Redigerer Robert Falcon Scott (avsnitt)

== Terra Nova-ekspedisjonen (1910–1912) ==
[[Fil:TerraNova2-no.png|thumb|left|Kart som viser rutene Scott (blå) og Amundsen (grønn) fulgte til polpunktet. Scott nådde polpunktet først den 17. januar 1912, 34 dager etter Amundsen.]]
{{Utdypende artikkel|Terra Nova-ekspedisjonen}}

=== Forberedelse ===
Det ble uttrykt håp i RGS om at denne ekspedisjonen ville være «primært vitenskapelig, med utforskning av polpunktet som et sekundært mål»,{{Sfn|Crane|s=397–399}} men i motsetning til Discovery-ekspedisjonen var verken de eller Royal Society ansvarlig for denne ekspedisjonen. I prospektet til ekspedisjonen slo Scott fast at hovedmålet var «å nå Sørpolen, og å sikre [[Det britiske imperiet]] æren av denne oppnåelsen».{{Sfn|Crane|s=397–399}}{{Efn|name=Film}} Scott hadde, som Markham observerte, blitt «bitt av polmanien».{{Sfn|Crane|s=397–399}}

Scott visste ikke at dette ville bli et kappløp før han mottok Amundsens telegram i [[Melbourne]] i oktober 1910.{{Sfn|Crane|s=425–428}} Før dette, hadde han fokusert på utforming av ekspedisjonen etter sine egne preferanser, uten begrensningene til en samlet komite. Når det gjaldt transport, bestemte han at hunder skulle være en del av en kompleks strategi som også involverte hester og motoriserte sleder, i tillegg til menneskelig trekkraft. Scott visste ingenting om hester, men følte at siden de tilsynelatende hadde gjort nytten sin for Shackleton, burde han også bruke dem.{{Sfn|Preston|s=107}}{{Sfn|Crane|s=432–433}} Hundeeksperten [[Cecil Meares]] dro til [[Sibir]] for å plukke ut hunder, og Scott beordret mens han var der at han skulle forhandle om kjøp av manchuriske ponnier. Meares var ingen ekspert på hestehandel, og ponniene han kjøpte viste seg å være svært dårlige og lite egnet for langvarig arbeid i Antarktis.{{Sfn|Preston|s=113}} I mellomtiden tilbrakte Scott tid i Frankrike og Norge, hvor han testet motorsleder og rekrutterte Bernard Day, fra Shackletons ekspedisjon, som sin motorekspert.{{Sfn|Preston|s=112}}

=== Første sesong ===
[[Fil:Robert Falcon Scott by Herbert Ponting.jpg|thumb|Scott mens han skriver i dagboken i hytten ved [[Cape Evans]], vinteren 1911.]]
Ekspedisjonen opplevde en rekke tidlige uhell som var med på å hemme den første sesongens arbeid og svekket forberedelsene til hovedoppgaven, ferden mot polpunktet. På vei fra New Zealand mot Antarktis, ble «Terra Nova» fanget i [[Sjøis|pakkisen]] i nesten 20&nbsp;dager,{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=30–71}} mye lengre enn andre skip hadde opplevd. Dette betød ankomst sent i sesongen og dermed mindre tid til forberedende arbeider før den antarktiske vinteren. En av motorsledene gikk tapt under lossing av skipet da den brøt gjennom isen og sank.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=106–107}}

Forverrede værforhold og svake, uakklimatiserte ponnier påvirket den planlagte ferden for utlegging av depoter. Dette medførte at ekspedisjonens hovedforsyningspunkt, ''One Ton Camp'', ble plassert 56&nbsp;km nord for det planlagte stedet på 80°&nbsp;S. [[Lawrence Oates]], som var ansvarlig for ponniene, rådet Scott til å drepe ponniene for mat og forskyve depotet til 80°&nbsp;S, noe Scott avslo. Angivelig skal [[Lawrence Oates]] ha sagt til Scott at han kom til å angre hvis han ikke fulgte hans råd.{{Sfn|Crane|s=466}} Seks ponnier døde under denne ferden, enten av kulde eller fordi de sinket gruppen for mye og ble skutt. Da de returnerte til basen, fikk de vite at Amundsen hadde slått leir med sitt mannskap og en mengde hunder i [[Hvalbukta]], 320&nbsp;km øst for deres egen leir.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I |s=187–188}}

