene hold i januar, mens i Nord-Norge var det markeder om sommeren som svenske samer også kunne dra til.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

Den svenske staten ordninger for å få i stand effektiv handel dreide seg ikke bare om markedsplasser i lappmarkene. Det ble også opprettet handelsbyer langs kysten av Bottenviken. For samene i innlandet var det obligatorisk at handelen skulle gå gjennom handelsborgerne i disse nyopprettede byene. I årene 1621–1622 ble byene Umeå, Piteå, Luleå og Torneå etablert for å ta seg av vær sin lappmark. Selv med disse ordningene greide ikke staten å få fullstendig kontroll over samenes handel, som ofte hadde både vilje og evne til å få istand handel via andre kanaler.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

Samen var mobile og samer fra for eksempel Lule lappmark kunne derfor få istand handel ute ved kysten av Nord-Norge. Eksempler på hva de solgte er never (til taktekking), bjørkevier, bastrep, trekar, [[Knuskkjuke|knusk]] (til å lage ild), fjær og dun, reinkjøtt og fugler. I retur fikk samene kjøpe mel, tørrfisk, tran og husdyr (storfe, geiter og sau).{{sfn|Fjellström|1985|p=77–80}} På samme måte var samer på kysten av Nord-Norge tilknyttet det svenske handelssystemet, i tillegg til at de kunne gjøre handel med russerne. Spesielt virket samene i fjellområdene som transportører og mellommenn i handel mellom kysten av Norge og Bottenviken. Samene fra Sverige kunne også utnytte vekslingskursen mellom norske handelsfolk og svenske skattfogder til sin fordel. Samenes handel ga inntekter til den svenske staten, fordi den muliggjorde en utstrakt handel og oppretthold virksomhetene til handelsborgerne i byene ut mot Bottenviken.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=72–77}}

==== Skattlegging ====
Etter Kalmarkrigen (1611–1613) påla svenske myndigheter samene større skatter, noe som fikk mange til å dra ut mot kysten i Norge. En kjenner til at i 1614 var det syv samer fra Ávjovárri og fire fra Deatnu som dro til Norge. Spesielt etter 1730 økte denne tilflytingen.{{sfn|Kent|2018|p=220–222}}

På 1600- og 1700-tallet var det praktisert et system med skattland for samene i Sverige, kalt for ''lappskatteland''. Samer betalte enkeltvis årlig skatt for bruk av et landområde innenfor siida-territoriet. Siida-territoriet var typisk et område som en familie eller en slekt disponerte, og som gikk i arv. Områdene varierte i størrelse og var underlagt statens lover for arv.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}{{sfn|Kent|2018|p=220–222}}

På begynnelsen av 1600-tallet la myndighetene i Sverige om skattesystemet som gjaldt samer. Fra da av var ikke lenger pelsverk det viktigste betalingsmidlet for skatt, men levende reinsdyr og tørket fisk. Grunnen til dette er ikke helt klarlagt, men historikere tror at det skyldes statens økende behov til matforsyninger for soldater i de forskjellige slagene som gikk for seg. I krigssonene var det umulig å få tak i nok proviant, dermed ble medbrakte forsyninger viktige. En medvirkende faktor kan også ha vært endring av pelsmarkedet i Vest-Europa.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=77–82}}

I 1695 ble det innført to store endringer i skattleggingen av samer i Sverige. For det første var skatten fra da av noe som ikke hver enkelt svarte for, men hver sameby kollektivt. For det andre skulle skatten betales i penger, ikke i naturalia. Alt i alt ble skattene mer forutsigbare og lavere. Skattelettelsen bidro til økt velstand og det antas at den førte til en befolkningsøkning som varte frem til 1780.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=77–82}}

I Finland opphørte lappeskatten mer eller mindre i begynnelsen av 1800-tallet. På denne tiden ble landet overført til den Russiske kronen. Allikevel ble lappeskatt innkrevd i [[Utsjok]], [[Inari]] og [[Enontekis]] i enda noen år. I Russland var skattleggingen av samene og generelt press mot deres aktiviteter, en enda større byrde enn i Finland. Her var imidlertid kolonisering ikke av noe stort omfang. I 1778 fikk samene i Russland full eiendomsrett  til sine egne jaktmarker og fiskevann.{{sfn|Kent|2018|p=220–222}}

