Redigerer Ole Paus (avsnitt)

== Ungdom i en brytningstid ==
=== «Tumulus Cadaveris» ===
Ole Paus gikk ett år på [[Oslo katedralskole]] fra 1962 til 1963, men fullførte [[examen artium]] ved [[Trondheim katedralskole]] i 1965.<ref>«[https://www.allkunne.no/framside/biografiar/p/ole-paus/99/85596/ Ole Paus]», ''Allkunne''</ref> På Oslo katedralskole ble han bestevenn med [[Ulf Andenæs]], som skrev:
{{sitat|Vi var skolekamerater. Når jeg var med Ole hjem, viste han meg sin ringperm med løsbladsystem. Der hadde han lagt inn sine egne dikt, skrevet på en gammel skrivemaskin, med klassisk rim og rytme, etter alle kunstens regler som de færreste mestret. Og alt da var han blitt ganske rå på gitar. Av og til spilte han i klasserommet, etter dagens siste skoletime, med oss andre som publikum. Gutta som gikk i latinklassen på Katta var ikke flere enn at vi ble en kameratgjeng. Jeg ble tidlig Oles medsammensvorne. Med Ole som venn visste du aldri hva som kom til å skje, men du kunne være sikker på at det ville skje en masse. Hva var det som bragte oss på bølgelengde? Kanskje kunne det være en form for hjemløshet i forhold til det allment vedtatte? Kanskje en anelse om ikke å høre så fullkomment til langs den brede vei? Kanskje en spørrende holdning til noen herskende trekk i tiden? Kanskje et blikk for de uforklarlige sider ved tilværelsen? I hvert fall hadde vi fått en kraftig porsjon av det som gikk under navn av kulturarven – hva en av våre læremestre kalte «nistepakka», av overlevert kunnskap, til bruk resten av livet. Ole hadde fått en ekstra kraftig porsjon av dette, oppdaget jeg, særlig når jeg ble med ham til hans bestemor fra Østerrike og tante, som han mer enn ofte søkte tilflukt hos. Han elsket dem, og de elsket ham. Deres leilighet, i en nokså uanselig blokk på Hovseter, var en sann enklave, i våre øyne som en utløper av det gamle Wien. Der hadde skolegutten Ole gjort sine tidlige dypdykk i gammel europeisk høykultur. Også det var en del av nistepakka.|[[Ulf Andenæs]]<ref name=Andenæs>{{Kilde bok |forfatter =Ulf Andenæs |tittel =Ved gravferden for Ole Paus, 4. januar 2024. |besøksdato = 2024-10-18 |utgiver = |sitat =Vi var skolekamerater. Når jeg var med Ole hjem, viste han meg sin ringperm med løsbladsystem. Der hadde han lagt inn sine egne dikt, skrevet på en gammel skrivemaskin, med klassisk rim og rytme, etter alle kunstens regler som de færreste mestret. Og alt da var han blitt ganske rå på gitar. Av og til spilte han i klasserommet, etter dagens siste skoletime, med oss andre som publikum. [linjeskift] Gutta som gikk i latinklassen på Katta var ikke flere enn at vi ble en kameratgjeng. Jeg ble tidlig Oles medsammensvorne. Med Ole som venn visste du aldri hva som kom til å skje, men du kunne være sikker på at det ville skje en masse. [linjeskift] Hva var det som bragte oss på bølgelengde? Kanskje kunne det være en form for hjemløshet i forhold til det allment vedtatte? Kanskje en anelse om ikke å høre så fullkomment til langs den brede vei? Kanskje en spørrende holdning til noen herskende trekk i tiden? Kanskje et blikk for de uforklarlige sider ved tilværelsen? I hvert fall hadde vi fått en kraftig porsjon av det som gikk under navn av kulturarven – hva en av våre læremestre kalte «nistepakka», av overlevert kunnskap, til bruk resten av livet. Ole hadde fått en ekstra kraftig porsjon av dette, oppdaget jeg, særlig når jeg ble med ham til hans bestemor fra Østerrike og tante, som han mer enn ofte søkte tilflukt hos. Han elsket dem, og de elsket ham. Deres leilighet, i en nokså uanselig blokk på Hovseter, var en sann enklave, i våre øyne som en utløper av det gamle Wien. Der hadde skolegutten Ole gjort sine tidlige dypdykk i gammel europeisk høykultur. Også det var en del av nistepakka. [linjeskift] Senere i livet, da vi hadde gått ulike veier, og ikke møttes så ofte som før, var det fortsatt slik at når vi omsider fikk det til å klaffe for et treff, var det den samme fortrolighet som da vi var seksten år gamle. [linjeskift] Jeg var vitne til det jeg mener var Oles gjennombrudd i den norske offentligheten. Det var tidlig i 1970. Lederen for viseklubben Dolphin, Ole Hauki, hadde leid Universitetets Aula, i den hensikt å trekke fram i rampelyset noen av dem som pleide å opptre på viseklubbens noe mer tilbaketrukne scene. Universitetets Aula var den gang vårt konserthus, i en hovedstad som ennå ikke hadde fått sitt eget konserthus eller sitt eget operahus. Der spilte de fremste musikerne, og dit kom anmelderne fra de store avisene. Ole ble kveldens store navn: Bifallet brøt løs fra publikum og anmelderne skrøt. Derfra gikk det slag i slag. Plutselig skulle alle ha en bit av Ole, han ble etterspurt over alt. Vi kameratene fikk se at de etablerte artistene og kunstnerne tok imot ham med åpne armer i sin krets. [linjeskift] Foreldregenerasjonen i Oles familie hadde vært bekymret. De syntes at deres kjære Ole hadde vært en student som holdt på med alle mulige aktiviteter, unntatt å studere. Hvordan skal det gå med Ole, var det en av dem som spurte meg. Hvordan skal han få tatt eksamen! [linjeskift] Han tok faktisk eksamen ved universitetet etter hvert, i historie, samme fag som jeg drev med; jeg glemmer aldri hans vantro og undring over at han hadde sluppet igjennom – han hadde ikke akkurat vært noen pugghest. Og det varte ikke så lenge før det var Ole som var blitt familiens mest kjente navn. Ole ville likt det dersom hans far fortsatt hadde vært iblant oss da han mottok Sankt Olavs orden, som kommandør - den definitive anerkjennelse, fra Kongen selv. Ole visste at nettopp det ville en general verdsatt! [linjeskift] Han var den som laget de beste tekstene i sin sjanger på norsk. Om hans kjærlighet kunne ta ulike veier, var hans urokkelige kjærlighet gjennom alle omskiftelser hans kjærlighet til det norske språk. For ham å gå over fra norsk til å synge på engelsk var utenkelig. [linjeskift] En av de siste gangene jeg snakket med Ole sa jeg til ham: -Kunne det være en idé om du laget en ny runde med Paus-posten? Er det noe dagens samfunn og politikk kunne hatt godt av, ville det vært dine satiriske skillingviser! Svaret han ga meg fikk meg til å tenke meg om. Han sa: «Det er ikke lenger min verden. Jeg er ikke den rette i dag til å lage satire over de folkene». Jeg tenkte: Det kunne sikkert dagens politikere og samfunnsstøtter være inderlig glad for. [linjeskift] Takk Ole. Det var så mye vi fikk snakket om, og så mye vi ikke rakk å snakke om. Ingen som møtte ham vil glemme ham. }}</ref>}}