Scott nektet å endre sine planer for å takle utfordringen fra Amundsen, og han skrev; «Det riktige, i tillegg til den klokeste kurs, er for oss å fortsette akkurat som om dette ikke hadde skjedd».{{Efn|name=Sitat1}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I |s=187–188}} Selv om den norske basen lå nærmere polpunktet enn britenes, og nordmennenes erfaring som hundeførere var langt bedre, hadde Scott fordelen av å ferdes over en kjent rute som tidligere var gått av landsmannen Shackleton. I løpet av vinteren 1911 økte selvtilliten hans, og etter å ha kommet tilbake med en tremannsgruppe fra vinterferden til [[Cape Crozier]], skrev Scott: «Jeg føler meg sikker på at vi er så nær perfeksjon som det erfaring kan styre».{{Efn|name=Sitat2}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I |s=369}}

=== Ferden mot polpunktet ===
Scott skisserte sine planer for den sørlige ferden til hele kystgruppen,{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I |s=407}} men lot det være åpent hvem som skulle danne den endelige polgruppen. Elleve dager før Scotts gruppe satte avgårde mot polpunktet, ga Scott følgende skriftlige ordre til hundeføreren Meares, datert 20. oktober 1911 i Cape Evans, for å sikre seg en rask retur fra polpunktet ved bruk av hunder:

{{Sitat
| Rundt den første uken i februar vil jeg at du starter din tredje ferd mot sør, målet blir å fremskynde returen til den tredje sørlige enheten [polgruppen] og gi den en sjanse til å nå skipet. Datoen for din avreise må bero på nyheter mottatt fra hjemvendte enheter, omfanget av depotet med hundemat du har hatt mulighet til å legge igjen ved One Ton Camp, hundens tilstand, et. . ..Det ser i dag ut som om du bør ta sikte på å møte den hjemvendte gruppen rundt 1. mars på breddegrad 82 eller 82,30.{{Efn|name=Sitat3}}{{Sfn|Evans|s=187–188}}
}}

Marsjen sørover begynte 1. november 1911 som en karavane av forskjellige transportgrupper – motorsleder, hunder og hester – alle med fullastede sleder og det formål å støtte den endelige gruppen på fire som skulle gjøre fremstøtet mot polpunktet. Den sørgående gruppen ble gradvis redusert i størrelse etterhvert som støttegruppene snudde og vendte tilbake. Scott minnet den hjemreisende Atkinson på ordren «om å ta de to hundespannene sør i tilfelle Meares måtte returnere hjem, noe som virket sannsynlig».{{Efn|name=Sitat4}}{{Sfn|Cherry-Garrard|s=424}} Innen 4. januar 1912 hadde de siste to firemannsgruppene nådd 87°&nbsp;34′&nbsp;S.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=528}} Scott kunngjorde nå sin beslutning: fem menn – Scott, [[Edward Adrian Wilson|Edward Wilson]], [[Henry Bowers]], [[Lawrence Oates]] og [[Edgar Evans]] – skulle gå videre, de andre tre – [[Edward Evans|Teddy Evans]], [[William Lashly]] og [[Tom Crean]] – skulle returnere. De fem utvalgte fortsatte ferden, og 17. januar 1912 nådde de polpunktet – bare for å finne at Amundsen hadde kommet dit ca. fem uker tidligere. Scotts kvaler er angitt i dagboken hans: «Det verste har skjedd»; «Alle dagdrømmene må forsvinne»; «Store Gud! Dette er et forferdelig sted».{{Efn|name=Sitat5}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=543–544}}

=== Siste marsj ===
[[Fil:Scott's party at the South Pole.jpg|thumb|Scotts gruppe tok dette bildet av dem selv 17. januar 1912, ved bruk av et snøre for å styre utløseren, dagen etter at de oppdaget at Amundsen nådde polpunktet først.]]
Gruppen begynte på den {{formatnum:1300}}&nbsp;km lange tilbakeferden 19. januar. «Jeg er redd tilbakeferden kommer til å bli fryktelig slitsom og monoton», skrev Scott dagen etter.{{Efn|name=Sitat6}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=548}} Gruppen holdt imidlertid høy fart til tross for dårlig vær, og innen 7. februar hadde de fullført etappen over polarplatået, omtrent 500&nbsp;km. I løpet av de neste dagene, mens gruppen var i den 160&nbsp;km lange nedstigningen fra [[Beardmorebreen]], ble den fysiske tilstanden til Edgar Evans raskt dårligere.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=551}} Scott hadde med bekymring bemerket seg tilstanden hans allerede 23. januar.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=551}} Et fall 4. februar hadde gjort Evans «sløv og udugelig»,{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=560}} og etter et nytt fall 17. februar, døde han nær foten av breen.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=572–573}}

