Redigerer Opplyst enevelde i Europa (avsnitt)

=== Sentral- og Øst-Europa før den store nordiske krig (1648-99) ===
Med Det tysk-romerske rike redusert til en svært løs ansamling stater, var det et maktvakuum som dukket opp. I dette vokste særlig tre stater seg frem; Habsburg eller Østerrike, Preussen og Russland. Samtidig ble to stater kraftig redusert, da Polen-Litauen og særlig Det osmanske rike. For Habsburg handlet mye om å få kontroll over Ungarn og å svekke Det osmanske rike. Preussen måtte bygge seg opp etter at mye av landet var sterkt redusert etter krevende religionskriger. Russland på sin side fremsto ikke på noen måte som en stormakt, men de lyktes i å holde seg relativt stabile. Det gjorde ikke Polen, som ble ødelagt innenfra i maktkamp mellom konge og adel og i stadig større grad adelsmenn imellom.

==== Habsburg ====
[[Fil:Kaiser-Leopold1.jpg|miniatyr|[[Leopold I av Det tysk-romerske rike]] spilte en viktig rolle i å samle Habsburg, med Østerrike, Böhmen og etter hvert Ungarn inn i en ny stormakt.]]
Med både Det tysk-romerske rike og Spania kraftig redusert, var det klart at det ble det opprinnelige Habsburg-området som kom til å bli hovedfokus for familien Habsburg. Habsburg besto nå av tre deler. Først «kronlandene» i Østerrike, det vil si [[Niederösterreich]], [[Oberösterreich]], [[Tyrol]], [[Steiermark]], [[Kärnten]] og [[Krain]]. Deretter var det [[Kongeriket Böhmen]], bestående av [[Böhmen]], [[Mähren]] og [[Tsjekkisk Schlesien]]. Sist vardet [[Kongeriket Ungarn]], bestående av Ungarn, Transilvania og Kroatia. Av disse var både Østerrike og Böhmen kontrollert, mens Kongeriket Ungarn ikke var det.<ref>Side 221, Palmer, Colton</ref>

Kongeriket Habsburg hadde en kulturelt og språklig markant forskjellig befolkning. I tillegg var det et samfunn med vekt på en spredt og ufri bondestand, det var få byer, og de hadde lite politisk kontroll. Handel var ikke like sterke som i vest og sør, og det var få ideologiske bevegelser. Det samlende for familien Habsburg og sentraladministrasjonen i Wien var derfor å fokusere på to hovedmetoder. Den første var å spille på lag med adelen og å respektere deres kontroll over gods og leilendinger. Adelen hadde alle kort på hendene, men deres utbytting av leilendinger var spesielt ille i områder med ungarsk adel som utnyttet en kroatisk bondestand. Den andre metoden var å gjennomføre en strengt katolsk religiøs identitet. For å sikre katolsk enhet ble blant annet utdanning gjennomført i stor grad av jesuitter. Det var unødvendig i Østerrike og Böhmen å gjennomføre religiøs forfølgelse - det ble gjort i den tidlige fasen av tredveårskrigen. For Ungarn ble det derimot vanskeligere, da det eksisterte flere protestanter, men ettersom ungarerne var svært vanskelige å få kontroll på, gikk den religiøse uniformeringen trått.<ref name="toåttefem">Side 282-285, Konnert</ref>

Og nettopp Ungarn (se under) fikk også fokuset til Habsburg. Samtidig som Ungarn skulle  Habsburg var også under en rekke militære trusler, med Polen-Litauen, Russland og Det osmanske rike aldri langt unna, i tillegg til at Frankrike under Ludvig XIV hadde blitt en formidabel fiende. De nesten femti årene fra 1658 til 1705 var Habsburg styrt av [[Leopold I av Det tysk-romerske rike]], selv utdannet av jesuitter og ikke tenkt tronen før storebroren døde. Han var ikke kjent for å ta de vanskeligeste avgjørelsene, og for ham og Habsburg var løsningen ofte avtaler og kompromisser med de andre maktene. Likevel kan man ikke argumentere mot resultatene. Da han døde, var Det osmanske rike redusert, Ungarn (se under) del av riket og Habsburg var en stormakt.<ref name="toåttefem" />

