Redigerer Norske rettskrivninger (avsnitt)

==Endringer i [[bokmål]]==
Reformen fullførte prosessen som begynte med rettskrivinga av 1907 og fortsatte i 1917, med innføring av harde konsonanter. Eksempel: «Skip» for «skib», «nyte» for «nyde» og «språk» for «sprog». 

Flere hunkjønnsord fikk a-ending i bunden for entall: «Høna», «nåla», «øksa», «bjørka», osv. 

Fornorskinger som «bru» for «bro», «fram» for «frem», «sju» for «syv», «nå» for «nu». Mange av disse blei obligatoriske. 

Flere [[diftong]]er: «Stein» for «sten», «reip» for «rep», osv. 

Nye skrivemåter: «Seg» for «sig», «meg» for «mig», «skulle» for «skulde», «høy» for «høi», osv. Jamstilling av a- og et-ending i verb av kaste-klassen.

Helt nye former fra talemålet på det sentrale Østlandet tas inn som klammeformer, f.eks.: flertallsformer av hankjønnsord som "gutta" og "gampa" og hokjønnspronomenet "hu".  

Reformen møtte sterk motstand fra [[konservativ]]t hold. Mye av den blei omgjort av [[Vidkun Quisling|Quisling]]-styret under krigen, men etter krigen så en bort ifra [[Nasjonal Samling|NS]]-[[rettskrivinga av 1941]], og det offentlige gjenopptok språkpolitikken fra 1938. Men i [[1950-åra]] var det igjen mange protester og aksjoner fra [[riksmål]]stilhengere mot samnorskprega [[radikalt bokmål]] i lærebøker og ellers, blant annet med bokbrenning som virkemiddel.