Redigerer Romersk Britannia (avsnitt)

==Det fjerde århundre==

Constantius Chlorus vendte tilbake til Britannia i [[306]], i den hensikt å invadere den nordlige delen av øya. Han slet med dårlig helse, men ledet allikevel felttoget. Kildene er uklare, og det er lite arkeologisk materiale som belyser felttoget, men det ser ut til at han tidlig på sommeren 306 seiret i et stort slag langt mot nord, før han vendte tilbake til York hvor han døde av naturlige årsaker [[25. juli]] 306.

[[Fil:Constantine (272-337).jpg|thumb|Statue av Konstantin i York.]]
Hans sønn [[Konstantin den store|Konstantin]] hadde vært ved hans side da han døde og ble utropt til keiser av soldatene i Britannia. I motsetning til tidligere keiseremner i provinsen lyktes han i å sikre seg makten over imperiet. 

Etter [[Konstans]]' død ble en ny usurpator utropt til keiser. [[Magnentius]] styrte provinsen inntil [[353]], da han ble slått og drept i [[slaget med Mons Seleucus]]. [[Konstantius II]] sendte den keiserlige notaren [[Paulus Catena]] for å ta seg av Magnentius' støttespillere. Dette utviklet seg til en heksejakt, og ''vicarius'' [[Flavius Martinus]] grep inn. Paulus svarte med å anklage Martinus for forræderi, og Martinus så seg nødt til å angripe Paulus med sverd for å drepe ham. Episoden endte med at Martinus begikk selvmord. 

I det 4. århundre økte hyppigheten og omfanget av angrep på Britannia, spesielt fra [[saksere]] i øst og [[Irland|irer]] i vest. Fortene som ble bygget fra slutten av det 3. århundre ble forsterket, men det var ikke nok til å stå imot angrepene. Da det i tillegg oppsto indre konflikter i garnisonene ved Hadrians mur kom det i [[367]] en krise, kjent som [[barbarenes sammensvergelse]]. Den ble tilslutt løst av [[Theodosius den eldre]], faren til den senere keiser [[Theodosius I]], gjennom en serie militære og sivile reformer. 

I [[383]] kom nok en usurpator, [[Magnus Maximus]], som gjorde opprør i [[Segontium]]. Han tok med seg styrker over Kanalen til Britannia og kjempet med hell mot [[piktere]] og skotter omkring år [[384]]. Han tok også store deler av den vestlige delen av imperiet. Men da han trengte større styrker på kontinentet og hentet over deler av legionene fra Britannia, benyttet irene anledningen til å gjennomføre raid i det nordlige Wales. 

Opprøret endte i [[388]], men man var da ikke istand til å sende en full styrke tilbake til Britannia. Romerne hadde lidd store tap i [[slaget ved Hadrianopolis 378|slaget ved Hadrianopolis]] i [[378]] og slet med å finne nok soldater til å vokte grensene. Først i [[396]] ble det, på grunn av nye angrep på Britannia (antagelig ledet av vandalen [[Stilicho]]), sendt forsterkninger dit. Keiseren sendte flåtestyrker, og i [[399]] var det igjen fred i Britannia. Men garnisonene ble ikke forsterket, og i [[401]] ble ytterligere styrker trukket ut for å kjempe mot [[Alaric]].