Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

==Revolusjonens forløp==
===Matrosopprøret i Kiel===
{{utdypende|Den tyske flåtens ordre av 24. oktober 1918|Franz von Hipper|matrosopprøret i Kiel}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-J0908-0600-002, Novemberrevolution, Matrosenaufstand.jpg|miniatyr|Matroser på dekket til slagskipet «Prinzregent Luitpold» med en tavle: «Soldatråd på krigskipet Prinsregent Luitpold. Lenge leve den sosialistiske republikk». {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-J0908-0600-002 / CC-BY-SA 3.0}}]]
[[Fil:Gedenkafel Gewerkschaftshaus Kiel zur Novemberrevolution 1918.jpg|miniatyr|Minnetavle over det første arbeider- og soldatråd ved fagforeningshuset i Kiel i Legienstraße{{byline|Foto: Arne List|24. november 2007}}]]
[[Fil:Artelt and comrades Kiel-Wik 1914.jpg|miniatyr|[[Karl Artelt]] organiserte i 1918 det første [[soldatråd]]et. Her sammen med kamerater i september 1914.{{byline|Kilde: Karl Artelts familie, og hans barnebarn Karl Artelt}}]]
Gjennom [[freden i Brest-Litovsk]] kunne den tyske overkommandoen forflytte de frigjorte tropper til vestfronten. Ikke desto mindre mislyktes den tyske [[våroffensiven]] fra 21. mars frem til 17. juli 1918. En [[Hundredagersoffensiven|omfattende motoffensiv]] fra Ententemaktene de følgende månedene beseglet Tysklands militære nederlag. Den 29. september fremsatte den tyske overkommandoen (''[[Oberste Heeresleitung]]'') et tilbud om våpenhvile.<ref name=":3" />

Mens de krigstrette troppene og den desillusjonerte sivilbefolkningen ventet på den forestående slutten på krigen, planla den tyske ''[[Kaiserliche Marine|marinestaben]]'' (tysk: Marineleitung) under [[admiral]] [[Franz von Hipper]] på egen hånd, at den tyske ''[[Hochseeflotte]]'' skulle utkjempe et siste sjøslag mot britiske ''[[Grand Fleet]]'' i [[den engelske kanal]].<ref name="Grant2002_163_164"/> 

[[Den tyske flåtens ordre av 24. oktober 1918]] utløste deretter et [[mytteri]] blant de berørte [[matros]]ene, og deretter et alment opprør som i løpet av få uker bredte seg til hele riket.<ref name="Dittmann1926" /> Matrosene ønsket ikke å fortsette en allerede tapt krig, og mente de hadde støtte for det i den nye regjeringen. Den tyske [[jurist]]en og [[publisist]]en [[Sebastian Haffner]] så derfor ikke på gastene som de egentlige mytteristene. Snarere beskrev han admiralenes prosjekt som «et mytteri av flåtens ledelse mot regjeringen og dens politikk» (tysk: «eine Meuterei der Flottenführung gegen die Regierung und ihre Politik»).<ref name="Haffner2002_43" />

[[Matrosopprøret i Kiel|Matrosopprøret]] begynte nær badestedet [[Schillig]] i [[Wilhelmshaven]], hvor den tyske Hochseeflotte hadde ankret i påvente av det planlagte sjøslaget.<ref name="Langer2018_68f-92_98"/> Om natten mellom 29. og 30. oktober 1918 kom de første [[ordrenekt]]ene fra enkelte av skipsbesetningene. På tre skip i III. [[skvadron]] nektet matrosene å heve anker. På slagskipene i I. skvadron, [[SMS «Thüringen»]] og [[SMS «Helgoland»]] begikk deler av besetningen åpenlyse mytterier og sabotasjehandlinger. Da en [[torpedobåt]] 31. oktober rettet sine våpen mot disse skipene, forskanset omkring 200 mytterister seg under dekk, og lot seg arrestere.

Ettersom marineledelsen ikke lenger var sikker på mannskapets lydighet, trakk de tilbake sin slagplan og beordret skvadronene tilbake til Kiel. Etter en rolig øvelse i [[Helgolandbukta]], sørget skvadronsleder og [[viseadmiral]] Hugo Kraft for å seile gjennom [[Kielkanalen]], hvoretter 47 matroser i skipet [[SMS «Markgraf»]], som ble ansett som nøkkelpersoner i opprøret, ble pågrepet og arrestert.

Matrosene og [[fyrbøter]]ne forsøkte nå å forhindre ytterligere frafall og å sørge for at deres kamerater ble sluppet fri. Omkring 250 av dem troppet opp om kvelden 1. november på fagforeningshuset i Kiel. De sendte delegasjoner til offiserene, men ble ikke hørt. Deretter prøvde de å forsterke kontakten med fagforeningene, USPD og SPD. Etter at politiet hadde stengt fagforeningshuset 2. november, samlet det seg neste dag mer enn tusen matroser og fagforeningsledere om ettermiddagen på den store ekserserplassen. De fulgte oppropet til matrosen [[Karl Artelt]] og verftsarbeideren [[Lothar Popp]], som begge var USPD-medlemmer. Folkemengden krevde løsgivelsen av mytteristene under slagordet «fred og brød», slutten på krigen og en bedre matforsyning. Deretter dro deltagerne videre til anstalten for de arresterte, for å befri de pågrepne matrosene.

For å hindre demonstranter i å komme frem like før planlagt, befalte [[løytnant]] Oskar Steinhäuser sin patrulje om å først skyte varselskudd, og deretter målrettede skudd inn i folkemengden. Av dette ble syv personer drept og 29 svært skadet. Også under demonstrasjonen ble det skutt. Steinhäuser ble alvorlig skadd under skytingen, men ikke drept som det senere ble påstått.<ref name="Dähnhardt1978_66"/> Etter denne voldsbruken, trakk demonstrantene og patruljen seg tilbake.

Deretter omdannet masseprotesten seg til en almen [[oppstand]]. 4. november dro omstreifende opprørere gjennom byen. I det store [[kaserne]]anlegget i det nordlige Kiel kom det til demonstrasjoner. Karl Artelt organiserte det første [[Arbeiderråd|soldatråd]], som snart ble etterfulgt av andre.<ref>{{Kilde www|url=http://www.uni-magdeburg.de/mbl/Biografien/0264.htm|tittel=Artelt, Karl|besøksdato=2019-02-24|verk=www.uni-magdeburg.de|arkiv-dato=2016-11-10|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20161110205722/http://www.uni-magdeburg.de/mbl/Biografien/0264.htm|url-status=død}}</ref> Soldater og arbeidstakere tok den offentlige, militære innretningen i Kiel under sin kontroll. Viseadmiral [[Wilhelm Souchon]], som ledet marinebasen, så seg tvunget til å forhandle og slippe fri de pågrepne matroser. I strid med avtalen med Artelt ble utenlandske tropper informert om oppstanden, for å hjelpe til med å knuse opprøret, men dette ble oppfanget av opprørerne. De ombestemte seg eller sluttet seg til opprørerne. Dermed var Kiel om kvelden 4. november i hendene på omkring 40 000 revolterende matroser, soldater og arbeidere.<ref name=":3" />

Senere samme kveld kom SPDs riksdagsrepresentant [[Gustav Noske]] til Kiel. Souchon hadde telegrafisk bedt om at det ble sendt en riksdagsrepresentant fra SPD, som kunne bringe opprøret under kontroll av den nye riksregjeringen og partiledelsen. Soldatrådene som bestod av SPD- og USPD-tilhengere valgte umiddelbart Noske som sin formann. Noen dager senere overtok han Souchons post som leder av marinebasen, mens Lothar Popp ble formann av de øverste soldatråd. Noske lyktes i ettertid å bruke sin innflytelse til å få soldatrådet til å trekke seg tilbake. Utsiktene til en revolusjon i Tyskland kunne han ikke forhindre.

=== Utbredelse til hele riket ===
[[Fil:Theresienwiese 1918.jpg|thumb|upright|Folkesamling på [[Theresienwiese ]] i [[München]] den 7. november 1918, som markerte begynnelsen på [[den bayerske rådsrepublikken]].]]
[[Fil:14 Kieler Punkte.jpg|thumb|upright|De 14 punktene til Kiels soldatråd av 5. november, som ble overtatt av flere soldatråd.{{byline|Schleswig-Holsteinische Volkszeitung of the SPD}}]]
Det som begynte som et mytteri internt i den tyske flåten, bredte seg raskt som ild i tørt gress. Mange av arbeiderne og soldatene var inspirerte av sosialistiske idéer. Dette innebar at arbeider- og soldatråd skulle erstatte en autoritær samfunnsform. Følgelig var de også motstandere av monarkiet, og i flere [[Tysklands delstater|tyske delstater]] tvang de lokale konger til å abdisere.

Varamedlemmer fra de revolusjonære matrosene streifet siden 4. november omkring i alle større tyske byer. De møtte nesten ingen sivil eller militær motstand; bare i [[Lübeck]] og [[Hannover]] forsøkte to lokale kommandører å opprettholde militær disiplin med våpenmakt. I  Lübeck var det den selvutnevnte kommandør av den [[81. infanteribrigade (tyske keiserrike)|81. infanteribrigade]] [[Harry von Wright]], i Hannover var det den stedfortredende kommanderende general for det [[X. armékorps (tyske keiserrike)|X. armékorps]] [[Karl Heinrich von Hänisch]].<ref name="Schmidt1981_106"/> Den 6. november var Wilhelmshaven i hendene på et [[Arbeiderråd|arbeider- og soldatråd]], og den 7. november gjaldt det alle større kystbyene så vel som [[Novemberrevolusjonen i Braunschweig|Braunschweig]], [[Frankfurt am Main]], Hannover, [[Stuttgart]] og [[Den bayerske rådsrepublikken|München]]. I [[kongeriket Bayern]] ble kong [[Ludwig III av Bayern|Ludwig III]] samme dag styrtet, som den første av de tyske fyrstene. Etter en større demonstrasjon fra soldater og arbeidere, flyktet han fra byen. [[Kurt Eisner]] fra [[Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands|USPD]] proklamerte Bayern som den første republikken i riket, og ble valgt som ministerpresident for Münchens arbeider- og soldatråd. Frem til 25. november ble de andre fyrstene tvunget til å abdisere. Den siste var [[Günther Victor, prins av Schwarzburg-Rudolstadt]] 25. november.

Arbeider- og soldatrådene bestod for det meste av medlemmer av SPD og USPD. Deres politiske ideologi var [[demokrati]]sk, [[pasifisme|pasifistisk]] og [[Antimilitarisme|antimilitaristisk]]. Ved siden av å avskaffe fyrstenes makt, sørget de for at den tidligere allmektige militære [[generalkommando]]en mistet makten. Alle sivile myndigheter og tjenestemenn i riket &ndash; politi, byforvaltning, rettsvesen, forble uberørte. Beslagleggelse av eiendom eller fjerning av privilegerte yrker, fant heller ikke sted, ettersom man ventet på at slikt ville skje under en ny riksregjering. For å gi revolusjonen en leder og en forpliktende regjering, hevdet deretter rådet bare en tilsynsrett over myndighetene, som tidligere hadde vært i hendene på overkommandoen.

