Redigerer Samenes forhistorie (avsnitt)

==== Etter 1970: Sosialantropologiske og sosiologiske perspektiver ====
Den danske arkeologen [[Povl Simonsen]] (1922–2003) tok til orde for å se på samisk etnisitet som noe som har oppstått på grunn av sosiale og kulturelle prosesser i nordre Fennoskandia. Han uttalte i 1959: «'Hvornår invandrede samene?' muligens er [dette et] helt forkert stillet [spørsmål?]» Istedenfor må en spørre «på hvilket tidspunkt opstod der et begrep, som vi har lov at kalde samisk?» Selv om mange arkeologer og historikere på den tiden innså at rase, kultur og etnisitet ikke er det samme, så manglet teoriene og metodene for å behandle slike temaer.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=27–30}} Simonsen mente at samene ikke emigrerte til Skandinavia, men via en prosess som tok over 4000 år oppstod en befolkning i sentrale deler av Nordkalotten som for 2000 år siden ble de første samer.{{sfn|Ojala|2009|p=129–134}}

[[Fil:Fredrik Barth.jpg|mini|Sosialantropologen [[Fredrik Barth]] (1928–2016) fikk stor betydning for historikere og arkeologer, så også for forskere innen samenes historie, spesielt med boken ''Ethnic Groups and Boundaries'' fra 1969.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}} ]]

I 1960- og 1970-årene ble fagene sosialantropologi og [[sosiologi]] tatt i bruk for å forstå etniske og kulturelle forskjeller. Arbeidet til den norske sosialantropologen [[Fredrik Barth]] (1928–2016) utfordret oppfatningen om at kulturelle variasjonen er diskontinuerlig. Altså at hver folkegruppe hadde egen kultur, at det var klare forskjeller som skilte kulturene, samt at geografisk og sosial isolasjon var det som skapte kulturelle forskjeller. Så langt hadde antropologer og kulturhistorikere studert prosesser innad i en gruppe, men vært lite opptatt av prosessene mellom gruppene. Barth mente tvert om at etnisitet først og fremst handler om kontakt mellom folk, og hvordan denne kontakten er organisert. En annen egenskap med etnisitet og identitet er at den endres over tid.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}} Videre mente Barth at etnisk identitet er en form for sosial organisering, snarere enn et aspekt med kultur.{{sfn|Zachrisson|1997|p=11–15}}

I begynnelsen av 1980-årene skjedde det et markert tradisjonsskifte i studier av den samiske fortiden. På denne tiden skjedde det en stor oppvåkning innenfor samisk etnisk og kulturell forståelse, mye på grunn av [[Alta-konflikten]] som oppstod på grunn av vassdragsregulering av [[Altaelva]]. Spørsmålet om hvor samene kom fra, ble endret til et spørsmål om når og hvor samisk etnisitet ble dannet.{{sfn|Ojala|2009|p=129–134}}

Den norske arkeologen [[Bjørnar Olsen]] (1958–) anser at den samiske etnisiteten har utviklet seg i en prosess hvor den først ble synlig i løpet av det siste årtusen før Kristi fødsel. Utviklingen har kommet som en samvirkning med samfunnet utenfor. Imidlertid kan en befolknings kultur eller bosetningshistorie gå lenger tilbake i tid og være mer stabil enn oppfatningen om etnisk tilhørighet. Den danske sosialantropologen [[Kirsten Hastrup]] (1948–) sier at det universelle med etnisitet er ideen om egen historie. Forskere har hatt forskjellige andre oppfatninger om hva som er vesentlig for definisjon av etnisitet.{{sfn|Zachrisson|1997|p=11–15}}

