Redigerer Per Borten (avsnitt)

=== Borten-regjeringens økonomiske og sosiale kurs ===

I tiltredelseserklæringen la Borten-regjeringen blant annet vekt på å sikre sysselsettingen og bekjempe prisstigningen. Regjeringen ønsket også å innføre [[Folketrygden (Norge)|folketrygd]] i Norge; dette var en sak Borten overtok etter forberedende arbeid av [[Einar Gerhardsens fjerde regjering|Gerhardsen-regjeringen]].<ref name="Bye-137" /> [[Folketrygdloven]] ble vedtatt av Stortinget i 1966 og iverksatt av sosialminister [[Egil Aarvik]] året etter. Den nye loven sørget for å samordne eksisterende trygder og sikret innbyggerne stønad i alderdommen, under sykdom, og ved uførhet og arbeidsledighet. Selv om lønnstakere og arbeidsgivere måtte være med på å finansiere de nye trygdeordningene var det staten som tok hovedregningen, og bevilgningene til trygdesystemet over [[statsbudsjettet]] kom til å øke kraftig.<ref name="Libæk-149" />

Det ble alt i alt kun mindre endringer i den økonomiske kursen som Borten-regjeringen førte, og de fortsatte i samme hovedretning som Arbeiderpartiet hadde gjort med satsing på velferdsstaten og en sterk offentlig sektor.<ref name="Libæk-148" /> I sitt første regjeringsår arvet Borten-regjeringen Arbeiderpartiets budsjettforslag, og finansminister [[Ole Myrvoll]] (V) kunne bare gjøre mindre endringer. Men heller ikke de kommende budsjettene var radikalt forskjellige fra Arbeiderpartiets hovedlinje, og både skattene og offentlig sektor fortsatte å vokse. [[Lønnsoppgjør]]ene gikk også stort sett rolig for seg under Borten, og samspillet mellom organisasjonene i arbeidslivet fortsatte. Arbeiderpartiets [[Trygve Bratteli]] uttalte allerede høsten 1966 at velferdssamfunnet «har fått sin definitive seier», og Borten bekreftet også selv at regjeringen ikke hadde til hensikt å gjennomføre et «markant systemskifte».<ref name="Bull-424-426" />

Innenfor kirke- og kulturpolitikken så man imidlertid mer markante forskjeller med Borten-regjeringen. KrF fikk sikret sterkere offentlig støtte til skoler drevet av kristne organisasjoner og sørget også for at kristne høyskoler fikk utdanne lærere. Samtidig motarbeidet regjeringen [[Forsøksgymnaset i Oslo]], da denne stod fjernt fra kristenfolket.<ref name="Bull-426" /> Andre viktige utdanningspolitiske saker som ble iverksatt av Borten-regjeringen, var opprettelsen av [[NTNUs_historie#Universitetet_i_Trondheim_1968.E2.80.931995|Universitetet i Trondheim]] og [[Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet|Universitetet i Tromsø]], innføringen av [[Enhetsskolen i Norge|niårig enhetsskole]] i alle Norges kommuner og igangsettelse av prøvedrift av [[Distriktshøgskole|distriktshøgskoler]].<ref name="Bye-137" />

Regjeringen gjorde ingen større endringer i [[NRK]], på tross av at KrF på forhånd hadde krevd at programmer som kristenfolket fant krenkende måtte opphøre.<ref name="Bull-427" /> Det ble heller ikke strammet inn i [[abortloven av 1960]], og antallet årlige aborter økte til det dobbelte i løpet av Bortens regjeringstid. Dette skjedde mens KrF styrte sosialdepartementet, og selv om partiet egentlig var motstandere av hele loven ble det til at abortloven ble fortolket og praktisert langt mer liberalt enn tidligere.<ref name="Ustvedt-234" />

Venstre hadde før valget i 1965 lovet å bygge {{nowrap|160 000}} nye boliger i løpet av stortingsperioden, og dette var en viktig faktor i partiets sterke valgresultat. Kommunalminister [[Helge Seip]] ble en uformell «boligminister», men boligløftet skapte friksjoner i forholdet til Borten. Borten hadde i alle år vært skeptisk til offentlig støtte til boligbygging, spesielt i sentrale strøk. Som statsminister allierte Borten seg med næringsminister [[Kåre Willoch]] og fikk redusert boligbyggingsplanene. De begrunnet dette med at en aggressiv utbygging ville øke rentene og skape et stramt arbeidsmarked. Venstre-formann Røiseland valgte å gå ut i media og beklage at partiet ikke fikk oppfylt valgløftet, men dette ble ikke tatt godt i mot hos Borten, som synes denne type offentlig kritikk fra en regjeringspartner var uakseptabel.<ref name="Berntsen-240" />

Fra Høyre sin side var skatteletter en sentral politisk sak, og partiet gjorde sitt beste for å følge opp dette i regjering. De første to årene var det enighet i regjeringen om å redusere skattetrykket noe, men tidlig i 1968 satte Borten foten ned for videre kuttforslag fra Willoch. Arbeiderpartiet hadde angrepet Borten for å ha økt skattene på lønnsinntekter og redusert dem for næringsinntekter, og Borten var blitt varsom for skatteendringer som kom høyinntektsgrupper til gode. Høyre insisterte på balanserte budsjetter, men alle sentrumspartienes forslag om å øke skattene for å nå dette målet ble skutt ned som «politisk umulige» av Willoch og Lyng. Willochs forslag om økte avgifter for å kompensere for skattelettelsene var derimot vanskelig for Borten, som mente dette var usosialt. Borten sørget også for å få regjeringen med seg i å stemme ned Høyres forslag om lavere [[marginalskatt]]. Motsetningene rundt skattepolitikken truet med å ødelegge hele grunnlaget for regjeringen, og Senterpartiets stortingsgruppe var på et tidspunkt nære å ville bryte regjeringssamarbeidet på grunn av uenigheter om skattemodellen.<ref name="Berntsen-242-243" />