Dette ga SPD en reell maktbasis på lokalt nivå. Mens rådene som trodde at de handlet i den nye ordningens interesse, anså likevel partiledelsen i SPD dem som forstyrrende elementer for en fredelig maktovertagelse som de ønsket å fremme. De borgerlige partiene krevde raske valg til en nasjonalforsamling, som skulle være den endelige statsform, og dette bragte dem i konflikt med størstedelen av de revolusjonære. Opprørernes krav ble fremfor alt fanget opp av USPD. Det var også en fordel at valgene til nasjonalforsamlingen ble gjennomført så sent som mulig, slik at man kunne innhente fakta om forventningene til største delen av arbeiderklassen.

=== Reaksjonen i Berlin ===
[[Fil:Ausgabe des Vorwärts vom 9. November 1918.jpg|thumb|upright|Ekstrautgave av ''[[Vorwärts]]'' av 9. november 1918]]
Ledelsen i SPD hadde et annet syn enn mange av de revolusjonære. I motsetning til dem, ønsket ikke SPD å styrte de gamle makthaverne og elitene, men derimot å samarbeide med dem og integrere dem i et nytt system. SPD fryktet at et sosialt kaos kunne bli utfallet av revolusjonen, og dette prøvde de å unngå.

Friedrich Ebert var enig med Max von Baden i at en sosial revolusjon måtte forhindres og at den statlige ordning under alle omstendigheter måtte opprettholdes. Han ønsket å samarbeide med de borgerlige partiene, som allerede hadde samarbeidet med SPD i riksdagen siden 1917. Han ønsket også å vinne tilliten til den gamle eliten i Keiserriket for å unngå en fryktet radikalisering av revolusjonen etter russisk forbilde. Dessuten fryktet han at den allerede prekære forsyningssituasjonen ville kollapse, hvis uerfarne revolusjonære overtok. Han trodde at SPD ville få flertall i Riksdagen, noe som ville gjøre dem i stand til å gjennomføre sine reformplaner. Av disse grunner handlet han mest mulig i samarbeid med de gamle makthaverne.

Friedrich Ebert anså situasjonen med mytteriene i Kiel og Wilhelmshafen som uholdbar. For å unngå eskalering av konflikten krevde han 6. november at keiseren måtte abdisere. 7. november erklærte han ifølge nedtegnelsene til Max von Baden: «Wenn der Kaiser nicht abdankt, dann ist die soziale Revolution unvermeidlich. Ich aber will sie nicht, ja, ich hasse sie wie die Sünde.»  («Dersom keiseren ikke abdiserer, da er den sosiale revolusjon uunngåelig. Den vil jeg ikke ha, ja, jeg hater den som synden.»)<ref name="Baden1927_599f"/><ref>{{Kilde www|url=https://www.epochtimes.de/wissen/geschichte/deutsche-geschichte-friedrich-eberts-blutweihnacht-a2750653.html|tittel=Deutsche Geschichte: Friedrich Eberts „Blutweihnacht“|besøksdato=2019-02-24|dato=2018-12-26|etternavn=EpochTimes.de|språk=de-DE|verk=Epoch Times www.epochtimes.de}}</ref> Men keiser Wilhelm II, som befant seg i hovedkvarteret i ''[[Oberste Heeresleitung]]'' i den belgiske byen Spa, spilte på tiden. Etter at Ententemaktene hadde lovet våpenstilstand 6. november, håpte han på at de snart frigjorte frontsoldatene i riket ville vende tilbake og knuse revolusjonen med makt. Max von Baden ønsket å reise til Spa, for å overbevise keiseren personlig om den nødvendige abdikasjon. Så langt kom han imidlertid ikke, da forholdene i Berlin raskt tilspisset seg.

=== 9. november 1918: Slutten på monarkiet ===
{{utdypende|Proklameringen av republikk i Tyskland|Rat der Volksbeauftragten|Riksrådkongressen}}
[[Fil:Ausrufung Republik Scheidemann.jpg|thumb|upright|Proklamering av republikk den 9. november 1918: SPD-Politiker Philipp Scheidemann taler fra den vestlige balkongen til [[Riksdagsbygningen i Berlin|riksdagsbygningen]].{{byline|Bilde fra side 426 i Die Große Zeit. Illustrierte Kriegsgeschichte, 2. bind (1920), av Erich Greifer}}]]
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-P046271, Berlin, Kundgebung im Tiergarten, Liebknecht.jpg|thumb|upright|[[Karl Liebknecht]] under en tale i [[Tiergarten]] i [[Berlin]], desember 1918{{byline|Presse- und Informationsamt der Bundesregierung - Bildbestand, [https://www.bild.bundesarchiv.de/archives/barchpic/search/_1551108499/?search Deutsches Bundesarchiv, B 145 Bild-P046271 / Weinrother, Carl / CC-BY-SA 3.0]}}]]
[[Fil:Enemy Activities - German Revolution Continued - Rosa Luxemburg, the brains of "Spartacus" during the revolution - NARA - 31478613.jpg|thumb|upright|[[Rosa Luxemburg]] registrert hos War Department (krigsdepartementet), USA: «Fiendens aktiviteter - Fortsettelse av den tyske revolusjon - Rosa Luxemburg, hjernene bak "Spartacus" under revolusjonen»{{byline|Foto: [[National Archives and Records Administration]]|2017}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-18594-0045, Berlin, Novemberrevolution.jpg|thumb|upright|Revolusjonære demonstranter den 9. november 1918 i [[Berlin]], [[Unter den Linden]]{{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-18594-0045 / CC BY-SA 3.0 DE}}]]
[[Fil:Haase 1905.jpg|thumb|upright|[[Hugo Haase]] og to andre medlemmer av USPD trådte den 10. november inn i ''[[Rat der Volksbeauftragten]]''.{{byline|Die Bundeskanzler-Willy-Brandt-Stiftung}}]]
Seks dager etter at matrosene gjorde opprør mot ledelsen av flåten, ble det tyske monarkiet avskaffet. Senere samme kveld fant en bevisst revolusjonær handling sted, som senere likevel viste seg å være ubrukelig. En gruppe på 100 ''[[revolusjonære tillitsvalgte]]'' fra Berlin som manglet tillit til ledelsen i SPD, opprettet ''[[Rat der Volksbeauftragten]]'' som var ment å erstatte Friedrich Eberts funksjon som rikskansler.

Om kvelden 8. november innkalte SPD til 26 forsamlingsmøter i Berlin, og kunngjorde en [[generalstreik]] og massedemonstrasjon neste dag. Friedrich Ebert hadde enda en gang fremmet et ultimatum om keiserens avgang og ønsket å kunngjøre denne beslutning på de kommende møter til SPD. For å motvirke mulig uro, hadde prins Max von Baden om kvelden forflyttet det 4. jegerregiment fra [[Naumburg (Saale)|Naumburg an der Saale]] til Berlin.

Men soldatene i dette regimentet var ikke villige til å skyte mot demonstranter. Ettersom offiserene tidlig på søndagsmorgenen den 9. november hadde tildelt dem [[håndgranat]]er, sendte soldatene en delegasjon til redaksjonen i det sosialdemokratiske partiorganet ''Vorwärts'', for å få en forklaring på situasjonen. Der møtte de SPD-riksdagsrepresentanten [[Otto Wels]]. Han ble medlem av soldat- og arbeiderrådet og dagen deretter bykommandant i Berlin.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/biografie-otto-wels.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie|besøksdato=2019-02-22|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref>

Dermed var den militære kontrollen over hovedstaden kommet i hendene på sosialdemokratene. Friedrich Ebert fryktet at situasjonen kunne endre seg, når USPD og [[Spartakusforbundet|spartakistene]] dukket opp på den kunngjorte demonstrasjonen. Om formiddagen flyttet hundretusenvis av mennesker seg i flere demonstrasjonstog i sentrum av Berlin. På deres plakater og bannere var slagord som «Enighet», «Rett og frihet» og «Broder, ikke skyt!».

Omtrent på samme tid hadde keiser Wilhelm II fått nyheten fra 39 kommandører om at heller ikke frontsoldatene lenger var klare for å følge ordrene fra sine befal. Natten før hadde et [[garde]]regiment nektet å følge ordre. I telegrammer fra Berlin ba riksregjeringen keiseren om å abdisere umiddelbart, slik at nyheten om dette kunne ha en beroligende effekt. Likevel nølte han og trakk seg som tysk keiser, men ikke som [[Kongeriket Preussen|konge av Preussen]].

Max von Baden handlet etter sin egen agenda i Berlin. Uten å vente på beskjeden fra Spa, kom han ved middagstider med følgende erklæring:

{{sitat|Keiseren og kongen har besluttet å frasi seg tronen. Rikskansleren blir ikke så lenge i embetet, men inntil spørsmålene knyttet til keiserens abdikasjon, tronavgangen til kronprinsen i det tyske rike og Preussen og regentsrelaterte spørsmål er ordnet.|<ref name="Michalka2002_18"/>}}

Da erklæringen ble kjent i Spa, flyktet Wilhelm II fra det besatte Belgia til et [[nederland]]sk [[eksil]] i [[Slott Amerongen]] i bydelen [[Utrechtse Heuvelrug]] i [[Utrecht]] og til slutt til ''[[Huis Doorn]]'' i den samme bydel. Der bodde han frem til sin død 4. juni 1941. Flukten over grensen ble betraktet som en [[desertering]], ettersom han ikke signerte avgangsbrevet før 28. november. Dette kostet ham sympatien blant sine soldater.

For å mestre situasjonen, krevde Friedrich Ebert ved middagstid 9. november å overta rikskanslerembetet, og ba Max von Baden om å overta [[Riksforstander|riksforstanderembetet]]. Dermed trodde Ebert å ha funnet en overgangsordning for utnevnelsen av en ny statsleder.

Nyheten om keiserens abdikasjon kom for sent til å imponere delegatene. Ingen av dem hadde lest spesialutgaven av ''Vorwärts'', verken i sine egne hjem eller i kasernene. I tillegg krevde demonstrantene avskaffelsen av monarkiet. Karl Liebknecht, som nylig var sluppet løs fra fengselet, reiste umiddelbart til Berlin og hadde grunnlagt [[spartakusforbundet]] på nytt. Nå planla han proklamasjonen av den sosialistiske republikk.

