Redigerer Otto II av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

== Ottos styre i Italia ==

=== Pavens politikk ===
Med et stabilt styre nord for Alpene og med en nyfødt arving kunne Otto II skifte fokus mot Italia. Situasjonen sør for Alpene var kaotisk. Pave [[Benedikt VI]], som hadde blitt utnevnt av Otto I, hadde blitt satt i [[Castel Sant'Angelo]]-fengslet av romerne. Mens Otto II sendte en keiserlig representant, grev Sicco, for å få ham løslatt ble Benedikt VI myrdet i fengslet i 974 av [[Crescentius I]] og kardinal Franco Ferrucci<ref>Richard P. McBrien 2000</ref> <ref>Comyn , s. 119</ref>. Kardinal Franco Ferrucci kronet deretter seg selv som Benedikt VIs etterfølger, som [[motpave]] [[Bonifacius VII]]. Et folkelig opprør førte imidlertid til at Bonifacius VII måtte flykte til [[Konstantinopel]], dit han også tok med seg en stor skatt<ref>Duckett, s. 103</ref>. I oktober 974 ble biskopen av Sutri, under ledelse av grev Sicco, valgt til pave [[Benedikt VII]]<ref>Comyn , s. 119</ref>. Bonifacius VII var dermed  ute av spillet om pavestolen.

I 979 var Benedikt VIIs posisjon som hersker i Roma truet, han ble tvunget til å trekke seg og måtte søke hjelp hos keiseren. Otto og Theophania aksepterte pavens bønn om bistand og forberedte seg på å dra sørover over Alpene. Otto II utnevnte [[Willigis]], erkebiskopen av Mainz til regent over hele Tyskland i sitt fravær.

I oktober 980 ble imperiets domstol satt i [[Chiavenna]] og de første italienske delegasjoner ankom. Otto II ankom Italia i [[Pavia]] den 5. desember 980. I Pavia ble Otto II og hans mor, enkekeiserinne [[Adelheid av Det tysk-romerske rike|Adelheid av Italia]] forlikt etter en mangeårig bitter strid mellom Otto II og den franske kong Lothar II som var gift med Ottos halvsøster [[Emma av Italia]]. Før den keiserlige familien feiret jul sammen i [[Ravenna]]<ref>Duckett, s. 102</ref> mottok Otto II den lombardiske jernkronen som konge av Italia<ref> Sismondi, J. C. L. ''History of the Italian Republics in the Middle Ages''. 1906, s. 29</ref>. Etter nyttår flyttet Otto II imperiets domstol til Roma hvor den ankom 9. februar 981. Keiseren gjeninsatte pave Benedikt VII på pavestolen uten problemer. I Roma holdt Otto II en storslagen seremoni for å markere påsken<ref>Duckett , s. 102</ref>. Den keiserlige familien fikk selskap av Otto IIs søster, abbedisse [[Matilda av Quedlinburg]], kong [[Konrad av Burgund]] og hans kone, hertug (senere konge) [[Hugo Capet]] av Frankrike, Otto I, hertug av Schwaben og Bayern og andre høye sekulære og religiøse tjenestemenn fra Tyskland, Italia og Frankrike.

Otto II fortsatte å holde hoff i Roma og gjorde dermed byen til en keiserlig hovedstad hvor det vanket fyrster og adelsmenn fra alle deler av Vest-Europa.

=== Venetianske saker ===
[[Fil:Republik Venedig.png|thumb|left|300px|Den venetianske republikk (i rødt) kort tid etter Otto IIs regjeringstid.]]

Kontakten mellom imperiet og republikken [[Venezia]] ble gjenopptatt under Otto IIs regjeringstid. I 966 giftet [[doge]]n av Venezia, Pietro Candiano IV seg med en slektning av Otto I. Ekteskapet forbedret forholdet mellom imperiet og Venezia, noe som i 967 sikret en serie kommersielle avtaler til Venezia generelt og til Pietro IVs familie spesielt. Disse avtalene forsterket Venezias tilknytning til romerriket, noe som i stor grad provoserte den bysantinske keiser [[Johannes I (keiser)|Johannes I]] fordi Venezia kontrollerte all sjøfarten og sjøveis handel mellom Vest-Europa og den bysantinske [[Levant]]en i øst.