Sosialantropologen og arkeologen [[Knut Odner]] (1924–2008) ga i 1983 ut en bok der Barths modell på etnisitet ble trukket inn. Odner mente at det var feil å spørre «når innvandret samene?» eller «hvor kom samene fra?», isteden måtte en spørre «hvorfor» har samisk identitet oppstått og «hvordan» er den vedlikeholdt. Han hevdet at samisk etnisitet har oppstått på grunnlag av kontakt mellom fangstfolk på den nordlige Fennoskandia og jordbrukssamfunn rundt om. I steinalderen hadde jeger- og samlerkulturene liten kontakt med utenomverdenen, men i tiden rundt Kristi fødsel oppstod det sterkere forbindelser. Kontakten med omverden førte til styrket fellesskap blant jegere- og samlere, og bevisstheten om forskjellen mellom dem og jordbrukere ga følelsen av «oss» (jegere) og «dem» (bønder). Dette mener Odner skjedde først i Sør-Finland i eldre romertid (Kristi fødsel fram til år 200). Da ekspanderte [[Romerriket]] ved at dets grenser ble flyttet fra Sør- til Mellom-Europa, og i den forbindelse ble det [[Baltikum|baltiske området]] og [[Finskebukta]] viktige handelsområder, spesielt for handel med pelsverk. Finsktalende bønder fra Estland slo seg da ned i Sør-Finland hvor de drev som bønder og mellommenn i handelen. Begynnelsen til den samiske etnisiteten, sier Odner, er kontakten mellom fangstfolkene og disse bøndene.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}}

I den første fasen av denne kontakten sier Odner at fangstfolkene tok til seg finnenes språk. Dette forklarer likheten mellom finsk og samisk. Et annet forhold er at fangstmennene ville etterligne bøndenes språk og kulturelle uttrykk for å signalisere tilknytning og vennskap, dette for i neste omgang å få tilgang til bøndenes produkter. I neste omgang ble forholdet mellom bønder og fangstfolk mer betydelig, dermed kom behovet for et mer omfattende [[symbol|symbolapparat]] for å gjøre forskjell på gruppene. Fangstfolkene hadde da gjort seg avhengig av produkter utenfra, dermed måtte de utvikle produksjonen mot de varene som ble etterspurt. Som et ledd i å utvikle egenart ble samisk språk dannet. Odner mente at samisk etnisitet ble utviklet i årene 200 til 300 etter Kristus. I den tredje fasen skjedde spredning av den samiske identiteten til andre grupper av fangstfolk nordover i Fennoskadia. Samisk identitet ble tilknyttet det å være jeger- og fangstmann, og pelshandel ble driveren for dette levesettet. Det ga store økonomiske fordeler med salg av pels og samisk etnisitet sprer seg derfor raskt. Andre grupper så fordelene med å etterligne samenes levesett, de tok til seg denne etnisiteten og fikk dermed adgang til å delta i deres transaksjoner og få tilsvarende produkter.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}} 

Odner begrunner med dette at samisk etnisitet ikke har noe med innvandring å gjøre, men at fangstfolk tar til seg samisk identitet i møte med bønder de driver handel med. Forøvrig mente han at opprinnelsen til en germansk etnisitet i Nord-Norge og Norrland heller ikke skyldes innvandring fra sør. Odner mente at nordre Fennoskandia hadde mange ulike grupper av fangstfolk uten noen etnisk organisering. I eldre jernalder kommer en etnisk organisering der to hovedgrupper dannes. En østlig og nordøstlig gruppe blir samiske, mens de øvrige adopterer en germansk etnisitet.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}}

Langs kysten av Vest-Norge og helt opp mot dagens Tromsø skjer omfattende prosesser av sosial lagdeling i eldre jernalder. De nokså egalitære fangstsamfunnene blir organisert på en hierarkisk  måte (inndeling i rangorden). I denne prosessen oppstår jordbruk og høvdingedømmene etableres, som historikerne mener er en «utpreget aggressiv samfunnsorganisasjon». Samfunnet karakteriseres etter dette av stridigheter og krigerkultur. For å unngå sammenbrudd må konflikter unngås ved hjelp av gaveutvekslinger, fester og giftemål. Samtidig ønsker en å opprettholde forbindelser mot germanske samfunn i sør, dermed tar folk langs Norskekysten opp i seg skikkene fra lenger sør i Europa.{{sfn|Hansen og Olsen|2004|p=31–36}}