Redigerer Oldtidens egyptiske religion (avsnitt)

=== Etterlivet ===
Egypterne hadde detaljerte forestillinger om døden og etterlivet. De trodde at mennesker hadde et ''ka'', eller en livskraft, som forlot legemet ved dødsøyeblikket. I livet fikk ''ka'' sitt opphold ved mat og drikke, slik at det etter døden fortsatt måtte få ofringer i form av mat slik at dens åndelige essens kunne fortsette. Hver person hadde også en ''ba'', et sett med åndelige karakterstikker som var unike for hvert menneske.<ref>Allen (2000), s. 79–80.</ref> I motsetning til ''ka'' forble ''ba'' knyttet til legemet etter døden. Egyptiske gravritualer hadde til hensikt å forgjøre ''ba'' fra legemet slik at det kunne bevege seg fritt og bli gjenforent med ''ka'' slik at det kunne fortsette å leve videre som et ''akh''. Det var imidlertid også viktig at legemet til den avdøde ble bevart, ettersom egypterne trodde at ''ba'' vendte tilbake til sin kropp hver natt for å motta nytt liv før det om morgenen framsto som et ''akh''.<ref>Allen (2000), s. 94–95.</ref>

Opprinnelig trodde egypterne at kun farao hadde en ''ba'',<ref name = "Shaw 180">Callender, Gae: «The Middle Kingdom» i: Shaw (2000), s. 180–181.</ref> og at kun han kunne bli en av gudene. Vanlige folk havnet etter døden i et mørkt, nakent rike som representerte det motsatte av livet.<ref>Assmann (2005), s. 121–128, 389–190.</ref> Adelen fikk graver og ressurser for deres underhold som gaver av kongen, og deres mulighet til å komme til etterlivet ble antatt å avhenge av disse kongelige begunstningene.<ref>David (2002), s. 79.</ref> I tidlige tider trodde egypterne at den avdøde farao steg opp til himmelen og bodde blant stjernene.<ref>Taylor (2001), s. 25.</ref> I løpet av [[Det gamle rike i Egypt|det gamle rike]] (ca. 2686–2181 f.Kr.) ble han imidlertid mer tettere knyttet til den daglige gjenfødselen til solguden Ra og til herskeren av underverden, [[Osiris]], da disse guddommene ble gradvis mer og mer betydningsfulle.<ref>David (2002), s. 90, 94–95.</ref>

Ved slutten av det gamle rike og [[Første mellomepoke i Egypt|første mellomepoke]] (ca. 2181–2055 f.Kr.) kom egypterne gradvis til å tro at besittelsen av en ''ba'' og muligheten til et paradisisk etterliv var noe som omfattet alle.<ref name = "Shaw 180"/><ref name= "Assmann 389">Assmann (2005), s. 389–391.</ref> I den fullstendig utviklede troen på etterlivet i [[Det nye rike i Egypt|det nye rike]] ble det antatt at sjelen måtte unngå en rekke overnaturlige farer i Duat før den gjennomgikk den endelige bedømmelsen kjent som «hjerteveiingen». I denne dommen sammenlignet gudene handlingene til den døde mens de var fortsatt levende (symbolisert med hjertet) til Ma'at, for å avgjøre om hans eller hennes ''ka'' og ''ba'' var forent i et ''akh''.<ref>Fleming & Lothian (1997), s. 104.</ref> Flere trosforestillinger sameksisterte om bestemmelsesstedet til ''akh''. Ofte ble det sagt at den døde bodde i riket til Osiris, et frodig og behagelig sted i underverdenen.<ref>David (2002), s. 160–161.</ref> Solversjonen av etterlivet, når den dødes sjel reiste sammen med Ra på hans daglige reise, ble fortsatt hovedsakelig assosiert med de kongelige, men kunne tidvis omfattende folk også. I løpet av [[Mellomriket i Egypt|mellomriket]] og det nye rike kom oppfattelsen at også ''akh'' kunne reise i de levendes verden og til viss grad ha en magisk effekt på hendelsene der.<ref>Assmann (2005), s. 209–10, 398–402.</ref>