Under lunsjen i riksdagen fikk den fungerende SPD-formannen Philipp Scheidemann høre om dette. Han ville ikke overlate initiativet til spartakistene og satte kursen mot en balkong på riksdagsbygningen. Der erklærte han &ndash; mot Eberts erklærte vilje &ndash; innføringen av republikk foran en demonstrerende menneskemengde. Den nøyaktige ordlyden i proklamasjonen er omstridt.<ref name="Klingenberg1968"/> To år senere gjenga Scheideman den på følgende måte:<ref name="Michalka2002_20f"/>

{{sitat|Keiseren har takket for seg. Han og hans venner har forsvunnet, og han er blitt overvunnet over hele linjen av folket. Prins Max von Baden har overlatt sitt [[Tysklands kanslere|rikskanslerembete]] til den folkevalgte Ebert. Vår venn vil danne en arbeiderregjering, der alle sosialistiske partier er representerte. Den nye regjeringen må ikke forstyrres i sitt arbeid for fred av bekymringer for arbeid og brød. Arbeidere og soldater, vær bevisste på den historiske betydningen av denne dagen: Det uhørte har inntruffet. Et stort og umiskjennelig arbeid ligger foran oss. Alt for folket. Alt gjennom folket. Ingenting skal skje, som vil vanære [[arbeiderbevegelsen]]. Vær forenet, trofast og pliktoppfyllende. Det gamle og råtne monarkiet har brutt sammen. Lenge leve det nye. Lenge leve den tyske republikk.|}}

Noen timer senere offentliggjorde ''[[Berliner Zeitung]]'' en tale som Liebknecht hadde holdt i Berliner [[Lustgarten]] &ndash; sannsynligvis samtidig, hvoretter han proklamerte den sosialistiske republikk. Den samme talen ble holdt kl 16 i hoffet til [[Berliner Stadtschloss]] foran en forsamlet folkemengde:<ref name="Michalka2002_21"/>

{{sitat|Partifeller, jeg proklamerer den frie sosialistiske republikk Tyskland, som skal inkludere alle folkegrupper. Det finnes ikke noen tjenere lengre, fordi enhver ærlig arbeid vil få den ærlige lønn for sitt arbeid. [Strukturen til] kapitalismens herskap, som har forvandlet Europa til en kirkegård, har brutt sammen.|}}

Liebknechts målsetninger, som var i overensstemmelse med spartakusforbundets krav av 7. oktober, hadde inntil da knapt nok vært offentlig kjent. De omfattet fremfor alt en omforming av økonomien, det militære og rettsvesenet, deriblant opphevelse av [[dødsstraff]]. Den største uenigheten med SPD var kravet om sosialisering av enkelte sentrale sektorer i økonomien, som kom under direkte kontroll av arbeiderne, før valget til en forfatningsgivende nasjonalsamling. MSPD ville overlate Tysklands fremtidige økonomiske ordning til en fremtidig lovgivende forsamling.

For å ta ledelsen i den revolusjonære stemning og oppfylle demonstrantenes krav om enighet mellom arbeiderpartiene, tilbød Ebert nå USPD innpass i regjeringen og erklærte seg beredt på å akseptere Liebknecht som minister. Han krevde arbeiderrådenes kontroll over soldatene og gjorde sin regjeringsdeltagelse avhengig av dette. På grunn av debattene omkring dette, og fordi partileder [[Hugo Haase]] var i [[Kiel]], klarte foreløpig ikke USPDs representanter å bli enige om tilbudet til Ebert.

Hva angår den for tidlige proklamering av den keiserlige oppsigelsen av tronen til Max von Baden, overføring av kanslerembedet til Ebert eller og proklameringen av republikk hadde ikke Ebert forfatningsmessig dekning. Alt dette revolusjonære handlinger fra aktører som ikke ønsket revolusjon, men som derigjennom skapte varige endringer. Senere samme kveld fant en bevisst revolusjonær handling sted, som likevel viste seg å være ubrukelig.

Rundt klokken 20 ble riksdagen okkupert av en gruppe på 100 ''[[revolusjonære tillitsvalgte]]'' fra større bedrifter i Berlin. De var stort sett de samme som allerede hadde ledet [[januarstreikene]]. De hadde mistillit til ledelsen i SPD og hadde i en uke vært knyttet til venstresiden i USPD og spartakistene. De var overrasket over matrosoppstanden, og hadde opprinnelig planlagt revolusjonen 11. november. Men etter at gruppens militære ekspert, [[Ernst Däumig]], hadde blitt arrestert, besluttet gruppen seg å handle raskt.<ref name="Hoffrogge2008_63_70"/> For å stanse Friedrich Eberts initiativ, besluttet revolusjonsparlamentet å innkalle til valg neste dag: Hver bedrift i Berlin og hvert regiment skulle på denne søndag utnevne et arbeider- og soldatråd. Det skulle utgjøre en revolusjonsregjering, som skulle velges fra begge de bestående arbeiderpartiene. Dette ble kalt ''[[Rat der Volksbeauftragten]]'' og skulle etter ønske fra de revolusjonære tillitsvalgte utføre revolusjonsparlamentets beslutninger og erstatte Friedrich Eberts funksjon som rikskansler.<ref name="Hoffrogge2008_77f"/> Få timer senere samlet det seg nærmere 3 000 medlemmer av arbeiderrådene i [[Circus Busch-Roland|Cirkus Busch]] i Berlin. De bekreftet Rat der Volksbeauftragten og valgte dessuten det såkalte ''[[Det utøvende arbeiderråd i Stor-Berlin|Vollzugsrat]]'', som skulle sammenkalle til en [[Riksrådkongressen|riksrådskongress]] som kontrollorgan for regjeringen.<ref name="Museum2019"/>  Den nye regjeringen erklærte ensidig våpenstillstand 11. november. Første verdenskrig var dermed over.

=== Avtalen mellom Hugo Stinnes og Carl Legien ===
{{utdypende|Carl Legien|Hugo Stinnes|Stinnes-Legien-avtalen}}
[[Fil:Hugo Stinnes (ca, 1900).jpg|thumb|upright|[[Hugo Stinnes]] (1870–1924) var en industrimagnat og industripionér fra [[Ruhrområdet]], som skapte et konsern for bergverksdrift. Her fotografert omkring 1900]]
[[Hugo Stinnes]] (1870–1924) var en tysk industrimagnat og industripionér fra Ruhrområdet. I 1893 grunnla han et konsern for bergverksdrift, industri og handel med sete i byen [[Mülheim an der Ruhr]] i den prøyssiske [[provinsen Rhinland]]. Hans konsern var i 1910 det største bergverkskompani i Tyskland.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/biografie-hugo-stinnes.html|tittel=Hugo Stinnes|besøksdato=2019-02-24|forfattere=|dato=|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=|sitat=}}</ref>  Han hadde støtte i det [[Nasjonalliberalisme|nasjonalliberale]] ''[[Deutsche Volkspartei]]'' (DVP), som derfor noen ganger sarkastisk ble omtalt som «Stinnespartiet» (''Stinnespartei''),<ref name="Raithel2005_158"/> etter [[Mathias Stinnes]] og Hugo Stinnes. I tråd med SPD's filosofi, ble det inngått avtaler mellom fagforeningslederne og formennene for tungindustrien. De ønsket å samarbeide med dem, og ikke bekjempe dem. Det som fra 14. august 1919 utviklet seg til [[Weimarkoalisjonen]], mellom SPD, det katolske ''[[Zentrumspartei|Zentrum]]'' og det liberale [[Deutsche Demokratische Partei|DDP]], omfattet imidlertid ikke DVP. [[Carl Friedrich von Siemens]] (1872–1941) var en annen mektig industrileder, fra 1919 var han leder for [[Siemens AG|Siemenskonsernet]] i Berlin. 

De revolusjonære hadde ulikt syn på statsformen, men også på det [[økonomi]]ske systemet. Det var et utbredt krav i SPD, så vel som i USPD, å i det minste sette den krigsviktige tungindustrien under demokratisk kontroll. Venstrefløyen i begge partier, så vel som de revolusjonære tillitsvalgte, ville på denne måten etablere et ''direkte demokrati'' over produksjonsprosessene. De valgte delegater skulle også ha kontroll over den politiske makten. Å forhindre denne [[sovjetrepublikk|rådsrepublikken]] var både i SPDs og [[fagforening]]enes interesse, fordi de truet med å bli overflødige av rådene. 

Parallelt med de revolusjonære hendelsene, møttes den daværende formann av [[generalkommisjonen av fagforeningene i Tyskland]], [[Carl Legien]], fagforeningslederne og formennene for tungindustrien i Tyskland, Hugo Stinnes og Carl Friedrich von Siemens, i Berlin fra 9. til 12. november 1918. Den 15. november 1918 undertegnet de den såkalte [[Stinnes-Legien-avtalen]]. Fagforeningene lovet å sørge for en ordnet produksjon, uten [[Vill streik|ville streiker]], for å hindre rådenes innflytelse og hindre en [[sosialisering]] av [[Produksjonsmiddel|produksjonsmidlene]]. Arbeidsgiverne garanterte på sin side innføringen av [[8-timers arbeidsdag]] og anerkjente fagforeningenes representasjonsrett. Begge sider dannet et [[Sentralarbeidsfellesskapet|sentralarbeidsfellesskap]] med en felles sentralkomité i ledelsen. På fagforeningsnivå skulle forliksrådene, som også fikk likeverdig status, megle i lokale konflikter. Det ble også inngått en avtale om å danne arbeidskomitéer i hver fabrikk med mer enn 50 arbeidere. Sammen med bedriftens ledelse skulle de overvåke at kollektive avtaler ble holdt.<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/weimarer-republik/industrie/stinneslegien|tittel=Das Stinnes-Legien-Abkommen|besøksdato=2019-02-22|forfattere=|dato=|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=|sitat=}}</ref>

Dermed hadde fagforeningene oppnådd noe av det de i flere år hadde kjempet for. Samtidig hadde de lagt til side alle bestrebelser for å sosialisere produksjonsmidlene og eliminert rådene.<ref name=":1" />

=== Overgangsregjering og rådsbevegelse ===
[[Fil:Rat der Volksbeauftragten.jpg|thumb|upright|Medlemmer av ''[[Rat der Volksbeauftragten]]'' før USPD trakk seg tilbake. Fra venstre: [[Emil Barth (politiker)|Emil Barth]] (USPD), [[Otto Landsberg]] (MSPD), [[Friedrich Ebert]] (MSPD), [[Hugo Haase]] (USPD), [[Wilhelm Dittmann]] (USPD) og [[Philipp Scheidemann]] (MSPD){{byline|Hentet fra [http://www.ebert-gedenkstaette.de/pb/site/Ebert-Gedenkstaette/get/68382 www.ebert-gedenkstaette.d]|21. juli 2015}}]]
{{utdypende|Den tyske sosialiseringskommisjonen}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1977-074-08, Volksbeauftragte Landsberg, Scheidemann, Noske, Ebert, Wissell.jpg|thumb|upright|Regjeringen etter utgangen av USPD (fra venstre til høyre): [[Otto Landsberg]], [[Philipp Scheidemann]], [[Gustav Noske]], [[Friedrich Ebert]] og [[Rudolf Wissell]]{{byline|Deutsches  Bundesarchiv, Bild 146-1977-074-08 / Sennecke, Robert}}]]
[[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]] ble ikke innkalt etter 9. november 1918, da [[Philipp Scheidemann]] utropte den nye republikken.<ref>{{Kilde www|url=https://www.bundestag.de/parlament/geschichte/parlamentarismus/kaiserreich/kaiserreich/199616|tittel=Deutscher Bundestag - Kaiserreich (1871 - 1918)|besøksdato=2019-02-24|forfattere=|dato=|fornavn=Dr Stefan|etternavn=Schmidt|språk=de|verk=Deutscher Bundestag|forlag=|sitat=Am 9. November 1918 rief der Sozialdemokrat Philipp Scheidemann von einem Fenster des Reichstagsgebäudes die Republik aus und vollendete den Verfassungswandel.}}</ref> ''Rat der Volksbeauftragten'' og det utøvende råd erstattet den gamle regjeringen, men det forutgående administrative apparatet forble nesten uendret. De tidligere keiserlige embeder ble overtatt av representanter for SPD og USDP, men deres funksjoner ble stort sett de samme og deres arbeid fortsatte stort sett uendret. 12. november presenterte rådet sitt demokratiske og sosiale regjeringsprogram. Dette programmet opphevet [[unntakstilstand]]en og [[sensur]]en, avskaffet [[tjenerordning]]en og innførte almen [[stemmerett]] for statsborgere over 20 år, herunder også for første gang for kvinner. Den prøyssiske [[treklassestemmeretten]] ble opphevet.<ref name=":3">{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/jahreschronik/chronik-1918.html|tittel=Chronik 1918|besøksdato=2019-02-24|forfattere=Dorlis Blume, Martin Winter|kapittel=|dato=2014|fornavn=|etternavn=|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=Stiftung Deutsches Historisches Museum|sitat=Der Rat der Volksbeauftragten verkündet sein Regierungsprogamm. Es sieht u.a. die Abschaffung des Dreiklassenwahlrechts in Preußen und die Einführung des Frauenwahlrechts vor.}}</ref> Alle politiske fanger ble tildelt [[amnesti]]. Det ble utstedt bestemmelser om [[forening]]s-, [[Forsamlingsfrihet|forsamlings]]- og [[pressefrihet]]. På grunnlag av arbeidsfellesskapsavtalen ble åttetimers arbeidsdag obligatorisk, og utbetalinger ved arbeidsledighet, [[sosialforsikring]] og [[Lovgivning om ulykkesforsikring i Tyskland|ulykkesforsikring]] ble forlenget.