Otto Is militære beskyttelse av Pietro IV sikret ham makt over Venezia til tross for hans autokratiske tendenser over den republikanske byen. I 973 døde imidlertid Otto I. Mens Otto II var opptatt med Henrik IIs opprør i Tyskland fant venetianerne en mulighet til å avsette Pietro IV. De fengslet dogen inne i [[Dogepalasset]] og venetianske adelsmenn satte fyr på bygningen. Men brannen spredte seg snart til [[Markuskirken]], noe som resulterte i at store deler av byen brant. Dogen og hans sønn (som også het Pietro) ble drept i brannen, men kroppene deres ble senere gjenfunnet og respektfullt begravet. Pietro IVs yngste sønn, [[Vitale Candiano]], overlevde imidlertid og flyktet til Otto IIs hoff i Sachsen med planer om å avsette den nye pro-bysantinske Dogen, [[Pietro Orseolo I]].

Pietro Is forsoningspolitikk overfor imperiet hadde liten effekt. Etter å ha styrt Venezia i fire år abdiserte Pietro I frivillig for å bli [[munk]] og dette åpnet for at den pro-ottonianske Vitale Candiano kunne komme tilbake til Venezia som Doge i 977 og gjenopprette byens vennskapelige forhold til imperiet. Imidlertid ble Vitales regjeringstid kort, også han abdiserte frivillig etter mindre enn to år for å bli munk. Etter dette ble den pro-bysantinske [[Tribuno Memmo]] ny doge i 979. Med denne endringen i ledelsen i Venezia var Otto II mer motvillig i forhold til å fornye byens kommersielle avtaler som hans far tidligere hadde gitt. Det var først etter inngripen fra Otto IIs mor, enkekeiserinne Adelheid, at keiseren gikk med på å fornye avtalene.

Det brøt ut uro i Venezia i 980 mellom den pro-ottonianske Coloprinifamilien og den pro-bysantinske Morosinifamilien. Coloprinifamilien bønnfalt keiseren om støtte og Otto II som nå så en mulighet til å innlemme Venezia i imperiet, gikk med på dette. Da Otto II ankom Italia iverksatte han en handelsblokade mot republikken. Denne første embargoen hadde liten effekt, men Otto innførte en andre blokade i 983 som fikk store virkninger i den venetianske økonomien. Effektene var katastrofale nok til at de herskende venetianske familier ble tvunget til å overgi seg til Otto II, men da Otto II døde samme år førte ikke dette til noe.

=== Religiøs politikk ===
Otto II fulgte opp sin fars politikk med å gi økt innflytelse til kirken, spesielt klostervesenet og klostrene. Kirken og dens organer fungerte som støtte og stabiliserende faktor i imperiet. For å gjennomføre dette sørget Otto II for å styrke biskopenes juridiske integritet og økonomiske uavhengighet fra den sekulære adelen. [[Det ottonianske dynasti| Ottonianerne]] hadde spesiell tilknytning Memleben i Sachsen hvor både Otto IIs far Otto I og bestefar [[Henrik I av Sachsen]] hadde dødd. Otto II og hans kone Theophania hevet den åndelige betydningen av byen ved å etablere et [[benediktinerordenen|benediktinerkloster]] der: [[Memlebenklosteret]]. På kort tid ble Memlebenklosteret et av de rikeste og mest innflytelsesrike av imperiets klostre. Disse tiltakene og den uvanlige størrelsen på klosteret kan indikere at Memleben hadde vært ment som et [[mausoleum]] for de  ottonianske herskerne<ref>John W. Bernhardt, in Gerd Althoff, Johannes Fried, Patrick J. Geary, eds. ''Medieval Concepts of the Past: ritual, memory, historiography'', 2002:59f.</ref>.

Etter å ha slått ned opprøret fra hertug Henrik II i 977-978 – et opprør som gikk under betegnelsen De tre Henrikers opprør (War of the Three Henries) på grunn av lederne Henrik II av Bayern,  biskop Henrik I av Augsburg og  hertug Henrik (I) av Bayern og (III) av Kärnten – brukte Otto II klosteret som rettssal mot forræderne. Mens Otto I bare hadde grunnlagt ett kloster (som senere ble omgjort til katedralen i Magdeburg) i løpet av sine 37 år ved makten, hadde Otto II etablert minst fire klostre: Memleben, Tegernsee, Bergen og Arneburg. Klostervesenet ble en viktig del av Otto IIs politikk og han ga klostrene viktige politiske funksjoner.