Paus skrev 
{{sitat|Jeg begynte å røyke dagen etter professor [[Johs. Andenæs]]’ 50-årsdag, og la det være sagt med én gang: Det var full klaff fra første drag. Professorens sønn, Ulf, var min første og beste venn i hele ungdomstiden. Vi gikk i samme klasse på Oslo katedralskole, og dagen etter farens bursdagsfeiring kom Ulf til skolen med sekken full av tiloversblevne sigaretter. Det var Ascot og Blue Master i bøtter og spann, Ulf var ikke den som skrubbet når han skulle ut og sprenge grenser. I storefri forlot vi skolegården og gikk over Ullevålsveien og inn i [[Vår Frelsers gravlund]]. Det er en liten kolle der på gravlunden, en vakker liten kolle er det, den ligger litt for seg selv i utkanten og er omgitt av syriner og piletrær. I hvert fall lå den der i 1962. Vi gikk på latinlinjen, Ulf og jeg, og vi ga den vakre, lille kollen navnet «Tumulus Cadaveris», det betyr muligens «Kadaverhaugen»|Ole Paus<ref name= Paus2024/>}}

I den ufullendte selvbiografien ''[[Ole Paus#Selvbiografien For en mann|For en mann]]'' – som avbrytes av hans egen død – skulle han 60 år senere vende tilbake til Vår Frelsers gravlund:
{{sitat|Det er som om det aldri har vært annet enn stillhet her.

Det er langt over midnatt. Jeg sitter i den åpne verandadøren og sender sigarrøyk ut over Vår Frelsers Gravlund som er den eneste naboen jeg kan navnet på. Det er her jeg bor, jeg har solgt huset på Svartskog for lenge siden.