Etter påtrykk fra formennene i SPD, innsatte rådene en [[den tyske sosialiseringskommisjonen|sosialiseringskommisjon]] 21. november. I denne satt blant annet [[Karl Kautsky]], [[Rudolf Hilferding]], [[Otto Hue]] og [[Robert Bosch]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/biografie-robert-bosch.html|tittel=Robert Bosch 1861-1942|besøksdato=2019-02-24|forfattere=|dato=|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=|sitat=Bosch wird Mitglied der "Kommission zur Vorbereitung der Sozialisierung der Industrie". Er befürwortet das Mitspracherecht der Betriebsräte, lehnt aber eine Gewinnbeteiligung und Vergesellschaftung ab.}}</ref> Kommisjonen skulle granske hvilke industriforetak som var «egnet for sosialisering», og forberede en nasjonalisering av [[gruvedrift]]en. Kommisjonen satt frem til 7. april 1919 uten noe konkret resultat. Bare innenfor [[kullgruvedrift]]en og i [[pottaske]]industrien, så vel som i [[stål]]industrien, ble det innsatt «selvstyrende organer» som utviklet seg til de senere [[arbeiderråd]]. En sosialistisk ekspropriasjon ble ikke innledet.

Ledelsen i SPD foretrakk å jobbe med den eldre forvaltningen i stedet for de nye arbeider- og soldatrådene, fordi de ikke stolte på at disse ville sørge for noen organisert forsyning til befolkningen. Dette førte siden midten av november til en økende konflikt med folkerådet. Disse endret sin posisjon stadig, i henhold til de interessene de representerte. Som et resultat fratok Friedrich Ebert «her og der regjeringen til rådet i Tyskland» stadig mer av sin kompetanse. Sammen med ledelsen i SPD, overvåket han ikke bare rådsbevegelsens makt, men også makten til spartakusforbundet. Spartakistene kontrollerte imidlertid ikke rådsbevegelsen, slik de konservative og deler av SPD fryktet.

Arbeider og soldatrådene brøt opp byforvaltningene i blant annet [[Leipzig]], [[Hamburg]], [[Bremen]], [[Chemnitz]] og [[Gotha]], og satte dem under sin kontroll. I [[Braunschweig]], [[Düsseldorf]], [[Mülheim an der Ruhr]] og [[Zwickau]] ble dessuten alle tjenestemenn som hadde vært lojale mot keiseren arresterte. I Hamburg og Bremen ble «røde garder» dannet, for å beskytte revolusjonen. I [[Leunaverkene]] i nærheten av [[Merseburg]] ble konsernledelsen avsatt av rådet. Ofte tok de nye rådene spontane avgjørelser og vilkårlige beslutninger, og manglet ledererfaring. Noen var korrupte og handlet i egeninteresse. De nyutnevnte rådene stod overfor et flertall av moderate rådsmedlemmer som kom til enighet med den gamle administrasjonen, og sammen med den sørget de for at freden raskt ble gjenopprettet i bedrifter og byer. De overtok ansvaret for matforsyningen, politistyrken så vel som innkvartering og pleie av de returnerte frontsoldatene. Forvaltningen og rådene var avhengige av hverandre: Den ene part hadde kunnskap og erfaring, den andre hadde politisk innflytelse.
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R34275, Berlin, Rückkehr deutscher Truppen.jpg|thumb|upright|Tilbakevendte tropper ønskes velkommen ved ankomsten i Berlin, i begynnelsen av desember 1918 {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R34275 / CC-BY-SA 3.0}}]]
De fleste SPD-medlemmer som hadde blitt valgt til rådene, betraktet deres oppgaver som en midlertidig løsning. For dem, liksom for flertallet av befolkningen, var innføringen av en rådsrepublikk eller endog et bolsjevikisk rådsdiktatur i Tyskland aldri tiltenkt.<ref name="Schulze1994_169f"/> I stedet støttet et flertall av rådene det parlamentariske system og valget av en forfatningsgivende nasjonalforsamling, med en årelang praksis med riksdagsvalg, og SPDs parlamentariske arbeid som bakgrunn.<ref name="Biefang2009_233_270"/>

Flere ville støtte den nye regjeringen og forventet at den skulle avskaffe [[militarisme]]n og [[øvrighetstat]]en. Krigstretthet og motgang gjorde at de fleste mennesker håpet på en fredelig løsning, og at de i noen tilfeller overvurderte stabiliteten til den styreform de hadde oppnådd.

=== Riksrådkongressen ===
{{utdypende|Riksrådkongressen}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1972-030-63, Reichskongreß der Arbeiter- und Soldatenräte, Berlin.jpg|thumb|upright|Rikskongressen for arbeider- og soldatrådene i det prøyssiske parlamentet i Berlin, 16.–20. desember 1918. På ministerbenken (fra venstre mot høyre) ser vi Barth, Ebert, Landsberg og Scheidemann. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1972-030-63 / CC-BY-SA}}]]
Etter beslutning i representantskapet, sendte arbeider- og soldatrådene representanter fra hele riket til den første [[riksrådkongressen|almene kongress til arbeider- og soldatrådene]] i lokalene til [[Circus Busch-Roland|Circus Busch]] i Berlin den 16. desember. For å forhindre dette, planla Ebert og Groener å gjenvinne kontrollen over hovedstaden den 15. desember ved hjelp av frontlinjetropper som hadde blitt sendt til Berlin. Et av de utpekte regimentene slo til for tidlig, den 6. desember, og utropte Ebert til president.<ref name="Weber1993_58"/> I et forsøk på å arrestere rådenes ledelse, styrtet troppen inn i et demonstrasjonstog til den ubevæpnede «røde garde», spartakistenes soldatråd, og drepte 16 mennesker.

Her var voldspotensialet og kuppfaren fra ytterste høyre allerede synlig. På grunnlag av denne erfaringen, krevde [[Rosa Luxemburg]] at arbeiderklassen i Berlin skulle sørge for en fredelig avvæpning av de returnerte militære enhetene og videre at de skulle underordnes soldatrådene til revolusjonsparlamentet og gjennomgå en opplæring i det nye styrets ånd. Dette kravet ble fremmet 12. desember i ''[[Die Rote Fahne]]'', dagsavisen til spartakistene.  

Den 10. desember hadde Friedrich Ebert møtt ti hjemvendte divisjoner, i håp om at disse kunne brukes mot rådene. Det viste seg imidlertid at disse troppene ikke var villige til å kjempe videre. Krigen var avsluttet, [[julen]] stod for døren, og de fleste soldatene ville bare være hjemme sammen med sine familier. Derfor løp de fra hverandre etter deres inntog i Berlin. Det planlagte slaget mot riksrådskongressen fant ikke sted.

Det ville ha vært unødvendig uansett. Kongressen, som hadde begynt sitt arbeide i det prøyssiske parlamentet 16. desember, bestod av et flertall fra SPD.<ref name="ZR1919"/> Ikke en gang Karl Liebknecht hadde klart å vinne et mandat der. Spartakistene hadde ingen innflytelse. 19. desember stemte rådene med 244 mot 98 stemmer mot innføringen av et rådssystem som grunnlag for en ny forfatning. I stedet understøttet de den regjeringsbeslutning å avholde valg til en [[forfatning]]sgivende [[nasjonalforsamling]] som ville avgjøre den endelige regjeringsformen.

Det eneste stridsspørsmålet mellom Ebert og kongressen bestod i kontrollen over militæret. Kongressen forlangte blant annet medbestemmelsesrett for sitt nyvalgte ''[[Sentralrådet for den tyske sosialistiske republikk|sentralråd for den tyske sosialistiske republikk]]'' i ledelsen av de væpnede styrker, frie valg av offiserer og disiplinære myndigheter for soldatrådene. Men dette var i strid med den hemmelige avtalen mellom Ebert og Groener. Begge satte alt inn på å omgjøre denne beslutningen. Overkommandoen, som i mellomtiden hadde flyttet til [[Kassel]], begynte å etablere lojale [[frikorps]], som var ment å brukes mot den antatte bolsjevikiske trusselen. Disse troppene var monarkistiske offiserer og mannskap, som fryktet veien tilbake til det sivile liv og republikken.

=== Julekrisen ===
{{utdypende|Juleopprøret i Berlin i 1918|Volksmarinedivision|Hamburgerpunktene}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1976-067-30A, Revolution in Berlin, Soldaten im Kampf.jpg|miniatyr|Matroser som har begått mytteri under juleopprøret i pillarhallen til ''[[Berliner Stadtschloss]]'' {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1976-067-30A / CC-BY-SA 3.0}}]]
[[Fil:Gedenktafel Volksmarinedivision.jpg|miniatyr|Minnetavle over ''[[Volksmarinedivision]]'' i [[DDR]]. {{Byline|Axel Mauruszat}}]]
[[Fil:1A1182101IX008 (15060502450) (cropped).jpg|miniatyr|Regjeringssoldater med artilleri i [[Düsseldorf]].{{byline|Université de Caen Basse-Normandie}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-B0527-0001-810, Berlin, Brandenburger Tor, Novemberrevolution.jpg|miniatyr|Revolusjonære soldater med [[Rød#Politikk|rød]] fane ved [[Brandenburger Tor]] i [[Berlin]] i november 1918.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bundesarchiv, Bild 183-B0527-0001-810}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 119-1577, Revolution in Berlin.jpg|miniatyr|Okkupasjonen av den schlesiske jernbanestasjonen i Berlin av regjeringstropper i 1919{{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 119-1577}}]]
[[Juleopprøret i Berlin i 1918]] mellom ''[[Volksmarinedivision]]'' og de regulære styrkene førte som ellers i riket til at USDP trakk seg fra regjeringen. Det førte også til oppsigelsen av politipresidenten i Berlin, [[Emil Eichhorn]], da det viste seg at han hadde sympatisert med venstreradikale demonstranter. Dette opprøret førte til en viktig erkjennelse av at revolusjonen manglet en sentral ledelse og at matrosene ikke nødvendigvis var spartakister eller kommunister.

