Redigerer Sagalitteratur (avsnitt)

=== Hardkokt prosa ===
Allerede i ''[[Landnåmabok]]a'', som stort sett er en tørr oppramsing av navn og steder, finnes det trekk fra det som oppfattes som sagastilen ved at teksten brytes av små episoder. Disse er renskårne dramatiske episoder og virkelighetsnære situasjoner. Et sted fortelles det om en sønn som motsatte seg at hans mor, som var enke, giftet seg på nytt ved å slå frieren i hjel. Sønnen av den døde frieren overfaller så denne og dreper ham: «De møttes på Merkrhraun over for Mork ved Helgahvall. Helge var da sammen med to menn; de kom fra Eyrar. Der falt Helge og en av hans menn og en på Teitrs side. De drap gikk like opp.»

[[Fil:Sagaornament01.jpg|left]]Den korte referatstilen er karakterisk for den senere sagalitteraturen. Uten mye utenomsnakk blir handlingen opptegnet i en skarp kontur som forteller hva som skjedde og avslutter med en lakonisk konklusjon. Sagaene tenderer til å lene seg mot det upersonlige, kort og fyndig, utstrakt bruk av underdrivelser (litotes), og uten større forklaring på hvorfor. Forfatteren eller skriveren kommenterer sjelden handlingen eller hvorfor den skjer som gjør. Figurene er ofte kun skisseaktig introdusert. «Der var en mann ved navn...» fulgt av en kort biografi, slektsliste, og de forhold til andre figurene i sagaen, og når intet mer kan sies står det gjerne «...og så var han ute av sagaen.»

Den norrøne litteraturens prosa er uten staffasje, pynt og poetiske vendinger og skiller seg betydelig fra den latinske, kunstferdige prosa på kontinentet. På den motsatte side var skaldenes [[Skaldekvad|kvad]] den norrøne prosaens motsetning: snirklete, omstendelig og talte i koder. Selv i dagens islandske litteratur er det et eiendommelig skarpt skille mellom prosa og poesi, konstaterer den svenske sagaforskeren [[Peter Hallberg]]. Sagaene avviste pynteord. En setning som «Han dro sitt skarpe sverd» vil være fremmed i sagaene som isteden vil skrive «Han dro sverdet. Det var et skarpt våpen.»

Det underfundige og underliggende er derimot ofte nærværende i teksten, stundom også med humoristiske trekk og da kanskje først og fremst i dialogen og den kvikke replikken. I ''[[Njåls saga]]'' er det en episode hvor en bande har omringet huset til [[Gunnar fra Lidarende]] for å drepe ham, og en av dem klatrer opp på huset for å finne ut om han er hjemme. Gjennom takluka får han Gunnars atgeir (en form for spydøks) i maven. Han tumler ned og de andre spør om Gunnar er hjemme. «Det eneste jeg vet», svarer mannen, «er at atgeiren hans var hjemme.» Så faller han død om.

I ''[[Gisle Surssons saga]]'' er det en lakonisk episode hvor en fredløs har drept den ene av to menn som forfulgte ham inn i skogen. Da den overlevende kommer ut av skogen bemerker han til sine venner at det var rent besværlig å bane seg veg mellom trærne. Eller i ''[[Grettes saga|Sagaen om Grette Åsmundsson]]'' når Grettes bror Atle får et spyd gjennom seg og konstaterer saklig at de er blitt ganske populære disse bredbladete spydene før han faller om. Personene i sagaene er en blanding av idealtyper og personer med sterke personlige trekk. I Egils saga blir det lagt vekt på at Egil er spesiell. I noen sagaer har kvinner en viktig rolle, slik som den vakre, men farlige og forføreriske Hallgjerd i Njåls saga.

Sagalitteraturens karakteristiske trekk sett fra et litterært ståsted peker fram mot moderne hardkokt kriminallitteratur. Ikke minst de renskårne setningene til [[Ernest Hemingway]]s romaner befester fiksjonen første regel: «Show it, don't tell it!» (''Vis det, ikke forklar det!'')<ref>Det er den amerikanske forfatter [[Henry James]] (1843–1916) som blir sitert for i 1908 å ha sagt: «Show, don't tell». Tilsvarende slo [[George Orwell]] (1903–1950) fast et tilsvarende prinsipp da han ''Politics and the English Language'' (1946) skrev: «If it is possible to cut a word out, always cut it out.» Fortolket betyr det at de ord som ikke har praktisk nytte kan fjernes.</ref> Sagaenes tilsynelatende enkelhet krever faktisk en mer oppmerksom leser. Ett eneste ord kan ha stor betydning for den videre handling. Tilsvarende ser vi at mange av dagens forfattere uansett genre vender tilbake til sagalitteraturen for å skjerpe og slipe sin litterære stil, eksempelvis [[Roy Jacobsen]].