Redigerer RMS «Titanic»s forlis (avsnitt)

=== Låring av livbåtene (00.45–02.05) ===
Den første livbåten, nr. 7, ble låret klokken 00.45. Den hadde 28 personer ombord, men var bygd for 65.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=23}}{{Sfn|Ballard|1998|s=24}} Klokken 00.55 ble første livbåt på [[babord]] side firt ned; nr. 6. Her var det også 28 personer ombord, blant annet [[Margaret Brown|«Molly» Brown]], en selskapløve fra [[Denver]]. Da andrestyrmannen Lightoller oppdaget at det var kun én sjømann ombord i livbåten(kvartermester [[Robert Hichens]]), lot han [[Arthur Godfrey Peuchen]], en eldre apoteker og seiler fra [[Toronto]], klatre nedover tauene for å hjelpe Hichens.{{Sfn|Ballard|1998|s=25}} Han var den eneste mannlige passasjeren som fikk lov av Lightoller å gå i livbåt.{{Sfn|Lord|1976|p=87}} Peuchens rolle belyser et problem under evakueringen: det var knapt med sjøfolk til å bemanne livbåtene.

[[Fil:Sinking of the Titanic.jpg|thumb|Maleriet ''Sinking of the Titanic'' («Titanic»s folis) av Henry Reuterdahl.]]
Maskinistene og fyrbøterne arbeidet med å ventilere damp fra kjelene for å hindre en eksplosjon utløst av at kjelene kom i kontakt med kaldt vann. De satte opp ekstra pumper i de fremre rommene i et fåfengt forsøk på å redusere vannstrømmen, og holdt de elektriske generatorene gående for å fortsette å forsyne skipet med lys og strøm. To maskinister døde i kjelerom 5 klokken 00.45, da den vanntette døren til det oversvømte kjelerom 6 kollapset, og feide dem bort i «en bølge av grønt skum».{{Sfn|Halpern|Weeks|2011|p=126}}

I kjelerom 4, rundt klokken 01.20, begynte vann å strømme inn fra undersiden, noe som kan tyde på at «Titanic» også ble truffet av isfjellet på [[kjøl]]en. Vannstrømmen tok senere overtak på pumpene, slik at fyrbøterne måtte evakuere de fremre kjelerommene.{{Sfn|Lord|1976|p=76}} Lenger akterut ble førstemaskinist William Bell, kollegene hans og noen andre frivillige igjen i kjelerom 1, 2 og 3, [[turbin]]en og maskinrommet.{{Sfn|Ballard|1998|s=26}}{{Sfn|Ballard|1987|p=25}} De arbeidet med kjelene og de elektriske generatorene slik at lysene ombord ikke skulle slokne, og for at det skulle være kraft nok til å holde pumpene gående.{{Sfn|Ballard|1998|s=26}} De sto på sin post til siste slutt, og passet på at «Titanic» lyste frem til sitt siste minutt. Ingen av skipets maskinister eller elektrikere overlevde forliset.{{Sfn|Butler|1998|p=226}}

[[Fil:The Sad Parting - no caption.jpg|thumb|left|''The Sad Parting'' («Den sørgelige avskjeden»), malt i 1912.]]

Passasjerene på tredje klasse våknet til lyden av vann som strømmet inn i lugarene på E-dekket, F-dekket og det lavere dekket ved havoverflaten. Carl Jansson, som reiste på tredje klasse, fortalte senere: «Jeg løp ned til lugaren min for å hente de andre klærne, klokken og sekken, men hadde bare tid til å ta med klokken og frakken da vannet strømmet inn i lugaren med voldsom kraft. Jeg måtte skynde meg opp på dekk igjen, hvor jeg fant vennene mine med redningsvester og redsel i blikket. Hva skulle jeg gjøre nå, uten redningsvest, sko eller lue?»{{Sfn|Gleicher|2006|p=40}}

Livbåtene ble låret med få minutters mellomrom på annenhver side, men de var stort sett fylt med for få mennesker. Livbåt nr. 5 forlot skipet med 41 personer ombord, nr. 3 med 32 (herav elleve besetningsmedlemmer), nr. 8 med 39 og nr. 1 dro med kun 12 personer i en livbåt som var bygget for 40.{{Sfn|Ballard|1998|s=25}} Sistnevnte båt har i ettertid vært den mest omdiskuterte, og ombord var blant annet [[Cosmo Duff Gordon|Sir Cosmo]] og [[Lucy Christina Duff Gordon|Lucy Duff-Gordon]], og sekretæren deres L. M. Francatelli.{{Sfn|Ballard|1998|s=25}}