Innad i regjeringen ble motsetningsforholdet mellom de to koalisjonspartiene USDP og MSPD sterkere. I forsvarspolitikken var dette tydelig, ettersom MSPD ikke ønsket å gjennomføre de såkalte «[[Hamburgerpunktene]]» som var blitt vedtatt av riksrådkongressen den 18. desember 1918.<ref name="Winkler1993_52"/> Disse punktene ville nemlig ha brutt med [[Ebert-Groener-pakten]], og gjort samarbeidet mellom MSPD og generalstaben umulig.<ref name="Winkler1993_52"/>  «Hamburgerpunktene» (som ble støttet av USDP) gikk blant annet ut på at alle distinksjoner og all bæring av våpen utenfor tjenesten skulle avskaffes, at soldatene selv skulle velge sine overordnede, og at de regulære enheter skulle erstattes av en [[Milits|folkehær]] (milits).<ref name="Müller2018_454"/> Ebert-Groener-pakten var en telefonisk avtale som ble inngått mellom MSPD-leder Friedrich Ebert og generalkvartermester [[Wilhelm Groener]] den 9. eller 10. november 1918. Den innebar en felles aksjon mot venstreradikale grupperinger.<ref name="Winkler1993_52"/>

Samarbeidet mellom USDP og MSPD ble ikke bedre av at det internt i generalstaben ble planlagt [[statskupp]]. Siden 6. desember arbeidet den med planer om å bryte makten til soldatrådene og stanse deres innflytelse på hæren.<ref name="Winkler1993_52"/> Den hadde også planer om å utnevne Ebert til overgangspresident med diktatoriske fullmakter. Til dette formål hadde general [[Arnold Lequis]] (1861–1949) dannet en [[generalkommando]] i Berlin. Den [[Preussens krigsministre|prøyssiske krigsministeren]] [[Heinrich Scheuch]] (1864–1946) hadde imidlertid selv nektet å overta kommandoen, og overlot dette oppdraget til Lequis.<ref name="Winkler1993_52"/> Selv om Ebert visste om dannelsen av generalkommandoen, var han ikke underrettet om dens planer. Da noen av de regulære troppene invaderte Berlin den 10. desember og tilbød Ebert diktatoriske fullmakter, ble rådsbevegelsens tillit til Ebert dramatisk svekket.<ref name="Winkler1993_52"/>

Etter 9. november hadde regjeringen beordret at den nyopprettede folkemilitsen ''[[Volksmarinedivision]]'' skulle flyttes fra Kiel til Berlin for å sørge for sin beskyttelse. Den ble regnet som helt lojal og nektet å delta i kuppforsøket 6.-10. desember. Matrosene avsatte endog selv sin kommandant, da de så at han var innblandet i saken. Etter at ulike kunstskatter var stjålet fra ''[[Berliner Stadtschloss]]'',<ref name="Schulze1994_177f"/> hvor troppene var stasjonerte, forlangte ''Rat der Volksbeauftragten'' at militsen skulle oppløses og forlate slottet. [[Otto Wels]] (1873–1939), som siden 9. november var bykommandant for Berlin, satte matrosene under press, ved å holde deres [[sold]] (soldatlønn) tilbake.

Det var ingen konsensus om  militærpolitiske problemstillinger innad i den sosialt heterogene ''Volksmarinedivision'', men den skulle likevel gi anledning til sammenbruddet av regjeringskoalisjonen.<ref name="Kluge1975_261f"/> Hvorvidt MSPD benyttet tyveriet som et påskudd på å presse USDP ut av regjeringen, eller om de bare var opptatt av å stanse tyveri av kunstskatter, skal forbli usagt.<ref name="Schulze1994_177f"/> Den 21. desember 1918 krevde ''Rat der Volksbeauftragten'' at millitsen skulle forlate slottet og overlevere nøklene til kommandanten. Til gjengjeld skulle troppene motta den utestående lønnen på 80&nbsp;000 [[Papirmark|papirmark]]. Den 23. desember erklærte matrosene at de ikke ville overlevere nøklene til bykommandant Wells, men bare til [[Emil Barth (politiker)|Emil Barth]] (USPD) i ''Rat der Volksbeauftragten''.<ref name="Kluge1975_262"/> De appellerte dermed til en avtale med [[Hugo Haase]] (USDP): Haase var medlem av ''Rat der Volksbeauftragten'' fra 10. november 1918, men den nevnte avtalen var ikke kjent av de øvrige representantene.<ref name="Kluge1975_262"/> Wels nektet å utbetale den nevnte soldatlønnen, og overlot ansvaret for dette til Friedrich Ebert. I lys av den kommende julefeiringen var dette en følsom sak.<ref name="Kluge1975_262"/>

Den 23. desember eskalerte tvisten og ble til [[Juleopprøret i Berlin i 1918|juleopprøret i Berlin]]. Militsen marsjerte til bykommandantens kontor og fremmet sine krav om soldatlønn. En gruppe matroser som var satt til å vokte Rikskanselliet ble arrestert. De satte ''Rat der Volksbeauftragten'' under husarrest, tok kontroll over bygningens telefonsentral, og kappet telefonlinjen. Under forhandlingene i bykommandanturet kom det til en skuddveksling foran bygningen mellom militsen og regulære styrker. To matroser ble drept som følge av dette. Som følge av dette ble Otto Wels tatt som gissel, fraktet til bygningen [[Neuer Marstall]] og mishandlet. Ebert gikk deretter inn for en forhandlingsløsning og forsøkte den 23. desember å hindre en blodsutgytelse mellom Volksmarinedivision og de regulære styrkene som var underlagt general Arnold Lequis.<ref name="Kluge1975_263"/> I motsetning til hva om var forventet av spartakistene, var ikke militsen opptatt av å avskaffe regjeringen til Ebert, men fortsatte bare å kreve sin soldatlønn.

Da han fikk høre at Otto Wels var i livsfare, tok Friedrich Ebert kontakt med det prøyssiske krigsdepartement via en hemmelig telefonlinje i Kassel. Om morgenen 24. desember ga han ordre om å angripe slottet med regjeringsvennlige tropper. Dette angrepet feilet, og 56 regjeringssoldater, 11 matroser og en sivilist mistet livet.<ref name="Kluge1975_263"/> Ifølge historikeren Kluge avviste han støtte fra 3&nbsp;000 lojale soldater som var tilgjengelig hos Potsdams arbeider- og soldatråd, muligens fordi deres sårbarhet rettferdiggjorde bruken av regulære tropper.<ref name="Kluge1975_263"/> Ifølge Walter Mühlhausens biografi om Friedrich Ebert, hadde Ebert henvendt seg til bevæpnede revolusjonære i og omkring Berlin, og bedt om hjelp. De var svært tallrike, men han fikk likevel bare svar fra 80 personer.<ref name="Mühlhausen2006"/> Generalkvartermester Groener hadde dagen før over telefon fra Kassel gitt Ebert garanti for en bestemt og avgjørende handling mot  Volksmarinedivision. De hadde blitt enige om å stille fire [[divisjon (forband)|divisjoner]] til rådighet, men på grunn av den allmene oppløsning av hæren fikk han til sammen 1&nbsp;800 mann.<ref name="Wehler2003_217"/>

Etter nye forhandlinger forlot matrosene slottet og satte Otto Wels fri. Til gjengjeld mistet denne sin stilling som bykommandant, Volksmarinedivision fikk sin soldatlønn og forble en militær enhet.

Hele affæren avslørte regjeringens sårbarhet, uten pålitelige og slagkraftige tropper. Krisen forsterket på denne måten alliansen mellom Ebert og Groener, som ifølge historikeren Ulrich Kluge bare ble oppnådd i sann forstand gjennom juleopprøret.<ref name="Kluge1975_261_265"/> De slagne regjeringstroppene ble nå oppløst og delvis integrert i de nyopprettede frikorpsene. For å kompensere for sine tap, okkuperte de midlertidig redaksjonslokalene til avisen ''Roten Fahne''. Den militære makten var likevel nok en gang i hendene på Volksmarinedivision, og enda en gang utnyttet de det ikke.

Dette viste på den ene siden at matrosene ikke var spartakister, og på den andre siden at revolusjonen ikke hadde noen ledelse. Selv da Liebknecht var den revolusjonære lederen i Lenins ånd, slik legenden senere har gjort ham til, ble han ikke akseptert, verken av matrosene eller rådet. På denne måten hadde julekrisen, som spartakistene betegnet som «Eberts blodige julenatt», som eneste resultat at de revolusjonært tillitsvalgte kalte inn til en demonstrasjon [[første juledag]] og at USPD trådte ut av regjeringen i protest 29. desember. Men dette ble bare riktig for formennene i SPD, som under presset mot de revolusjonære hendelser mot regjeringen bare hadde hentet støtte hos uavhengige. I løpet av noen få dager ble det militære nederlaget til regjeringen Ebert snudd til en politisk seier.

=== Grunnleggelsen av KPD og januaroppstanden ===
{{main|Kommunistische Partei Deutschlands|spartakistopprøret}}
[[Fil:Alfred Grohs zur Revolution 1918 1919 in Berlin Große Frankfurter Straße Ecke Lebuser Straße Barrikade Kampf während der Novemberrevolution in Berlin 02 Bildseite Schaulustige.jpg|miniatyr|Barrikadekamper under [[spartakistopprøret]] i januar 1919.{{byline|Foto: [[:de:Benutzer:Bernd Schwabe in Hannover/Alfred Grohs|Alfred Grohs]] (scannet fra [[:de:Benutzer:Bernd Schwabe in Hannover|Bernd Schwabe in Hannover]]|Januar 1919}}]]
[[Fil:AlzadosEspartaquistas..png|miniatyr|Spartakistisk milits i Berlin{{Byline|[https://archive.org/details/timeshistoryofwa16londuoft The Times history of the war]}}]]
[[Fil:Spartakusaufstand Barrikaden.jpg|miniatyr|Soldater som har barrikert seg under [[spartakusopprøret]]{{Byline|Verlag J. J. Weber in Leipzig - Illustrirte Zeitung}}]]

Den 1. januar 1919 ble ''[[Kommunistische Partei Deutschlands]]'' (KPD) grunnlagt av medlemmer av [[spartakistforbundet]] og enkelte [[venstresosialisme|venstresosialistiske]] grupperinger.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/weimarer-republik/innenpolitik/kpd.html|tittel=Die Kommunistische Partei Deutschlands (KPD)|besøksdato=2019-02-24|forfattere=|dato=|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.marxists.org/deutsch/geschichte/deutsch/kpd/1918/index.htm|tittel=KPD: Protokoll|besøksdato=2019-02-24|verk=www.marxists.org}}</ref> Denne splittelse av arbeiderbevegelsen skulle hefte ved den tyske arbeiderbevegelsen helt opp til moderne tid. KPD ble grunnlagt av en liten gruppering som var motstandere av første verdenskrig. I siste instans var den, ifølge dem, en kapitalistisk og imperialistisk krig som ikke tjente folkene i de enkelte land, men bare noen snevre kapitalinteresser. I løpet av de påfølgende januardagene av 1919, skulle deres arrangerte parademarsj i Berlin utvikle seg til et blodbad som ble kjent som [[spartakistopprøret]].

