Redigerer Osiris (avsnitt)

=== Død eller overgang; guden for etterlivet ===
[[Fil:Osiris-nepra.jpg|thumb|left|Osiris-Nepra, med hvete voksende fra hans kropp. Fra et relieff ved [[File]].<ref>Budge, E.A. Wallis (1900): ''Egyptian ideas of the future life'', kapittel 1</ref> Den spirende hveten symboliserte oppstandelse.<ref>Hart, George (2005): ''Routledge Dictionary of Egyptian Gods and Goddesses'', Routledge, ISBN 0-415-34495-6, s. 119</ref>]]
[[Fil:Osiris Rising from bier.jpg|thumb|right|Osiris, guden for oppstandelse, løfter seg fra sin likbåre.<ref>Budge, E.A. Wallis (1900): ''Egyptian ideas of the future life'', kapittel 2</ref>]]

Oldtidens egyptere trodde at døden var en overgang. De trodde at ''Ka'', eller livskraften, forlot legemet ved dødens øyeblikk og selv deres praksis med å bevare liket med mumfisering indikerte deres forståelse av livets fortsettelse. I denne forståelsen er Osiris kjent som guden for overgangen, og vanligvis kjent som guden for oppstandelse og regenerasjon.

Plutark og andre har merket seg at ofringene til Osiris var «dystre, høytidelige, og sorgfylte...»<ref>Plutark:  ''Isis and Osiris'', 69</ref> og at den store mysteriefestival, feiret i to faser, begynte ved Abydos for minnes gudens død, og på den samme dagen ble kornet plantet i jorden.<ref>Plutark: ''Isis and Osiris'', 13</ref> «Kornets død og gudens død var det ene og det samme: kornet ble identifisert med guden som kom fra himmelen; han var brødet som menneskene levde av. Gudens oppstandelse symboliserte kornets gjenfødelse.<ref> Larson, Martin A. ((1977): ''The Story of Christian Origins'', ISBN 0-88331-090-2, s. 17</ref> Den årlige festivalen involverte byggingen av «Osirissenger» formet som Osiris selv, fylt jord og sådd med frø.<ref> Teeter, Emily (2011): ''Religion and Ritual in Ancient Egypt'', Cambridge University Press, s. 58–66</ref> Spiringen av frøene symboliserte Osiris som våknet fra døden. Et nesten opprinnelig eksempel ble funnet i graven til [[Tutankhamon]] av [[Howard Carter]].<ref>[http://www.griffith.ox.ac.uk/gri/carter/gallery/p2024.html «Osiris Bed, Burton photograph no P2024»], ''The Griffith Institute''</ref>

Den første fasen av festivalen var en offentlig drama som framstilte mordet og lemlestelsen av Osiris, Iris’ søken etter hans lik, hans triumferende tilbakevending som den gjenoppståtte gud, og kampen hvor Horus beseiret Set. Dette ble presentert av erfarne skuespillere som litterær historie og var den fremste måten å rekruttere medlemskap i kulten. I henhold til Julius Firmicus Maternus på 300-tallet e.Kr., ble dette dramaet framført av tilbedere som «banket seg på brystet og flenget sine skuldre... da de forestilte at de lemlestete levningene av guden hadde blitt funnet og satt sammen... De gikk fra sorg til glede.»<ref> Julius Firmicus Maternus: ''De Errore Profanorum''</ref> Pasjonen for Osiris ble reflektert i hans navn Wenennefer, «den ene som fortsetter å være perfekt», og som henviser til hans kraft postmortem.<ref name="Egyptian_Hieroglyphs"/>

I avhandlingen ''Udødelighetens historie'' (2016) kom [[Dag Øistein Endsjø]] med følgende refleksjon:

{{sitat|Det kan i første omgang synes som det ikke var så mye til felles mellom den evige tilværelsen til de mumfiserte likene og den til de udødelige gudene, med sitt uforgjengelige kjøtt av gull. Det var likevel en direkte forbindelse her. Hvordan mumfiseringen bevarte kjøttet for all ettertid, speilte hva som hadde skjedd med guden Osiris etter at han ble drept, lemlestet og satt sammen igjen. Som det døde menneske kunne erklære: «Min far Osiris, ditt kjøtt så ikke forråtnelse ... du ble ikke forråtnelse og mark ... og jeg skal beholde mitt kjøtt for evig og alltid, jeg skal ikke forgå, jeg skal ikke gå i oppløsning, jeg skal ikke visne hen, jeg skal ikke bli forråtnelse.» Gjennom mumfiseringen og den korrekte begravelsesseremonien etterlignet den avdøde ikke bare Osiris, han eller hun ''ble'' på et vis Osiris selv.| Dag Øistein Endsjø<ref> Endsjø, Dag Øistein (2016): ''Udødelighetens historie'', Oslo: Cappelen Damms, s. 45</ref>}}