Redigerer Opphavsrett (avsnitt)

=== Økonomiske rettigheter ===
De økonomiske rettighetene er regulert i åndsverkloven §&nbsp;2. Det heter her at opphavsretten gir «enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for allmennheten, i opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.»

De økonomiske rettighetene består altså av to hoveddeler, nemlig retten til eksemplarfremstilling og retten til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Eneretten til eksemplarfremstilling innebærer at opphavspersonen har enerett til å utgi eksemplarer av verket. Dette gjelder i utgangspunktet også innenfor det private området, men dette modifiseres av regelen om eksemplarfremstilling til privat bruk, se nærmere åndsverkloven §&nbsp;12.

Paragrafens annet ledd innebærer en definisjon av hva det vil si at verket gjøres tilgjengelig for allmennheten. Dette er tilfellet ved eksemplarspredning blant allmennheten (bokstav a), ved offentlig visning (bokstav b) og offentlig fremføring (bokstav c). Forskjellen på de to siste alternativene er at visning foreligger ved utstilling av fysiske verkseksemplarer hvor det ikke gjøres bruk av tekniske hjelpemidler, mens der det gjøres bruk av tekniske hjelpemidler vil dette falle inn under begrepet «fremføring». For alle alternativene er det et vilkår for enerett at tilgjengeliggjøringen skjer blant «allmennheten». Dette begrepet er motsatsen til begrepet «privat bruk» i §&nbsp;12, og må bedømmes skjønnsmessig. Som hovedregel kan det sies at der verket i prinsippet gjøres tilgjengelig for en ubegrenset krets mennesker vil grensen være overskredet slik at man er innenfor opphavspersonens enerett. Dette gjelder også selv om kretsen som faktisk gjør seg kjent med verket i praksis er begrenset, på grunn av manglende publisitet eller lignende.

Hvis et opphavsrettsbeskyttet verk for eksempel legges fritt ut på internett vil dette innebære at det er tilgjengeliggjort for allmennheten, selv om det bare er et fåtall personer som har kjennskap til den aktuelle URL-adressen. Dersom man derimot stenger tilgangen til siden med et passord, og bare gir en begrenset krets tilgang på dette passordet vil man etter omstendighetene kunne si at man er innenfor det private området og dermed utenfor opphavspersonens enerett. Det foreligger noe uklare grenser for hvor mange personer som kan være involvert, og hvilket kjennskapsforhold disse må ha seg mellom, før man kan si at man er utenfor det private område og således omfattet av regelen i §&nbsp;2 annet ledd, men det foreligger en del Høyesterettspraksis som sier noe om grensen. Blant de mest betydningsfulle [[dom]]mene er [[Norsk Retstidende|Rt.]] 1929 s. 337 (kinematograf), Rt. 1953 s. 633 (bedriftsmusikk), Rt. 1964 s. 782 (jukeboks), Rt. 1970 s. 1172 (diskotek) og Rt. 1995 s. 35 (piratproduserte smartkort).