Jeg bor for meg selv, og jeg trives godt med å sitte her i fjerde etasje og se ned på de døde. De tilhører evigheten, de vil meg ikke noe vondt. «Tiden er ingenting,» hvisker de til meg, de tror at jeg er en av dem. De har ikke fått med seg at jeg fremdeles er blant de levende, fremdeles et barn av min tid, fremdeles en slave av tiden, et barn og en slave. Du verden, som tiden herjer med oss!|Ole Paus<ref name= Paus2024/>}}

=== Riksmålsungdom, anarkist og «hundegutt» ===
[[File:Ole Paus, Oslo-gymnasiastenes demonstrasjon for fri sprogutvikling, torsdag 10. oktober 1963.jpg|miniatyr|Ole Paus taler på Oslo-gymnasiastenes «demonstrasjon for fri sprogutvikling», torsdag 10. oktober 1963. 800 gymnasiaster demonstrerte mot «[[samnorsk]]infiltrasjonen i skolene». Ole Paus, [[Liv Ullmann]] og [[Knut Wigert]] var hovedtalere]]

Det året han gikk på Oslo katedralskole ble han offentlig kjent som en de unge lederskikkelsene i [[riksmål]]sbevegelsen, og han deltok aktivt i språkdebatten på høyden av [[den norske språkstriden]]. For riksmålsbevegelsen ble kampen for riksmålet opplevd som en kamp for kulturen, og en kamp mot autoritære og kulturløse strømninger. Derfor trakk riksmålsbevegelsen til seg både den tradisjonelle høyresiden og gamle eliter, men også en del kulturpersonligheter som var tiltrukket av individualistisk og anarkistisk tenkning, og motkulturelle miljøer som antroposofibevegelsen. [[Lars Roar Langslet]] nevnte Paus som en av lederne for gymnasiastopprøret mot [[samnorsk]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Langslet, Lars Roar|utgivelsesår=1999|tittel=I kamp for norsk kultur|isbn=8270500534|utgivelsessted=Oslo|forlag=Riksmålsforbundet|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009030900098|side=247}}</ref> Han grunnla Oslo Katedralskoles riksmålsforening og ble foreningens første formann i januar 1963. Foreningen fikk femti medlemmer ved oppstarten, og [[André Bjerke]] deltok med foredrag på stiftelsesmøtet. Stiftelsen ble omtalt i rikspressen, som også er første gang Ole Paus nevnes offentlig; i styret satt også Oles bror, Peter Paus.<ref>«[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19630126_104_43_1?page=1 Riksmålsforening ved Oslo Katedralskole]», ''Aftenposten'', lørdag morgen, 26. januar 1963 s. 3</ref> Senere i 1963 var Paus sammen med skuespillerne [[Liv Ullmann]] og [[Knut Wigert]] hovedtaler ved en av de største demonstrasjonene under den norske språkstriden, «mot [[samnorsk]]infiltrasjonen i skolene»; rundt 800 gymnasiaster deltok i demonstrasjonen, som fikk bred omtale i rikspressen.<ref name="aftenposten1963">«[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19631011_104_470_2 Gymnasiastene vil ha mer sproglig frihet: Stor oppslutning om riksmålsgymnasiastenes demonstasjonsmøte på Stortorvet igår kveld]», ''Aftenposten'', aften, 11. oktober 1963 s. 6</ref><ref name="VG1963">«[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_verdensgang_null_null_19631011_19_236_1?page=5 Til galgen med samnorsken, krevde gymnasiastene]», ''VG'' 11.10.1963 s. 7</ref><ref>{{Kilde bok|dato=1963-10-11|tittel=Morgenposten|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_morgenposten_null_null_19631011_103_236_1?page=1|side=2}}</ref><ref name="frisprog1963"/><ref>{{Kilde bok|forfatter=Wærenskjold, Leif|utgivelsesår=1964|tittel=Vi finner oss ikke i det|utgivelsessted=Oslo|forlag=Riksmålsforbundet|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007050301003?page=3}}</ref> ''[[Frisprog]]'' trykket et lengre referat av Paus' tale, der han understreket at den dansk-norske litteraturen og språket oppstod gjennom 400 års fruktbart fellesskap og mente samnorskpolitikken er udemokratisk og misforstått nasjonalisme: «Det verste med samnorsken, ved siden av dens berserkgang mot det norske sprog, er at samnorsken er tvangspolitikk og fullt ut strider mot de demokratiske prinsipper i Norge». Paus var positiv til nynorskens betydning for norsk kultur.<ref name="frisprog1963">{{Kilde bok|dato=1963-10-19|tittel=Frisprog|kapittel=Nei til tvangsmål og knot|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_frisprog_null_null_19631019_11_19_1?page=7|side=8}}</ref> Paus var avbildet i flere aviser ved siden av en galge med en lærebokdukke som skulle representere samnorsken.<ref name="aftenposten1963"/><ref name="frisprog1963"/> Paus og to andre riksmålsungdommer møtte også undervisningsminister [[Helge Sivertsen]] for å kreve endring av reglene for «sprogbruken i skolen».<ref>«[https://www.nb.no/items/7391e9a73ecfc38f187ee1314ac0512d Gymnasiaster krever sprogreglene endret]», ''Aftenposten'', aften, 11. oktober 1963, s. 2</ref> I et intervju med [[Ottar Grepstad]] i 2021 fortalte Paus at han nærmest vokste opp i [[Foreldreaksjonen mot samnorsk]]. Både farmoren Ella og tanten Helvig, og mormoren Monna, var svært aktive i aksjonen og engasjert i saken. «Det var en veldig idealisme i det vi gjorde, og det var noe som var større enn oss» fortalte Paus.<ref>{{Kilde bok|utgivelsesår=2022|tittel=Brent ord|isbn=9788234007484|utgivelsessted=Oslo|forlag=Samlaget|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_pliktmonografi_000002718|side=122}}</ref>

