Redigerer Norsk Jernverk (avsnitt)

== Bygging og oppstart i 1950-årene ==
[[Fil:Jernverket Mo i Rana - L0037 582Fo30141608100131.jpg|mini|Jernverket fotografert i september 1954 ett år før oppstarten.]]

Utover i 1950-årene ble overskridelsene under byggingen av Jernverket sterkt kritisert i Stortinget. Et mindretall av representantene mente at Jernverket var et av flere eksempler på dårlig planlegging av statlige industriprosjekter. Det kom opp forslag om både å utsette byggingen eller bare bygge verket for produksjon av råjern og stål. Jernverkskommisjonen hadde foreslått at finansieringen skulle bestå av aksjekapital på 30 %, en nedskrivning på 27 % og et statsgarantert lån på 43 %. Størst strid var det i årene 1952 til 1955 om hvor stor prosentsatsen for nedskrivningen skulle være. Selv om finansminister Trygve Bratteli hadde en svært vanskelig budsjettsituasjon i disse årene, så var Bratteli innstilt på å gjennomføre bevilgningene etter planen.{{sfn|Gøthe|1994|p=32–33}}

Det var en moderat politisk fløy, bestående av Venstre og Kristelig folkeparti, som hadde en målsetning om redusert tempo og begrensning av anleggets størrelse. En annen mer steil fløy, bestående av representanter fra Bondepartiet og Høyre gikk på slutten av 1950-årene inn for å stoppe hele prosjektet.{{sfn|Grønlie|1973|p=158–159}}

Driften ved Jernverket kom i gang våren 1955 og første tapping av jern fra den elektriske råjernsovnen ble utført den 16. mai. Til stede var blant annet statsminister Einar Gerhardsen og industriminister Gustav Sjaastad. I talen som Sjaastad hold ble det uttrykt håp om at Jernverket ville gi jevn og sikker produksjon av stål, slik at en for fremtiden unngikk avhengighet av utlandet og varierende priser.{{sfn|Gøthe|1994|p=35}}

=== Jernverkets fabrikkanlegg ===
[[Fil:Tall chimney at Norsk Jernverk.jpg|mini|Store dimensjoner over anlegget.]]

Det ble bestemt at en stor slette øst for bebyggelsen i Mo i Rana skulle avsettes til jernverket. Videre ble det anlagt to kaier, én for varer som skulle losses og den andre for utskipning og lasting. Fra kaien skulle det gå en taubane og en jernbanelinje opp til verket, samt forbindelse til jernbanestasjonen i Mo i Rana. Transportbelter skulle transportere masene mellom fabrikk, lagre og siloer.{{sfn|Brochmann|1947|p=27–34}}

Elektrisk jernsmelting skulle skje med de norskutviklede Tysland-Hole-ovnene. Det var en dristig beslutning fordi en kun hadde erfaring med disse råjersnovnene fra Christiania Spigerverk og i Bremanger og fordi ovnene i Jernverket skulle være betydelig større enn de eksisterende. Det skulle i første byggetrinn settes inn tre ovner, hver på rundt 20 MW.{{sfn|Gøthe|1994|p=27}} Ovnene ble levert av A/S Elektrokemisk.{{sfn|Lindberg|1993|p=50–52}}

Selve stålverket ble planlagt og bygget av det britiske selskapet ICC, mens selve bygningen ble satt opp av det tyske firmaet Gutenhoffnungshütte AG og maskinene kom fra Demag AG. Det ble satt inn to elektriske stålovner som var krigserstatningsutstyr fra Hermann Göring-Werke. Valseverket bestod av et blokkvalseverk, et gravvalseverk og et finvalseverk fra britiske Davy and United Ltd. Norske selskaper som var med i planlegging og bygging var A/S Elektrokemisk, F. Selmer og Christiania Spigerverk. Spigerverkets bidrag var først og fremst opplæring og kunnskapsoverføring. Nordnorske bedrifter var i liten grad med, men det var mange folk fra distriktet som var med i anleggsarbeidet. {{formatnum:2000}} mann var med på byggingen og mange av dem kom fra Helgeland.{{sfn|Lindberg|1993|p=50–52}}

