Redigerer Norsk erstatningsrett (avsnitt)

=== 3. Årsakssammenheng===
For at «påstått skadevolder» skal kunne bli ansvarlig må hans uaktsomhet være en avgjørende grunn for at skaden inntraff. Dersom skaden ville inntruffet uansett kan ikke «påstått skadevolder» kjennes ansvarlig. Dette omtales som kravet til faktisk årsakssammenheng. Dersom «påstått skadevolders» handling er så bagatellmessig i risikoutløsningen at det er vanskelig å ta stilling til om den var avgjørende for skaden, så er ikke kravet til årsakssammenheng oppfylt. Høyesterett har derfor stilt krav til at «påstatt skadevolders» handling må ha vært en ikke uvesentlig faktor i risikoutløsningen («ikke uvesentlig» er ikke det samme som «vesentlig»). Dersom slik faktisk årsaksammenheng kan påvises er utgangspunktet at skadevolder er ansvarlig. Den grunnleggende Høyesterettsdommen om årsakssammenheng er [[P-pilledom II]], ''Norsk Retstidende'' 1992 s. 64.

Høyesterett har oppstilt ytterligere krav til årsakssammenhengen. Selv om faktisk årsakssammenheng foreligger er det ikke alltid rimelig at «påstått skadevolder» blir ansvarlig. Disse kravene omtales gjerne som rettslige avgrensninger eller adekvanslæren.

For det første må skaden ha vært en påregnelig følge av «påstått skadevolders» handling. Den aktuelle skaden må være noe en normal person i «påstått skadevolders» rolle ville ha kunnet forutberegne da han foretok handlingen.   

For det andre stilles krav til at skaden ikke må ha vært for fjern og avledet. Dette er aktuelt når det er en lang årsaksrekke mellom skadevoldende handling og skaden, særlig der det er tale om tredjemannsskader. I [[Flymanøver-dommen]] i ''Norsk Retstidende'' 1973 s. 1268 stilte Høyesterett opp et krav om «en viss nærhet i årsakssammenheng, uavhengig av den konkrete påregnelighet.» Dette skapte således en sondring mellom påregnelighet og nærhet.

Det finnes også økonomiske tap som ikke har erstatningsrettslig vern. I [[Steriliserings-dommen]], ''Norsk Retstidende'' 1999 s. 203, gikk et ektepar til sak mot et helseforetak som hadde utført en [[sterilisering]]soperasjon. Ekteparet fikk likevel barn, og krevde erstatning for utgiftene de hadde hatt ved å ta omsorg for barnet. Høyesterett kom enstemmig til at erstatning for et slikt tap ville hatt en uheldig signaleffekt overfor den egenverdi det har å få barn.