Redigerer Oldtidens Libya (avsnitt)

== Kristendommen og vandalene ==
[[Fil:Dioecesis Aegypti 400 AD.png|thumb|300px|De romerske provinsene i nordøstlige Afrika ca. 400 e.Kr.]]
Ved slutten av 100-tallet hadde [[kristendom]]men oppstått som en jødisk kult, men vokste snart i utbredelse og fikk tilhengere blant ikkejøder og blant de lavere samfunnsklassene, inkludert [[slave]]ne. Romas provinser i Afrika var blitt helt og holdent kristent ved slutten av [[300-tallet]], og hadde også fått innpass blant barberstammene i innlandet. Fra tidlig av utviklet kirkene i Tripolitania og Kyrenaika særskilte kjennetegn som speilet deres kulturelle trekk. Førstnevnte provins havnet inn under [[Den katolske kirke|den latinske patriarkens]] overhøyhet, det vil sin [[Paven|biskopen av Roma]], mens den sistnevnte provinsen kom inn under den [[Den koptisk-ortodokse kirke|koptiske]] [[patriarken av Alexandria]]s overhøyhet. I begge områder ble religiøse avvik fra hovedkirkene et middel for samfunnsopprør i en tid av politisk uro og økonomisk depresjon.<ref name="romere"/>

På invitasjon fra en opprørsk romersk embetsmann, kom den [[Germanere|germanske]] stammen [[Vandaler|vandalene]] til [[Nord-Afrika]] fra [[Spania]] i år [[429]]. De grep makten og opprettet under sin høvding [[Gaiserik]] et kongerike med sentrum i [[Kartago]]. Selv om Romerriket ble gradvis nødt til å erkjenne deres herredømme over store deler av Nord-Afrika, inkludert Tripolitania, begrenset vandalenes styre til de mest økonomisk lønnsomme områdene. Der utgjorde de en isolert krigerkaste som egnet seg til å kreve skatter og utnytte samfunnet, men overlot den sivile administrasjonen på romerske hender. Fra Afrika erobret de [[Sardinia]] og [[Korsika]], og angrep deretter selve [[Italia]]. De plyndret byen Roma i år [[455]], noe som var et sjokk på samtiden. Men i løpet av sin tid mistet vandalene mye av sine krigerske framdrift og deres rike falt for den [[Østromerriket|bysantinske]] hærføreren [[Belisarios]] som begynte den østromerske gjenerobringen av Nord-Afrika i år [[533]].<ref name="romere"/>

Den faktiske bysantinske kontrollen av Tripolitania var begrenset til kysten, og til og med der var den svak, noe som er bevitnet ved de nybygde festningsverkene rundt byene, de befestede gårdsanleggene, og vakttårnene. Regionens velstand hadde minsket under vandalenes herredømme, og den gamle romerske politiske og sosiale ordningen som ble brutt under vandalene, kunne ikke bli gjenopprettet. I avsidesliggende områder hvor innbyggerne hadde søkt beskyttelse fra stammehøvdinger, motsatte de seg ny assimilering i imperiet etter å ha tilpasset seg selvstyre. Kyrenaika, som hadde blitt en bysantinsk utpost i vandalperioden, lignet på militær okkupasjon. Upopulære bysantinske guvernører innførte høy skatter for å dekke militære kostnader, men byene og offentlige tjenester, inkludert vannsystemet, forfalt. Det bysantinske styret i Afrika dog det romerske idealet om enighet i imperiet i ytterligere et og halv århundre, og hindret samtidig berbiske nomader fra å trenge inn i kystregionene.<ref name="romere"/>