Kostnadene for første byggetrinn var anslått til 176 millioner kroner i 1946. Det ble fra Jernverkskommisjonen tatt forbehold om at ustabilt prisnivå og vanskelige forhold kunne føre til kostnadsøkninger. I første byggetrinn var produksjonskapasiteten anslått til {{formatnum:177500}} tonn valset gods per år, men at full utnyttelse av den planlagte fabrikken ville gi minst {{formatnum:400000}} tonn per år. Markedsprisen for valseprodukter i 1964 var 397 kr per tonn, mens det var anslått at prisen fra jernverket ville være 316 kr per tonn. Altså forventet en god økonomi for verket. Dog viste en at fremtidige stålpriser på verdensmarkedet var vanskelige å forutsi. En var derfor forbered på at jernverket ville gå med underskudd de første årene.{{sfn|Brochmann|1947|p=34–38}}

Utfordringer under byggingen var mange, blant store transportavstander for utstyret som skulle leveres. Arbeidere til å bygge anlegget var i stor grad lokal arbeidskraft uten noen som helst erfaringer med bygging av et sort industrikompleks.{{sfn|Gøthe|1994|p=30}}

=== Opplæring og startvansker ===
[[Fil:Molten steel is emptied into a ladle at Norsk Jernverk.jpg|mini|Flytende stål tømmes ut i en øse. {{byline|Paul Andreas Røstad}}]]

De 800 arbeiderne som forlot arbeidsstedet den 31. mars 1955 var anleggsarbeider og neste dag kom de tilbake som jernverksarbeidere. De hadde aldri før smelte stål, men de hadde montert maskiner og utstyr i de respektive avdelingene de ble ansatt ved. Før de kom til Mo i Rana var det mange som hadde bakgrunn som fiskere, småbønder eller skogsarbeidere. Overgangen til jernverksarbeider innebar mer monotone arbeidsoppgaver, skiftarbeid og disiplin.{{sfn|Børresen|1995|p=209–213}} Flesteparten var ufaglærte og for at oppstarten ikke skulle bli for risikabel var det gjort forberedelser. Elkem hadde sine folk tilstede under montering av råjernsovnene og de var også med under oppstarten. Det var ansatt engelske og tyske sjefer i stål- og valseverket, i tillegg var det rekruttert flere tyske ingeniører og stålverksarbeidere. En del jernverksarbeidere, teknikker og ingeniører hadde dessuten vært på opplæring på andre jernverk i Europa og USA. Oppstarten var forsiktig og gradvis slik at alle skulle bli vant med arbeidsprosessene og utstyret de skulle betjene. Jernverksledelsen hadde også anledning til å omplassere eller si opp de som ikke behersket arbeidet.{{sfn|Børresen|1995|p=213–214}}

Det kom en del klager fra kundene de første driftsårene vedrørende kvaliteten på stålet. I det store og hele gikk oppstarten godt. På kort tid lærte de seg for eksempel å forstå bessemerkonverterens lyder og ut fra fargene på flammene å forstå hvor langt prosessen var kommet.{{sfn|Børresen|1995|p=238–239}}

Byggingen av Jernverket ble karakterisert som det største industrielle løftet noen sinne i Norge.{{sfn|Grønlie|1973|p=9–11}} Oppstart og innkjøringen av verket gikk ganske godt. Allerede i 1956 var produksjon i stålvalseverket kommet opp i {{formatnum:115000}} tonn, mens nominell kapasitet for verket var {{formatnum:180000}} tonn. I september 1956 besluttet styre å sette inn en fjerde råjernsovn, noe som ville gi en kapasitet på {{formatnum:300000}} tonn råjern i året og valseverket på {{formatnum:270000}} tonn.{{sfn|Gøthe|1994|p=36}}

=== Overskridelser under byggingen ===
[[Fil:Ironworker at Norsk Jernverk.jpg|mini|Interiør fra Jernverket. {{byline|Paul Andreas Røstad}}]]