Etter juleopprørene trodde ikke spartakistenes ledere lenger at de kunne virkeliggjøre den sosialistiske revolusjon sammen med SPD og USPD. For å fange opp misnøyen med revolusjonens forløp så langt, blant sine tilhengere og flere arbeidere, kalte de ved årsskiftet inn til en rikskongress for grunnleggelsen av et nytt parti. Rosa Luxemburg presenterte der spartakusprogrammet som hun forfattet fra 10. til 31. desember. Det ble vedtatt som partiprogram og holdt fast ved det prinsipp at dette nye parti ikke ville overta regjeringsmakten uten et klart flertall blant folkeviljen. Den 1. januar 1919 grunnla de tilreisende spartakister sammen med andre venstresosialistiske grupper til høyre for seg det nye partiet Kommunistische Partei Deutschlands (KPD). Rosa Luxemburg krevde enda en gang å delta i det planlagte parlamentsvalget, men ble overstyrt. Flertallet håpet videre at makten kunne oppnås gjennom den fortsatte politiske agitasjon i bedriftene og trykket fra «gaten». De «revolusjonære tillitsvalgte» besluttet seg derimot, etter forhandlinger med spartakistene, å forbli i USPD.<ref name="Winkler2005_55f"/>

Det avgjørende nederlaget for venstresiden fulgte de første dagene i det nye året 1919. Liksom i november kom den andre revolusjonsbølgen nesten spontant, men denne gangen ble den undertrykt med vold. Opptøyene ble utløst den 4. januar da regjeringen utnevnte USPD-medlemmet [[Emil Eichhorn]] til politipresident i Berlin. Eichorn hadde under juleopprøret nektet å iverksette tiltak mot de demonstrerende arbeiderne. USPD, revolusjonært tillitsvalgte, så vel som KPD's leder Karl Liebknecht og [[Wilhelm Pieck]] anså tiltredelsen som en mulighet for å iverksette en protestaksjon neste dag.

Det som var planlagt som en demonstrasjon, utviklet seg til en større parademarsj enn arrangørene selv hadde regnet med. Liksom tilfellet var den 9. november 1918, strømmet hundretusener inn i Berlin sentrum, søndag den 5. januar 1919. Om ettermiddagen okkuperte de Berlins jernbanestasjoner, så vel som [[aviskvartalet i Berlin]] med redaksjonsbygningene til den borgerlige presse og avisen ''Vorwärts''. Noen av de berørte avisene hadde i dagene forut ikke bare tatt til orde for etablering av frikorps, men hadde stundom også tatt til orde for å drepe spartakistene. Demonstrantene var i det vesentlige de samme som to måneder tidligere. De krevde nå realiseringen av det de hadde kjempet for. Kravene kom fra arbeiderne selv og ble støttet av forskjellige grupperinger til venstre for SPD. Spartakistene ledet på ingen måte an. Det nå påfølgende [[spartakistopprøret]] gikk sin gang, mens KPD-tilhengere bare delvis var deltagere og endog var i mindretall.

I politiets hovedkvarter forsamlet initiativtagerne til demonstrasjonen seg og valgte en «provisorisk revolusjonskomité» med 53 medlemmer, som imidlertid ikke visste hva den skulle gjøre med sin makt eller hvilken retning revolusjonen skulle ta. Liebknecht, og de to andre formennene, [[Georg Ledebour]] og [[Paul Scholze]], krevde regjeringens avgang og sluttet seg til flertallet i komitéen, som propaganderte for væpnet revolusjon. Rosa Luxemburg og et flertall av ledelsen i KPD, motsatte seg uttrykkelig dette, og hevdet at et opprør på dette tidspunktet ville føre til en katastrofe.
 
Den 4. januar hadde Ebert utnevnt Gustav Noske til folkekommissær for hæren og marinen. Den 6. januar overtok Noske kommandoen over disse styrkene med ordene: «Min vei må være blodhundens. Jeg er ikke den som skyr ansvaret.»<ref name="Winkler2005_58"/> På samme mandag kalte revolusjonskomitéen inn til en massedemonstrasjon. Dette oppropet ble fulgt av enda flere mennesker. Enda en gang bar de plakater med skriften «Brødre, ikke skyt!» og forholdt seg avventende på en forsamlingsplass. Enkelte av de revolusjonære tillitsvalgte begynte å bevæpne seg og rope om regjeringen Eberts avgang. Men KPD-aktivistenes bestrebelser for å få troppene på sin side, var stort sett mislykket. Snarere viste det seg at selv enheter som Volksmarinedivision ikke var beredte til å støtte væpnet revolusjon. De erklærte seg som nøytrale. De øvrige regimenter som var stasjonert i Berlin støttet dessuten for en stor del regjeringen.

Mens flere tropper rykket frem på hans vegne mot Berlin, aksepterte Ebert et tilbud fra USPD om å være en formidler mellom ham og revolusjonskomitéen. Etter at troppebevegelsene og et SPD-flygeblad med tittelen «regnskapets time nærmer seg» ble kjent, avbrøt komitéen videre forhandlinger den 8. januar. Som resultat beordret Ebert troppene mot okkupantene. Den 9. januar slo de ned et improvisert opprørsforsøk. Den 12. januar ble også de anti-republikanske frikorpsene, som ble etablert i begynnelsen av januar, flyttet inn i byen. Etter å ha foretatt en brutal evakuering av flere bygninger og henrettet okkupantene, overga de seg raskt. Noen av dem ble også skutt og drept. Totalt 156 personer ble ofre for denne hendelsen i Berlin.<ref name="Wette1987_308"/>

=== Drapene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg ===
{{utdypende|Karl Liebknecht|Rosa Luxemburg}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-14077-006, Rosa Luxemburg.jpg|miniatyr|[[Rosa Luxemburg]] i året 1915. Hun ble drept den 15. januar 1919 og liket ble kastet i [[Landwehrkanal]]en i [[Berlin]]. {{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-14077-006 / Ukjent / CC-BY-SA}}]]
[[Fil:Berlin Friedrichsfelde Zentralfriedhof, Gedenkstätte der Sozialisten (Rondell) - Luxemburg.jpg|thumb|180px|Gravsteinen til [[Rosa Luxemburg]] i ''[[Zentralfriedhof Friedrichsfelde]]'' i [[Berlin]].{{byline|Foto: Phaeton1|opplastet 6. mai 2011}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1976-067-25A, Beisetzung von Rosa Luxemburg.jpg|miniatyr|Fra begravelsen av [[Rosa Luxemburg]] den 25. januar 1919. Over 100.000 mennesker deltok i sørgehøytideligheten.<ref name="Escudier2001_129"/>{{byline|Historische Museum Frankfurt/Bundesarchive Bild 146-1976-067-25A}}]]
[[Fil:Rathaus Bremen 15111918.jpg|miniatyr|Proklamering av [[rådsrepublikken i Bremen]] utenfor rådhuset, den 15. november 1918.{{byline|Foto: Barth - Staatsarchiv Bremen|15. november 1918}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R12318, Eysden, Kaiser Wilhelm II. auf Weg ins Exil.jpg|miniatyr|Den forhenværende keiser [[Vilhelm II av Tyskland|Wilhelm II]] (nummer fire fra venstre) på flukt 10. november 1918, på grensa til Nederland der han fikk [[politisk asyl]] og levde i eksil til han døde i 1941.{{Byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R12318}}]]
De påståtte mesterhjernene bak januaroppstanden gikk under jorden, men nektet å forlate Berlin, på tross av mange anstrengelser fra deres tilhengere. Den 15. januar 1919 ble både Liebknecht og Luxemburg myrdet av en gruppe offiserer. To av gjerningsmennene ble dømt, men mange forhold omkring drapene ble ikke oppklart før etter andre verdenskrig. I det lange løp ble dette en politisk påkjenning, som forverret splittelsen mellom SPD og KPD, og som gjorde KPD mer avhengige av [[Komintern]]. I neste omgang bidro splittelsen av venstresiden i betydelig grad til den senere oppblomstring av [[nasjonalsosialisme]]n.<ref name="Jaschke2006_58"/>

Om kvelden den 15. januar 1919, kl 21:30, ble Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht arresterte i en bolig i [[bezirk (Berlin)|bezirk]] (idag [[ortsteil]]) [[Wilmersdorf]] i Berlin. Kaptein [[Waldemar Pabst]], lederen av ''[[Garde-Kavallerie-Schützen-Division]]'', sørget for at de overga seg på Hotell Eden Kl 21:45.<ref name="Faust"/> Dette hotellet lå i [[Nürnberger Straße (Berlin)|Nürnberger Straße]]/den historiske [[Kurfürstendamm]] 246/247 – i det som i dag er [[Budapester Straße]], i den daværende [[bezirk Tiergarten]]. Han forhørte dem, mens hans offiserer planla å myrde dem.

Luxemburg begynte å sy sammen kjolen som var blitt ødelagt under arrestasjonen. Hun begynte også demonstrativt å lese i [[Goethe]]s roman ''«[[Faust (Goethe)|Faust]]»'', som tegn på at offiserene trengte en [[eksorsisme|djevelutdrivelse]].<ref name="Faust">Klaus Gietinger: [https://www.newframe.com/murder-rosa-luxemburg The murder of Rosa Luxemburg] {{Wayback|url=https://www.newframe.com/murder-rosa-luxemburg |date=20190226225650 }}, New Frame, 15. januar 2019</ref>{{#tag:ref|''«[[Faust (Goethe)|Faust]]»'' er en roman av den tyske dikteren [[Johann Wolfgang von Goethe]] (1749–1842). Romanen utkom i to deler i henholdsvis 1808 og 1832, og regnes som et av de fremste verkene i tysk litteratur. Det handler om [[Johann Faust]], en gammel tysk [[legende]] som er kjent fra 1500-tallet. Johann Faust inngår en [[djevelpakt]] med djevelens sendebud [[Mefistofeles]], og gir djevelen sin [[sjel]] hvis bare djevelen vil tjene ham en tid. I stykket blir hovedpersonen Faust dratt mellom Mefistofeles og den uskyldige kvinnen ''Gretchen'', som han driver til barnemord og fengsel. Vi må anta at [[Rosa Luxemburg]] i dette tilfellet inntok rollen som ''Gretchen'', og at «doktor Faustus» var offiserene som handlet på vegne av «Mefistofeles», og som derfor trengte en [[eksorsisme|djevelutdrivelse]].<ref name="Faust"/>|group="lower-alpha"|name="Faust"}}

Etter midnatt ble begge suksessivt transportert i [[personbil]]er fra hotellet. Ved hotellutgangen slo soldaten Otto Wilhelm Runge (1875–1945) de begge nesten bevisstløse med en geværkolbe.<ref name="Runge"/> Underveis ble Karl Liebknecht skutt av marineoffiseren [[Horst von Pflugk-Harttung]] (1889–1967), mens løytnant [[Hermann Souchon]] (1885–1982) skjøt Rosa Luxemburg kl 23:45.<ref name="Faust"/> [[Kurt Vogel (frikorps)|Kurt Vogel]] (1889–1967), som også var en offiser i rifledivisjonen, overlot Liebknechts lik til en politistasjon kl 23:15, mens Luxemburgs kropp ble dumpet i [[Landwehrkanal]]en.<ref name="Faust"/> Pabst presenterte ugjerningene i en pressemelding som en [[lynsjing]] som var blitt foretatt av ukjente gjerningsmenn.<ref name="Gietinger1995_23_42"/>