==== Lov og rett i svensk sameland ====
[[Fil:Sami people in Härjedalen, Sweden (8539250322).jpg|mini|Samer i [[Herjedalen]] fremstilt på slutten av 1700-tallet. {{byline|Pehr Hilleström|kunstner}}]]

Siden uminnelige tider har samene hatt sedvanemsseige regler for regulering av arealer og ressurser, både mellom de forskjellige siidaene og mellom medlemmer i siidaen. Samenes rettigheter har vært diskutert siden tidlig 1600-tall, og da først og fremst vis á vis statenes rettssystemer etter som disse rykket inn i samenes områder.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}}

I 1673 ble samisk utvandring fra Sverige forbudt. Forbudet var til stor skade for reindriften, fordi sesongforflytninger ikke lengre kunne foretas. En annen bestemmelse som var til stor ulempe for samene var ''Skogsloven'' av 1695. Loven bestemte at alle skogsområder i Sverige som var ubeskattet og «underutviklet» tilhørte staten. Loven hadde også bestemmelser som skulle oppmuntre til gruvevirksomhet. Imidlertid var ''lappmarksplakatet'' av 1695 til nytte for samene, da den forbød nyetablerte kolonister å brenne skogland. Bestemmelsen var viktig da nedbrenning av skog var til stor skade for reindriften, i tillegg til at det ga ulemper for andre næringer og skadet naturmiljøet.{{sfn|Kent|2018|p=222–224}}

''Lappmarksreglementet'' av 1749 hadde bestemmelser som skulle gjøre tilværelsen lettere for nye svenske bosetninger. Selv om reglementet var ment for å unngå konflikter mellom samer og kolonister, så var de praktiske konsekvensene at konflikter allikevel oppstod. Mange samer bestemte seg dermed for selv å gå over til en tilværelse som bofaste bønder. Fordelen var at de da selv kunne dra nytte av privilegiene som var forbeholdt nybyggere. Med å gjøre dette ble de bofaste samene imidlertid utestengt fra jakt og fiske, som var forbeholdt samer som drev med tradisjonele næringer.{{sfn|Kent|2018|p=222–224}}

Et grunnleggende trekk ved rettssystemet i Sverige var at lekmannsdominans var en viktig del av den svenske juridiske kulturen, slik at konfliktløsning var en prosess nedenfra og opp. Häradsrätten i Lule lappmark, i hvert fall ut fra det som er kjent fra midten av 1700-tallet, hadde tolv samiske lekdommere og en svensk overdommer. Dette i likhet med de andre lokale domstoler i lappmarkene. Domstolene i Sverige var tilbøyelige til å akseptere den økonomiske virkeligheten i lokalsamfunnet og forsøkte å opprettholde sosial stabilitet. Lekdommerne var menn som betalte skatt, de var alle involvert i reindrift, jakt og fiske, dessuten var de vel ansett. Dog var det andre deler av rettssystemet som tok seg av kriminalsaker og religion. Om samer praktiserte sin førkristen tro ble tilfellet etterforsket omhyggelig og straffet hardt, derimot for næringsvirksomhet fungerte rettssystemet motsatt, da fikk brukerne ta del i avgjørelsene.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=53–59}}{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=59–62}}

På slutten av 1700-tallet gikk mye av selvstyret for samene i Nord-Sverige tapt, da en endret rettssystemet og innførte større regionale domstoler med fagdommere, kalt for ''Länsstyrelsen''. Det tidlig moderne systemet med høy grad av selvstyre og sedvanerett ble forlat. Etter dette ble det vanskeligere for samene å styre sine næringer og sameksistens. Utviklingen var del av en overordnet utvikling i Sverige hvor en gikk inn for privat og statlig eiendomsrett. Under de nye omstendigheter var myndighetene lite interessert i det kompliserte samiske rettighetssystemet. Samene fikk erfare det samme som mange andre urfolk rundt om i verden på 1800-tallet, nemlig at de moderne nasjonalstatene ikke ville eller ikke kunne se samenes system for rettighetsforvaltning som rasjonelt eller noe som kunne fungere.{{sfn|Larsson og Sjaunja|2022|p=233–234}}