===== Ungarn: Mellom Habsburg og osmanere =====
[[Fil:Growth of Habsburg territories.jpg|miniatyr|Det habsburgske rike inkludert Ungarn (i gult).]]
Ungarn hadde delt seg i tre (Kongeriket Ungarn, Osmansk Ungarn og Transilvania) allerede på femtenhundretallet, og det var også situasjonen i stor grad på 1600-tallet. Riktignok hadde migrasjon og handel ført Ungarn nærmere Vest-Europa, men det var fortsatt skepsis. Etter tredveråskrigen, som de ungarske områdene var forskånet for, begynte Transilvania en offensiv. Transilvania hadde samlet både Moldavia og Vallakia i 1655, og presset på for å utvide området. De allierte seg med Sverige for å svekke Polen og muligens for å se om fyrsten av Transilvania også kunne bli fyrste av Polen. Sverige ble imidlertid angrepet av Danmark, og måtte trekke seg ut. Transilvania kjempet mot en koallisjon av Habsburg, Russland, Nederland og Danmark, og måtte trekke seg tilbake med en ydmykende dyr fredsavtale. Transilvania selv hadde vist aggressive tendenser mot både Habsburg og Det osmanske rike. Leopold I trengte støtte etter å ha blitt konge av det habsburgske Ungarn, og fikk det mot en anti-osmansk avtale. Imidlertid var han klar overfor Det osmanske rike at han ikke hadde interesse av å bryte freden, og dermed ble Transilvania på egen hånd mot 120 000 tartarer og tyrkere. Transilvania overlevde som nasjon, men var på kraftig nedgang.<ref>Side 159-60, 174, Kontler</ref>

Resten av Ungarn var i en blanding av politisk spill og krig med både Habsburg og spesielt Det osmanske rike. I 1662 angrep Habsburg Ungarn, mens osmanerne angrep året etter. Miklós Zrínyi lyktes imidlertid i 1664 å presse den ungarske hæren langt sør for Donau og han presset på for å få dem lenger ned på Balkan. Imidlertid grep ikke den habsburgske hæren inn for å hjelpe ham, og Ungarn kjempet alene. Det ble til slutt en fred etter at en samlet kristen hær vant et avgjørende slag. Selv om de kristne var på offensiven, brukte Habsburg heller tiden på å snu oppmerksomheten mot Frankrike. Det osmanske rike slapp altså en offensiv, og freden mellom Habsburg og Det osmanske rike var i sin ordlyd anti-ungarsk - ettersom ungarerne, Transilvania unntatt, var enten habsburgerske eller osmanske i overnasjonalitet og ingen ønsket opprør. Samme år døde Zrínyi, og dermed mistet også ungarerne en leder. Det betydde ikke at ungarerne ikke forsøkte, og det ble flere brutale, men dårlig organiserte opprør. Leopold konkluderte med at Ungarn hadde mistet retten til selvstyre - med ham som konge - og bestemte at Ungarn skulle styres som del av keiserdømmet med keiserlige befalinger. Tyske leiesoldater ble trukket inn, men disse var dyre, og økte skatter var vanskelige å hente inn. Dermed plyndret leiesoldatene landet og skapte sterkt fiendskap mot dem og keiseren. Flere mektige ungarere trakk seg ut, delvis til Transilvania, og gjennomførte flere raid i Ungarn, delvis med osmansk støtte. Kongeriket Ungarn fikk dermed bestå, om enn vingeklippet.<ref>Side 175-179, Kontler</ref>

