Redigerer Rikard I av England (avsnitt)

=== Fangenskap ===
[[Fil:Castle Ruins and Vineyard - Durnstein - Wachau Valley - Austria - image by Scott Williams.jpg|thumb|Festningruinene ved Dürnstein]]
Dårlig vær tvang Rikards skip til å gå inn til [[Korfu]] som var innenfor riket til den bysantinske keiseren [[Isak II Angelos]]. Keiseren var opprørt over at Rikard hadde erobret Kypros, tidligere bysantinsk område. Forkledd som en [[Tempelridderordenen|tempelridder]] seilte Rikard fra Korfu med kun fire følgesvenner, men skipet gikk på grunn i nærheten av [[Aquileia]], noe som førte til at Rikard og hans følge måtte reise over land langs en farefull rute gjennom sentrale Europa. Gjennom området til [[Henrik Løve]], hertugen av [[Sachsen]], og Rikards svoger, ble Rikard tatt til fange kort tid før jul 1192 i nærheten av [[Wien]] av [[Leopold V av Østerrike]] som anklagde Rikard for å ha arrangert drapet på hans fetter [[Konrad av Montferrat]]. Noe som var like ille var at Rikard hadde personlig fornærmet Leopold ved å rive hans fane ned fra Akkos murer. Rikard og hans følge hadde reist i forkledning som pilegrimer av lav rang, men Rikard skal ha blitt gjenkjent og avslørt ved at han enten bar en kostbar ring eller fordi han insisterte på å spise stekt kylling, den gangen en aristokratisk delikatesse.

[[Fil:Durnstein castle.jpg|thumb|Ruinene av festningen i Dürnstein hvor Rikard Løvehjerte ble holdt fanget.]]
Hertug Leopold holdt den engelske kongen fengslet i [[Dürnstein]]. Rikards uhell ble snart kjent i England, men de engelske regentene var i noen uker usikker på hvor han var fengslet.<ref>Dette er grunnlaget for fortellingen om hans oppdagelse av den trofaste skald Blondel som først opptrådte i en fransk romantisk krønike i det neste århundret i henhold til ''Encyclopædia Britannica'', artikkel [http://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclopædia_Britannica/Richard_I «Richard I»] (11. utg.). 1911.</ref> Mens Rikard var i fengsel skrev han sangen ''Ja nus hons pris or Ja nuls om pres'' («Ingen mann som er fengslet») som var adressert til hans halvsøster [[Marie de Champagne]]. Han skrev sangen i [[fransk]]e og [[oksitansk]]e versjoner for uttrykke sine følelser av å være forlatt av sitt folk og sin søster. Å fengsle en korsfarer var i strid med folkeretten<ref>«Richard I». ''Encyclopædia Britannica'' (11. utg.). 1911.</ref>, og av disse grunnene ble hertug Leopold bannlyst av pave [[Celestin III]]. Tidlig i [[1193]] overga hertugen Rikard til [[Henrik VI av Det tysk-romerske rike]]. Keiseren var krenket av både den støtte som [[Huset Plantagenet]] hadde gitt til Henrik Løves familie, og at Rikard hadde anerkjent Tancred på Sicilia. Keiseren lot ham fengsle i [[Trifels-festningen]] i Tyskland. Pave Celestin III bannlyste da også keiser Henrik VI for også å fengsle den engelske kongen, men keiseren trengte løsepengene for å utstyre en hær for å håndheve sine krav og krigføring i sørlige Italia. Rikard skal på berømt vis ha nektet å vise keiseren aktelse og erklærte: «Jeg er høybåren født og anerkjenner ingen overordnet enn Gud.»<ref>Longford, [http://books.google.co.uk/books?id=Z4cYAAAAIAAJ&q=%22I+am+born+of+a+rank+which+recognizes+no+superior+but+God%22&dq=%22I+am+born+of+a+rank+which+recognizes+no+superior+but+God%22&pgis=1 side 85]</ref> Til tross for klaginger var forholdene under fangenskapet ikke harde. Han kunne motta besøk fra England og ble holdt løpende oppdatert av tilstanden i sine riker.

[[Fil:Charles Allston Collins - Berengaria's Alarm for the Safety of her Husband, Richard Coeur de Lion.JPG|thumb|''Berengarias engstelse for sikkerheten til hennes ektemann, Rikard Løvehjerte''. Maleri av Charles Allston Collins, 1850. Manchester City Art Galleries.]]
Hans mor, [[Eleonora av Aquitaine]], strevde for å skaffe løsepengene på {{formatnum:150000}} [[Mark (myntenhet)|mark]] – hele 2 til 3 ganger mer enn den årlige inntekt for den engelske krone under Rikard. Både presteskapet og verdslige menn ble beskattet for en fjerdedel av verdien av deres eiendommer, gull og sølvskatter i kirkene ble konfiskert, og penger ble samlet inn fra skatter som «[[scutage]]» (den sum som en ridder betalte seg ut av krigstjeneste) og «carucate» (en plogskatt, basert på det område et oksespann kunne pløye i løpet av et år).<ref>Fra denne hendelsen kan man spire begynnelsen på den verdslig beskatning som ble utskrevet på flyttbar eiendom, «Richard I». ''Encyclopædia Britannica'' (11. utg.). 1911.</ref> Keiseren krevde at 150 000 mark eller 65 000 pund med sølv måtte bli utlevert til ham før kongen kunne bli løslatt. Det var den samme summen som ble tatt inn ved [[Saladin-tiende]] noen år tidligere.<ref>Madden T., side 96</ref> På den samme tid tilbød Johan, Rikards bror, og kong Filip av Frankrike hele 80 000 mark for at keiseren skulle beholde Rikard som fengslet fram til [[mikkelsmess]] 1194. Keiseren avviste tilbudet. Penger for å løslate kongen ble overført til Tyskland av keiserens ambassadører, men «på kongens risiko» (det vil si at om pengene hadde gått tapt på vegen var det Rikards ansvar). 

Til tross for de harde utbetalinger og det press det la på det engelske samfunnet, er de også et vitnesbyrd på Englands produktivitet og finansielle styrke på slutten av 1100-tallet.<ref>Dog ble en betydelig del penger samlet sammen i det engelske områdene i Frankrike, Normandie alene sendte i 1194-1195 16 000 pund til Tyskland.</ref> Faktisk ble hele løslatelsessummen aldri betalt. I 1195 etterga keiseren 17 000 mark for å forhindre at Rikard inngikk fred Frankrike mens hertugen av Østerrike kunne mottok smuler av de 25 000 mark som var avtalt for ham. Keiserens plan synes å ha vært å bryte Frankrikes makt med Rikard som instrument, noe som framgår av brev fra pave Innocent III til den franske kongen, og i Roger av Hovedens skrifter.<ref>Poole, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta, 1087-1216''. 2. utg. Oxford 1955. Side 366.</ref> Og endelig, den [[4. februar]] [[1194]] ble Rikard løslatt. Filip II August av Frankrike sendte raskt en beskjed til Johan, sin allierte i England: «Pass deg: djevelen er løs!»