Redigerer Pompeius (avsnitt)

== Borgerkrig og mord ==
I begynnelsen hevdet Pompeius at han kunne beseire Cæsar og skaffe seg en hær bare ved å trampe med foten på Italias jord, men våren [[49 f.Kr.]] da Cæsar krysset elven [[Rubicon|Rubikon]] og hans legioner marsjerte nedover Den italienske halvøya, beordret Pompeius å oppgi Roma. Hans legioner trakk seg sørover mot [[Brindisi|Brundisium]] hvor Pompeius hadde til hensikt å finne fornyet styrke til gå til krig mot Cæsar i øst. I prosessen tenkte verken senatet eller Pompeius på å ta de store rikdommene med seg, antagelig vurderte de det slik at Cæsar ikke våget å ta det. Det ble etterlatt bekvemt i [[Saturntempelet]] da Cæsar og hans styrker gikk inn i Roma.

Pompeius unngikk så vidt å møte Cæsar i Brundisium, men klarte krysset over til [[Epirus]], hvor Pompeius under Cæsars spanske kampanje hadde samlet en stor styrke i [[Oldtidens Makedonia|Makedonia]], bestående av ni legioner som ble forsterket med kontingenter fra romerske allierte i øst.<ref name="Boak, History of Rome, pg. 176">Boak, ''History of Rome'', s. 176</ref> Hans flåte, rekruttert fra de maritime byene i øst, kontrollerte [[Adriaterhavet]]. Likevel greide Cæsar å krysse over til Epirus i november 49 f.Kr og fortsatte med å erobre [[Apollonia (Illyria)|Apollonia]].<ref name="Boak, History of Rome, pg. 176" />

[[Fil:Battle of Pharsalus, 48 BC.gif|thumb|Slaget ved Farsalos, strategisk oversikt.]]
Pompeius greide å kom tidsnok til å berge [[Durrës|Dyrrhachium]] (i dagens [[Albania]]), og han hadde da til hensikt å vente ut Cæsar i løpet av [[Slaget ved Dyrrhachium|beleiringen av Dyrrhachium]] i 48 f.Kr. hvor Cæsar tapte rundt tusen menn, men Pompeius tapte det dobbelt. Dog, ved ikke å forfølge Cæsar i det kritiske øyeblikket i hans nederlag, kastet Pompeius bort den sjansen hadde til å tilintetgjøre Cæsars langt mindre hær. Cæsar selv sa at «I dag ville fienden ha vunnet, om de hadde en kommandant som var en vinner!»<ref>Plutark, s. 65</ref> I henhold til [[Sveton|Suetonius]] var det ved dette tidspunkt at Cæsar uttalte at «den mannen (Pompeius) vet ikke hvordan man vinner en krig.»

Med Cæsar rett i hælene, flyktet de konservative, ledet av Pompeius, til Hellas. Cæsar og Pompeius hadde deres endelige oppgjør i [[slaget ved Farsalos]] i den 9. august 48 f.Kr. Pompeius og optimatene hadde en hær på mer enn 50 000 menn mot Cæsar og populatene på rundt 23 000 menn. Kampen var bitter på begge sider. Det var forventet at Pompeius ville vinne da han var overlegen i antall og materiell, men Cæsars geniale taktikk og den overlegne kampdyktigheten til hans veteraner førte til nederlag for Pompeius. Han flyktet fra stedet og fra sin menn uten utmerkelser og forkledd som en vanlig borger. Han møtte sin hustru Cornelia og sin sønn Sextus Pompeius på øya [[Mytilene]]. Der grublet han på hvor han skulle dra videre. Beslutningen om dra til et av de østlige kongedømmene ble nedstemt til fordel for Egypt.<ref>Lucas, Frank Laurence (1919–21): [http://www.jstor.org/stable/30102514?seq=1 «The Battlefield of Pharsalos»] i: ''Annual of the British School at Athens'', No. XXIV</ref>

Etter å ha ankommet Egypt, var Pompeius' skjebne besluttet av rådgiverne til den unge konge [[Ptolemaios XIII av Egypt]]. Mens Pompeius ventet i skipet nær kysten, argumenterte de over kostnadene over å gi ham beskyttelse da Cæsar allerede var på veg til Egypt. Kongen evnukk [[Potheinos]] vant beslutningen. I den siste dramatiske avsnittene av [[Plutark]]s biografi over Pompeius, vokter Cornelia nervøst fra skipet mens Pompeius drar i land i en liten båt sammen med noen få dystre og tause kamerater, og dro mot hva som synes å være en velkomst ved den egyptiske kysten. Da Pompeius reiste seg for å fra borde, ble stukket i hjel av de som forrådte ham: Achillas, Septimius og Salvius.<ref name="Plutarch, Pompey, 79–80">Plutark: ''Pompey'', 79–80</ref>

[[Fil:La mort de Pompée.jpg|thumb|Mordet på Pompeius, maleri]]
Plutark lar ham møte sin skjebne med verdighet, dagen etter at han fylte 59 år. Hans legeme ble værende ved kysten for å bli kremert av hans trofaste frimann Filip på råtne planker fra en fiskebåt. Hans hode og segl ble presentert for Cæsar som i henhold til Plutark raste over denne fornærmelsen overfor storheten til hans tidligere allierte og svigersønn, og han straffet de som hadde myrdet ham og deres egyptiske medsammensvorne, henrettet både Achillas og Potheinos. Pompeius aske ble til sist gitt til Cornelia som fraktet den til hans landsens hus i nærheten av [[Alba Longa|Alba]].<ref name="Plutarch, Pompey, 79–80" />

[[Dio Cassius]] beskrev Cæsars reaksjoner med skepsis, og betraktet Pompeius' egne politiske feilvurderinger fram forræderi som medvirkende til hans nederlag.<ref>[http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Cassius_Dio/42*.html#4.2 Dio, 42,4–5, hos Thayer]</ref> I [[Appian]]s redegjørelse av borgerkrigen lot Cæsars hodet til Pompeius nedlegge i Alexandria på en grunn reservert for et nytt tempel til gudinnen [[Nemesis]]. Hennes guddommelig funksjon var blant annet å straffe de hovmodige, [[hybris]].<ref>Appian: ''Bella Civilia'', II&nbsp;90, sitert i Hornum, Michael B. (1993): ''Nemesis, the Roman state and the games'', Brill, s. 15.</ref> For [[Plinius den eldre]] var ydmykelsen av Pompeius' ende forventet ved hans brautende framtoning i hans tredje og siste triumftog.<ref>Plinius den eldre: ''Historia Naturalis,'' 37, 14–16.</ref>