=== Østsamenes næringsveier ===
[[Fil:Petsamo Church NF.08576-007.jpg|mini|Klosterkirken i Petsjenga (Petsamo), Russland. Klostrene påvirket samene både via misjon og handel. {{byline|Ellisif Wessel}}]]

Til østsamene regnes skolte- og kolasamer, de første bor i grensetraktene mellom Finland og Russland, blant annet i [[Neiden]], [[Pasvik]] og [[Boris Gleb]]. Kolasamene holder til ut mot Kvitsjøen. Østsamenes næringsveier var distinkt forskjellig fra andre samer, noe som har sammenheng med økologiske faktorer. Der sjøsamene i Finnmark holder til langs en kyststrekning som er stort sett uten trær og er tundralignende, holder skoltene til i et område med skog nesten helt ut til kysten. I tillegg til et innland med mye skog, er det også mange innsjøer. Her var det god tilgang på villrein og pelsdyr. Den kulturelle påvirkningen på disse østsamene er også helt anderledes enn i Skandinavia, da samene på Kolahalvøya ble påvirket av russisk og enda østligere kultur. I henhold til en legende ble det grunnlagt et kloster i [[Petsjenga]] i 1525 av munken [[Trifon]] (1495–1583).{{sfn|Fjellström|1985|p=41–44}}{{sfn|Fjellström|1985|p=91–93}} Ved Kvitsjøen og på Kolahalvøya vokste de russiskortodokse klostrene i løpet av 1400- og 1500-tallet opp til sterke institusjoner. Disse drev ikke bare med misjon, men også handel med samene, samt at de drev med fiske og saltutvinning.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=237–280}} Klostrene og handelssambandene mot øst (Kvitsjøen og Arkhangelsk) påvirket samens språk, klesdrakt, matskikker og religion ([[Den russisk-ortodokse kirke|russisk ortodoks]]). En kjenner også til at østsamene hadde handelsveier mot den nordligste delen av Bottenviken.{{sfn|Fjellström|1985|p=41–44}}{{sfn|Fjellström|1985|p=91–93}}

Skoltesamene var halvnomadiske og forflyttet seg ut fra vinterbyene. I vinterbyene bodde de typisk fra desember til april. Både sommer og vinter beveget de se seg ut fra vinterbyen for å drive fiske. De drev også med jakt, organisert i siidaer bestående av 10–12 familier og hver siida med sitt jaktområde. Hver siida la ut på lengre jaktturer hver sommer. Hver siida hadde en oldermann (''oaiver-ålmai'') som deltok i et råd (''norras''), hvis viktigste oppgave var å fordele fiskeretter og jaktområder. Rådet tok seg også av konflikter og dømte i tvistesaker. En del av jaktstrategien gikk ut på å bruke store fangstsystemer med fangstgroper (''vuobma''), disse var omfattende i størrelse og krevde planlegging og organisering, noe som rådet tok seg av. Skoltene bodde i tømmerstuer på vinterbostedene, men ute ved kysten hadde de torvgammer for sommeroppholdet. De drev med sauehold og dermed fikk de ull som de brukte til å veve stoffer og lage klær.{{sfn|Fjellström|1985|p=41–44}}

Generelt vet ikke historikeren veldig mye om østsamenes levemåte og kultur i førmoderne tid, noe som skyldes at en knapt har noen skriftlige kilder til deres historie fra 1400-, 1500-, 1600- og 1700-tallet. Derimot vet en mye mer om samene i Norden, som en har mange originale kilder for fra denne tiden. Først i 1921 kom et mer sammenfattende bokverk om skoltesamene.{{sfn|Fjellström|1985|p=50–52}}{{sfn|Fjellström|1985|p=91–93}}