Ole Paus markerte seg i 1960-årene med konservative synspunkter i norsk offentlighet. I 1964 kritiserte han norsk presses kritiske dekning av den amerikanske republikanske presidentkandidaten [[Barry Goldwater]] og mente pressen lot «[[Sovjetunionen|Sovjet]]s meninger slippe til for fullt».<ref>{{Kilde avis|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_adresseavisen_null_null_19640811_198_185_1|tittel=Goldwater|dato=1964-08-11|etternavn1=Paus|fornavn=Ole Chr.|avis=Adresseavisen|side=9}}</ref> Samme år var han undertegner av oppropet «Til norsk ungdom» som protesterte mot at «Sovjet-Unionens diktator» [[Nikita Khrusjtsjov|Khrusjtsjov]] skulle ønskes velkommen i Norge.<ref>{{Kilde avis|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_aftenposten_null_null_19640511_105_212_1|tittel=Til norsk ungdom|dato=1964-05-11|avis=Aftenposten|side=2}}</ref>

Som ungdom i begynnelsen av 1960-årene ble Paus en del av kretsen rundt [[Anders Lange]], de såkalte «[[Anders Lange#Hundeguttene|hundeguttene]]» (etter Langes avis ''[[Hundeavisen]]''), unge, svært konservative menn som Lange omgav seg med. Hundeguttene har blitt omtalt som høyresidens svar på 1960-årenes ungdomsopprør. Hundeguttene var «unge aktivister på høyresiden, tiltalt av Langes anti-kommunistiske ideologi og frie livsførsel. Etter sigende kommer 'hundeguttene' når Lange plystrer. De gjør alt han ber om, fra å mate grisene på Trollstein til å dele ut løpesedler. De kommer fra alle samfunnslag».<ref name="Ekeberg">{{ Kilde bok | forfatter = Ekeberg, Jan Ove | utgivelsesår = 2001 | tittel = Kong Carl | isbn = 8248901335 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Kagge | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010804058 | side = }}</ref> Paus ble introdusert til Lange av bestevennen Ulf. I et intervju med [[Torgny Amdam]] fortalte han at han og Ulf da de ble kjent med Lange selv regnet seg som [[anarkisme|anarkister]].<ref>[https://www.ballade.no/bransjen/torgny-amdams-podkast-om-a-lage-musikk-takker-for-seg/ Torgny Amdams podkast om å lage musikk takker for seg med Ole Paus i stolen], ''Ballade'', 20. januar 2022</ref> Selv om han senere kom til å ta avstand fra Langes politiske etterfølgere, fremhevet han Langes betydning for ham personlig. Han sa til NRK i 2015 at Lange var «en fryktelig fin fyr» og «vanvittig fargerik», selv om han startet «det som ble selve helvete» [Frp]:<ref name="nrk2015"/><ref>[https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/8Kkyr/Anders-Lange_-en-glemt-naturverner Aftenbladet: ''Anders Lange, en glemt naturverner'']</ref>

