Redigerer Opera (avsnitt)

=== Engelskspråklig opera ===
[[Fil:Henry Purcell Closterman.jpg|miniatyr|høyre|[[Henry Purcell]]. <small>Portrettmaleri fra 1695</small>.|215x215px]]
I [[England]] var operaens forløper ''jiggen'' fra 1600-tallet. Dette var et etterverk som kom på slutten av et skuespill. Det var ofte injurierende og skandaløst og besto hovedsakelig av dialog satt til musikk arrangert fra populære melodier. I denne forbindelse forutser jiggene balladeoperaene fra 1700-tallet. På samme tid fikk den franske ''masque'' et fast grep ved det engelske hoffet, med enda mer overdådig prakt og svært mer realistisk scenedekor enn det som var sett før. [[Inigo Jones]] ble den typiske designeren av disse produksjonene, og denne stilen skulle dominere den engelske scenen i tre århundrer. Disse maskene inneholdt sanger og danser. I [[Ben Jonson]]s ''Lovers Made Men'' (1617) ble "hele masken sunget på italiensk måte, stilo recitativo". Tilnærmingen til det engelske samveldet lukket teatre og stoppet enhver utvikling som kan ha ført til etableringen av engelsk opera. I 1656 produserte imidlertid dramatikeren Sir William Davenant ''The Siege of Rhodes''. Siden teatret hans ikke hadde lisens til å produsere drama, ba han flere av de ledende komponistene (Lawes, Cooke, Locke, Coleman og Hudson) om å sette deler av det til musikk. Denne suksessen ble fulgt av ''The Cruelty of the Spaniards in Peru'' (1658) og ''The History of Sir Francis Drake'' (1659). Disse stykkene ble oppmuntret av [[Oliver Cromwell]] fordi de var kritiske til [[Spania]]. Med den engelske restaureringen ble utenlandske (spesielt franske) musikere ønsket velkommen tilbake. I 1673 bleThomas Shadwells ''Psyche'', mønstret på "comédie-balletten" med samme navn fra 1671, produsert av [[Molière]] og [[Jean-Baptiste Lully]]. William Davenant produserte ''[[Stormen|The Tempest]]'' samme år, som var den første musikalske tilpasningen av et Shakespeare-skuespill (komponert av Locke og Johnson). Rundt 1683 komponerte John Blow ''Venus and Adonis'', ofte betraktet som den første sanne engelskspråklige operaen.

Blows umiddelbare etterfølger var den mer kjente [[Henry Purcell]]. Til tross for suksessen med hans mesterverk ''[[Dido og Aeneas|Dido and Aeneas]]'' (1689), der handlingen fremmes ved bruk av italiensk [[Resitativ|resitativ-stil]], var mye av Purcells beste verk ikke involvert i komponering av typisk opera, men i stedet arbeidet han vanligvis innenfor begrensningene til semi-opera-formatet, hvor isolerte scener og masker er inneholdt i strukturen til et talt skuespill, for eksempel Shakespeare i Purcell's ''The Fairy-Queen'' (1692) og Beaumont og Fletcher i ''The Prophetess'' (1690) og ''Bonduca'' (1696). Hovedpersonene i stykket har en tendens til ikke å være involvert i de musikalske scenene, noe som betyr at Purcell sjelden klarte å utvikle karakterene sine gjennom sang. Til tross for disse hindringene var målet hans (og hans medarbeider [[John Dryden]]s) å etablere seriøs opera i England, men disse håpene endte med Purcells tidlige død i en alder av 36 år.

Etter Purcell avtok populariteten til opera i England i flere tiår. En gjenopplivet interesse for opera skjedde på 1730-tallet, som i stor grad tilskrives [[Thomas Arne]], både for hans egne komposisjoner og for å gjøre [[Georg Friedrich Händel|Handel]] oppmerksom på de kommersielle mulighetene til store verk på engelsk. Arne var den første engelske komponisten som eksperimenterte med gjennomsunget komisk opera i italiensk stil, med sin største suksess ''Thomas and Sally'' i 1760. Hans opera ''Artaxerxes'' (1762) var det første forsøket på å skrive en fullstendig opera-seria på engelsk og var en stor suksess, og holdt scenen til 1830-årene. Selv om Arne etterlignet mange elementer i italiensk opera, var han kanskje den eneste engelske komponisten på den tiden som klarte å gå utover den italienske påvirkningen og skape sin egen unike og tydelig engelske stemme. Hans moderniserte balladeopera, ''Love in a Village'' (1762), begynte en mote for pastisje-opera som varte langt ut på 1800-tallet. [[Charles Burney]] skrev at Arne introduserte "en lett, luftig, original og behagelig melodi, helt forskjellig fra [[Henry Purcell|Purcell]] eller [[Georg Friedrich Händel|Händel]], som alle engelske komponister enten hadde plyndret eller etterlignet".

