Redigerer Romeo og Julie (avsnitt)

=== Tid ===
{{Sitat|These times of woe afford no time to woo. <br /> (I disse bekymringens tider har man knapt med tid til å gjøre kur - uoversettelig ordspill)<!-- Ordspillet i den engelske teksten er endret i Bjerkes norske gjendiktning. Derfor står sitatet på engelsk -->|Fyrst Paris, Akt 3, scene 4|right}}
Tid spiller en viktig rolle i språket og handlingen i skuespillet. Både Romeo og Julie sliter for å vedlikeholde en fantasiverden der tiden ikke finnes, stilt overfor de bitre realitetene som omgir dem. For eksempel, når Romeo sverger sin kjærlighet til Julie ved månen, protesterer hun «Nei, ikkje sver ved månen, han som skifter / sitt skap kvar månad i den krins han går / om ikkje óg din elsk så hastig skifter»<ref>''Romeo and Juliet'', II.ii.109–111; HM Vesaas gjendiktning</ref> 

Helt fra begynnelsen av stykket er de elskende beskrevet som «lagnadsmerkte» noe som henviser til tro på [[astrologi]]: Man trodde stjernene styrte skjebnen til menneskeheten, og etterhvert som tiden gikk, ville stjernene fortsette etter sin kurs i himmelen, og også sette kursen for menneskelivene under. Romeo snakker om et miskunn han føler i stjernenes bevegelser på begynnelsen av historien, og når han får høre om Julies død, utfordrer han stjernenes kurs for ham.<ref name="Draper 16" /><ref>Muir (2005: 34–41).</ref>

Et annet sentralt tema er hastverk: Shakespeares ''Romeo og Julie'' foregår over en periode på fire til seks dager, i kontrast med Brookes dikt som strekker seg over ni måneder.<ref name="Tanselle" /> Kritikere som G. Thomas Tanselle mener at tid var særlig viktig for Shakespeare i dette skuespillet, siden han brukte henvisninger til ''kort-tid'' for de unge elskende, i motsetning til ''lang-tid'' for den eldre generasjonen, for å understreke deres hodestups ferd mot undergangen.<ref name="Tanselle" /> Romeo og Julie slåss mot tiden for å få deres kjærlighet til å vare evig. Til sist er den eneste måten å bekjempe tiden på en død som gjør dem udødelige gjennom kunsten.<ref name="Lucking">Lucking (2001: 115–126).</ref>

Tid er også knyttet til temaet om lys og mørke. I Shakespeares dager ble skuespill ofte fremført midt på dagen i fullt dagslys. Dette tvang forfatteren til å bruke ord for å skape en illusjon av dag og natt i sine skuespill. Shakespeare bruker henvisninger til natt og dag, stjernene, månen, og solen for skape denne illusjonen. Han lar også ofte rollefigurene henvise til ukedager og spesifikke klokkeslett for å hjelpe publikum til å forstå at tiden har skredet frem i historien. Alt i alt finnes det ikke mindre enn 103 henvisninger til tid i skuespillet.<ref>Halio (1998: 55–58); Driver (1964: 363–370).</ref>