Dette fikk et naturlig avbrudd da Det osmanske rike for tredje gang beleiret Wien. Leopold og hans allierte, inkludert Polen, beseiret osmanerne klart. Etter at osmanerne nektet en fredsavtale, fortsatte kristne soldater å beseire osmanerne, og erobret områder langt inn i det osmanske Ungarn, rett utenfor [[Buda]]. I 1686 falt Buda til kristne styrker, og Habsburg, Ungarn og allierte fra Polen og Lorraine lyktes i å drive osmanerne helt ut av Ungarn. Transilvania ble i kampanjen også del av Kongeriket Ungarn. Ungarns adel var imidlertid så begrenset og hæren til Leopold og allierte så dominerende at Ungarn ble sterkere inkludert i Habsburg-riket.<ref>Side 180-85, Kontler</ref> Likevel var det klart at Ungarn var for nasjonalistiske, samholdte og uregjerlige til at det lot seg gjøre å inkorporere dem helt, så både adel og befolkning ellers fikk friere tøyler enn ellers i riket.<ref name="Side 225, Palmer, Colton">Side 225, Palmer, Colton</ref>

==== Preussen: Samling gjennom hæren ====
[[Fil:Inf. Regiment Nr.3.jpg|miniatyr|Den prøyssiske hæren ble et naturlig samlingspunkt for de mange forskjellige innbyggerne av [[Brandenburg-Preussen]]. {{byline|Richard Knötel | type=Malt av}}]]
I 1640 fikk [[Fredrik Vilhelm av Brandenburg|Fredrik Vilhelm]] den utakknemlige jobben å bli kurfyrste av [[Brandenburg-Preussen]]. Området hadde blitt herjet av svenske og habsburgerske hærer, og hovedstaden, Berlin, var på 6000 innbyggere, en reduksjon fra 14 000 før krigen. Fredrik Vilhelm fant løsningen. Ved å ha en kompetent hær, godt drillet og med evne til å forsvare seg, ville Brandenburg fremstå som en kraft å ta hensyn til. Han startet en retning som hans etterfølgere gjentok, å ha en hær til bruk innen diplomati, men å unngå så langt det lot seg gjøre å bruke den. I en tid der kriger var vanlig, hadde Brandenburg nærmest et gjerrig forhold til bruk av hæren. Dette gjorde de ved å støtte Frankrike mot Habsburg og Sverige mot Polen.<ref name="kongeav">Side 229, Palmer, Colton</ref>

Det å ha og vedlikeholde en hær stor nok til å kunne utvikle seg i fred krevde at hele Preussen ble bygget rundt det å finansiere denne hæren. Hæren hadde også en annen funksjon, den var en helprøyssisk institusjon. Utenom hæren var fyrstedømmet Brandenburg, hertugdømmet Preussen og [[Hertugdømmet Kleve]] tre markant forskjellige deler med lite til felles. I hæren ble de samlet. I tillegg hadde også hæren en annen funksjon, om enn indirekte. Siden staten i stor grad ble bygget rundt finansiering av hæren, betydde dette at Preussen/Brandenburgs herskere levde et relativt spartansk liv og brukte inntekter fra kronlandene og skattene - i europeisk sammenheng relativt lave - på hæren. I tillegg ble det bygget både en administrasjon og en rekke statsstyrte selskap. Økonomien var dermed i liten grad i private hender.<ref>Side 230-232, Palmer, Colton</ref>