Fordi kroppen hennes ennå ikke var blitt funnet, ble en symbolsk tom kiste gravlagt den 25. januar 1919 på ''[[Zentralfriedhof Friedrichsfelde]]'', ved siden av Karl Liebknecht. Mer enn 100&nbsp;000 mennesker deltok i denne symbolske begravelsen.<ref name="Escudier2001_129"/> Den 31. mai 1919 omkring Kl 5:45 fant den 76 år gamle slusearbeideren Gottfried Knepel en kropp ved en sluse i [[Landwehrkanal]]en nær ''Untere Freiarchenbrücke'', omkring 500 meter vest for ''Lichtenbergbrücke''.<ref name="Geserick2006"/> Den 5. juni identifiserte Luxemburgs personlige sekretær og fortrolige venn [[Mathilde Jacob]] (1873–1943) den som Luxemburgs kropp.<ref>Andreas Heinz: [https://www.neues-deutschland.de/artikel/45504.nicht-mal-zwi-zwi-auf-dem-grabstein.html Nicht mal »Zwi-Zwi« auf dem Grabstein. Mit »Stattreisen« drei Stunden auf den Spuren von Rosa Luxemburg], Neues Deutschland, 3. desember 2003</ref> Den 13. juni ble kroppen overført til Berlin og gravlagt ved siden av Liebknechts grav. Titusener av mennesker fulgte begravelsen.<ref name="Herrmann2010_56"/> I [[Wien]] var det massedemonstrasjoner og streiker i anledningen.<ref name="Gallo1993_375"/>

Den konservative militærdommeren [[Paul Jorns]] (1871–1942), som var utnevnt av rifledivisjonen, frikjente i juni 1919 Horst von Pflugk-Harttung, [[oberstløytnant]] [[Ulrich von Ritgen]] (1894–1969) og løytnantene [[Heinrich Stiege]] (1895–1968) og Bruno Schulze. Runge ble dømt til to års fengsel og 4 års tjenestenekt i hæren. Vogel ble dømt til to og fire måneders fengsel. Reserveløytnant Rudolf Lipmann (1894–1940) ble dømt til seks ukers husarrest. Pabst og Souchon ble derimot ikke straffeforfulgt og anklaget.<ref name="Hannover1967_116"/><ref name="Gietinger2019_35"/> 

I 1934 ble Runge satt fri fra straffeforfølgelse av [[nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]], og tilkjent 6&nbsp;000 [[Reichsmark|riksmark]] som kompensasjon. Han ble deretter overført til gardekavaleriet i [[Sturmabteilung|SA]]. Hans egentlige navn var Wilhelm Radolf, men han brukte dekknavnet Otto Wilhelm Runge etter drapsdommen. Han var metalldreier og sveiser, før han i 1918 ble tilsluttet Garde-Kavallerie-Schützen-Division.<ref>[http://www.bundesarchiv.de/aktenreichskanzlei/1919-1933/00a/adr/adrmr/kap1_6/para2_206.html Runge, Otto Wilhelm (eigentlich Radolf, Wilhelm)], Deutsches Bundesarchiv, besøkt 26. februar 2019</ref> I mai 1945 ble han arrestert av [[KGB|Sovjetunionens hemmelige politi]] (NKGB) og fraktet til kjelleren i Fröbelstraße, hus 3, i den daværende bydelen (senere ortsteil) [[Prenzlauer Berg]]. Bygningen huser idag sosialkontoret i Prenzlauer Berg. Han ble i juni 1945 transportert ut av Berlin, men overlevde ikke reisen østover.<ref name="Runge">[https://www.mfs-insider.de/Erkl/Stein2.htm Opfer des Stalinismus: Otto Emil Runge, Beihelfer zum Mord an Rosa Luxemburg] {{Wayback|url=https://www.mfs-insider.de/Erkl/Stein2.htm |date=20190226111332 }}, .mfs-insider.de, besøkt 26. februar 2019</ref>

Souchons delaktighet i mordet ble først offentlig kjent i januar 1969 og stadfestet i 1992. Den 1. desember 1959 fortalte Waldemar Pabst til den senere presidenten av ''[[Verfassungsschutz]]'', [[Günther Nollau]] (1911–1991), at det var Souchon som hadde hoppet ut av bilen og skutt Rosa Luxemburg. Den 14. og 15. januar 1969 ble det gjort offentlig kjent, gjennom en  dokumentarrapport som [[Dieter Ertel]] (1927–2013), kringkastet på tysk [[TV]] av [[ARD]], med tittelen ''Zeitgeschichte vor Gericht: Der Fall Liebknecht-Luxemburg''.<ref>[https://web.archive.org/web/20130813121343/http://tvlizenz.swr-media.de/production_detail.cfm?kat_id=1&film_id=39 Zeitgeschichte vor Gericht. Der Fall Liebknecht-Luxemburg Teil 1], SWR MEDIA SERVICES, besøkt 26. februar 2019</ref><ref>[https://web.archive.org/web/20130813072528/http://tvlizenz.swr-media.de/production_detail.cfm?kat_id=1&film_id=40 Zeitgeschichte vor Gericht. Der Fall Liebknecht-Luxemburg Teil 2], SWR MEDIA SERVICES, besøkt 26. februar 2019</ref> Hermann Souchons nevø [[Wilhelm Souchon]] (1864–1946), guvernøren i Kiel under matrosoppstanden, hadde hele tiden benektet befatning med ugjerningen og ble ikke straffet.

Pabst sa etter [[andre verdenskrig]] at Noske hadde gitt han ordre om drapet over telefon. I hans dagbøker som ble oppdaget i 1969, hadde han notert at ledelsen av SPD hadde dekket ham og hindret en straffeforfølgelse.<ref name="Gietinger1995_55_59_95_116"/> Pabst spilte også en sentral rolle i det etterfølgende [[Kappkuppet]].<ref name="Wette2006_43"/>

Frikorpsene ble etter undertrykkelsen av januaroppstanden til en varig maktfaktor.<ref name="Dietz2011_177"/>

I det lange løp ble det en politisk påkjenning at mordene fra 15. januar, så vel som deres manglende oppklaring og straffeforfølgelse, forverret splittelsen mellom SPD på den ene side og USPD og KPD på den andre.<ref name="Ullrich-2009_76"/> Under Weimarrepublikken ble SPD og KPD aldri enige om felles tiltak, spesielt fordi KPD, etter drapene på deres grunnlegger, ble mer avhengige av [[Komintern]]. Splittelsen av venstresiden bidro i betydelig grad til den senere oppblomstring av [[nasjonalsosialisme]]n (nazismen).<ref name="Jaschke2006_58"/>

====Kontroverser omkring kroppen til Luxemburg====
I mai 1992 rapporterte ''[[Der Spiegel]]'' om at nye funn tyder på at det ikke var Luxemburgs kropp som ble begravet. Det er mye som ikke stemmer i [[obduksjon]]srapporten som ble utført 13. juni 1919 på det som angivelig var kroppen til Rosa Luxemburg. Obduksjonen ble utført ved universitetssykehuset ''[[Charité]]'' i Berlin, som den gangen var underlagt ''Universität zu Berlin'' (siden 1949: ''[[Humboldt-Universität zu Berlin]]''); siden 2003 er ''Charité – Universitätsmedizin Berlin'' delt mellom ''Humboldt-Universität zu Berlin'' og ''[[Freie Universität Berlin]]''. <ref name="Spiegel1992"/>

[[Anatomi]]ske detaljer stemte ikke med Luxemburgs kropp: Kroppen hadde ingen tegn på hofteskader, og ingen ting tydet på at føttene hadde forskjellig lengde. Det var ingen spor i øvre del av kraniet etter de to slagene med rifleskjeftet som soldatene påførte Luxemburg, og heller ingen spor etter de to kulene i hodet som drepte Luxemburg. Det var et hull i kraniet mellom venstre øye og øre, men rettsmedisinerne fant ingen kule i hodet eller hull hvor kulen hadde gått ut. Fritz Strassmann og Paul Fraenckel rapporterte om «alvorlige skader i bunnen av kraniet» i obduksjonsrapporten, men trakk ingen konklusjoner om skadene. I et underskrevet [[addendum]] distanserte Fraenckel seg fra konklusjonene til sine høyt respekterte kollegaer, noe som er svært uvanlig.<ref name="Spiegel1992"/>

Michael Tsokos ved ''Institutt for rettsmedisin og rettsmedisinsk vitenskap'' ved ''Charité'' mente at kroppens skader skyldes fall fra en stor høyde, og at den kan ha tilhørt en person som har begått selvmord. Det har lenge sirkulert rykter om at Luxemburgs kropp aldri forlot ''Charité'', og at hennes kranium er oppbevart der.<ref name="Spiegel1992"/>

I muséet for medisinsk historie i sykehusets kjeller, fant Michael Tsokos en kropp uten hode, hender og føtter, med en mistenkelig obduksjonsrapport. Mellom 1919 og 1922 hadde politiet plukket opp 10 kvinnelige lik fra Landwehrkanalen. Ni av dem var blitt identifisert, mens et av dem var uten navn.<ref name="RNA2014"/> En [[computertomografi]] viste at kroppen hadde vært fylt med vann, og tilhørte en kvinne som var mellom 40 og 50 år gammel på dødstidspunktet. Kvinnen led av [[artrose]], og hadde føtter av forskjellig lengde. Rosa Luxemburg var 47 år gammel på dødstidspunktet og led av en medfødt hoftesykdom. Hun haltet stadig, noe som gjorde at føttene hadde forskjellig lengde. Kroppens manglende hender og føtter kan forklares med at Luxemburg (ifølge øyenvitner) hadde lodd rundt anklene og håndleddene, noe som kan ha skadet ekstremitetene i tiden under vann. Et laboratorium i [[Kiel]] testet kroppen med [[karbondatering]] og bekreftet at kroppen stammer fra rett periode.<ref name="Spiegel1992"/>

[[DNA]] fra kroppen ble forsøkt sammenlignet med gamle [[frimerker]] som Luxemburg hadde slikket på, men det viste seg at Luxemburg aldri gjorde dette, men fuktet frimerker med en fuktig klut. Granskerne fant i juli 2009 et oldebarn av Luxemburg, en 79 år gammel [[israel]]sk kvinne ved navn Irene Borde, som donerte hårstrå for sammenligning. Oldebarnets DNA stemte ikke med DNA fra kroppen, men sjansene for et samsvar var uansett bare 40%.<ref name="Spiegel1992b"/>

I desember 2009 besluttet myndighetene i Berlin at kroppen skulle obduseres, før den ble lagt i Luxemburgs grav.<ref name="Spiegel1992c"/> I slutten av desember 1992 konkluderte Berlin's statsadvokat med at det var sterke indikasjoner på at det var Rosa Luxemburg's kropp, men at det manglet endelige bevis. Levningene ble gravlagt på et sted som ikke er offentlig kjent.<ref name="Lost2009"/>

I avisen ''[[Die Zeit]]'' framkom det i 1989 nye opplysninger om Mathilde Jacob, kvinnen som identifiserte Luxemburg i 1919: «Under revisjonsforhandlingene ble hun syk og styrtet i en feberaktig galskap ut gjennom vinduet i sin leilighet i Berlin, på samme sted som morderne av Rosa Luxemburg hadde dumpet kroppen». (Bei der Revisionsverhandlung erkrankte er und stürzte sich im Fieberwahn aus dem Fenster seiner Berliner Wohnung, unweit jener Stelle, an der 1919 die Mörder von Rosa Luxemburg die Leiche in den Landwehrkanal geworfen hatten).<ref name="Trotnow1989"/> Dette stiller spørsmålstegn ved hennes mentale helse, på det tidspunktet hvor hun identifiserte kroppen som tilhørende Rosa Luxemburg. Jacob døde den 14. april 1943 i [[Theresienstadt konsentrasjonsleir|utryddelsesleiren Theresienstadt]].