Etter at det ble klart at det ikke var nok livbåter til alle ombord, var det likevel noen som fortsatt klamret seg til håpet om at det verste ikke kunne skje. «Det er bare et spørsmål om formaliteter å sette kvinner og barn ombord først,» fortalte Lucien Smith sin kone.{{Sfn|Lord|1976|p=84}} «Skipet er godt utstyrt og alle ombord vil bli reddet.»{{Sfn|Lord|1976|p=84}} De satte seg ned i et par dekkstoler og ventet på slutten.{{Sfn|Lord|1976|p=84}} Mangemillionæren [[Benjamin Guggenheim]] tok av seg redningsvesten og genseren, og skiftet til gallaantrekk.{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=192}} Da han møtte en overrasket [[stuert]], smilte Guggenheim og sa: «Hvis vi må dø, vil vi dø som gentlemen.»{{Sfn|Lothe & Sebak|2012|s=193}}{{Sfn|Ballard|1987|p=25}}

På dette tidspunktet var det for det meste passasjerer på første og andre klasse som hadde gått over til livbåtene. Mange av passasjerene på tredje klasse virret fortsatt rundt i de lange korridorene eller ventet på at grindene som skilte dem fra de andre klassene, skulle låses opp.{{Sfn|Barczewski|2006|p=284}}{{Efn|Grindene mellom klassene var ikke satt opp bare av sosiale årsaker, men var et krav etter USAs innvandringslover. Lovene tilsa at passasjerer som reiste på tredje klasse skulle bli adskilt fra de andre klassene for å ha kontroll på innvandringen og for ikke å spre smittsomme sykdommer. Reisende på første og andre klasse på transatlantiske passasjerskip ble klarert allerede på skipet over til Amerika, og ble sluppet av på [[Manhattan]], mens de som reiste på tredje klasse, ble sendt til øya [[Ellis Island]] for å gjennomgå helseundersøkelser og eventuelle behandlinger.{{Sfn|Howells|1999|p=96}}}} I noen tilfeller skal mannskapet på «Titanic» ha hindret passasjerer på tredje klasse å flykte. Noen av grindene var bevoktet av besetningsmedlemmer, angivelig for å hindre passasjerene i å skape panikk og frykt oppe på dekk.{{Sfn|Barczewski|2006|p=284}} Margaret Murphy, en irsk overlevende, skrev i mai 1912 at «alt håp var borte for dem som fortsatt var i [tredje klasse]».{{Sfn|Barczewski|2006|p=284}} Noen tok i bruk desperate metoder. Edward Ryan har senere tilstått at han kledde seg ut som en kvinne.{{Sfn|Barczewski|2006|p=283}} I et brev han sendte til foreldrene sine skrev han følgende: «Jeg hadde et håndkle rundt nakken. Jeg kastet det over hodet og lot det henge nedover ryggen. Jeg brukte det vanntette regnkåpen min. Så gikk jeg rett forbi mannskapet ... De så meg ikke. De trodde jeg var en kvinne.»{{Sfn|Barczewski|2006|p=283}}

[[Fil:Titanic signal.jpg|thumb|Et [[nødsignal]] sendt rundt 01.40 av telegrafist [[Jack Phillips]] til det russiske skipet SS «Birma». Dette var en av de siste meldingene som ble sendt fra [[RMS «Titanic»]].]]

Veien opp til båtdekket fra tredje klasse var lang og knotete, og i utgangspunktet var de lengst unna livbåtene. Hvor nærme man var livbåtene var viktig med tanke på sjansen for å overleve, noe man ser i statistikken over overlevende. Det at mange av passasjerene på tredje klasse ikke kunne forstå eller snakke engelsk gjorde det enda vanskeligere. Det var nok ikke tilfeldig at engelsktalende irske utvandrere ble godt representert blant overlevende fra tredje klasse.{{Sfn|Howells|1999|p=95}}

Noen, som antagelig var overveldet av det hele, gjorde ingen forsøk på å flykte, men ble i lugarene sine eller ba sammen med en gruppe passasjerer i spisesalongen i tredje klasse.{{Sfn|Lord|1976|p=97}} Sjeffyrbøter Charles Hendrickson så grupper med passasjerer med bagasjen og eiendelene sine på tredje klasse under dekk, som om de ventet på å bli veiledet.{{Sfn|Bartlett|2011|p=131}} [[Psykolog]] Wynn Craig Wade kaller dette «[[Stoisme|stoisk]] passivitet», utviklet av generasjoner som har blitt fortalt hva de skal gjøre av høyere [[Klasse (sosiologi)|samfunnsklasser]].{{Sfn|Butler|1998|p=225}} Den svenske passasjeren August Wennerström har senere sagt at hans følgesvenner ikke gjorde noen forsøk på å redde seg. Han skrev:

{{Sitat|Hundrevis var i en sirkel [i spisesalongen på tredje klasse] med en predikant i midten. Bønnfallende og gråtende ba de om Guds og Marias hjelp. De lå der og ropte, og løftet aldri en hånd for å hjelpe seg selv. De hadde mistet sin egen styrke, og forventet at Gud skulle gjøre alt arbeidet for dem.{{Sfn|Gittins|Akers-Jordan|Behe|2011|p=167}}}}