Siden Preussen manglet både store byer, en befolkning med god forståelse for økonomi og mange andre vestlige og moderne trekk, ønsket han velkommen både jøder fra Polen, sveitsere, nedelendere og forfulgte protestanter fra Frankrike. Disse hjalp til med en sakte modernisering, men ettersom Preussen var så fattig, tok det tid, og mye handlet om å tilrettelegge staten, som ofte betydde å tilrettelegge for hærens behov - uniformer, våpen og så videre. Hæren hadde også en sosial funksjon. Det var for det meste adelen, junkerne, som deltok i hæren, spesielt de øvre lagene. Der fikk de frem en nasjonalisme ovenfra og ned, der det å tjene kongen og å ofre deg for landet var vesentlige deler. For å sikre at offiserer forble i adelen, som ble ansett å være best fordi de allerede beordret leilendinger, ble det forbudt å selge landeiendom og dermed titler til ikke-adelige. Det fungerte; middelklassen var aldri spesielt rik, det var svært lite opprørersk og den støttet opp om hæren.<ref>Side 232-33, Palmer, Colton</ref>

==== Russland ====
Russland hadde på 1600-tallet tatt en markant dreining mot asiatisk kultur på 1600-tallet. Kvinner gikk ofte i slør, og menn hadde markante skjegg. Klærne var eksotiske, det var mye drukkenskap, dårlige manerer og overtro var overalt. Der den vestlige kirken hadde omfavnet kunnskap og lærdom, var den russisk-ortodokse en sterk motstander av det. Kunnskapen var så lav at elementær regning var uvant og det å forutsi en solformørkelse nærmest var å se på som magi. Samtidig hadde Russland noe av de samme problemene med tanke på maktfordeling mellom parlamentet, Dumaen, og kongen. Under Ivan den grusomme og sønnen Fjodor var det eneveldig, men mellom 1601 og 1613, kjent som [[den store urotiden]], var det kaotisk. Perioden ble kjent for at adelige tok over kontroll ved å støtte forskjellige tsarer mot innrømmelser.<ref>Side 236-37, Palmer, Colton</ref> Det var også en tid der Russland var så svekket at Polen erobret Moskva 1610-1612.<ref>[https://snl.no/Russlands_historie Russlands historie] - Store norske leksikon</ref> Polakkene trakk seg tilbake, men fikk store landområder. For å hindre en liknende utvikling, bestemte Dumaen seg for å utnevne en tenåring ved navn [[Mikhail av Russland|Mikhail Romanov]] til å bli tsar. Han startet da et regime som var eneveldig og langvarig; det varte frem til 1917.<ref>Side 236-237, Palmer, Colton</ref>

For bondestanden var imidlertid situasjonen spesielt mørk. Etter at mange bønder hadde rømt østover eller til andre land under den store urotiden, ble det innført svært strenge regler overfor bøndene. Livegne som rømte fra gårdene kunne jaktes ned, og i 1625 kom en lov om at dersom en person drepte en bonde, måtte han bare gi en bonde tilbake. I 1646 ble alle jordbrukere notert ned i registre, og dette beseglet deres skjebne; de kunne ikke flytte derfra. Etter hvert kunne også bønder selges, og sammenlikningen med slaveriet på plantasjene i Amerika ble mer naturlig enn med livegne og leilendinger i Europa. Et opprør ledet av [[Stenka Rasin]] ble gjennomført mellom 1667 og 1671. I begynnelsen var det svært populært, men til slutt ble Rasin tatt,  torturert og hakket ihjel. Dette førte også til enda strengere regler for livegne. Den russisk-ortodokse kirke hadde også blitt stadig mer ødelagt på innsiden av staten, og var i lang tid bare en forlengelse av denne.<ref>Side 237-238, Palmer, Colton</ref>

==== Polen ====
[[Fil:Polish Sejm 1622.jpg|miniatyr|Den polske riksdag, Sejm, samlet. Etter hvert ble parlamentet ensbetydende med kaos og ineffektivitet.]]
Polen begynte markant å tape på handel ettersom Sverige kontrollerte hele kysten i Østersjøen med noen svært få unntak. Krigene Polen var involvert i på 1650- og 1660-tallet skadet økonomien slik at levestandarden gikk nedover. I tillegg ble Det polske brorskap, den store ansamlingen protestanter, kastet ut av Polen i 1658.<ref>Side 299-301, Davies</ref>

