Redigerer Plinius den eldre (avsnitt)

== Død ==
[[Fil:Mt Vesuvius 79 AD eruption.svg|350px|thumb|Kart over Vesuv og Napolibukten.]]
[[Fil:Pompeii Garden of the Fugitives 02.jpg|thumb|left|upright|Gipsavstøpninger av de døde etter nedfall av pimpestein fra vulkanutbruddet ved Vesuv.]]
Plinius hadde mottatt fra den da avdøde [[Vespasian]] utnevnelsen som prefekt (flåtekommandant) i den romerske marine. Den [[24. august]] [[79]] ble han stasjonert ved [[Misenum]] og på samme tid kom det store [[vulkan]]utbruddet fra [[Vesuv]] som begravde byene [[Pompeii]] og [[Herculaneum]]. Han forberedte seg på å krysse [[Napolibukten]] for å studere fenomenet da han mottok beskjed fra sin venn Rectina som tryglet om å bli reddet. Galeiene under hans kommando dro ut for å evakuere flyktningene på den motsatte kysten, og selv dro han ut med «en hurtigseilende [[kutter]]», en beslutning som kan ha kostet ham livet. Hans nevø Plinius den yngre har gitt en fortelling om hans død, redegjort fra de overlevende. Nevøen og hans mor besluttet å ikke bli med på seilturen over bukten.

Da det lette skipet ankom kysten ved Herculaneum begynte askeavfall og pimpstein å falle ned ovenfra. Plinius' rormann rådet dem til å vende om og seile tilbake, men Plinius skal ha svart: «Skjebnen begunstiger de modige, styr dit hvor Pomponianus er!» Pomponianus var i [[Stabiæ]], der den moderne byen [[Castellammare di Stabia]] ligger i dag. De gikk i land og fant Pomponianus «i den største bestyrtelse». Plinius omfavnet og trøstet ham. De gikk om bord i kutteren, men de samme vinder som hadde ført dem til Stabiæ forhindret dem fra å seile ut. Plinius beroliget sine folk ved å spise og sove mens de ventet på at vinden skulle minske, men til sist måtte de forlate bygningen i frykt for at den ville falle sammen og søke ut i askenedfallet. Plinius satte seg ned og kunne ikke stå opp uten hjelp og de andre etterlot ham der. Hans følge antok at han hadde kollapset og dødd ved å puste inn giftig gass fra vulkanen. Da de kom tilbake tre dager senere (26. august) etter at støvet og røyken hadde lagt seg ble hans lik funnet under pimpesteinen uten noen synlige ytre skader. Problemet med giftteorien er at hans venner ikke var påvirket av den antatte giftige gassen, og de hadde ikke problemer med å bevege seg mens Plinius måtte sette seg og kunne ikke reise seg igjen. Da han er beskrevet som en korpulent mann,<ref name="PYVI.16" /> som også var plaget av [[astma]], er det mer sannsynlig at hans venner etterlot ham ettersom han enten var død eller døende.<ref name="littell" /><ref>Chamberlain, Andrew (2001): ''Earthly remains'' (s. 153), the British museum press, ISBN 0-7141-2755-8</ref>

Fortellingen om hans siste timer er fortalt i et brev sendt 27 år senere til Tacitus den eldre av Plinius' nevø og arving, den yngre Plinius,<ref name="PYVI.16" /> som også sendte en annen tilsvarende redegjørelse angående hans onkels skrifter og om hans liv og væremåte.<ref name="PYIII.5" /> Fragmentet fra [[Suetonius]] (se under ''Eksterne lenker'' nedenfor) fremmer et mindre flatterende syn. Plinius skal ha nådd fram til kysten utelukkende av vitenskapelig interesse og deretter bedt en slave om å drepe ham for å unngå heten fra vulkanen. Det er ikke en pålitelig kilde da det er klart fra nevøens brev at personene som Plinius kom for redde selv unnslapp for å redegjøre for detaljene i Plinius' ulykke. I tillegg forutsetter Suetonius at en gruppe var vitne til hendelsene, men selv ikke utsatt for de samme hendelsene.