Redigerer Otto III av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

===Første ekspedisjon inn i Italia===
[[Fil:Weltliche Schatzkammer Wien (190)2.JPG|thumb |200px|left|Otto III ble kronet som keiser i 996 av pave [[Gregor V]].]]

Etter at det nordlige slaviske opprøret i 996 var slått ned, vendte Otto III sin oppmerksomhet mot Italia<ref name="Reuter257" />. Han ønsket her å bli kronet til keiser, men ville også komme pave Johannes XV til unnsetning etter at han hadde blitt tvunget til å flykte fra Roma av byens reelle hersker Crescentius II. Otto III hørte på pavens bønn og dro til Italia fra Ratisbon i mars 996. I [[Verona]] lovet Otto III å støtte Otto Orseolo som neste [[doge]] av [[Venezia]] og dette førte til en periode med godt forhold mellom keisermakten og Republikken Venezia etter en lang periode med konflikter under Otto II.

Da Otto nådde [[Pavia]] påsken 996 ble han hyllet som konge av Italia og kronet med den langobardiske [[jernkronen]]<ref name="Ducket111" />. Kongen rakk imidlertid ikke å komme til Roma før pave Johannes XV døde av feber<ref>Comyn, s. 123</ref>. Mens Otto III var i Pavia framsatte Crescentius II, på bakgrunn av frykten for en frammarsj mot Roma, et ønske om forsoning og de ble enige om å akseptere keiserens kandidat til pavestolen<ref name="Ducket111" />. Mens han var i [[Ravenna]] nominerte Otto III sin fetter og kapellan Bruno, som da bare var tjuetre år gammel. Han ble sendt til Roma sammen med erkebiskop Willgis å sikre byen. I begynnelsen av mai 996 ble Bruno viet til pave med navnet [[Gregor V]], den første paven av tysk avstamning<ref>Duckett, s. 111, Reuter, s. 258</ref>. Til tross for sin anerkjennelse av keiser Otto stengte Crescentius seg inne i familiens borg Castel Sant'Angelo<ref>Comyn, s. 124</ref>.

Den nyinnsatte paven kronet Otto III til keiser den 21. mai 996, i [[Peterskirken]] i Roma. Keiseren og paven deretter holdt en [[synode]] på [[Petersplassen]] 25. mai for å tjene som imperiets høyeste rettslige domstol. De romerske adelsmennene som hadde gjort opprør mot pave Johannes XV ble innkalt for synoden for å redegjøre for sine handlinger. En rekke av opprørerne, inkludert Crescentius II, ble forvist for sine forbrytelser. Pave Gregor V derimot, ønsket å innlede sin pavelige gjerning med å be om benådning fra keiseren for de dømte. Dette ble innvilget av keiseren. Crescentius II ble benådet av Otto III, han ble fratatt tittelen ''Patricius'', men fikk lov til å leve som pensjonist i Roma<ref name="Ducket112">Duckett, s. 112</ref>.

Etter synoden utnevnte Otto III erkebiskopen av [[Reims]], Gerbert av Aurillac, til sin rådgiver<ref name="Reuter257" />. Etter råd av Gerbert og biskop Adalbert av Praha<ref>Duckett, s. 113</ref> satte Otto i gang med å reorganisere imperiet. Under påvirkning av forfallet i antikkens Roma og også påskyndet av sin bysantinske mor<ref name="Ducket112" /> drømte Otto om å gjenopprette Romerriket med seg selv i spissen<ref name="Reuter257" />. Han introduserte også enkelte bysantinske domstolskikker<ref name="Reuter258">Reuter, s. 258</ref>.

Gjennom utnevningen av Gregor V fikk Otto III større kontroll over kirken enn hans bestefar [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto I]] hadde hatt flere tiår tidligere. Keiseren gjennomførte sin intensjon om å innskrenke imperiets støtte til [[den hellige stol]] (den apostoliske stol) som var blitt utvidet under Otto I. Ifølge ''[[Diploma Ottonianum]]'' utstedt av Otto I i 962 kunne keiseren bare innsette pavelige kandidater på pavestolen. Otto III derimot hadde nominert og insatt sin egen kandidat. Keiseren nektet også å anerkjenne [[Den konstantinske skjenkelse]] og hevdet at dette var en forfalskning<ref name="Reuter258" />. Ifølge et dekret angivelig utstedt av den romerske keiser [[Konstantin den store]] ble paven innvilget sekulær makt over Vestromerriket. Dette førte til økte spenninger mellom den romerske adelen og kirken som tradisjonelt hadde forbeholdt seg retten til å utnevne paven blant sine egne medlemmer<ref name="Reuter258" />.

Etter kroningen vendte Otto III tilbake til Tyskland i desember 996 og oppholdt seg i området langs nedre Rhinen (særlig i [[Aachen]]) fram til april 997. Lite er kjent om hans aktiviteter her. Sommeren 997 kjempet Otto III mot de polabiske slaverne for å sikre Sachsens østlige grense.