Otto II ansatte munker som sine øverste politiske rådgivere, blant annet [[Ekkehard I]] og [[Majolus av Cluny]]. En av de viktigste slike munker var Johannes Philagathos (den fremtidige motpave [[Johannes XVI]]). Johannes, som var av gresk avstamning, var personlig [[kapellan]] for Otto IIs kone Theophania, som fulgte henne da hun reiste fra Konstantinopel for å gifte seg med Otto II<ref>[[Arnulf av Milano]] ''Liber gestorum recentium'', I.11-12</ref>. Otto II utnevnte ham som sin kansler 980-982 sammen med abbeden i Nonantolaklosteret. Etter Otto IIs død i 983 utnevnte Theophania, som da var regent for sønnen Otto III, Johannes til hans veileder. Hun skulle senere utnevne Johannes til biskop av Piacenza og ønsket å sende ham til Konstantinopel for få i stand et arrangert ekteskap mellom Otto III og en bysantinsk prinsesse.

=== Ekspansjon mot sør ===
[[Fil:Italy 1000 AD.svg|thumb|300px|Italia rundt 1000, kort etter at Otto II døde i 983.]]
I forhold til Italia ønsket Otto II å utvide maktområdet i større grad enn Otto I hadde ambisjoner om. Han var ikke fornøyd med de territoriale gevinster som faren hadde oppnådd. Hans politikk var ikke bare basert på å sikre sin makt i Roma eller å samarbeide med pavemakten, men også å få et absolutt herredømme over hele Italia. Otto II ble påvirket av sin kone, som var fiendtlig innstilt til det makedonske riket og den bysantinske keiser [[Basil II]] etter mordet på Johannes I Tzimiskes, til å annektere det bysantinsk-kontrollerte Sør-Italia<ref>Reuter, s. 255</ref>. Men denne politikken betydde også nødvendigvis krig ikke bare med Det bysantinske riket, men også det muslimske Fatimidkalifatet som også hadde Sør-Italia innenfor sin innflytelsessfære.

Ottonianernes militære sjef i det sentrale og sørlige Italia hadde lenge vært den [[Lombardia|lombardiske]] leder Pandulf (Pandulf Ironhead). Han var opprinnelig utnevnt av Otto I til prins av hertugdømmet Benevento og fyrstedømmet Capua i 961 og førte på keiserens vegne krig mot bysantinerne og utvidet keiserdømmet til å omfatte hertugdømmet Spoleto i 967. Under Otto II fikk Pandulf også innlemmet fyrstedømmet Salerno i 978 i imperiet. Dermed var alle de tre sørlige lombardiske distriktene Benevento, Capua og Salerno innlemmet i romerriket. Som vasall av Otto II hersket Pandulf over et område som strakte seg fra Toscana i nord og til Tarantobukta i sør<ref>Wickham, Chris. Early Medieval Italy: Central Power and Local Society 400-1000. MacMillan Press: 1981, s. 156, "from Ancona to the fringes of Calabria"</ref>.

Med Pandulfs død i 981 mistet Otto II av en av sine viktigste løytnanter. Pandulfs eiendommer ble delt mellom hans sønner, men det oppsto snart krangel mellom de lokale lombardiske fyrster<ref>Sismondi, J. C. L. ''History of the Italian Republics in the Middle Ages'', 1906 , s. 29</ref>. Pandulfs eldste sønn Landulf IV av Benevento overtok Capua og Benevento mens hans yngste sønn Pandulf II av Benevento fikk Salerno. Etter å ha hørt om Pandulfs død reiste Otto II sørover fra Roma for å innsette Thrasimund IV som hertug av Spoleto. Deretter fikk Pandulfs nevø Pandulf II av Benevento territoriet Benevento da Otto II delte opp Landulf IVs territorium slik at Landulf IV bare fikk beholde Capua. Hertug Manso I av Amalfi avsatte til slutt Pandulf II helt i Salerno i 982.

I løpet av 982 kollapset hele det riket som hadde vært styrt av Pandulf, og dette svekket Otto IIs posisjon mot bysantinerne. Bysantinerne hevdet fortsatt suverenitet over de lombardiske fyrstedømmer og mangel på en sterk leder tillot bysantinerne å gjøre innhugg lenger nord. Otto II forsøkte ved flere anledninger å gjenforene de lombardiske fyrstedømmene politisk og kirkelig i imperiet etter Pandulfs død. Selv om han ikke lyktes i å beseire Manso i Salerno oppnådde likevel Otto II til slutt fått anerkjennelse fra alle de lombardiske fyrstedømmene.