Det var også store politiske uenigheter mellom konge og parlamentet (Sejm). Flere adelige (Szlachta) utnyttet retten til å gjøre motstand mot en tyrannisk konge ved nærmest å gjøre opprør som første i stedet for siste trekk. Det ble en rekke opprør fra 1606 utover, spesielt i 1664-67. I tillegg dukket et videre problem opp. Selv om det var forstått i teorien, ble ikke praksisen om [[liberum veto]] - at alle hadde vetorett - brukt før i 1652. Fra da av ble imidlertid veto ofte brukt. Under regjeringen til [[August III av Polen]] (1734-63) kom bare én sak gjennom Sejm.<ref>Side 302-303, Davies</ref>

På tross av konstitusjonell paralyse og drastisk svekket økonomi, lyktes faktisk den polske hæren en rekke ganger på 1600-tallet å være en maktfaktor. Senest var de de i 1683, da de kom Habsburg til unnsetning og bekjempet Det osmanske rike ved Wien. Likevel var ikke Polen i stand til å ha en sterk utenrikspolitisk rolle. I 1657 ga de opp forsøket på å hindre Brandenburg-Preussen å bli samlet. Påfølgende kriger mot Sverige (1660) og Moskva (1667) endte i lite for begge parter. Polens styrker reddet riktignok Wien og Habsburg, og de hjalp til med å bekjempe Transilvania og å sikre ungarske områder, men dette svekket dem mot Moskva da Moskva tok Ukraina i 1686. Ved århundreskiftet var Brandenburg-Preusen i ferd med å bli kongeriket Preussen og Moskva bli Russland, begge i ferd med å bli styrkede makter. Polen gikk i motsatt retning.<ref>Side 303-304, Davies</ref>

====Det osmanske rike ====
Et av hovedproblemene med Det osmanske rike i lang tid var det såkalte [[devsjirme]]-systemet, der unge gutter fra kristne familier i riket ble tatt i «skatt» og inkludert inn i janitsjartroppene. Disse fikk mer og mer makt utover 15- og 1600-tallet. Tidligere hadde de blitt spilt opp mot tyrkiske stormenn, men den sistnevnte gruppen var så kraftig redusert at janitsjarene vokste og ble en svært mektig gruppe. De splittet opp i forskjellige fraksjoner og konkurrerte seg imellom om sultan-kandidater. Dette skapte et kaos og et dyrt system som gjorde at det i utgangspunktet rike landet fikk økonomiske problemer. Ettersom briter og nederlendere allerede hadde funnet sjøveien til India, var det også manglende inntekter for osmanerne. Alt dette skapte store økonomiske problemer, som etter hvert også førte til sult. Grådige eller desperate skatteinnkrevere forsynte seg med langt mer enn de hadde krav på, og mange bønder flyktet til byene - som økte matmangelen.<ref name="decline">[https://www.britannica.com/place/Ottoman-Empire/The-decline-of-the-Ottoman-Empire-1566-1807 The Decline Of The Ottoman Empire, 1566–1807] - Britannica.com</ref>

Enkelte endringer ble innført som et resultat av en rekke katastrofer - inkludert at venetianske skip kom helt inn til Istanbul og herjet før de ble drevet ut. Endringene var imidlertid av begrenset funksjon delvis fordi de bel vanskelige å innføre, delvis fordi de behandlet resultatet av nedgangen, og ikke nedgangen selv. Slik ble maktbasene med særinteresser fortsatt ledende, og selv om skattene ble redusert og bønder tvunget tilbake til jordene, var effekten beskjeden. Det osmanske rike fungerte ikke spesielt godt, og det ble enda klarere der [[Den hellige liga (1684)|Den hellige liga]] bestående av Habsburg, Polen, Venezia og Russland bekjempet dem langt inn i sine egne landområder, og i 1699 måtte Det osmanske rike gå med på en ydmykende fred.<ref name="decline" />