I mellomtiden hadde «Terra Nova» ankommet Cape Evans i begynnelsen av februar, og Atkinson besluttet å losse forsyningene fra skipet med sine egne menn heller enn å dra sørover med hundene for å møte Scott, slik det var beordret. Da Atkinson om sider dro sørover for å møte Scott, møtte han en skjørbuk-rammet Edward («Teddy») Evans som trengte hans umiddelbare hjelp. Atkinson forsøkte derfor å sende den erfarne navigatøren Wright sørover for å møte Scott, men sjefmeteorolog Simpson erklærte at han trengte Wright til det vitenskapelige arbeidet. Atkinson besluttet da å sende nærsynte Cherry-Garrard avgårde 25. februar. Cherry-Garrard var ikke i stand til å navigere lengre enn ''One Ton Depot'' (som er innenfor synsvidden av Mount Erebus), og dermed ble ordren om å møte Scott ved breddegrad 82 eller 82,30 den 1. mars ikke gjennomført.{{Sfn|May|s=1–19}}

Med ytterligere 670&nbsp;km igjen å gå over [[Rossbarrieren]] ble utsiktene for Scotts gruppe stadig verre. I dårligere vær, med [[frostskade]]r, [[snøblindhet]], sult og utmattelse og uten noen hundegruppe i sikte, slet de seg nordover.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I |s=574–580}} 16. mars forlot Oates teltet frivillig for å gå i døden.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=591–592}} En gammel krigsskade hadde gjort tilstanden hans så dårlig at han knapt var i stand til å gå.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=589}} Fem dager tidligere hadde Scott skrevet i sin dagbok at «Titus Oates er svært nær slutten».{{Efn|name=Sitat7}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=589}} I dagboken skrev Scott også Oates' siste ord før han forlot gruppen: «Jeg går meg en liten tur, og det kan ta sin tid».{{Efn|name=Sitat8}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=592}} Liket av Oates har aldri blitt funnet.

[[Fil:RoaldAmundsen.JPG|thumb|upright|left|[[Roald Amundsen]]]]

Etter å ha gått ytterligere 32&nbsp;km slo de gjenværende tre mennene opp sin siste leir den 19. mars, 18. km unna ''One Ton Depot'', men 38&nbsp;km forbi der hvor depotet egentlig skulle ha vært plassert. Dagen etter ble de forhindret av en voldsom snøstorm, og de ble tvunget til å holde seg i leiren.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=594}} Stormen fortsatte å rase i de neste ni dagene. Tomme for forsyninger, og med frostskader og lite lys skrev Scott sine siste ord 29. mars: «Siste oppføring. For Guds skyld, ta vare på våre folk».{{Efn|name=Sitat9}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I |s=595}} Han etterlot seg brev til Wilsons og Bowers mødre, en rekke kjente, inkludert hans tidligere sjef [[George Egerton]], sin egen mor og hans kone.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I |s=597–604}} Han skrev også sin «beskjed til folket», først og fremst et forsvar av ekspedisjonens organisering og gjennomføringen hvor gruppens svikt skyldes vær og andre ulykker, men avsluttet med disse ordene:

{{Sitat
|Vi tok sjanser, vi visste at vi tok dem; ting har kommet i mot oss, og derfor har vi ingen grunn til å klage, men bøyer oss for sjebnen, fast bestemt på å gjøre vårt beste til det siste&nbsp;... Hadde vi levd, skulle jeg hatt en historie å fortelle om dristighet, utholdenhet, og mot blant mine følgesvenner som ville rørt hjertet av enhver engelskmann. Disse tøffe notatene og våre døde kropper må fotelle historien, men sikkert, sikkert, vil et stort rikt land som vårt se at de som avhenger av oss er ordentlig ivaretatt.{{Efn|name=Sitat10}}{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=605–607|loc=''Scott's Message to the Public''}}
}}

Det antas at Scott døde 29. mars 1912, muligens dagen etter. Posisjonen de tre kroppene ble funnet i teltet åtte måneder senere antyder at Scott døde sist av de tre.{{Sfn|Huxley, ''Scott's Last Expedition'', bind I|s=596}}{{Sfn|Jones|s=126}}{{Efn|name=Rekkefølge}}