{{Sitat|Jeg møtte ham da jeg gikk på gymnaset og jeg var sånn «hundegutt» som de kalte kretsen rundt Anders Lange [...] Å komme inn i den verdenen der, det var jo et eventyr, det var som å plutselig bli senket ned i en roman av [[Jack London]], nei i Jack Londons samlede verker. [...] Han var en venn og en veldig viktig mann for meg, ikke på grunn av det politiske budskapet, men fordi han gav meg en helt annen innfallsport til en virkelighet som var mye større enn jeg var klar over|Ole Paus<ref name="nrk2015">«[https://tv.nrk.no/serie/laatskriver-n/2015/KMTE60000315/avspiller Låtskriver'n: Ole Paus]», [[Rockheim]]/[[NRK]], 2015</ref>}}

I et annet intervju fortalte han:

{{Sitat|Anders Lange var det stikk motsatte av det jeg hadde hjemmefra. Hans verden var en blanding av slagmark og gjestebud. Det var alltid folk hos ham, fra andre religioner, fra andre styresett, fra andre land. Han hadde et merkverdig dyrehold, som dels var innendørs, dels utendørs. Ved en julefeiring kom det en haug med mormonere, og så var det en oksekalv som het 'Biffen', som stod i entreen. Den skulle vært slaktet, men det hadde de ikke hjerte til. Denne blandingen av kyr og mormonere ... det var ganske raust.|Ole Paus<ref name="Kjølberg">Svein Kjølberg: «Jeg var på rømmen fra ett og alt» (intervju med Ole Paus), VG, 27. september 1997, s. 22–24</ref>}}

Som student var han aktiv i [[Den Konservative Studenterforening]] (DKSF) fra 1967 og i 1970 var han med i redaksjonen i DKSFs avis ''[[Minerva (norsk tidsskrift)|Minerva]]'' sammen med Ulf Andenæs.<ref>{{Kilde artikkel|utgivelsesår=1970|tittel=Redaksjonskollektivet|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019052183118_001|publikasjon=[[Minerva (norsk tidsskrift)|Minerva]]|bind=43|hefte=1|side=2|sitat=Arne G. Arnesen, Thorvald Boye (ansvarlige), Kikki Andenæs, Ulf Andenæs, Ole Paus}}</ref> Senere i 1970 hadde ''Minerva'' en notis om at «Ole Paus har måttet trekke seg tilbake fra redaksjonen for å ofre seg for mer kunstneriske oppgaver».<ref name="Minerva1970">{{Kilde artikkel|utgivelsesår=1970|tittel=Ole Paus|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2019052183120_001|publikasjon=[[Minerva (norsk tidsskrift)|Minerva]]|bind=43|hefte=3|side=2|sitat=Ole Paus har måttet trekke seg tilbake fra redaksjonen for å ofre seg for mer kunstneriske oppgaver. Vi takker ham for det kjempearbeid han har nedlagt for avisen og bevegelsen}}</ref> Samtidig skal han ha vært redaktør for det anarkistiske (eller «borgerlig-anarkistiske») organet ''Svarte Fane''.<ref>{{Kilde www|forfatter=Yngve Kvistad|url=https://www.vg.no/rampelys/musikk/i/JQex58/ole-paus-1947-2023|tittel=Ole Paus (1947–2023)|besøksdato=2023-12-24|verk=VG}}</ref> [[Terje Emberland]] beskriver ''Svarte Fane'' som «en provokasjon støttet av [...] [[Libertas (stiftelse)|Libertas]] [som] representerte en borgerlig-liberalistisk 'jeg må få gjøre hva jeg vil'-'livsstilsanarkisme'» og som «hadde mer med Paus’ bakgrunn i Anders Langes hundegutter å gjøre enn med den frihetlige sosialismen».<ref>Kommentar av Terje Emberland 12. desember 2023</ref>

===«Fyll, ordrenekt og tjuvperm»===
Som ungdom drømte Paus om å bli [[fallskjermjeger]]. Hans-Olav Thyvold sa at dette var et ønske om å gå i farens fotspor, og at «det var tøft gjort, for han hadde hatt polio da han var liten, så han var ikke stor og sterk, men han var seig».<ref name=Thyvold/> Han trente mye i forkant, men strøk på opptaksprøven på grunn av dårlig syn. Resten av militærtjenesten var preget av «fyll, ordrenekt og tjuvperm», og den daværende generalsønnen tilbrakte mye av tiden i vaktarresten.<ref>{{Kilde bok|dato=2012-12-12|kapittel=Tid for Paus|tittel=Dagbladet|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_20121212_144_343_1|side=10–11}}</ref>