Foruten Arne var den andre dominerende kraften i engelsk opera på dette tidspunktet [[Georg Friedrich Händel|George Frideric Händel]], hvis [[Opera seria|opera-seria]]-verker fylte Londons operascener i flere tiår og påvirket de fleste engelske komponister, som John Frederick Lampe, som skrev etter italienske modeller. Denne situasjonen fortsatte gjennom 1700- og 1800-tallet, inkludert i verkene til Michael William Balfe, og operaene til de store italienske komponistene, så vel som [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]], [[Ludwig van Beethoven|Beethoven]] og [[Meyerbeer]], fortsatte å dominere den musikalske scenen i England.
[[Fil:The Mikado Chappell Vocal Score cover (c.1895).jpg|miniatyr|venstre|Partituret til [[Gilbert og Sullivan|Gilbert & Sullivans]] komiske opera ''The Mikado,'' ca. 1895|264x264px]]
De eneste unntakene var balladeoperaer, som [[John Gay|John Gay's]] ''[[Tiggeroperaen|The Beggar's Opera]]'' (1728), musikalske [[burlesk]]er, europeiske operetter og lette operaer fra sen-viktoriansk tid, særlig Savoy-operaene til [[Gilbert og Sullivan|WS Gilbert og Arthur Sullivan]], hvis alle musikalske verker ofte latterliggjorde tradisjonelle operakonvensjoner. [[Arthur Sullivan|Sullivan]] skrev bare en stor opera, ''Ivanhoe'' (etter innsatsen fra en rekke unge engelske komponister som begynte rundt 1876), [25], men han hevdet at selv hans lette operaer utgjorde en del av en skole av "engelsk" opera, som hadde til hensikt å erstatte franske [[operette]]r (vanligvis fremført i dårlige oversettelser) som hadde dominert London-scenen fra midten av 1800-tallet og fram til 1870-årene. Londons [[The Daily Telegraph|Daily Telegraph]] var enig og beskrev ''[[The Yeomen of the Guard]]'' som "en ekte engelsk opera, forløper for mange andre og, la oss håpe, muligens betydelige fremskritt mot en nasjonalt lyrisk scene".<ref>The ''Daily Telegraph''<nowiki/>'s review of ''Yeomen stated:'' "The accompaniments... are delightful to hear, and especially does the treatment of the woodwind compel admiring attention. Schubert himself could hardly have handled those instruments more deftly. ...we have a genuine English opera, forerunner of many others, let us hope, and possibly significant of an advance towards a national lyric stage." (quoted at p. 312 in Allen, Reginald (1975). ''The First Night Gilbert and Sullivan''. London: Chappell & Co. Ltd.).</ref> Sullivan produserte noen få lette operaer på 1890-tallet som var av mer seriøs art enn de i G&S-serien, inkludert ''Haddon Hall'' og ''The Beauty Stone'', men Ivanhoe (som løp i 155 forestillinger på rad, med vekslende avstøpninger - rekord til Broadway's ''La bohème'') overlever som hans eneste store opera.

På 1900-tallet begynte engelsk opera å hevde mer uavhengighet, med verk av [[Ralph Vaughan Williams]] og spesielt [[Benjamin Britten]], som i en serie verk som forblir i standardrepertoar i dag, avslørte en utmerket teft for den dramatiske og suverene musikaliteten.

Også på 1900-tallet begynte amerikanske komponister som [[George Gershwin]] (''[[Porgy and Bess]]''), [[Scott Joplin]] (''Treemonisha''), [[Leonard Bernstein]] (''Candide''), Gian Carlo Menotti, Douglas Moore og Carlisle Floyd å bidra med engelskspråklige operaer fylt med innslag av populære musikalske stiler. De ble fulgt av komponister som [[Philip Glass]] (''Einstein on the Beach''), Mark Adamo, John Corigliano (''The Ghosts of Versailles''), Robert Moran, [[John Adams (andre betydninger)|John Adams]] (''Nixon in China''), [[André Previn]] og Jake Heggie.