=== Flere opprør og generalstreiker ===
{{utdypende|Sosialiseringsbevegelsen i Ruhrområdet|den bayerske rådsrepublikk|rådsrepublikken i Bremen}}
[[Fil:Braunschweig Abdankungsurkunde Ernst August 8 Nov 1918 (NLA STAWO 144 Urk-Nr 1).jpg|thumb|upright|[[Novemberrevolusjonen i Braunschweig]], 8. november 1918: Hertug [[Ernst August av Braunschweig]]s avgangserklæring.{{byline|[https://www.arcinsys.niedersachsen.de/arcinsys/ Archivinformationssystem Niedersachsen und Bremen]}}]]
I de første månedene av året 1919 fortsatte flere opprør, generalstreiker og forsøk på å danne rådsrepublikker etter sovjetisk mønster.<ref name="Panther2007"/> De to mest kjente av disse oppstod i den nordvesttyske byen [[Bremen]]<ref name="Kuckuk2017"/> og i den sørtyske delstaten [[Bayern]].<ref name="Stumberger2018"/> Begge disse rådsrepublikkene ble slått ned av regjeringen. Det fantes også mindre rådsrepublikker i [[Mannheim]], [[Braunschweig]],<ref name="Berger1979"/><ref name="Füllner1969"/><ref name="Kuessner2008"/> [[Baden]], (''Freie Volksrepublik Baden'')<ref name="Brandt1991"/> [[Württemberg]] ([[den frie folkestaten Württemberg]]),<ref name="Schönhoven1974"/><ref name="Cordes1980"/> andre steder i Bayern ([[Augsburg]], [[Fürth]], [[Rosenheim]], [[Würzburg]]) og flere andre steder.<ref name="Stalmann2013"/><ref name="Riekenberg1982"/><ref name="Lensing2017"/><ref name="Günther1975"/><ref name="Frefrichs2001"/>

I slutten av januar besluttet Noske å bruke makt mot [[rådsrepublikken i Bremen]]. Selv om motparten tilbød forhandlinger, beordret han frikorpsene å invadere byen.<ref>[https://www.dhm.de/lemo/jahreschronik/chronik-1919.html Chronik 1919], Lebendiges Museum Online, 24. februar 2019</ref> Under de påfølgende kampene mistet omkring 400 mennesker livet. Som reaksjon på dette oppstod det massestreiker i [[Berlin]], [[Sachsen]], [[Oberschlesien]], [[Rheinland]] og [[Ruhrområdet]]. Noen av dem hadde som mål å fortsette revolusjonen, gjennom [[sosialiseringsbevegelsen i Ruhrområdet]]. 

En generalstreik utbrøt 4. mars i Berlin. Kravet var som i januar 1919 å oppnå regjeringens avgang, etablering og anerkjennelse av arbeiderråd, en demokratisk militær-reform og sosialisering, alt etter sovjetrussisk mønster.<ref name="Museum2019"/> Omkring én million arbeidstagere deltok, og bragte dermed den økonomiske aktivitet og trafikk til fullstendig stillstand. Da de militære grep inn, ble streiken besluttet utvidet til å omfatte forsyningsbedrifter. Deretter brøt den hittil lukkede streikefronten sammen, og det kom til gatekamper mot streikeledelsens ønske.<ref name="Weipart2015_41_159" /> På anmodning fra den prøyssiske regjeringen, som i mellomtiden hadde erklært unntakstilstand, satte Noske tropper inn mot de streikende og [[Volksmarinedivision]]. Den 16. mars ble minst 1&nbsp;200 mennesker drept, herunder ubevæpnede, utenforstående og 29 medlemmer av Volksmarinedivision. De sistnevnte ble vilkårlig henrettet, ettersom Noske hadde gitt ordre om å skyte ved [[standrett]] alle som ble funnet med et våpen.

Også i [[Hamburg]] og [[Fristaten Sachsen-Gotha]] kom det til en borgerkrigslignende situasjon. [[Den bayerske rådsrepublikk]] varte frem til 2. mai 1919, da den ble slått ned av tropper fra [[Preussen]], [[Württemberg]] og frikorpsene og endte med lignende voldelige handlinger i Berlin og Bremen. Frem til mai 1919 ble minst 2&nbsp;400 mennesker drept.<ref name="Jones2017_12"/>

Moderne historikere er enige i at et bolsjevikisk rådssystem i Tyskland ikke var sannsynlig siden revolusjonens begynnelse,<ref name="Schulze1994_169f"/> særlig fordi de demokratisk valgte SPD- og USPD-politikere, som utgjorde majoriteten innenfor rådene, utelukket ethvert diktatur. Ikke desto mindre trodde regjeringen Ebert at det var fare for et kuppforsøk fra det radikale venstre, og regjeringen gikk derfor i allianse med overkommandoen og frikorpsene. De brutale handlingene under de forskjellige opprørene var også fremmed for flere demokrater i SPD. De betraktet brutaliteten til Ebert, Noske og andre SPD-ledere som et svik av sine egne.

=== Nasjonalforsamling og ny forfatning ===
{{Utdypende|Nasjonalforsamlingen i Weimarrepublikken|Weimarforfatningen}}
[[Fil:SPD-Plakat 1919.jpg|thumb|upright|Valgkamp-plakat for SPD fra 1919{{byline|Design:Fritz Gottfried Kirchbach (1888-1942), Druck: Rotophot AG|1919}}]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1983-024-25, Bekanntmachung der sozialistischen Regierung.jpg|thumb|upright|Kunngjøringsplakat fra revolusjonsregjeringen av 12. november 1918{{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1983-024-25}}]]
Den 19. januar 1919 fant [[Valget i Tyskland 1919|valgene]] til den forfatningsgivende [[Nasjonalforsamlingen i Weimarrepublikken|nasjonalforsamling]] sted.<ref name="Huber1975"/><ref name="Valg_1919"/> For første gang i Tysklands historie var det også [[kvinnelig stemmerett]], og dette skjedde som resultatet av en lang kamp.<ref name="Huber1975"/> Allerede etter revolusjonen i 1848/1849 hadde [[Louise Otto-Peters]], i sin ''Frauen-Zeitung'' (''Kvinneavisen'') reist krav om stemmerett for kvinner.<ref name="Museum2019"/>

I tillegg til SPD og KPD ble det katolske ''[[Zentrumspartei]]'' (91 mandater) og flere andre borgerlige partier innvalgt, som var blitt dannet i november: Det venstreliberale ''[[Deutsche Demokratische Partei]]'' (DDP, 75 mandater), det nasjonalliberale ''[[Deutsche Volkspartei]]'' (DVP, 19 mandater) og det [[konservativisme|konservative]] og [[nasjonalisme|nasjonalistiske]] ''[[Deutschnationale Volkspartei]]'' (DNVP, 44 mandater).<ref name="Valg_1919">Valentin Schröder: [http://wahlen-in-deutschland.de/wrtw.htm Weimarer Republik 1918-1933, Reichstagswahlen, Gesamtergebnisse], wahlen-in-deutschland.de, 20. mars 2014, besøkt 24. februar 2019</ref> Rosa Luxemburg hadde anbefalt KPD å delta i valget, men partiet valgte likevel å stå utenfor.

Med 37,4 % av stemmene ble SPD det største partiet og fikk 165 av 423 representanter. USPD fikk 7,6 % og 22 representanter.<ref name="Valg_1919"/> Etter [[kappkuppet]] i 1920 fikk USPD midlertidig enda en gang en oppslutning av betydning, men ble likevel oppløst i 1922. Zentrumspartei ble med sine 91 representanter den nest sterkeste kraften i nasjonalforsamlingen.<ref name="Valg_1919"/> Sammen med Zentrum og DDP dannet SPD den såkalte [[Weimarkoalisjonen]].

For å unngå de revolusjonære urolighetene i Berlin, trådte nasjonalforsamlingen sammen i den lille byen [[Weimar]], og statsdannelsen ble derfor kalt Weimarrepublikken. Nasjonalforsamlingen fremla en midlertidig forfatning, og valgte den 11. februar Friedrich Ebert til midlertidig [[Reichspräsident]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/biografie-friedrich-ebert.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie|besøksdato=2019-02-24|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref> Ebert utnevnte 13. februar en regjering under [[Philipp Scheidemann]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/biografie/biografie-philipp-scheidemann.html|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie|besøksdato=2019-02-24|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref> 

Den nye regjeringen signerte [[Versaillestraktaten]], den endelige fredsavtalen mellom Tyskland og de allierte.<ref name=":4" />

Rikspresident Ebert undertegnet 11. august 1919 den nye forfatningen som omdannet Det tyske rike til en demokratisk republikk. Forfatningen var et kompromiss mellom sosialistiske, borgerlig-liberale og konservative synspunkter. Riksmyndighetene fikk vesentlig større makt enn etter forfatningen av 1871. Presidenten fikk en valgperiode på sju år og kunne i nødsfall iverksette unntakstilstand, også med virkning for forfatningen.<ref name=":4">{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/jahreschronik/chronik-1919.html|tittel=Chronik 1919|besøksdato=2019-02-24|forfattere=|dato=|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de|forlag=|sitat=}}</ref>

Den står innenfor den [[Liberalisme|liberale]] og [[Demokrati|demokratiske]] tradisjon som brøt gjennom på 1800-tallet og baserte seg på tanker fra [[Frankfurtforfatningen]] av 1849. Sentrale krav fra revolusjonære ble likevel ikke oppfylt fordi de manglet flertall i nasjonalforsamlingen: Sosialisering av gruvedriften og demokratisering av offiserskorpsene, som allerede var et krav fra arbeider- og soldatrådene i Kiel og som ble innledet av riksrådkongressen, så vel som [[Ekspropriasjon|ekspropiering]] av [[kredittinstitusjon]]er, [[industri|storindustrien]] og [[adel]]ige [[grunneiendom]]mer. Beskjeftigelsen og pensjonsrettighetene til keiserlige embetsmenn og soldater ble også uttrykkelig beskyttet.

På den ene siden inneholdt Weimarforfatningen en større mulighet for direkte demokrati enn tilfellet er i grunnloven til den senere Forbundsrepublikken Tyskland, deriblant mulighetene for [[Folkekrav (Tyskland)|folkekrav]] og [[folkeavstemning]]. På den andre siden ga nødforordningen i [[artikkel 48 (Weimarforfatningen)|artikkel 48]] rikspresidenten utstrakte fullmakter til å styre på tvers av riksdagsflertallet, og om nødvendig sette inn militæret i indre anliggender. Denne artikkelen ble et avgjørende middel til å oppheve demokratiet den 28. februar 1933, etter [[Riksdagsbrannen]].<ref name="Mosler1972"/>