Med gjenopprettet autoritet i de lombardiske provinsene vendte Otto II sin oppmerksomhet mot trusselen fra det muslimske Sicilia. Siden 960-årene hadde øya vært under muslimsk styre som emiratet Sicilia, en stat i fatimidkalifatet. Lederskapet i kalbid-dynastiet hadde gjennomført angrep mot imperiets områder i Sør-Italia. Pandulfs død i 981 tillot den sicilianske emiren [[Abu al-Qasim]] å angripe mål i [[Apulia]] og [[Calabria]]. Så tidlig som i 980 Otto II krevde en flåtestyrke fra byen [[Pisa]] for å bistå i krigen mot muslimene i Sør-Italia<ref>Sismondi, s. 91</ref> og i september 981 marsjerte sørover i Italia. Ettersom han trengte allierte i sin kamp mot muslimene og Det bysantinske riket forsonet Otto II seg med hertug Manso I og ga ham imperiets anerkjennelse av hans styre i Salerno.

Otto IIs tropper gikk inn på bysantinsk-kontrollert territorium i Apulia i januar 982 med tanke på å annektere territoriet til det romerske imperiet<ref>Comyn, s. 120</ref>. Otto IIs frammarsj forårsaket at Det bysantinske riket forsøkte å få i stand en allianse med det muslimske Sicilia for å holde på sine sørlige italienske provinser<ref>Canduci, Alexander, ''Triumph & Tragedy: The Rise and Fall of Rome's Immortal Emperors'', 2010, s. 226</ref>. Keiserens hær beleiret og erobret den bysantinske byen [[Taranto]], det administrative senteret i Apulia i mars 982<ref>Duckett, s. 103</ref>. Etter å ha feiret påske i Taranto flyttet Otto II hæren sin vestover og beseiret en muslimsk hær i begynnelsen av juli<ref>Duckett, s. 104</ref>. Emir Abu al-Qasim, som hadde erklært hellig krig (''[[jihad]]'') mot imperiet, trakk seg da han merket styrken i Otto IIs tropper når keiseren nærmet seg [[Rossano Calabro]]. Da han ble informert om den muslimske retretten etterlot Otto II sin kone Theophania og sin unge sønn Otto III (sammen med det keiserlige skattkammer) i byen og ledet sin hær i forfølgelsen av den muslimske styrken.

På grunn av imperiets blokade på sjøen kunne ikke al-Qasim flykte tilbake til Sicilia. Han møtte derfor den keiserlige hær i [[slaget ved Stilo]] sør for Crotone på Capo Colonna den 14. juli 982. Etter et voldsomt sammenstøt ødela et korps av Otto IIs tunge kavaleri det muslimske kommandosenteret, presset på mot al-Qasims vakter og drepte emiren<ref>Sismondi, s. 30</ref>. Til tross for at emiren var død flyktet ikke de muslimske troppene fra slagmarken. Muslimene omgrupperte i stedet og klarte å omringe de keiserlige soldater, drepte mange av dem og påførte keiseren et alvorlig nederlag<ref>Reuter, s. 255</ref>. Ifølge den muslimske historikeren [[Ibn al-Athir]] mistet keiserens hær rundt 4000 soldater. De lombardiske prinsene Landulf IV av Benevento og Pandulf II av Salerno, den tyske biskop Henrik I, biskop av Augsburg, den tyske markgreve Gunther av Merseburg, abbeden av Fulda og en rekke andre keiserlige tjenestemenn var blant de som mistet livet.

Imperiets nederlag rystet det politiske miljøet i Sør-Italia. Med to lombardiske prinser døde gikk fyrstedømmet Capua og fyrstedømmet Benevento over på yngre grener av den lomardiske landulfidfamilien. Selv om de muslimske styrkene ble tvunget til å trekke seg tilbake til Sicilia etter seieren sin fortsatte muslimene sin tilstedeværelse i Sør-Italia og trakasserte bysantinerne og langobardene. Ottonianernes nederlag, det verste i imperiets historie til da, reduserte keisermakten i Sør-Italia vesentlig. Bysantinerne gikk sammen med muslimene og gjenvant Apulia fra de ottonianske styrkene.