Redigerer Oldtidens Egypt (avsnitt)

=== Det nye rike ===
* ''Utdypende artikkel: [[Det nye rike i Egypt]]''

[[Fil:Egypt 1400 fKr.svg|thumb|300px|Egypts territoriale kontroll i løpet av det nye rike.]]
[[Fil:Hatshepsut-CollosalGraniteSphinx02 MetropolitanMuseum.png|thumb|left|upright|Den kvinnelige hersker [[Hatshepsut]] med falskt skjegg, symbolet på hennes posisjon som farao.]]
Faraoene i det nye rike etablerte en periode med til da uovertruffent framgang og velstand ved å sikre grensene og styrke de diplomatiske båndene med sine naboer, inkludert [[Mitanni]]riket, [[Assyria]], og [[Kanaan]]. Militære kampanjer under [[Tuthmosis I]] og hans sønnesønn [[Tuthmosis III]] utvidet Egypts innflytelse til å bli det største riket landet noen gang hadde hatt. Mellom deres styrer fremmet Hatshepsut generelt fred og gjenopprettet de handelsruter som hadde gått tapt under hyksosenes okkupasjon, foruten å ekspandere til nye regioner. Da Tuthmosis III døde i 1425 f.Kr. hadde Egypt et rike som strakte seg fra Niya i nordvestlige [[Syria]] til Nilens [[Nilens katarakter|fjerde fossefall]] i Nubia, sikret seg lojalitet og åpnet tilgang til viktig import som bronse og tømmer.<ref>James, T.G.H. (2005): ''The British Museum Concise Introduction to Ancient Egypt'', s. 48</ref>

Faraoene i det nye rike satte i gang storstilte byggeprosjekter for å fremme guden [[Amon]]. Gudens voksende kult var basert i [[Karnak]]. De bygget også mektige monumenter for å forherlige sine egne prestasjoner, både virkelige og innbilte. Farao [[Hatshepsut]] benyttet slik overdrivelser og storslått prakt i løpet av hennes styre på bortimot 22 år.<ref>[http://www.digitalegypt.ucl.ac.uk/chronology/hatshepsut.html «Hatshepsut»]. Digital Egypt for Universities, University College London. Arkivert fra [http://web.archive.org/web/20071118100021/http://www.digitalegypt.ucl.ac.uk/chronology/hatshepsut.html originalen] den 18. november 2007</ref> Hennes regjeringstid var særlig vellykket, markert av en forlenget periode av fred og rike handelsekspedisjoner til [[Punt]], gjenopprettelse av utenlandske handelsnettverk og store byggeprosjekter, inkludert et elegant gravtempel som rivaliserte gresk arkitektur tusen år senere, et par med store [[obelisk]]er, og et kapell ved Karnak. Til tross for hennes prestasjoner, forsøkte [[Amenhotep II]], arvingen til Hatshepsuts nevø og stesønn Tuthmosis III, å utradere minnet av henne ved slutten av sin fars styre og gjennom hele sitt eget. Isteden fremmet han hennes prestasjoner som sine egne.<ref>Clayton (1994): ''Chronicle of the Pharaohs'', s. 108</ref> Han forsøkte også å endre mange etablerte tradisjoner som hadde blitt utviklet gjennom århundrer, noe som antyder et fåfengt forsøk på å forhindre andre kvinner fra å bli [[farao]] og hindre kvinners generelle innflytelse på kongedømmet.

[[Fil:La salle dAkhenaton (1356-1340 av J.C.) (Musée du Caire) (2076972086).jpg|thumb|left|upright|Farao [[Akhnaton]] i midten og hans familie som dyrker solguden [[Aton]].]] 
En gang rundt 1350 f.Kr. synes det som om stabiliteten i det nye rike ble truet da [[Akhnaton|Amenhotep IV]] ble farao og innførte en rekke radikale og kaotiske reformer. Han endret sitt navn til [[Akhnaton]], og fremmet den tidligere uklare [[solgud]]dommen Aton som den fremste og øverste gud. Det ble gjennomført ved å undertrykke de fleste andre guddommer. Han angrep makten til Amontemplet som var dominert av prestene i Teben og som han mente var blitt korrupte.<ref>Aldred, Cyril (1988): ''Akhenaten'', s. 259</ref> Han flyttet hovedstaden til den nye byen [[Akhetaten]] (dagens [[Amarna]]) som han fikk opprettet og bygget for anledningen. Politisk vendte Akhnaton derimot det døve øret til hendelsene i Midtøsten hvor [[hettittene]], [[mitanni]]ene og [[Assyria|assyrerne]] presset på for å få kontroll. Han var hengitt til sin nye religion og [[Amarnakunsten|dens kunstneriske stil]] som på mange vis brøt på de gamle, tradisjonsbundne konvensjonene. Etter hans død ble kulten til Aton raskt forlatt, Amunprestene fikk raskt tilbake sin gamle makt og hovedstaden ble igjen Teben. Under prestenes innflytelse måtte de påfølgende faraoene [[Tutankhamon]], [[Kheperkheprure Ai]] og [[Horemheb]] arbeide for å fjerne alle spor etter Akhnatons [[kjetteri]], nå kjent som Amarnaperioden.<ref>Cline (2001): ''Amenhotep III'', s. 273</ref>

Rundt 1279 f.Kr. kom [[Ramses II]], som ble kjent som Ramses den store, på den egyptiske tronen. Han fortsatte arbeidet med å bygge flere templer, reise flere statuer og obelisker, og bli opphav til flere barn enn noen annen farao i historien. Med sine to hovedhustruer og et stort harem, ble Ramses II far til mer enn hundre barn.<ref>Clayton (1994), s. 146</ref> Som modig og dyktig militær leder førte Ramses II sin hær mot [[hettittene]] i [[slaget ved Kadesj]] (i dagens [[Syria]]) i 1274 f.Kr. og etter at kampen endte uten resultat for noen av partene, inngikk han den første nedtegnede fredsavtale, rundt 1258 f.Kr.<ref>Tyldesley, Joyce A. (2001): ''Ramesses'', s. 76–77</ref> Mens både det egyptiske som det hettittiske rike ikke greide å få overtaket på hverandre, og ettersom begge maktene også fryktet det ekspanderende [[Assyria|assyriske rike]], trakk Egypt seg i stor grad ut av Levanten. Hettittene var dermed etterlatt til å strides mot de mektige assyrerne og de nyankomne [[Frygere|frygerne]].

Egypts rikdom gjorde imidlertid landet til et mål for invasjon, særlig av [[Oldtidens Libya|libyske]] [[berbere]] i vest, og [[havfolkene]], som egypterne kalte dem, en mektig sammenslutning av hva som kan ha vært [[Grekere|greske]], [[luvisk]]e og [[Fønikia|fønikiske]]/[[kanaan]]ittiske [[pirat]]er. Innledningsvis var det egyptiske militæret i stand til å slå tilbake disse invasjonene, men Egypt mistet etter hvert kontroll over sine gjenværende områder i sørlige Kanaan, mye av det ble tatt av assyrerne. Effekten av ytre trusler ble forverret av indre problemer som korrupsjon, plyndring av graver, og sivil uro. Etter å ha fått tilbake sin makt, hadde yppersteprestene ved Amuntempelet i Teben samlet seg store rikdommer og landområder, og deres økte makt splittet landet i løpet av tredje mellomepoke.<ref>James, T.G.H. (2005): ''The British Museum Concise Introduction'', s. 54</ref>