Redigerer Pavedømmets historie (avsnitt)

=== Konflikter med keiseren og østkirka ===
Arvingene til keiserriket kom i strid om hvem som skulle bli ny keiser. Det var [[Otto I av Det tysk-romerske riket|Otto I]] som kom seirende ut av tronstriden da han invaderte Italia, grunnla kongeriket Italia og gjorde seg selv til konge. Kongeriket Italia blei tilknytta [[Det tysk-romerske riket]], som fram til 1024 blei styrt av keisere av [[Det ottonianske dynasti]]. Keiserne søkte å styrke sin innflytelse over småstatene i riket. Bystatene i Nord-Italia blei åsted for konflikten mellom [[ghibellinerne og guelferne]], der ghibellinerne støtta den tysk-romerske keiser, og guelferne støtta kirkestaten og pavedømmet. Da keiser [[Henrik III av Det tysk-romerske rike|Henrik III]] besøkte Roma i 1048 fantes det tre rivaliserende paver. Sylvester III hadde blitt valgt etter at [[Benedikt IX]] blei jaga ut av Roma i 1044. Benedikt IX kom tilbake til Roma med sine soldater i april 1045 og forviste Sylvester III. Allerede måneden etter abdiserte Benedikt IX og solgt pavedømmet til sin gudfar [[Giovanni dei Crescenzi]] som tok navnet [[Gregor VI]]. Benedikt IX angra på det han hadde gjort og tok tilbake Roma med makt nok en gang. Likevel blei Gregor VI fortsatt anerkjent som den virkelige paven. Henrik III blanda seg inn ved kirkemøtet i Sutri desember 1046, og fikk avsatt Benedikt IX og Sylvester III, som fortsatt gjorde krav på pavedømmet, og erklærte sin støtte til sin foretrukne kandidat: pave [[Klemens II]]. Da Klemens II døde allerede oktober 1046, blei Benedikt IX gjeninnsatt som pave i Lateranpalasset. Året etter, i 1048, tok keiser Henrik III nok en gang kontroll over situasjonen og gikk inn i Roma hæren sin og avsatte pave Benedikt IX i juli 1048.

Konfliktene mellom pavedømmet og den tysk-romerske keisermakten fortsatte i de to påfølgende århundrene. Den mest framtredende konflikten kalles [[investiturstriden]], en strid om hvem som skulle ha rett til å utnevne biskoper i keiserriket, paven eller keiseren. Keiser Henrik IVs [[Kanossagang]] i 1077 for å møte pave [[Gregor VII]], har blitt stående som den viktigste enkeltstående hendelsen blant konfliktene. Konfliktene var forårsaket av forhold som hadde med keiserens økende kontroll over kirkelige anliggender.  Pavevalgsordningen som hadde blitt innført i 1059 inkluderte den tysk-romerske keiseren i valgprosessen. Da pave Aleksander II døde i 1073, blei pavevalgsordningen ikke fulgt, i det folket i Roma støtta opp om munken Hildebrands kandidatur. Hildebrand, som tok navnet [[Gregor VII]], var i stor grad reformvillig og ønska å tilbakeføre selvråderetten til kirka. Etter å ha blitt formant til lydighet mot paven, fikk Henrik IV under en synode i Worms i 1076 de tyske biskoper til å underskrive en lydighetserklæring mot keisermakten. I dokumentene som blei utarbeida under synoden blei pave Gregor VII nedlatende omtalt som Hildebrand, og det blei satt fram krav om at paven måtte gå av. Under en synode i Laterankirka samme år blei dokumentene lest opp, og paven reagerte umiddelbart med å bannlyse Henrik IV. Bannlysningen skulle bli permanent på dagen ett år etter, om ikke keiseren gjorde bot for seg og igjen var lojal mot pavedømmet. Etter å ha forsøkt å avsette keiseren ved å velge en ny keiser, greide ikke fyrstene å enes om en kandidat, og gav dermed Henrik IV et ultimatum: enten måtte han komme til enighet med paven i Roma, eller så ville han bli avsatt. Henrik IV og Gregor VII blei enige om et møte. Paven var ikke overbevist om at keiseren hadde gode hensikter, derfor endte han opp i festningen ved [[Canossa]].  Henrik IV gikk da sin kanossagang, angivelig barføtt ikledd enkle munkeklær. I det han kom til Canossa, skal han ha stått utenfor festningen i tre dager før paven ville slippe han inn. Syndsforlatelsen (absolusjon) han fikk og det at han tok imot nattverden, var tegn på en opphevelse av bannlysningen. Det skulle likevel ikke gå lang tid før keiseren brøt de botferdige løftene han hadde gitt paven.

I 1080 kom en ny bannlysning mot keiser Henrik IV, etter nye stikk mot paven. I stedet for bot, valgte Henrik IV denne gangen heller å invadere Roma, avsette paven og innsette en [[motpave]]. I tiåra som fulgte fortsatte drakampen mellom pavedømmet og de verdslige maktene i Europa. I 1122 blei [[Wormskonkordatet]] vedtatt. Konkordatet stadfesta at ingen verdslig makt hadde rett til å innsette biskoper eller prester. Likevel blei ikke investiturstriden lagt død for godt.

Avstanden mellom kirka i vest og øst blei etter hvert så stor at enhet syntes umulig. I 1054 var [[Det store skisma 1054|Det store skisma]] et faktum. I [[Økumenisk konsil#De syv første konsiler|de sju første økumeniske konsilene]] hadde representanter fra både kirka i vest og i øst deltatt, men språklige, teologiske, politiske og geografiske forskjeller førte med tida til dype uenigheter, og da patriarkatene i Roma og Konstantinopel [[ekskommunikasjon|ekskommuniserte]] hverandre, var skillet endelig. Pave [[Urban II]] (1088–99) mobiliserte til det første korstoget under [[Konsilet i Clermont]] i 1095.

Prosedyrene for pavevalg endra seg i denne perioden. Pave [[Nikolaus II]] utstedte den [[Pavelig bulle|pavelige bulle]] ''«In nomine Domine»'' i 1059, som avgrensa stemmeretten til [[kardinalkollegiet]]. Grunnlaget for dagens [[pavevalg]]ordning blei lagt denne perioden. Kardinal Hildebrand, senere pave Gregor VII, var ledende aktør i disse prosessene.