Under byggingen oppstod forsinkelser slik at anleggstiden ble på syv år. Ikke minst var det utbyggingen av Nedre Røssåga kraftverk som tok tid, rundt seks år.{{sfn|Gøthe|1994|p=30–31}} For et så kapitalkrevende anlegg var det en betydelig rentebelastningen med en lang anleggsperioden uten inntekter.{{sfn|Gøthe|1994|p=27–29}} Opprinnelig var kostnadene som Jernverkskommisjonen hadde kalkulert på 207 millioner kroner. Styrets forslag i 1948 var kommet opp til 288 millioner kroner, og en ny justering i 1952 var på 400 millioner kroner. Samlede kostnader etter bygging i 1956 var 588 millioner kroner.{{sfn|Gøthe|1994|p=30–31}}{{sfn|Statens Jernverkskommisjon|1946|p=55–56}}

Det skjedde flere ting som var utenfor styrets kontroll og som forklarer overskridelsene. Det kom en [[devaluering]] av kronen i 1949 som ga prisstigning og fra 1949 til 1952 steg engrosprisindeksen med 50 %.{{sfn|Gøthe|1994|p=30–31}}

=== Annet utbyggingstrinn ===
Annet utbyggingstrinn ble besluttet i 1957 og ble kalt 1B. Det hadde en total investeringsramme på 80 millioner kroner. En ønsket med dette å bygge om stålverket slik at det istedenfor besmerkonvertere skulle brukes LD-prosess. Dette gikk ut på at istedenfor at luft blåses inn i bunnen av konverteren ble rent oksygen blåst ned på den flytende massen via en dyse. I tillegg til nye konvertere trengtes det også en oksygenfabrikk for å kunne produsere store mengder oksygen. Bygging av oksygenfabrikken ga problemer og tok lang tid, slik at produksjonen med konvertere som brukte LD-prosessen først kom i gang i 1962.{{sfn|Gøthe|1994|p=36–37}}

=== Tredje utbyggingstrinn ===
Neste byggetrinn, kalt 1 C, gikk ut på at et tynnplatevalseverk ble installert. Dette ble det eneste av sitt slag i Norden. Det ble finansiert ved en aksjetegning på 81 millioner kroner. {{sfn|Gøthe|1994|p=40}}

Regnskapene for 1958 ga et underskudd på 27 millioner kroner etter at renter og avskrivning var trukket fra. I 1958 var underskuddet 5 millioner kroner, men i 1960 var Jernverket stort sett i balanse. Et overordnet mål for jernverket var at det skulle gjøre hjemmemarked for stål mindre avhengig av import. Jernverkskommisjonen anså at det var mulighet for salg av {{formatnum:235000}} tonn stål fra Jernverket. Dette målet ble det umulig å nå da det viste seg at det norske forbruket av stål vokste til {{formatnum:650000}} tonn per år, mens Jernverket knapt kunne levere {{formatnum:100000}} tonn, eller 18 % av behovet. Stikk i strid med målsetningen ble Jernverket en eksportbedrift, der Storbritannia var viktigst.{{sfn|Gøthe|1994|p=41}}

Årsaker til at Jernverket helt fra oppstarten mer og mer kom til å bli en eksportbedrift skyldest både av bedrifts- og samfunnsøkonomiske forhold. Verket var konstruert for masseproduksjon og om det da skulle produsere mange og små serier av forskjellige stålvarer som hjemmemarkedet etterspurte, ville lønnsomheten gå ned,{{sfn|Lindberg|1993|p=54–55}} blant annet fordi valsene måtte stilles om med stans i produksjonen for hver serie.{{sfn|Lindberg|1993|p=60}} En annen årsak var landets behov for hard valuta som en fikk ved å eksportere stålvarer. Den store utbyggingen av statlig industri hadde i tillegg ført til press på økonomien med inflasjon og underskudd i handelsbalansen. Dermed gikk også myndighetene inn for eksport.{{sfn|Lindberg|1993|p=54–55}}