Redigerer Rhingullet (avsnitt)

=== Scene 4 ===
[[Fil:Rhinegold and the Valkyries p 072.jpg|miniatyr|venstre|Rhindøtrene sørger over det tapte gullet, [[Arthur Rackham]], 1910|280x280px]]
Tilbake på fjelltoppen tvinger Wotan og Loge Alberich til å bytte sin rikdom mot sin frihet. Han kaller på nibelungene, som tar med seg gullskatten. Han ber deretter om å få tilbake tarnhjelmen, men Loge sier at det er en del av løsepengene hans. Alberich håper fortsatt at han kan beholde ringen, men Wotan krever den, og når Alberich nekter, river Wotan den fra Alberichs hånd og legger den på sin egen finger. Knust av tapet, legger Alberich en forbannelse på ringen: før den vender tilbake til ham skal den som eier den leve i frykt, og til slutt bli frarøvet den og myrdet.

Gudene møtes på nytt. Fasolt og Fafner vender tilbake med Freia. Fasolt, uvillig til å løslate henne, insisterer på at gullet blir stablet høyt nok til å skjule henne fra syne. Wotan blir tvunget til å gi fra seg tarnhjelmen for å bidra til å dekke Freia fullstendig. Imidlertid oppdager Fasolt en gjenværende sprekk i stabelen med gull, som et av Freias øyne kan sees gjennom. Loge sier at det ikke er mer gull igjen, men Fafner, som har lagt merke til ringen på Wotans finger, krever at Wotan legger den til stabelen for å tette sprekken. Loge forteller at ringen tilhører rhindøtrene, og Wotan erklærer forarget at han har til hensikt å beholde den for seg selv. Når kjempene griper Freia og begynner å forlate, dukker Erda, jordgudinnen, opp og advarer Wotan om gudenes forestående [[Ragnarok|undergang]], og oppfordrer ham til å gi opp den forbannede ringen. Wotan ber kjempene vende tilbake og overgir ringen. Kjempene løslater Freia og begynner å dele skatten seg imellom, men de krangler om selve ringen. Fafner slår Fasolt i hjel. Wotan, forferdet, innser at Alberichs forbannelse har begynt å virke.

Donner samler skyene og kaller på tordenvær for å rense luften, hvorpå Froh skaper en [[Bifrost|regnbuebro]] som strekker seg til borgens port. Wotan fører gudene over broen til borgen, som han kaller [[Valhall]]. Loge følger ikke med; han sier for seg selv at han er fristet til å ødelegge de selvtilfredse gudene ved ild - han vil tenke seg om. Langt nedenfor, i Rhinens dyp, sørger rhindøtrene over det tapte gullet og fordømmer gudene som falske og feige.